FRITS DE
BOURG MORDETS
MORDETS ENKLE KUNST
Nicolay Wolff, og hans kompanjong Esther Knutsen, utgir bladet KrimMagasinet en gang hver måned. Da en gallerieier myrdes, blir Nicolay Wolff interessert i saken. Ikke minst fordi han nettopp har kjøpt et maleri med en forbindelse til gallerieieren. Hans interesse for kunstmarkedet blir ikke mindre da han blir kontaktet av en velstående enke som har en van Gogh som hun mener er et falskneri. Journalisten blir dratt inn i et intrikat og farlig spill om forfalskede mesterverk, med forgreininger tilbake til mellomkrigsårene og gammelt hat og grov urett.
første roman.
Med Mordets enkle kunst følger Frits de Bourg opp sin kritikerroste debut, En kald død, og journalist Nicolay Wolff i 1950-tallets Norge. Med referanser til sjangermestere som Raymond Chandler og Dashiell Hammet er Frits de Bourg en krimromanstilist utenom det vanlige.
«med En kald død har drammen Fått sin malteserFalk» Katrine Strøm Drammens Tidende
ENKLE
KUNST
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han debuterte med En kald død i 2013. Han har hatt et mangslungent yrkesliv, og har tidligere drevet med fallskjermhopping, men i dag er det dykking og marinarkeologi som står i sentrum for hans interesse. Han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. Mordets enkle kunst er hans andre krimroman om journalist Nicolay Wolff.
et makabert selvmord, forsvunne jenter og en mørk hemmelighet – Nicolay Wolff står foran sin vanskeligste sak.
I SBN 978- 82- 419- 1057- 9
Om Mordets enkle kunst: «Mordets enkle kunst er krimkunst slik jeg liker den, rett og slett en overbevisende og sjangertro leseglede»
Svein Geruldsen, Tvedestrandposten
Dødens elv:
En maskErt mann krabber ned i en tønne med dynamitt. Han har på forhånd sendt brev til femten personer og invitert dem til å overvære seansen, med den begrunnelsen at hver av dem bærer sin del av ansvaret for hans død. Brevet er ikke undertegnet og de inviterte vet ikke hvem han er, de kjenner ikke hverandre, og har tilsynelatende ikke noe som helst til felles.
Frits de Bourg debuterer med denne originale kriminalromanen som er lagt til femtitallet i Drammen og Oslo.
FRITS DE
BOURG EN KALD DØD
EN KALD DØD
Jan Ove Brink hadde vært en av landets mest lovende boksere. Under krigen deltok han i motstandskampen. En iskald vinterdag på femtitallet kunne folk i Drammen se Brink gå utover isen på Drammenselven. Han stoppet ved en råk og kledde av seg til han sto der i sine røde bokseshorts. Så hoppet han i det isnende kalde vannet. Nicolay Wolff driver KrimMagasinet. Han kaller seg journalist, men har bare folkeskolen og en torpedering under krigen som ballast. Søsteren til Brink ber ham om å se nærmere på det omtalte og dramatiske selvmordet. En venn av Brink melder seg etterpå og hevder bestemt at det var et drap.
Foto: Janne Vettestad
«Han BLe DrePT, SÅ SanT SOM JeG SiTTer Her.»
FRITS DE BOURG
– Brinken var den modigste mannen jeg noen gang har kjent, ikke bare i ringen, men også under krigen med sabotasjegreier og sånt. Dyktig. Holdt seg i form også. Men noe skjedde med ham på slutten. Han var livredd. Da han kom til oss i Atletklubben noen måneder før han tok livet av seg, så han forjævlig ut. Han hadde omtrent ikke vist seg i boksemiljøet siden Porat-kampen, og nå dukket han plutselig opp en treningskveld. Mange av oss gamlekara har fortsatt å henge rundt lokalet etter at vi ga oss. Kunne liksom ikke sleppe, hjalp til på treningene, lærte unggutta noen triks og sånt. Så sto han plutselig der. Ingen skjønte hva han ville, og ikke sa han stort heller. Som regel satt han bare og så på. Vi prøvde å prate med ham, men gav opp etter hvert. De eneste som greide å få kontakt med ham, var de unge. De flokka seg om ham når de skjønte hvem han var. Europamester og krigshelt. Å jo, de stimla. Hvor mye de fikk ut av ham, aner jeg ikke. Men én ting kan jeg fortelle deg, noen jaga ham ut i den råka. De tok livet av ham! Skjønner? Drepte ham! Han kikket granskende på meg for å se om alvoret sank inn dit det etter hans mening burde være. – Lite konkret, sa jeg. – Han ble drept, så sant som jeg sitter her. Du er jo journalist, for faen, har utdannelse og jobber i et krimblad og greier. Du kan snuse og finne ut ting, dere journalister kan jo spørre og grave og si det gjelder skrivegreier og sånt. Jeg ristet på hodet. – Faktum er at han begikk selvmord foran flere hundre vitner.
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han har syslet med mye ulikt, jobbet som glassarbeider, selger, postmann, kinomaskinist og importert finske badstuovner. Han har drevet med fallskjermhopping, og i dag er det dykking som er hans store lidenskap. Marinearkeologi står i sentrum for hans dykkerinteresse, og han har skrevet om dykking,
«Drivende, spennende krimroman» I jakten på sannheten møter journalist Nicolay Wolff grenseløs menneskeforakt, i en verden hvor Gud er forsaket til fordel for vitenskapen og penger, og hvor han står overfor valget om å ofre sjelen for å redde fem unge jenter.
skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. En kald død er hans første roman.
ISBN 978-82-419-0877-4
,!7II2E1-jaihhe!
Om En kald død: «Med En kald død har drammen fått sin Malteserfalk» Katrine Strøm, Drammens Tidende
«en utmerket krimdebut» Ola A. Hegdal, Dagens Næringsliv
DØDENS ELV
Rune Larstuvold, Drammens Tidende
«spennende og klassisk krim fra 50-tallet»
Siw Merethe Myhre, Drammens Tidende
FRITS DE
BOURG DØDENS ELV «en klassisk krim full av sjel, spenning og sjarm. gled deg – les sakte»
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han debuterte med En kald død i 2013 og i 2014 utkom den andre
Liv Gade, bokinspirator
boken om journalist Nicolay Wolff: Mordets enkle kunst. Forfatteren har hatt et mangslungent yrkesliv, og har tidligere drevet med fallskjermhopping, men i dag er det dykking og marinarkeologi som står i sentrum for hans interesse. Dødens elv er Frits de Bourgs tredje krimroman.
