Pitbull

EN DØENDE MANNS BEKJENNELSER DANSK BESTSELGER ★★★★★★ «En krim i verdensklasse»

★★★★★★

LIVET I DUKKEHUSET

BOGFRIISEN

♥ ♥ ♥♥♥♥

★★★★★★

«En pageturner ... intrigen er fabelaktig.»

KRIMITANKER

KRIMIHJERTE

★★★★★★

♥ ♥ ♥♥♥♥

BOOKaREST

«Solid plot og fantastisk flyt.»

♥♥♥♥♥

CATS, BOOKS AND COFFEE

FINDALS KRIMISIDE

HVEM TØR Å GÅ I GRAVEN MED SVART SAMVITTIGHET?

Heloise reiser til Sønderjylland for å oppklare hva som skjedde med offeret, som lokalt gikk under navnet Pitbull.

Saken har forbindelse til en rekke uløste forsvinningssaker på 1990tallet, og Heloise får hjelp av sin gode venn, etterforsker Erik Schäfer.

Det er et kappløp med tiden å avdekke de gamle forsvinningssakene før Frischof dør. Hvor ble det av jentene som forsvant? Hvem var Pitbull?

Og hvilken rolle spilte Frischof i hans død?

Og hvem kan Heloise stole på når både de pårørende og det lokale politiet åpenbart lyver?

PITBULL er tredje bok i krimserien om Kaldan og Schäfer. Les også Likblomsten og Mercedes-snittet.

ISBN 978-82-419-5147-3

,!7II2E1-jfbehd!

København og jobber som journalist. Hun

PITBULL

Journalist Heloise Kaldan er i gang med research til en artikkel om Røde Kors’ våketjeneste, en ordning hvor frivillige tilbyr en hånd å holde i til mennesker som ligger på dødsleiet. Hun knytter seg spesielt til Jan Frischof, en kreftsyk eldre mann fra Sønderjylland. I deliriumtilstand tilstår han at han som ung var involvert i et drap.

Anne Mette Hancock (1979) bor i brakdebuterte i 2017 med Likblomsten.

Pitbull er tredje bok i serien om Kaldan og Schäfer

PITBULL

FACEBOOK.COM/ANNEMETTEHANCOCK INSTAGRAM: @ANNEMETTE.HANCOCK

OMSLAG: SIMON LILHOLT / IMPERIET.DK

FORFATTERFOTO: HEIN PHOTOGRAPHY

LAKK

Pitbull

Anne Mette Hancock

Pitbull Oversatt av Marianne Fjellingsdal

Originaltittel: Pitbull Copyright © originalutgave Anne Mette Hancock 2019 Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsfoto: © Gerard Hermand / Getty Images Omslagsdesign: Simon Lilholt / Imperiet.dk Forfatterfoto: Hein Photography Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15 pkt.

1. opplag 2020 ISBN: 978-82-419-5147-3 Oversatt av Marianne Fjellingsdal Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Til mitt hjemsted

Let sleeping dogs lie.

søndag den 14. juli

Prolog

«Er det første gang du ser et lik bli gravd opp?»

Drapsetterforsker Erik Schäfer stakk en King’s uten filter i munnen og så bort på kranen.

Det knakte og skrek i heisverket mens det rustrøde monsteret bukserte en leirete kiste opp fra hullet foran dem.

Heloise Kaldan viftet en flue bort fra ansiktet og nikket.

«Det er ikke noe for sarte sjeler, det kan jeg bare hilse og si.»

«Det er vel ikke all verden å hente her», sa Heloise og rettet blikket mot gravsteinen, en svartspettet marmorblokk som myndighetene hadde fjernet før de gikk i gang med gravingen. Steinen lå med forsiden ned i det gule, solsvidde gresset.

Schäfer vippet med hodet på en måte som sa: både ja og nei.

«Det kommer an på så mye», sa han. «Lik i kister er som regel forbløffende godt bevart.»

Heloise sendte ham et skeptisk blikk. «Også etter så mange år?»

