Påskekrim 2023

DEN HVIDE KAT. Edvard Munchs håndskrevne manus fra 1904 på brevpapir fra Hotel de Russie i Travemünde. Foto: Munchmuseet: emunch.no, N 654.

Påskekrim 2023

Påskekrim 2023

Buss for tog til Bergen plyndret i natt

Jørgen Brekke, Roald Dahl, Arthur Conan Doyle, Levi Henriksen, Patricia Highsmith, Ingebjørg Berg Holm, Johan Høst, Agnes Lovise Matre, Edvard Munch, Knut Nærum, Grethe Nestor, Edgar Allan Poe, Geir Tangen, Einar Økland

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2023

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign: Marius Renberg (www.mariusrenberg.no)

Omslagsillustrasjon: Shutterstock/Midjourney/Edvard Munch: Skrik , 1895, litografi. Foto: Willy Fink Isaksen

Papir: 60 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Garamond Premier Pro 11,8/14,7 pkt.

1. opplag 2023 ISBN: 978-82-419-6035-2

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00

Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Fanget av fortellingen

Hva er de aller beste fortellingene? De vi virkelig fryder oss over, grøsser litt av, men som kanskje også lokker fram en liten latter, ikke nødvendigvis hjertelig – fordi humoren er så mørk? Er det fortellingene med totalt uventede vendinger, der alt snus rundt i den siste setningen? Eller kanskje er det mysteriene som inviterer deg til å gruble, finne løsningen før den presenteres? Jeg vet i hvert fall at jeg fanges raskt av fortellinger som byr på det ovennevnte. Og boka du nå har åpnet, rommer herlig grøss, spenning og en god del humor fra Edgar Allan Poes gotiske skrekk til finurlig sjangerlek fra samtida.

La det irrasjonelle blomstre Som norske lesere vet, var det ikke slik verden ellers mener, at Edgar Allan Poe var først ute med krimfortellingen; Maurits Hansen publiserte detektivromanen Mordet paa Maskinbygger Rolfsen i 1840, året før Poes The Murders in the Rue Morgue sto på trykk. Men i denne boka er Poe tatt med for sin gruoppvekkende boring i psyken; «Den svarte katten» og «Sladrehjertet» har ikke blitt utdatert, for menneskesinnet har ikke endret seg stort siden da. Og noen ganger er det som foregår inne i hodet, mye farligere enn det som foregår rundt. Agnes Matre er inne på det i «Eksponeringsterapi». Hovedpersonen hennes er alene på hytta – for første gang. Som tittelen røper, er intensjonen å trene psyken: «Selvfølgelig er

det ingen der ute, sier jeg strengt til meg selv.» Men selv om vinterkvelden på fjellet er iskald, kan vi vel røpe at hun ikke klarer å holde hodet kaldt. Den overraskende slutten får tankene til å gå til mesteren av de svarte kortfortellingene, nemlig Roald Dahl. Selvsagt måtte det inn et bidrag også fra ham, til glede både for gamle og nye lesere. Det samme kan sies om Einar Økland. «Black & Decker» har gjort mang en drill-eier skeptisk til å låne bort verktøyet.

Katten som katalysator?

Det er en psykologisk tråd som går videre til de mer dempede, men samtidig, akk, så irrasjonelle tankebanene hos Patricia Highsmiths protagonister. Man må klø seg i hodet av de nærmest uforståelige handlingene til herrene i de to Highsmith-novellene. Den stakkars mannen i «En farlig hobby» har en psyke som overgår Hamsuns lunefulle helt i Mysterier. At man finner slikt i  ameri kansk underholdningslitteratur, vil nok overraske noen. Når vi først er inne på Hamsun: I det berømte foredraget om norsk litteratur håner han blant annet Alexander Kiellands personskildringer som utvendige og flate. Hamsun mente at Kielland kunne strekke seg til å skrive at en person «er saa flink med laase», men ikke et ord om ting som at han kanskje ligger og vrir seg i anger om natta når han tenker på den katten han hadde pint da han var ung. Dybdepsykologi eller ei, ingen har vel skildret et vanskeligere forhold mellom menneske og katt enn den nevnte Poe? Mer overraskende er det nok at Edvard Munch skrev en fortelling om en maler som anskaffer seg kjæledyr. Å si at denne maleren ikke er et kattemenneske, er en underdrivelse. Epistelen om katten er for øvrig lagt inn som en kuriøs hendelse i en biografi om Munchs liv, så her er vi også inne i gråsonen mellom liv og diktning. Den samme sonen kaster Ingebjørg Berg Holm seg fryktløst ut i med «Ansiktet», der vi opplever en krimforfatters siste timer på jorden. Lang tids misbruk av alkohol og unge menn