«sjarmerende, velskrevet og veldig spennende» Liv Gade , Sandefjords Blad
«Forfatteren gjør en god jobb med å overbevise leseren om at Drammenselva tilhører samme vassdrag som Styx.» Rivertonprisens jury
Dødens elv er NRK Radioteatrets påskekrim 2018.
EN KALD DØD
Foto: Janne Vettestad
BOURG
selger, postmann, kinomaskinist og importert finske badstuovner. Han har drevet med fallskjermhopping, og i dag er det dykking som er hans store lidenskap. Marinearkeologi står i sentrum for hans dykkerinteresse, og han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. En kald død er hans første roman.
ISBN 978-82-419-0877-4
,!7II2E1-jaihhe!
Om En kald død:
«en utmerket krimdeBut» Ola A. Hegdal Dagens Næringsliv
«Mordets enkle kunst er krimkunst slik jeg liker den, rett og slett en overbevisende og sjangertro leseglede»
«sjarmerende, VelskreVet og Veldig spennende» Liv Gade Sandefjords Blad
«med En kald død har drammen Fått sin malteserFalk» Katrine Strøm Drammens Tidende
Nicolay Wolff, og hans kompanjong Esther Knutsen, utgir bladet KrimMagasinet en gang hver måned. Da en gallerieier myrdes, blir Nicolay Wolff interessert i saken. Ikke minst fordi han nettopp har kjøpt et maleri med en forbindelse til gallerieieren. Hans interesse for kunstmarkedet blir ikke mindre da han blir kontaktet av en velstående enke som har en van Gogh som hun mener er et falskneri. Journalisten blir dratt inn i et intrikat og farlig spill om forfalskede mesterverk, med forgreininger tilbake til mellomkrigsårene og gammelt hat og grov urett.
Med Mordets enkle kunst følger Frits de Bourg opp sin kritikerroste debut, En kald død, og journalist Nicolay Wolff i 1950-tallets Norge. Med referanser til sjangermestere som Raymond Chandler og Dashiell Hammet er Frits de Bourg en krimromanstilist utenom det vanlige.
MORDETS ENKLE KUNST
Mordets enkle kunst:
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han har syslet med mye ulikt, jobbet som glassarbeider,
FRITS DE
BOURG MORDETS ENKLE
KUNST
Foto: Janne Vettestad
«Vet de noe om kunst, herr Wolff?»
FRITS DE
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han debuterte med En kald død i 2013. Han har hatt et mangslungent yrkesliv, og har tidligere drevet med fallskjermhopping, men i dag er det dykking og marinarkeologi som står i sentrum for hans interesse. Han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. Mordets enkle kunst er hans andre krimroman om journalist Nicolay Wolff.
Høsten 1957. Forholdet mellom øst og vest har nådd det absolutte frysepunktet, men journalist Nicolay Wolff ønsker bare å finne ut hvem som kjørte ned og drepte en ung kvinne. Da må han forholde seg til en erkekristen sekt med mystisk store inntekter, hemmelige overvåkingstjenester og forsvunne våpenlagre.
ISBN 978- 82- 419- 1057- 9
Rune Larstuvold, Drammens Tidende
«Spennende og klassisk krim fra 50-tallet» Svein Geruldsen, Tvedestrandsposten
En kald død:
«Han BLe DrePT, SÅ SanT SOM JeG SiTTer Her.»
Ola A. Hegdal, Dagens Næringsliv Frits de Bourg debuterer med denne originale kriminalromanen som er lagt til femtitallet i Drammen og Oslo.
«Med En kald død II2E1-jaihhe! har,!7Drammen fått sin Malteserfalk»
EN KALD DØD
«En utmerket krimdebut»
Jan Ove Brink hadde vært en av landets mest lovende boksere. Under krigen deltok han i motstandskampen. En iskald vinterdag på femtitallet kunne folk i Drammen se Brink gå utover isen på Drammenselven. Han stoppet ved en råk og kledde av seg til han sto der i sine røde bokseshorts. Så hoppet han i det isnende kalde vannet. Nicolay Wolff driver KrimMagasinet. Han kaller seg journalist, men har bare folkeskolen og en torpedering under krigen som ballast. Søsteren til Brink ber ham om å se nærmere på det omtalte og dramatiske selvmordet. En venn av Brink melder seg etterpå og hevder bestemt at det var et drap.
FRITS DE BOURG
– Brinken var den modigste mannen jeg noen gang har kjent, ikke bare i ringen, men også under krigen med sabotasjegreier og sånt. Dyktig. Holdt seg i form også. Men noe skjedde med ham på slutten. Han var livredd. Da han kom til oss i Atletklubben noen måneder før han tok livet av seg, så han forjævlig ut. Han hadde omtrent ikke vist seg i boksemiljøet siden Porat-kampen, og nå dukket han plutselig opp en treningskveld. Mange av oss gamlekara har fortsatt å henge rundt lokalet etter at vi ga oss. Kunne liksom ikke sleppe, hjalp til på treningene, lærte unggutta noen triks og sånt. Så sto han plutselig der. Ingen skjønte hva han ville, og ikke sa han stort heller. Som regel satt han bare og så på. Vi prøvde å prate med ham, men gav opp etter hvert. De eneste som greide å få kontakt med ham, var de unge. De flokka seg om ham når de skjønte hvem han var. Europamester og krigshelt. Å jo, de stimla. Hvor mye de fikk ut av ham, aner jeg ikke. Men én ting kan jeg fortelle deg, noen jaga ham ut i den råka. De tok livet av ham! Skjønner? Drepte ham! Han kikket granskende på meg for å se om alvoret sank inn dit det etter hans mening burde være. – Lite konkret, sa jeg. – Han ble drept, så sant som jeg sitter her. Du er jo journalist, for faen, har utdannelse og jobber i et krimblad og greier. Du kan snuse og finne ut ting, dere journalister kan jo spørre og grave og si det gjelder skrivegreier og sånt. Jeg ristet på hodet. – Faktum er at han begikk selvmord foran flere hundre vitner.