11

Han formet hånden til en hule på størrelse med en baseballhanske og tente sigaretten. Røyken strømmet ut av munn og nesebor mens han snakket.

«Lik som ligger ute i naturen, brytes raskt ned. De blir redusert til knokler i løpet av no time. Måneder, iblant uker, hvis været er slik som nå.»

Schäfer speidet utover Flensburgfjorden. Solstrålene sydet på havflaten, og hvite seil stakk opp overalt.

Han rettet blikket mot kranen igjen.

«I en kiste blir man bevart i god stand i mange år. Forstå meg rett: Det er faen ikke noe vakkert syn, men du kan være rimelig trygg på at det ligger noe som minner om et menneske, nedi den der.» Han pekte med haken på kisten, som i det samme ble løftet ut av hullet.

Den salte fjordluften og lukten av grillkull fra campingplassen nede ved stranda ble med ett blandet med et kraftig drag av råte, og lukten fikk Heloise til å ta et skritt unna.

«Og nå, da?» spurte hun.

«Nå blir kisten fraktet bort til rettsmedisinerne, og så ser de på innholdet.»

Det lød et dunk idet kisten ble satt ned på metallbåren foran kjøletransporten.

«Skal den til Aabenraa eller Sønderborg?» spurte en uniformert betjent som sto sammen med sjåføren.

«Nei, nei», sa Schäfer og viftet med pekefingeren mot dem. «Djevleøya, folkens.»

Han gikk bort til mennene, og Heloise hørte ham forklare at kisten skulle transporteres til København. Hun så at han fisket rettskjennelsen opp fra baklomma og viste den til politibetjenten.

12

Hun kjente at hennes egen telefon vibrerte. Den var koblet til et tysk mobilnett fordi de befant seg nær grensen, og det kom ikke opp noe nummer på skjermen.

«Hallo?»

«God dag, er det mulig å få snakke med Heloise Kaldan?» spurte en lavmælt, nesten hviskende stemme.

«Ja, det er meg.»

«Jeg heter Markus Senger, jeg jobber for våketjenesten.

Jeg ringer angående Jan Fischhof.»

Heloises hjerte sank, og hun lot hodet falle forover.

«Er han død?» spurte hun og dro hånden bak nakken.

«Nei, men det er ikke lenge igjen nå. Han har mye smerter og glir hele tiden inn og ut av bevissthet, så …

Vi tror det er snakk om timer.»

«Men jeg snakket med en av våkerne i går kveld, og da virket det som om han hadde det tålig bra.»

«Ja, men han ble veldig dårlig i natt. Han har spurt etter deg flere ganger. Det er derfor jeg ringer.»

Heloise nikket og så over på den tyske kyststripen på motsatt side av fjorden.

«Jeg er ikke i København akkurat nå, men jeg …» Hun kikket på klokken. Det var litt over to timer til neste flyavgang. «Jeg kan være der utpå ettermiddagen.»

«Tusen takk. Så får vi krysse fingrene for at du rekker frem i tide.»

«Er det noen hos ham nå?»

«Ja, vi har folk i huset, men han vil ikke ha oss inn på soverommet. Du er den eneste han vil se.»

«Greit», nikket Heloise. «Si at jeg er på vei.»

«Takk, jeg skal videreformidle det.»

13

«Og Markus – var det det du het?»

«Ja.» «Si til ham …» Heloise kikket opp mot den skyfrie intetheten over seg og famlet etter ord. «Si til ham at han ikke må være redd … og …» Hun svelget et par ganger.

«Si at han må vente på meg.»

Heloise avsluttet samtalen og møtte Schäfers blikk.

Han hadde stilt seg opp ved siden av henne og så på henne med rynkede bryn.

«Fischhof?» spurte han.

Hun nikket og la bort telefonen.

«Jeg blir nødt til å dra hjem. De regner med at han dør i løpet av dagen.»

Schäfer tok et langt drag av sigaretten mens han betraktet henne.