har satt sine spor, han mener seg forfulgt. Er noen etter ham, eller er det bare noe som foregår i hodet hans. Kan vi røpe at han dør som en annen konge? Som Elvis. På et gudsforlatt toalett.

Fra kaos til orden I «Dødskos» funderer Knut Nærum vittig på hva som får oss til å ta fram skildringer av død og elendighet når vi skal hygge oss. En forklaring handler om tilfredsstillelsen ved at orden gjenopprettes, man går fra kaos til orden, alt får en (rasjonell) forklaring. Det gjelder selvsagt ikke de psykologiske spenningsfortellingene jeg har nevnt, men det er en grunnstein i de klassiske detektivromanene og deres etterfølgere: politikrimmen. Så vi kan selvsagt ikke hoppe over Sherlock Holmes. I «Silver Blaze» viser han sin klassiske deduksjonsmetode med den berømte hendelsen med hunden om natten – hendelsen som aldri har skjedd. Conan Doyle støpte på mange måter malen for denne typen fortellinger, med sine faste mønstre. Knut Nærum sier det så fint: «Spenningen må etableres, og til slutt må den utløses med tilfredsstillelse. Det fins bare en annen sjanger som er mer forutsigbar, og det er porno. Har jeg blitt fortalt.»

Hyllest og lek Nærum leker selv litt med det klassiske krimmysteriet i «Flyvende hender». Den Sherlock Holmes-aktige privatdetektiven Oberon Qvist står til og med overfor et lukket-rom-mysterium og har et skrivende sidekick. «Han hjelper meg å utelukke de gale svarene», sier Qvist om assistenten, og mener vel med det at han bare foreslår feil løsninger. Den lekne tilnærminga til krimlitteraturen er et trekk ved mye av det nyskrevne i denne boka. Mens Johan Høst leverer reinspikka humorkrim med mange fiffige løsninger, har Geir Tangen skrevet et kammerdrama om to søsken, der han hendig fletter inn bisarre drapsmetoder fra en rekke

norske krimromaner og avslutter det hele med å snu situasjonen på hodet. Jørgen Brekke har like gjerne lagt hovedhandlingen til Rivertonklubbens femtiårsjubileum. Hovedpersonen er fersk i krimfaget, men får et tips av en selvhøytidelig bestselgerforfatter: Skriv aldri originalt. Det fører ingensteds.

Hevnen er søt

Jeg tror det var i en av de tidligste bøkene om Detective Chief Inspector Morse at den smågrinete etterforskeren forteller sin undersått / eneste venn Sergeant Lewis at det ikke er hatet som er farligst, men kjærligheten. Da tenker han selvsagt på den forsmådde elsker, sjalusien eller bare kjærlighetsforhold som har gått ordentlig skeis. For det er farlig. Og der kommer et av de vanligste motivene inn: hevnen. Den er selvsagt et gjentagende motiv i de mørkeste fortellingene. I Levi Henriksens fortelling ser vi for eksempel en selvutslettende hevn, Grethe Nestor lar hovedpersonen utnytte koronarestriksjonen som ble kalt hytteforbudet , på en utspekulert måte, mens den nevnte Dahl-novellen skildrer en svært impulsiv, men livsendrende hevn. Og når hevnen er søt, er allting godt. Eller?