FRITS DE
BOURG EN KALD DØD
ISBN 978-82-419-0877-4
Katrine Strøm, Drammens Tidende
Foto: Janne Vettestad
Frits de Bourg debuterer med denne originale kriminalromanen som er lagt til femtitallet i Drammen og Oslo.
EN KALD DØD
Jan Ove Brink hadde vært en av landets mest lovende boksere. Under krigen deltok han i motstandskampen. En iskald vinterdag på femtitallet kunne folk i Drammen se Brink gå utover isen på Drammenselven. Han stoppet ved en råk og kledde av seg til han sto der i sine røde bokseshorts. Så hoppet han i det isnende kalde vannet. Nicolay Wolff driver KrimMagasinet. Han kaller seg journalist, men har bare folkeskolen og en torpedering under krigen som ballast. Søsteren til Brink ber ham om å se nærmere på det omtalte og dramatiske selvmordet. En venn av Brink melder seg etterpå og hevder bestemt at det var et drap.
FRITS DE BOURG
«Han BLe DrePT, SÅ SanT SOM JeG SiTTer Her.»
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han har syslet med mye ulikt, jobbet som glassarbeider, selger, postmann, kinomaskinist og importert finske badstuovner. Han har drevet med fallskjermhopping, og i dag er det dykking som er hans store lidenskap. Marinearkeologi står i sentrum for hans dykkerinteresse, og han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. En kald død er hans første roman.
Snart befinner både Wolff og etterforsker Ulla Stevenson seg i en virvelstrøm av livsfarlige begivenheter.
RØD DESEMBER
FRITS DE BOURG
nå i pocketutgave: – Brinken var den modigste mannen jeg noen gang har kjent, ikke bare i ringen, men også under krigen med sabotasjegreier og sånt. Dyktig. Holdt seg i form også. Men noe skjedde med ham på slutten. Han var livredd. Da han kom til oss i Atletklubben noen måneder før han tok livet av seg, så han forjævlig ut. Han hadde omtrent ikke vist seg i boksemiljøet siden Porat-kampen, og nå dukket han plutselig opp en treningskveld. Mange av oss gamlekara har fortsatt å henge rundt lokalet etter at vi ga oss. Kunne liksom ikke sleppe, hjalp til på treningene, lærte unggutta noen triks og sånt. Så sto han plutselig der. Ingen skjønte hva han ville, og ikke sa han stort heller. Som regel satt han bare og så på. Vi prøvde å prate med ham, men gav opp etter hvert. De eneste som greide å få kontakt med ham, var de unge. De flokka seg om ham når de skjønte hvem han var. Europamester og krigshelt. Å jo, de stimla. Hvor mye de fikk ut av ham, aner jeg ikke. Men én ting kan jeg fortelle deg, noen jaga ham ut i den råka. De tok livet av ham! Skjønner? Drepte ham! Han kikket granskende på meg for å se om alvoret sank inn dit det etter hans mening burde være. – Lite konkret, sa jeg. – Han ble drept, så sant som jeg sitter her. Du er jo journalist, for faen, har utdannelse og jobber i et krimblad og greier. Du kan snuse og finne ut ting, dere journalister kan jo spørre og grave og si det gjelder skrivegreier og sånt. Jeg ristet på hodet. – Faktum er at han begikk selvmord foran flere hundre vitner.
«Kvinnen lå i grøftekanten. I det hvite, sterile karbidlyset virket blodet svart. Det fulgte en linje langs kjeven ned til halsen, hvor det spredte seg i vifteform til det ble suget opp av den tykke ullgenseren – som blekk av trekkpapir. Regnvann og blod klistret håret hennes sammen til svarte hyssingstumper som lå floket over den hvite hodebunnen.»
FRITS DE
BOURG RØD DESEMBER
Foto: Eigil Korsager
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han har syslet med mye ulikt, jobbet som glassarbeider, selger, postmann, kinomaskinist og importert finske badstuovner. Han har drevet med fallskjermhopping, og i dag er det dykking som er hans store lidenskap. Marinearkeologi står i sentrum for hans dykkerinteresse, og han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. En kald død er hans
Liv Gade Sandefjords Blad
Foto: Janne Vettestad
Foto: Janne Vettestad
EN KALD DØD
Ola A. Hegdal Dagens Næringsliv
Foto: Janne Vettestad
«Vet de noe om kunst, herr Wolff?»
FRITS DE
BOURG
Om En kald død: «en utmerket krimdeBut»
«sjarmerende, VelskreVet og Veldig spennende»
FRITS DE BOURG
EN KALD DØD
Jan Ove Brink hadde vært en av landets mest lovende boksere. Under krigen deltok han i motstandskampen. En iskald vinterdag på femtitallet kunne folk i Drammen se Brink gå utover isen på Drammenselven. Han stoppet ved en råk og kledde av seg til han sto der i sine røde bokseshorts. Så hoppet han i det isnende kalde vannet. Nicolay Wolff driver KrimMagasinet. Han kaller seg journalist, men har bare folkeskolen og en torpedering under krigen som ballast. Søsteren til Brink ber ham om å se nærmere på det omtalte og dramatiske selvmordet. En venn av Brink melder seg etterpå og hevder bestemt at det var et drap. Frits de Bourg debuterer med denne originale kriminalromanen som er lagt til femtitallet i Drammen og Oslo.
FRITS DE BOURG
«Han BLe DrePT, SÅ SanT SOM JeG SiTTer Her.»
ISBN 978-82-419-0877-4
,!7II2E1-jaihhe!