«Greit», nikket han og plukket bort litt tobakksrusk fra underleppen. «Men ikke la det ta overhånd, da.»

«Hva mener du?»

«Bare husk at det ikke er snakk om et familiemedlem.

Han er ikke faren din, så … behold perspektivet litt, Kaldan.»

Heloise holdt ham fast med blikket i flere sekunder.

«Han ligger for døden, forstår du det? Han er døende, og han er helt alene.»

Schäfer nikket. «Ja, jeg forstår det godt, men det dør folk hver eneste dag. Du kan ikke holde dem alle i hånden.»

Heloise ristet på hodet. Hun var for sliten til å hisse seg opp.

«Jeg har ingen planer om å holde alle i hånden. Jeg snakker om ett menneske. Ett menneske som jeg kan være 14

noe for. Nå. I dag! Er det ikke det som er hele ideen med våketjenesten?»

«Jo, det er en veldig fin gest», sa han og nikket. «Men man skal ha psyke til det.»

«Ja, det er jeg enig i. Hva er poenget ditt?»

Schäfer trakk lett på skuldrene.

«Du virker ganske påvirket av hele situasjonen.»

Heloises blikk gled fra blodansamlingen rundt det ene øyet til Schäfer, bort på kisten og tilbake til Schäfer igjen.

«Klart jeg er påvirket», sa hun. «Jeg vet ikke om du har fått det med deg, men det har vært noen temmelig heftige dager. Nå er Fischhof i ferd med å dø, og jeg har lovet ham å være der. Jeg har lovet ham å befri ham for den dritten der.» Hun pekte på kisten.

«Men faen, Heloise …» Schäfer ristet på hodet med en overbærende mine. «Du vet da jaggu meg bedre enn å …»

«Jeg skal hjem!» Heloise vendte ham ryggen og begynte å gå mot bilen. «Jeg har gitt et løfte.»

Schäfer kastet sigaretten fra seg og tråkket på den.

«Det skulle du ikke ha gjort», mumlet han.

onsdag den 10. juli Fire dager tidligere

1

Heloise låste opp døra med systemnøkkelen som hun hadde fått utlevert av Røde Kors, og gikk inn i den halvmørke entreen. Etter det første møtet for tre måneder siden var det blitt kortere mellom besøkene i det lille bindingsverkshuset i Dragør, og i dag var hun innom for tredje gang på en uke.

Hun hengte skulderveska fra seg på knaggen i gangen og gikk inn på kjøkkenet for å melde sin ankomst til en av våkerne hun hørte romstere der inne.

«Hei, Ruth», sa hun til ryggen til den lille, kompakte damen som sto og tørket av kjøkkenbordet. Kvinnens bevegelser var demonstrative, og hun løftet ikke blikket, men fortsatte arbeidet med foroverbøyd hode. Håret var kort som på en mann, og Heloise kunne se striper i nakke­ foldene der hvor sola ikke hadde nådd inn.

Heloise speidet nedover gangen mot soverommet, hvor døra sto på gløtt.

«Sover han?»

«Nei, det tror jeg ikke», sa Ruth. «Jeg har trillet ham ut i hagen så han skulle få litt frisk luft.» Hun vred kluten hardt og hengte den fra seg over kjøkkenkranen. «Det er 19

så mørkt og trist her inne, og han har hengt med hodet i hele dag, så jeg syntes han trengte å komme seg litt ut.

Men han er jo ikke helt der, den gamle grinebiteren. Han oppførte seg som om han hadde fått beskjed om at det ene beinet hans skulle kappes av.»

Heloise smilte. Hun kunne formelig høre Jan Fischhof fyke opp over noe så harmløst som litt solskinn.

Hun fikk øye på tallerkenen på kjøkkenbordet, hvor en skive kjøttpudding og et par brune poteter fra hjemme­ tjenesten så urørt ut.

«Har han ikke villet spise noe i dag heller?»