God lesning!

Marius Aronsen redaktør

Innhold

Edvard Munch: Den hvite Katten ......................................... 11

Grethe Nestor: Hytteforbudet ........................................... 14

Knut Nærum: Flyvende hender .............................................. 23

Agnes Lovise Matre: Eksponeringsterapi ........................ 46

Jørgen Brekke: Stopp, spol tilbake! ..................................... 61

Edgar Allan Poe: Sladrehjertet ........................................... 85

Einar Økland: Black & Decker ................................................ 91

Arthur Conan Doyle: Silver Blaze ...................................... 97

Patricia Highsmith: Musikk å dø av ................................... 126

Roald Dahl: Lammelåret ........................................................ 141

Ingebjørg Berg Holm: Ansiktet

Geir Tangen: Rendyrket ondskap

Patricia Highsmith: En farlig hobby ................................ 181

Edgar Allan Poe: Den svarte katten ................................ 197

Johan Høst: En campingvogn til begjær ........................ 209

Levi Henriksen: Slik skal hus bygges ................................ 236

Knut Nærum: Dødskos .............................................................. 248

Edvard

Munch

Den hvite Katten

Jeg fikk den av en venn – brakt til mitt atelier i en kurv. Den var hvit og vakker, og jeg tenkte at vi blir nok gode venner. Den var sky – det viste seg snart – den skjulte seg helst bak bildene og ble skremt av den minste lyd. Den ble mer medgjørlig i løpet av dagen, og jeg beroliget den ved å klappe den. Den la seg sågar en kort tid i solstreifen og murret.

Dagen etter fant jeg dens etterlatenskaper på gulvet. Jeg fikk tak i katten og gjorde som man pleier, førte snuten nesten ned i skitten. Katten spratt vekk i vill redsel.

Den ble atter sky, og jeg måtte på ny innsmigre meg hos den. Jeg fikk anbrakt en skål med sand i hjørnet der den hadde gjort fra seg – og avventet. I mellomtiden snakket jeg pent til den og sa at vi vil nok bli venner.

Dagen forløp uten uhell. Neste morgen lå dens etterlatenskaper på gulvet ved siden av skålen – i denne var intet. Jeg tok katten atter fatt og sa til den: Hør, vi kunne blitt bestevenner, men dette går ikke. Så satte jeg dens snute ned i restene og dasket til den. Katten for bort i en krok og viste seg ikke mer den dagen.

Våren spratt i Paris. Kastanjene sendte store lys over de palmelignende bladene, som i vellyst bredte sine vifter over den fuktige, dampende boulevard, og arm i arm gikk kvinner og menn. Arm i arm, like våryre som kastanjebladene.

Jeg satt i atelieret, og solen falt i streif i det opphetede rommet, og katten sov fredelig. Det var en viss hygge.

Den dagen var intet uhell skjedd, og plutselig gled mine tanker ut. Jeg var på en liten båt som fløt nedover en flod, uten åre og uten ror. Jeg lå på bunnen av båten og lot meg drive med av strømmen – uten noe mål. Hvor hen føres jeg?

Jeg reiste meg opp og klappet katten og sa: «Ute er det vår. Alt elsker; fuglene, kastanjene, blomstene og dyrene – og menneskene går parvis under løvet. Bare vi to elsker ikke, og det kunne hende du og jeg hadde lyst til å være med i livets store lek.»

Så gikk jeg til min restaurant.

Dagen etter er skålen omgitt av en ring av kattens rester, og katten hørte jeg skrike bak et lerret. Ynkelig. Den visste altså hva som ventet den. Jeg tenkte: Skal jeg beholde den og straffe den, eller drepe den? Jeg grøsset ved tanken å drepe den og besluttet meg atter for å straffe den. Jeg tok den i nakken, satte dens snute mot skitten og ga den et ordentlig rapp. Jeg følte og iakttok en nytelse hos meg selv ved avstraffelsen. I vill redsel fór katten inn i den innerste krok, og den skvatt vekk så snart jeg nærmet meg. Det ble ingen bedring.