FRITS DE BOURG
FRITS DE BOURG
nå i pocketutgave: – Brinken var den modigste mannen jeg noen gang har kjent, ikke bare i ringen, men også under krigen med sabotasjegreier og sånt. Dyktig. Holdt seg i form også. Men noe skjedde med ham på slutten. Han var livredd. Da han kom til oss i Atletklubben noen måneder før han tok livet av seg, så han forjævlig ut. Han hadde omtrent ikke vist seg i boksemiljøet siden Porat-kampen, og nå dukket han plutselig opp en treningskveld. Mange av oss gamlekara har fortsatt å henge rundt lokalet etter at vi ga oss. Kunne liksom ikke sleppe, hjalp til på treningene, lærte unggutta noen triks og sånt. Så sto han plutselig der. Ingen skjønte hva han ville, og ikke sa han stort heller. Som regel satt han bare og så på. Vi prøvde å prate med ham, men gav opp etter hvert. De eneste som greide å få kontakt med ham, var de unge. De flokka seg om ham når de skjønte hvem han var. Europamester og krigshelt. Å jo, de stimla. Hvor mye de fikk ut av ham, aner jeg ikke. Men én ting kan jeg fortelle deg, noen jaga ham ut i den råka. De tok livet av ham! Skjønner? Drepte ham! Han kikket granskende på meg for å se om alvoret sank inn dit det etter hans mening burde være. – Lite konkret, sa jeg. – Han ble drept, så sant som jeg sitter her. Du er jo journalist, for faen, har utdannelse og jobber i et krimblad og greier. Du kan snuse og finne ut ting, dere journalister kan jo spørre og grave og si det gjelder skrivegreier og sånt. Jeg ristet på hodet. – Faktum er at han begikk selvmord foran flere hundre vitner.
FRITS DE BOURG (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han debuterte med En kald død i 2013, den første boken om journalist Nicolay Wolff. Forfatteren har hatt et mangslungent yrkesliv, har tidligere drevet med fallskjermhopping, dykking på skipsvrak og skrevet en rekke artikler om dykking og marinarkeologi. Rød desember er Frits de Bourgs fjerde krimroman.
Rød desember
Frits de Bourg
Rød desember
Copyright © Vigmostad & Bjørke as 2018 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Anita Myhrvold, bolt Designstudio Omslagsfoto: Shutterstock Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 12/14,9 pkt. Adobe Garamond Pro 1. opplag 2018 isbn: 978-82-419-1637-3 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke as Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Jeg prøver å være korrekt med hensyn til tiden handlingen i bøkene mine utspilles i, her året 1957, både når det gjelder steder, teknologi og sosial omgangsform. Men noen ganger kan det være nødvendig å gjøre unntak av dramaturgiske årsaker. I denne boka gjelder det særlig rominndeling og interiør på Austad gård (herregård) i Drammen. Gården er nå et fredet kulturminne og eies av Drammens Museum. Frits de Bourg
5
1
Torsdag 31. oktober 1957 I det hvite, sterile karbidlyset virket blodet svart. Det fulgte en linje langs kjeven ned til halsen, hvor det spredte seg i vifteform til det ble suget opp av den tykke ullgenseren – som blekk av trekkpapir. Regnvann og blod klistret håret hennes sammen til svarte hyssingstumper som lå floket over den hvite hodebunnen. Kvinnen lå i grøftekanten, like utenfor veibanen. Hodet hennes var blodig, og blodet blandet seg med regnvannet. Armer og ben lå i en slik stilling at kroppen så henslengt ut, som noe avleggs og ubrukelig, blant sjokoladepapir og tomflasker og annet søppel som kastes fra biler. Hun var ung, og selv i døden var det lett å se at hun hadde vært vakker. Nå lå hun blek og urørlig. Noen minutter før hadde jeg kommet kjørende langs vestsiden av Drammenselva. Like før midnatt. Det regnet, men var kaldt nok til at sørpa la seg på vindusviskerne og laget streker på frontruten. Den våte, svarte asfalten suget til seg kjørelyset og åt det opp. Jeg bøyde meg over rattet og anstrengte øynene og tenkte at det var mange grunner til å hate denne årvisse overgangen 7
fra høst til vinter; det uforutsigbare været var én av dem, den rå kulden en annen. Det hadde blitt bomtur til cellulosefabrikken, noe som ikke gjorde humøret bedre. En venn, som visste at jeg jobbet med en artikkel om sikkerheten for arbeiderne ved papirfabrikkene langs Drammensvassdraget, hadde tipset meg om en ulykke der en stakkar hadde fått armen i klem mellom valsene. Dessverre var det flere som kjente til prosjektet mitt, og ledelsen ved fabrikken, som hadde fått nyss om at jeg stilte meg tvilende til deres måte å drive butikk på, mente det ikke var noen god idé å slippe meg inn, ei heller å slå av en prat med meg. Så jeg var på vei hjem, og kjørte svært konsentrert, for hadde jeg ikke visst at frontlyktene var i orden, ville jeg trodd at jeg ikke hadde noen. Men bilen hadde stått med grillen mot en hvitmalt vegg i Mjøndalen, og da jeg startet, lyste veggen opp som et juletre. Det var i svingen like før Pukerud jernbanestasjon at jeg så henne. Blikket ble trukket mot et lys i veikanten. På venstre side. Jeg var i ferd med å passere mennene som sto og lyste på noe med en lykt, da jeg i et kort glimt så hodet til kvinnen over veikanten. Jeg bremset, rygget tilbake, og gikk ut av bilen. Det var to menn, begge sto urørlige som statuer. Den ene tviholdt på en gammeldags karbidlykt. Jeg gikk bort til dem, men de tok ingen notis av meg. – Hva har skjedd? spurte jeg. Mennene svarte ikke, men den ene ristet på hodet. 8