«Ikke en bit.» Ruth tørket hendene på forkleet. «Jeg sa også til ham at det ble ikke noe øl på ham hvis han ikke spiste litt, men han var sta som et esel.»

«Men nå har han vel fått ølen sin?»

«Har han spist?» Ruths ansikt var uttrykksløst mens hun la plastfolie over lunsjbrettet.

«Men Ruth, da, kom igjen», sa Heloise og skakket på hodet. «Når det nå engang virker som om mannen vil ha sitt siste måltid servert i flaske, burde han ikke få lov til det?»

Ruth knep leppene hardt sammen.

«Er det det du vil ha som overskrift på artikkelen din, kanskje? Drakk seg i hjel?»

Det lød hardt, og Heloise fikk en følelse av at ordene hadde stått i kø for å komme ut. Hun hevet øyenbrynene og smilte forundret.

«Synes du det er problematisk at jeg er her, Ruth?»

«Ja, det synes jeg.» Ruth snudde seg og møtte Heloises blikk med løftet panne og hendene i siden. En dyp rødme 20

spredte seg oppover den tjukke halsen. «Det er ikke meningen at en gammel mann som ligger for døden, skal fungere som underholdning i en avis. Det er alvorlig, det som foregår her.»

«Ja, det er jeg ytterst klar over.»

«Det er våketjenestens oppgave å vise ømhet og nærvær i den siste, vanskelige tiden. Vi lytter og trøster og gjør alt vi kan for å lette den store sorgen det er å ta avskjed med livet.»

«Ja, det er jo nettopp det jeg er her for.» Heloise ristet uforstående på hodet. «Synes du ikke det virker som om Jan har glede av besøkene mine?»

Ruth nølte et øyeblikk før hun svarte. «Jeg synes heller at din tilstedeværelse forlenger lidelsen.»

Heloise rynket brynene.

«Hva i all verden mener du med det?» spurte hun.

Men Ruth trengte ikke å si mer. Heloise visste allerede svaret. Da hun første gang hadde besøkt Jan Fischhof, hadde legene fra Røde Kors’ våketjeneste sagt at han ville dø før uka var omme. Det var nesten tre måneder siden.

Nå mente de at det var Heloises besøk som gjorde forskjellen; at Fischhof hadde fått noe å leve for, og det forpliktet på en måte som Heloise ikke hadde opplevd før. Hun følte at hun sto med livet til mannen i hendene, men hun visste godt at det var tøys. Han kom til å dø, uansett. Men hun fikk seg allikevel ikke til å la ham i stikken.

«Han har store smerter, Heloise, og halvparten av tiden aner han ikke hvem han er, eller hvilken planet han befinner seg på», sa Ruth, med henvisning til Fischhofs begynnende demens. «Hjernen hans er i ferd med å bli 21

til grøt, og kroppen … ja, du vet jo selv hvordan han ser ut!» Hun slo ut med armene. «Hvorfor fortsetter du å komme hit? På grunn av en avisartikkel?» Hun nærmest spyttet ut ordet. «La ham være i fred nå, Heloise, hva? La ham være i fred!»

Heloise la hendene på skuldrene til Ruth, så de sto overfor hverandre.

«Jeg skjønner godt at du bekymrer deg, men du skal vite at selv om det begynte som en arbeidsoppgave for meg, så har det gått over til å bli noe helt annet. Jeg er ikke lenger her bare som journalist. Jeg er her fordi jeg har lyst til å være her, og fordi Jan og jeg, vi … vi har blitt knyttet til hverandre. Forstår du?»

Ruth betraktet Heloise med taus skepsis.

«Det handler ikke lenger om jobben min», fortsatte Heloise.

Ruth nikket motstrebende. «Så du skal altså ikke skrive om ham likevel?»

Heloise bet seg i underleppen et øyeblikk mens hun valgte sine ord.

«I hvert fall ikke på den måten du ser for deg. Det lover jeg.»