Jeg overga meg noen dager, lot være å straffe den, og bare fjernet etterlatenskapene. En aften hadde jeg selskap. Damer og herrer leiret seg på tepper og divaner i atelieret. Plutselig farer en hvit sky over alle hoder. Damene hviner. Det var katten – forskremt av selskapet. Siden ble den ikke sett den aftenen. Dagen etter arbeider to menn på glasstaket. Da ser jeg katten komme fram – og se opp på taket. Blikket var engstelig og undersøkende – et menneskes blikk – og jeg ble nesten engstelig for dette kloke blikk. Brått farer katten i panikk fra den ene til den andre siden av atelieret og er atter borte bak et maleri.

En dag hadde jeg en naken, kvinnelig modell, en liten pariserinne, bøyelig og smidig i alle lemmer. Med ett ser jeg katten smyge

seg opp mot hennes hvite legeme, kjælent og murrende. De var som to mennesker, eller to katter.

En morgen lå kattens etterlatenskaper på mine bilder. Jeg snakket med katten: «Du og jeg kunne hatt det så hyggelig, hvis det bare ikke hadde vært for dette ene! Hadde du hatt ører som vi mennesker, hadde du forstått alt. Nå er jeg nødt til å drepe deg», og jeg lurte på hvordan jeg skulle få det gjort.

Det ekleste jeg vet, er en død katt. Døde katter ser man overalt, halvråtne som bær. De er bare skinn og alltid stinkende ved stranden der man vil bade, under plankegjerder og i gaten.

Jeg drepte ikke katten, men satte den ut i hagen. Det var kaldt om natten, og jeg hørte den ofte skrike. I begynnelsen ga jeg den mat. En aften jeg kommer hjem, er hele stenhellen utenfor døren fylt av kattens rester. Da ga jeg den ikke mer mat, og jeg hørte den stadig skrike. Jeg prøvde å sette den på gaten. Da skrek den så jammerlig at jeg tok den inn i hagen igjen.

Dens skrik var hjerteskjærende, og naboene syntes jeg var en grusom mann. Av og til fikk den mat av naboene, men kattens rester lå alltid foran min dør.

«Så må den dø», tenkte jeg, men bestemte meg dog for å gi den til gutten i restauranten der jeg spiste.

«Hør her», sa jeg. «Den katten må bort – få den vekk et eller annet sted, men langt herfra så jeg ikke ser den igjen», og jeg ga ham én franc.

Dagen etter spiser jeg middag på en nærliggende restaurant. Jeg fikk harestek. Den smakte ganske godt, selv om appetitten ikke var stor.

Plutselig tar jeg meg i å stirre på et ansikt som stirrer tilbake på meg. Hvem er det?

Gutten fra i går.

Hvorfor ser han slik på meg? Og hvorfor stirrer jeg på ham?

Haresteken! Katten!

Jeg hadde spist den hvite katten!

I 1923 fikk påskekrimtradisjonen en pangstart med utgivelsen av Bergenstogetplyndretinatt! Hundre år senere tøffer ikke togene like stødig som før, men spenningslitteraturen blomstrer. Buss for tog til Bergen plyndret i natt tar deg meg på en dirrende reise fra Edgar Allan Poes gotiske grøss til finurlig sjangerlek fra noen av de beste samtidsforfatterne. De viser virkelig at det blir enda mer spennende om overraskelsene kommer tett – og humoren aldri er langt unna. Boka rommer en rekke nyskrevne tekster i godt selskap med fortellinger fra spenningsmestere som Patricia Highsmith, Roald Dahl og Arthur Conan Doyle. I tillegg får du Knut Nærums tankevekkende og morsomme «Dødskos» – betraktninger om hva det kan komme av at vi kobler av med uhygge i litterær form. Og kanskje den største overraskelsen: en svart fortelling fra Edvard Munch. Med en avslutning verdig et Skrik. ISBN 978-82-419-6035-2