Rundt kvinnen, i veikanten og ned skråningen, lå hvite papirark, det kunne vel være et par dusin. Det sto noe på dem, og alle så ut til å være like. – Er hun død? drev jeg på, selv om jeg var ganske sikker på svaret. Vinkelen på hodet var ikke naturlig, dessuten var det noe fredfullt over ansiktsuttrykket, ikke som det var i smerte. – Ja, død, sa han som nettopp hadde ristet på hodet. Jeg bøyde meg ned og kjente etter puls i håndleddet, bare for å ha gjort det. Den bleke hånden dinglet slapt. Jeg la den forsiktig ned igjen. – Er det ringt etter sykebil og politi? – Ja. Det skarpe lyset blendet, og bak lykten så jeg bare to mørke silhuetter. Jeg gikk ut av lyssirkelen for å se hvem jeg snakket med. Begge mennene var middelaldrende, og de var kledd i kjeledress eller snekkerbukse – ikke lett å se hvilke, fordi begge hadde lik halvlang jakke av et grovt materiale, muligens vadmel. De så ut som de hadde rømt fra et annet århundre. Mannen uten lykt mumlet noe i øret til den andre, som satte lyset i ansiktet på meg og sa: – Hensynsfullt av Dem å stoppe, men her er det ikke mer å gjøre, annet enn å vente. – Jeg er journalist, sa jeg, – jeg blir litt til. – Ingen bilder, sa mannen. Han nølte litt før han sa det, som om han egentlig hadde tenkt å si noe annet. – Er hun påkjørt? spurte jeg. – Tror det. 9
En bil nærmet seg. Den sakket på farten, men føreren ga gass igjen da lykten ble rettet mot bilen. – Og dere fant henne slik? De svarte ikke. Men det var ingen bil langs veien, annet enn min egen, så jeg regnet med at det ikke var dem som hadde kjørt på henne. Hvis det da i det hele tatt var en trafikkulykke, men det kunne det meget vel være, siden kjøreforholdene på denne strekningen la alt til rette for det. Lyktemannen ga seg til å lyse på den døde igjen, som om han mente det var for trist å la henne ligge slik i mørket. Jeg tenkte å hente et pledd fra bilen for å legge over henne da jeg hørte sirenene. Vi ble stående tause og lytte til den klagende lyden som steg og sank. Sirenene lød forskjellige – og de nærmet seg fort. Ambulansen stoppet helt inntil ulykkesstedet, og sjåføren satte på alt som var av lys, inkludert søkelyset på taket. Regnet laget skrå streker foran lyktene, og først da merket jeg vannet som rant ned i nakken og trakk gjennom klærne mine. Jeg var i ferd med å bli søkkvåt. Dørene på begge sider av ambulansen fløy opp. Personellet kastet ikke bort et eneste sekund, for selv om de hadde fått beskjed om at kvinnen var død, tok de erfaringsmessig ikke det for gitt – ikke før de selv hadde konstatert det. Da trakk de seg tilbake og overlot scenen til politiet – som hadde ankommet like i hælene på dem. Politimennene, én sivil og én uniformert, hadde allerede sperret av den ene kjørebanen med et par rød- og hvitmalte bukker med gult, blinkende lys. Den sivile hentet 10
et fotografiapparat fra patruljebilen, og ga seg til å studere hvordan kvinnen lå i forhold til veibanen, mens den uniformerte kastet et raskt blikk på oss tre som sto og ventet, og sa: – Jeg tror dere får bli med inn i bilen, det finnes ikke noe kaldere enn regn i to grader pluss. Så gjorde han et irritert kast med hånden mot mannen med lykten, og sa: – Og se nå til å slukke den forb… lykten. Vi gikk mot patruljebilen, alle fire. Blålyset snurret på taket og sveipet terrenget rundt som en radar for tragedier. Sammen med det blinkende, gule lyset, det silende regnet og det massive mørket som omsluttet ulykkesstedet, gjorde det stemningen tung, trist og klaustrofobisk. Konstabelen pekte på meg. – En av gangen, De først. Vi satte oss inn i bilen. Det var en Volvo pv med motoren i gang og varmeapparatet på fullt. Han tente kupélyset og fant frem blokk og blyant fra hanskerommet. – Vi starter med personalia, og tar så en foreløpig forklaring. – Mitt navn er Nicolay Wolff. – Jeg kjente Dem igjen, faktisk. Journalisten, ikke sant? Er De involvert i ulykken på noen måte? – Nei. – Så De den? – Nei, jeg kom like før dere. Hun lå i samme stilling som nå, og de to herrene der ute sto ved henne. – I så fall dimitterer jeg Dem, men vær forberedt på at De kan bli innkalt til avhør på et senere tidspunkt. – Det er i orden. Det var alt. Så gikk jeg ut i regnet igjen. 11
På vei bort til bilen stoppet jeg og kikket på den sivilkledde som sirklet rundt kvinnen på leting etter en kameravinkel som sa mest mulig om ulykkesstedet og offeret. Da han trodde han hadde funnet den, brente han av en blitspære. Mens han byttet ut pæren med en ny, møttes blikkene våre. Jeg har gått inn og ut av politistasjonen såpass mange ganger i årenes løp at jeg på et eller annet tidspunkt burde ha sett alle som jobber der, men denne her kjente jeg ikke. Jeg nikket til ham, og mannen nikket tilbake, men bare så vidt. – De skal ikke dø så unge, sa jeg, mest til meg selv. Mannen med kameraet kastet et profesjonelt likegyldig blikk på meg, men kommenterte ikke. – Pedersen! ble det ropt fra patruljebilen. Pedersen tok seg tid til å knipse et bilde til før han gikk tilbake til bilen. Jeg var på vei til min bil, men klarte ikke helt å løsrive meg, og ble stående og kikke på den unge kvinnen. Hun lå med vidåpne øyne og lot til å stirre rett mot meg, men blikket var sjelløst og tomt. Regndråper festet seg i de lange øyenvippene. Slik lyset falt på henne nå, synes jeg hun så overrasket ut, som om hun i dødsøyeblikket ikke trodde at dette virkelig kunne ramme henne. Men det kunne det, selv om ungdommen har en svikfull evne til å tro på egen udødelighet. Jeg er sjuogtredve år og har tilbrakt fire av dem som krigsseiler, og det er nok til å vite at døden kan ramme hvem som helst, når som helst. Mentalt sett sover jeg fremdeles med flytevesten innenfor rekkevidde. Da jeg endelig snudde meg for å gå, falt blikket på et av papirarkene som lå like ved føttene mine, gjennomvått 12