Krusningene rundt Ruths munn signaliserte at meldingen var godtatt. Hun ga Heloise et par forsonende klapp på kinnet med en fuktig hånd. Så satte hun lunsjbrettet inn i kjøleskapet og dro av seg forkleet med et svisj.

«Greit, men … dersom du har tenkt å sitte litt hos ham, så tror jeg at jeg går for dagen.»

«Ja, bare gjør det», nikket Heloise. «Jeg skal passe godt på ham.»

22

Ruth forlot kjøkkenet, og da Heloise hørte ytterdøra slå igjen bak henne i entreen, gikk hun bort til den åpne terrassedøra i stua og kikket ut i hagen. Hun fikk øye på Jan Fischhof, som satt i rullestolen sin under en stor, limegrønn parasoll. Det giftgrønne stoffet ga gjenskinn i ansiktet hans og fikk hudfargen til å se enda sykere ut enn den pleide. Hodet var skallet, tennene store i det knoklete ansiktet, og det var verken bryn eller vipper rundt de innsunkne øynene. Mannen var ikke mer enn sekstisju år, men lungekreften hadde på kort tid fått ham til å se ut som en som raskt nærmet seg de nitti. Han satt i rullestolen med oksygenapparatet ved siden av seg. Øynene var lukket, munnen åpen og slapp, og de grove nevene hvilte med håndflatene opp i fanget hans.

Han så ut som om han allerede var død, tenkte Heloise.

«JAN?» ropte hun.

Jan Fischhof åpnet øynene så vidt, og blikket gled over henne uten å fokusere.

«Jaså, du er våken», smilte hun.

Han lukket øynene igjen.

Heloise skjermet for sola med hånden mens hun gikk bort til ham. Det var stekende hett for tredje uke på rad.

Strendene på hele østkysten var begynt å stinke av råtten tang, markene var knusktørre, og dommedagsprofetene varslet, tradisjonen tro, jordas undergang.

Jan Fischhof strevde også med den høye temperaturen.

Blodårene svulmet under papirhuden, og skjorta var skjoldete av svette på kragen og brystet. Jo tettere Heloise kom på ham, dess høyere lød den hvesende, forpinte pusten fra munnen hans.

23

«Det ser ut som det er varmt for deg», sa hun og satte seg på huk foran ham. Hun la en hånd på det ene beinet hans og klemte det. «Trenger du ikke noe å drikke?» Øyelokkene hans gled opp, og denne gangen så han mer oppmerksom ut. Han nikket langsomt.

«Jo takk», nikket han. «Det hadde vært godt med en pils.»

Heloise smilte. «Jeg er tilbake om et øyeblikk.» Hun reiste seg og forsvant inn gjennom terrassedøra. Inne i det lille huset var det svalt og dunkelt, og Heloises blikk gled over møblene i stua. Rommet så ut til å være innredet av en kvinne. Den storblomstrete sofaen var utstyrt med broderte pynteputer, og på de støvete hyllene sto krystallvaser og porselensfigurer av isbjørner og småjenter med hendene foldet i bønn. Det sto en bukett lyng i en bølgete Aalto-vase på skrivebordet innerst i rommet. Fargen på blomstene hadde for lengst forsvunnet, og Heloise lurte på om det kunne være Fischhofs avdøde kone, Alice, som hadde laget buketten en gang for lenge siden. Kanskje det var derfor han ikke hadde hatt hjerte til å kvitte seg med den?

Hun lot blikket gli over de mange innrammede familiebildene som sto på bordet ved siden av buketten. Noen av dem var gulnet og pekte langt tilbake i tid, andre var av nyere dato. Heloise dvelte ved ett av dem; et foto av Fischhofs kone og datter som så ut til å være tatt på bakrommet hos en fotograf i distriktet. Jenta, som Heloise ikke husket navnet på, var kledd i karamellfarget jakke i semsket skinn og syrevaskede jeans, og glassene i den skilpaddefargede brilleinnfatningen dekket halve ansiktet hennes. Alice sto ved siden av datteren i knallgrønn genser 24

med skulder­puter og Marc O’Polo-logo, og var et eneste stort virvar av permanentkrøller. Stilen kunne nesten ikke ha vært mer datert, tenkte Heloise med et smil og gikk videre ut på kjøkkenet.

Hun åpnet kjøleskapet, hvor den midterste hylla var full av medisinesker i forskjellige størrelser og farger. Preparater som alle hadde til oppgave å utsette det uunngåelige med dager, timer – minutter. Fischhof hadde sluttet å ta pillene sine for tre uker siden. Alle livsforlengende tiltak var ledsaget av et hav av bivirkninger, og han hadde nå kommet til et punkt hvor han takket nei til alt, bortsett fra en kald øl.

Heloise nappet ut en Carlsberg fra hylla i kjøleskaps­ døra og gikk ut i hagen igjen. Hun satte flasken på bordet foran Fischhof og satte seg i kurvstolen ved siden av ham.

Han skar en nervøs grimase, men reagerte ikke ut over det.

«Jan, det er meg.» Hun trommet med fingrene på bordet for å påkalle oppmerksomheten hans. «Heloise.»

«Heloise», gjentok han sakte. Han begynte å nikke, først langsomt, så satte han farten opp, mens gummi­ slangen fra oksygenapparatet vippet ut og inn av de store neseborene.

Han snudde hodet og skarpstilte på henne.

«Heloise?» sa han forundret, som om det var lenge siden sist de hadde sett hverandre.

Hun smilte til ham og nikket. «Hvordan har du det i dag?»

Den gamles ansikt trakk seg sammen. «Tanker, tanker», mumlet han og viftet vekk spørsmålet.

25

Heloise satte en albue i bordplaten og støttet haken i håndflaten mens hun betraktet ham.

«Hva tenker du på?» spurte hun.

«Ditt og datt og døden. Ditt og datt og døden», gjentok han, som om det var en strofe fra et gammelt barnerim som han nettopp hadde begynt å tenke på. Han fortsatte å nynne stavelsene. De fremskutte kjevene slo takten med en klaprende lyd.

Heloise skubbet flasken nærmere ham.

«Her, ta deg noe å drikke! Det er varmt i dag, så det er viktig å få i seg litt væske.»

Jan Fischhof strakte seg etter ølen, stakk en finger i flaskehalsen og trakk den raskt opp igjen, så det lød et vått plopp. Han satte flasken til munnen og tok en forsiktig slurk.

Heloise lente seg tilbake i setet så det knirket i den flettede stolryggen, og så seg omkring. På den andre siden av det hvite stakittgjerdet som omkranset hagen, gikk Von Ostensgade, en smal, kronglete gate belagt med brostein, og hvor det vokste lupiner og klosterpion langs de gamle, stråtekte husene. I enden av veien kunne hun se Øresund.

Den gamle bydelen i Dragør var så idyllisk at det nesten virket karikert, og for mange av innbyggerne var nabolaget verdens navle.

For Jan Fischhof var det mer enn det.

Det var det stedet hvor han hadde valgt å dø.

«Ruth fortalte at du har hengt med hodet i dag», sa Heloise og betraktet ham med milde øyne. «Er det noe du har lyst til? Noe som kan hjelpe på humøret?»

26

Han slo blikket ned, løftet flasken på nytt og nølte et øyeblikk idet den traff den spissede munnen. Så ristet han på hodet og tok en slurk til.

«Skal vi spille kort? Legen din sier at det er bra å trene hodet.» Hun satte hendene på armlenet og gjorde mine til å reise seg og hente kortene.

Jan så ned mot Øresund. Han ble stille et øyeblikk.

«Jeg kjente en gang en jente som bodde på den andre siden av sjøen», sa han. «Hun het Claudia.»

Heloise smilte og satte seg til rette igjen. «Har du vært forelsket i en svenske?»

«Nei, hun var fra Glücksburg, sier jeg jo. Hun var tysk!»