og klistret til asfalten. Det var en slags folder. Jeg kikket mot patruljebilen. Den sivile purken sto med ryggen til og pratet med sin kollega gjennom vinduet. Jeg bøyde meg og plukket opp folderen. Så gikk jeg til bilen og kjørte hjemover. Jeg frøs så jeg hakket tenner, og tenkte at faen, nå blir jeg forkjølet, og skrudde varme og vifte på full guffe. Jeg leier et lite hus i Drammen. Det ligger klemt mellom to større hus i Peter Høegs gate på Rundtom. Det står helt inntil veien, og har en bakgård med et epletre og litt gress, hvis ugress kan regnes som gress. Jeg parkerte på min vanlige plass langs fortauskanten, rett foran inngangsdøren. Så gikk jeg gjennom vindfanget, hvor jeg hengte fra meg frakken, og fortsatte videre inn i stuen. Kjøkkenet ligger til venstre under trappen opp til andre etasje, og i hjørnet av stuen er det et arkivskap og et skrivebord – det er hjemmekontoret mitt. På skrivebordet står en ganske ny og relativt dyr Underwood skrivemaskin, og en svart telefon. Jeg brettet ut den våte folderen og la den til tørk over skrivemaskinen, og gikk opp trappen til andre etasje, hvor det er bad pluss et soveværelse. Det hadde vært to soveværelser, men det minste var blitt modernisert til bad med dusj og wc, året før jeg flyttet inn. Jeg tok en varm dusj og fikk på tørre og rene klær. Så gikk jeg ned og skjenket to fingerbredder Johnny Walker og tente en sigarett og satte meg ved skrivebordet. Jeg tok den våte folderen. Det var en ganske enkel 13
og hjemmesnekret sak, et kopiert klipp-og-lim-produkt. Et A4-ark som var brettet to ganger til samme format som en forretningskonvolutt. Det hadde trykk på bare den ene siden og var uten farger, men på forsiden var det tegnet et kors med solstråler omkring. Når man brettet ut folderen, åpenbarte det seg flere uthevede bibelsitater med referanse til skriftsteder. Ingen av dem var spesielt oppløftende for en synder som meg. Så fulgte en nokså skråsikker påstand om at menigheten Troens kors var veien til frelse og evig liv. Det fremgikk ikke uttrykkelig i teksten, men ut fra helheten var det underforstått at alle andre veier førte lukt til helvete, og at helvetes pinsler var hinsides enhver beskrivelse. Jeg la brosjyren til tørk over skrivemaskinen igjen, og trakk ut venstre skrivebordsskuff og tok opp pilleboksen med opiatet kodein. Jeg skrudde av lokket og lot de runde, hvite pillene trille ut på bordet. Så talte jeg dem. Det var åtteogtjue. Det hadde vært åtteogtjue i nøyaktig ni uker og tre dager. Jeg hadde gjort det til en vane å telle dem hver kveld. Når jeg var ferdig, subbet jeg pillene ned i boksen og skrudde på lokket og puttet den tilbake i skuffen. Gjemt, men ikke glemt. Da jeg endelig la meg til å sove, klokken halv to, klarte jeg ikke å viske bort ansiktet til den unge kvinnen fra netthinnen. Jeg tror jeg drømte om henne også, men var ikke sikker, for ansiktet var utydelig, og det ble ikke engang klart for meg hvorvidt hun var død – men jeg tror det var henne, og jeg tror at hun var død. Likevel stirret hun på meg som om alt var min skyld.
FRITS DE
BOURG MORDETS
MORDETS ENKLE KUNST
Nicolay Wolff, og hans kompanjong Esther Knutsen, utgir bladet KrimMagasinet en gang hver måned. Da en gallerieier myrdes, blir Nicolay Wolff interessert i saken. Ikke minst fordi han nettopp har kjøpt et maleri med en forbindelse til gallerieieren. Hans interesse for kunstmarkedet blir ikke mindre da han blir kontaktet av en velstående enke som har en van Gogh som hun mener er et falskneri. Journalisten blir dratt inn i et intrikat og farlig spill om forfalskede mesterverk, med forgreininger tilbake til mellomkrigsårene og gammelt hat og grov urett.
første roman.
Med Mordets enkle kunst følger Frits de Bourg opp sin kritikerroste debut, En kald død, og journalist Nicolay Wolff i 1950-tallets Norge. Med referanser til sjangermestere som Raymond Chandler og Dashiell Hammet er Frits de Bourg en krimromanstilist utenom det vanlige.
«med En kald død har drammen Fått sin malteserFalk» Katrine Strøm Drammens Tidende
ENKLE
KUNST
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han debuterte med En kald død i 2013. Han har hatt et mangslungent yrkesliv, og har tidligere drevet med fallskjermhopping, men i dag er det dykking og marinarkeologi som står i sentrum for hans interesse. Han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. Mordets enkle kunst er hans andre krimroman om journalist Nicolay Wolff.
et makabert selvmord, forsvunne jenter og en mørk hemmelighet – Nicolay Wolff står foran sin vanskeligste sak.
I SBN 978- 82- 419- 1057- 9
Om Mordets enkle kunst: «Mordets enkle kunst er krimkunst slik jeg liker den, rett og slett en overbevisende og sjangertro leseglede»
Svein Geruldsen, Tvedestrandposten
Dødens elv:
En maskErt mann krabber ned i en tønne med dynamitt. Han har på forhånd sendt brev til femten personer og invitert dem til å overvære seansen, med den begrunnelsen at hver av dem bærer sin del av ansvaret for hans død. Brevet er ikke undertegnet og de inviterte vet ikke hvem han er, de kjenner ikke hverandre, og har tilsynelatende ikke noe som helst til felles.
Frits de Bourg debuterer med denne originale kriminalromanen som er lagt til femtitallet i Drammen og Oslo.
FRITS DE
BOURG EN KALD DØD
EN KALD DØD
Jan Ove Brink hadde vært en av landets mest lovende boksere. Under krigen deltok han i motstandskampen. En iskald vinterdag på femtitallet kunne folk i Drammen se Brink gå utover isen på Drammenselven. Han stoppet ved en råk og kledde av seg til han sto der i sine røde bokseshorts. Så hoppet han i det isnende kalde vannet. Nicolay Wolff driver KrimMagasinet. Han kaller seg journalist, men har bare folkeskolen og en torpedering under krigen som ballast. Søsteren til Brink ber ham om å se nærmere på det omtalte og dramatiske selvmordet. En venn av Brink melder seg etterpå og hevder bestemt at det var et drap.
Foto: Janne Vettestad
«Han BLe DrePT, SÅ SanT SOM JeG SiTTer Her.»