Han pekte ned mot sundet. «Hun jobbet en sommer her i landet med noe … ja, det var visst en slags sommerfest som de hadde arrangert for oss da jeg jobbet på Benniksgaard.»

«Men vi er i Dragør nå, Jan. Og det er Sverige som ligger på den andre siden av sjøen. Ikke Tyskland.»

Den gamle mannen knep øynene sammen og fokuserte på Heloise, som om han skulle til å gi henne en overhøvling. Så gled en sky over ansiktet hans, og blikket falt ut til siden.

Han nikket langsomt. «Jo da. Det stemmer. Sverige.»

«Ja, jeg vet jo at du er født og oppvokst på Sønder­jylland, men nå bor du i Dragør og har gjort det i mange år.»

Heloise så at han var på nippet til å synke ned i demensmyra igjen.

«Kan du ikke fortelle litt om Rinkenæs?» spurte hun for å få ham til å holde seg på overflaten. «Når flyttet dere derfra, du og Alice?»

27

Noe ubestemmelig flimret over ansiktet til Jan Fischhof, og han møtte Heloises blikk.

«Hva med datteren din?» spurte hun. «Hva er det hun heter, igjen?»

Med en styrke som forbløffet Heloise, strakte Jan Fischhof seg over bordet og grep henne rundt det ene håndleddet. Med ett var øynene hans store, blikket breddfullt av angst.

«Tror du på Gud?» hvisket han.

«Gud», gjentok Heloise med rolig stemme. Hun gjorde seg forsiktig fri fra grepet hans og tok ham i hånden, forsøkte å berolige ham ved å stryke tommelen over den hårete håndbaken. «Det er sannelig et stort spørsmål.»

Heloise hadde gått i Marmorkirken siden hun var barn, og det hadde alltid vært hennes frirom, hennes tilfluktssted. Hun gikk aldri til vanlig gudstjeneste, men hun var i kirken flere ganger i måneden, og føttene gikk alltid hjemmevant opp den smale vindeltrappa som førte opp til tårnet. Det var trygt og velkjent der oppe, og mange eksistensielle spørsmål presset seg på når hun var der.

Men Gud? «Jeg tror vel på et eller annet. Det må være mer mellom himmel og jord. En mening med alt sammen», sa hun og trakk på skuldrene. «Hva med deg? Tror du på Gud?» Den gamle mannen løftet haken og trakk pusten, dypt og smertefullt. Han knep øynene hardt igjen og virret svakt med hodet, men det kom ikke noe svar.

«Jeg tror at vi havner et eller annet sted når vår tid her er over», sa Heloise. «Kall det himmelrike eller hva du vil, og jeg tror at man …»

28

«Hva med … helvete?»

Heloise la hodet på skakke og smilte kjærlig til ham.

«Det trenger du ikke å bekymre deg om, Jan. Det er mulig du er en grinete gammel gubbe, men verre enn det er det ikke. De slipper deg nok inn når du banker på porten der oppe.»

«Men de sier at man …» Stemmen ble svakere, og huden rundt øynene trakk seg sammen mens smerten herjet i kroppen hans. «… At man skal stå til regnskap.»

Farens ansikt materialiserte seg for Heloises indre blikk, og en uro begynte å sitre i brystet hennes.

«Bekymrer du deg for det?» spurte hun og trakk seg instinktivt vekk fra Fischhof uten å slippe hånden hans.

Han nikket og lignet et barn som frykter farens sinne.

Heloise rynket brynene. «Hvorfor det? Hva er det du tror at du må stå til regnskap for?»

Den gamle mannen vendte ansiktet opp mot himmelen og trakk pusten i hurtige, overflatiske rykk. Da han snakket, kom ordene i gutturale støt, som om de kom et sted dypt innenfra og gjorde vondt å få ut.

«Mads … Orek.»

Heloise lente seg frem i stolen for å høre ham bedre.

«Sier du Mads Orek? Hvem er det?»