FRITS DE BOURG
– Brinken var den modigste mannen jeg noen gang har kjent, ikke bare i ringen, men også under krigen med sabotasjegreier og sånt. Dyktig. Holdt seg i form også. Men noe skjedde med ham på slutten. Han var livredd. Da han kom til oss i Atletklubben noen måneder før han tok livet av seg, så han forjævlig ut. Han hadde omtrent ikke vist seg i boksemiljøet siden Porat-kampen, og nå dukket han plutselig opp en treningskveld. Mange av oss gamlekara har fortsatt å henge rundt lokalet etter at vi ga oss. Kunne liksom ikke sleppe, hjalp til på treningene, lærte unggutta noen triks og sånt. Så sto han plutselig der. Ingen skjønte hva han ville, og ikke sa han stort heller. Som regel satt han bare og så på. Vi prøvde å prate med ham, men gav opp etter hvert. De eneste som greide å få kontakt med ham, var de unge. De flokka seg om ham når de skjønte hvem han var. Europamester og krigshelt. Å jo, de stimla. Hvor mye de fikk ut av ham, aner jeg ikke. Men én ting kan jeg fortelle deg, noen jaga ham ut i den råka. De tok livet av ham! Skjønner? Drepte ham! Han kikket granskende på meg for å se om alvoret sank inn dit det etter hans mening burde være. – Lite konkret, sa jeg. – Han ble drept, så sant som jeg sitter her. Du er jo journalist, for faen, har utdannelse og jobber i et krimblad og greier. Du kan snuse og finne ut ting, dere journalister kan jo spørre og grave og si det gjelder skrivegreier og sånt. Jeg ristet på hodet. – Faktum er at han begikk selvmord foran flere hundre vitner.
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han har syslet med mye ulikt, jobbet som glassarbeider, selger, postmann, kinomaskinist og importert finske badstuovner. Han har drevet med fallskjermhopping, og i dag er det dykking som er hans store lidenskap. Marinearkeologi står i sentrum for hans dykkerinteresse, og han har skrevet om dykking,
«Drivende, spennende krimroman» I jakten på sannheten møter journalist Nicolay Wolff grenseløs menneskeforakt, i en verden hvor Gud er forsaket til fordel for vitenskapen og penger, og hvor han står overfor valget om å ofre sjelen for å redde fem unge jenter.
skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. En kald død er hans første roman.
ISBN 978-82-419-0877-4
,!7II2E1-jaihhe!
Om En kald død: «Med En kald død har drammen fått sin Malteserfalk» Katrine Strøm, Drammens Tidende
«en utmerket krimdebut» Ola A. Hegdal, Dagens Næringsliv
DØDENS ELV
Rune Larstuvold, Drammens Tidende
«spennende og klassisk krim fra 50-tallet»
Siw Merethe Myhre, Drammens Tidende
FRITS DE
BOURG DØDENS ELV «en klassisk krim full av sjel, spenning og sjarm. gled deg – les sakte»
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han debuterte med En kald død i 2013 og i 2014 utkom den andre
Liv Gade, bokinspirator
boken om journalist Nicolay Wolff: Mordets enkle kunst. Forfatteren har hatt et mangslungent yrkesliv, og har tidligere drevet med fallskjermhopping, men i dag er det dykking og marinarkeologi som står i sentrum for hans interesse. Dødens elv er Frits de Bourgs tredje krimroman.
«sjarmerende, velskrevet og veldig spennende» Liv Gade , Sandefjords Blad
«Forfatteren gjør en god jobb med å overbevise leseren om at Drammenselva tilhører samme vassdrag som Styx.» Rivertonprisens jury
Dødens elv er NRK Radioteatrets påskekrim 2018.
EN KALD DØD
Foto: Janne Vettestad
BOURG
selger, postmann, kinomaskinist og importert finske badstuovner. Han har drevet med fallskjermhopping, og i dag er det dykking som er hans store lidenskap. Marinearkeologi står i sentrum for hans dykkerinteresse, og han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. En kald død er hans første roman.
ISBN 978-82-419-0877-4
,!7II2E1-jaihhe!
Om En kald død:
«en utmerket krimdeBut» Ola A. Hegdal Dagens Næringsliv
«Mordets enkle kunst er krimkunst slik jeg liker den, rett og slett en overbevisende og sjangertro leseglede»
«sjarmerende, VelskreVet og Veldig spennende» Liv Gade Sandefjords Blad
«med En kald død har drammen Fått sin malteserFalk» Katrine Strøm Drammens Tidende
Nicolay Wolff, og hans kompanjong Esther Knutsen, utgir bladet KrimMagasinet en gang hver måned. Da en gallerieier myrdes, blir Nicolay Wolff interessert i saken. Ikke minst fordi han nettopp har kjøpt et maleri med en forbindelse til gallerieieren. Hans interesse for kunstmarkedet blir ikke mindre da han blir kontaktet av en velstående enke som har en van Gogh som hun mener er et falskneri. Journalisten blir dratt inn i et intrikat og farlig spill om forfalskede mesterverk, med forgreininger tilbake til mellomkrigsårene og gammelt hat og grov urett.
Med Mordets enkle kunst følger Frits de Bourg opp sin kritikerroste debut, En kald død, og journalist Nicolay Wolff i 1950-tallets Norge. Med referanser til sjangermestere som Raymond Chandler og Dashiell Hammet er Frits de Bourg en krimromanstilist utenom det vanlige.
MORDETS ENKLE KUNST
Mordets enkle kunst:
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han har syslet med mye ulikt, jobbet som glassarbeider,
FRITS DE
BOURG MORDETS ENKLE
KUNST
Foto: Janne Vettestad
«Vet de noe om kunst, herr Wolff?»
FRITS DE
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han debuterte med En kald død i 2013. Han har hatt et mangslungent yrkesliv, og har tidligere drevet med fallskjermhopping, men i dag er det dykking og marinarkeologi som står i sentrum for hans interesse. Han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. Mordets enkle kunst er hans andre krimroman om journalist Nicolay Wolff.
Høsten 1957. Forholdet mellom øst og vest har nådd det absolutte frysepunktet, men journalist Nicolay Wolff ønsker bare å finne ut hvem som kjørte ned og drepte en ung kvinne. Da må han forholde seg til en erkekristen sekt med mystisk store inntekter, hemmelige overvåkingstjenester og forsvunne våpenlagre.
ISBN 978- 82- 419- 1057- 9
Rune Larstuvold, Drammens Tidende
«Spennende og klassisk krim fra 50-tallet» Svein Geruldsen, Tvedestrandsposten
En kald død:
«Han BLe DrePT, SÅ SanT SOM JeG SiTTer Her.»
Ola A. Hegdal, Dagens Næringsliv Frits de Bourg debuterer med denne originale kriminalromanen som er lagt til femtitallet i Drammen og Oslo.