Jan Fischhof ristet på hodet. «Nei, Mads Orek … Mads Orek.» Øynene ble store, som om han så noe for sitt indre blikk som skremte ham, og rynkene i ansiktet lot et øyeblikk til å glatte seg ut. Han holdt en advarende pekefinger i været foran Heloise.

«Det står skrevet i Tredje Mosebok, 24:20.»

29

Heloise ristet på hodet. «Jeg aner ikke hva det bety…» «Øye for øye, Heloise. Tann for tann. Den samme skaden man har påført en annen, skal man selv bli påført.»

Ordene knitret i luften mellom dem.

«Jan, du er nødt til å forklare meg hva du …»

«Blodet!» Han holdt en hånd opp foran munnen og hvisket ut gjennom sprekkene mellom fingrene. «Så mye blod, Heloise, og jeg … jeg kan ikke …»

«Hva er det du snakker om? Hvor var det blod?»

«På hendene mine … På klærne … Overalt!» Tårene vellet opp i øynene hans. «Jeg trodde at det var over, men … det tar ikke slutt! Du må gjøre noe, jeg … jeg kan ikke stole på de andre. De holder øye med meg, og jeg er redd, Heloise. Du må hjelpe meg. Vil du ikke hjelpe meg, da?»

«Jeg sitter her, Jan», sa Heloise. «Trekk pusten stille og rolig, og så prøver du å forklare meg hva det er du er redd for.»

«Den porten du snakker om …» Han pekte opp mot himmelen. «Der oppe!»

En sky gled over sola, og det føltes som om temperaturen sank et par grader.

«Det er ikke sikkert de slipper meg inn.»

LAKK

EN DØENDE MANNS BEKJENNELSER DANSK BESTSELGER ★★★★★★ «En krim i verdensklasse»

★★★★★★

LIVET I DUKKEHUSET

BOGFRIISEN

♥ ♥ ♥♥♥♥

★★★★★★

«En pageturner ... intrigen er fabelaktig.»

KRIMITANKER

KRIMIHJERTE

★★★★★★

♥ ♥ ♥♥♥♥

BOOKaREST

«Solid plot og fantastisk flyt.»

♥♥♥♥♥

CATS, BOOKS AND COFFEE

FINDALS KRIMISIDE

HVEM TØR Å GÅ I GRAVEN MED SVART SAMVITTIGHET?

Heloise reiser til Sønderjylland for å oppklare hva som skjedde med offeret, som lokalt gikk under navnet Pitbull.

Saken har forbindelse til en rekke uløste forsvinningssaker på 1990tallet, og Heloise får hjelp av sin gode venn, etterforsker Erik Schäfer.

Det er et kappløp med tiden å avdekke de gamle forsvinningssakene før Frischof dør. Hvor ble det av jentene som forsvant? Hvem var Pitbull?

Og hvilken rolle spilte Frischof i hans død?

Og hvem kan Heloise stole på når både de pårørende og det lokale politiet åpenbart lyver?

PITBULL er tredje bok i krimserien om Kaldan og Schäfer. Les også Likblomsten og Mercedes-snittet.

ISBN 978-82-419-5147-3

,!7II2E1-jfbehd!

København og jobber som journalist. Hun

PITBULL

Journalist Heloise Kaldan er i gang med research til en artikkel om Røde Kors’ våketjeneste, en ordning hvor frivillige tilbyr en hånd å holde i til mennesker som ligger på dødsleiet. Hun knytter seg spesielt til Jan Frischof, en kreftsyk eldre mann fra Sønderjylland. I deliriumtilstand tilstår han at han som ung var involvert i et drap.

Anne Mette Hancock (1979) bor i brakdebuterte i 2017 med Likblomsten.

Pitbull er tredje bok i serien om Kaldan og Schäfer

PITBULL

FACEBOOK.COM/ANNEMETTEHANCOCK INSTAGRAM: @ANNEMETTE.HANCOCK

OMSLAG: SIMON LILHOLT / IMPERIET.DK

FORFATTERFOTO: HEIN PHOTOGRAPHY