«Med En kald død II2E1-jaihhe! har,!7Drammen fått sin Malteserfalk»
EN KALD DØD
«En utmerket krimdebut»
Jan Ove Brink hadde vært en av landets mest lovende boksere. Under krigen deltok han i motstandskampen. En iskald vinterdag på femtitallet kunne folk i Drammen se Brink gå utover isen på Drammenselven. Han stoppet ved en råk og kledde av seg til han sto der i sine røde bokseshorts. Så hoppet han i det isnende kalde vannet. Nicolay Wolff driver KrimMagasinet. Han kaller seg journalist, men har bare folkeskolen og en torpedering under krigen som ballast. Søsteren til Brink ber ham om å se nærmere på det omtalte og dramatiske selvmordet. En venn av Brink melder seg etterpå og hevder bestemt at det var et drap.
FRITS DE BOURG
– Brinken var den modigste mannen jeg noen gang har kjent, ikke bare i ringen, men også under krigen med sabotasjegreier og sånt. Dyktig. Holdt seg i form også. Men noe skjedde med ham på slutten. Han var livredd. Da han kom til oss i Atletklubben noen måneder før han tok livet av seg, så han forjævlig ut. Han hadde omtrent ikke vist seg i boksemiljøet siden Porat-kampen, og nå dukket han plutselig opp en treningskveld. Mange av oss gamlekara har fortsatt å henge rundt lokalet etter at vi ga oss. Kunne liksom ikke sleppe, hjalp til på treningene, lærte unggutta noen triks og sånt. Så sto han plutselig der. Ingen skjønte hva han ville, og ikke sa han stort heller. Som regel satt han bare og så på. Vi prøvde å prate med ham, men gav opp etter hvert. De eneste som greide å få kontakt med ham, var de unge. De flokka seg om ham når de skjønte hvem han var. Europamester og krigshelt. Å jo, de stimla. Hvor mye de fikk ut av ham, aner jeg ikke. Men én ting kan jeg fortelle deg, noen jaga ham ut i den råka. De tok livet av ham! Skjønner? Drepte ham! Han kikket granskende på meg for å se om alvoret sank inn dit det etter hans mening burde være. – Lite konkret, sa jeg. – Han ble drept, så sant som jeg sitter her. Du er jo journalist, for faen, har utdannelse og jobber i et krimblad og greier. Du kan snuse og finne ut ting, dere journalister kan jo spørre og grave og si det gjelder skrivegreier og sånt. Jeg ristet på hodet. – Faktum er at han begikk selvmord foran flere hundre vitner.
FRITS DE
BOURG EN KALD DØD
ISBN 978-82-419-0877-4
Katrine Strøm, Drammens Tidende
Foto: Janne Vettestad
Frits de Bourg debuterer med denne originale kriminalromanen som er lagt til femtitallet i Drammen og Oslo.
EN KALD DØD
Jan Ove Brink hadde vært en av landets mest lovende boksere. Under krigen deltok han i motstandskampen. En iskald vinterdag på femtitallet kunne folk i Drammen se Brink gå utover isen på Drammenselven. Han stoppet ved en råk og kledde av seg til han sto der i sine røde bokseshorts. Så hoppet han i det isnende kalde vannet. Nicolay Wolff driver KrimMagasinet. Han kaller seg journalist, men har bare folkeskolen og en torpedering under krigen som ballast. Søsteren til Brink ber ham om å se nærmere på det omtalte og dramatiske selvmordet. En venn av Brink melder seg etterpå og hevder bestemt at det var et drap.
FRITS DE BOURG
«Han BLe DrePT, SÅ SanT SOM JeG SiTTer Her.»
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han har syslet med mye ulikt, jobbet som glassarbeider, selger, postmann, kinomaskinist og importert finske badstuovner. Han har drevet med fallskjermhopping, og i dag er det dykking som er hans store lidenskap. Marinearkeologi står i sentrum for hans dykkerinteresse, og han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. En kald død er hans første roman.
Snart befinner både Wolff og etterforsker Ulla Stevenson seg i en virvelstrøm av livsfarlige begivenheter.
RØD DESEMBER
FRITS DE BOURG
nå i pocketutgave: – Brinken var den modigste mannen jeg noen gang har kjent, ikke bare i ringen, men også under krigen med sabotasjegreier og sånt. Dyktig. Holdt seg i form også. Men noe skjedde med ham på slutten. Han var livredd. Da han kom til oss i Atletklubben noen måneder før han tok livet av seg, så han forjævlig ut. Han hadde omtrent ikke vist seg i boksemiljøet siden Porat-kampen, og nå dukket han plutselig opp en treningskveld. Mange av oss gamlekara har fortsatt å henge rundt lokalet etter at vi ga oss. Kunne liksom ikke sleppe, hjalp til på treningene, lærte unggutta noen triks og sånt. Så sto han plutselig der. Ingen skjønte hva han ville, og ikke sa han stort heller. Som regel satt han bare og så på. Vi prøvde å prate med ham, men gav opp etter hvert. De eneste som greide å få kontakt med ham, var de unge. De flokka seg om ham når de skjønte hvem han var. Europamester og krigshelt. Å jo, de stimla. Hvor mye de fikk ut av ham, aner jeg ikke. Men én ting kan jeg fortelle deg, noen jaga ham ut i den råka. De tok livet av ham! Skjønner? Drepte ham! Han kikket granskende på meg for å se om alvoret sank inn dit det etter hans mening burde være. – Lite konkret, sa jeg. – Han ble drept, så sant som jeg sitter her. Du er jo journalist, for faen, har utdannelse og jobber i et krimblad og greier. Du kan snuse og finne ut ting, dere journalister kan jo spørre og grave og si det gjelder skrivegreier og sånt. Jeg ristet på hodet. – Faktum er at han begikk selvmord foran flere hundre vitner.
«Kvinnen lå i grøftekanten. I det hvite, sterile karbidlyset virket blodet svart. Det fulgte en linje langs kjeven ned til halsen, hvor det spredte seg i vifteform til det ble suget opp av den tykke ullgenseren – som blekk av trekkpapir. Regnvann og blod klistret håret hennes sammen til svarte hyssingstumper som lå floket over den hvite hodebunnen.»
FRITS DE
BOURG RØD DESEMBER
Foto: Eigil Korsager
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han har syslet med mye ulikt, jobbet som glassarbeider, selger, postmann, kinomaskinist og importert finske badstuovner. Han har drevet med fallskjermhopping, og i dag er det dykking som er hans store lidenskap. Marinearkeologi står i sentrum for hans dykkerinteresse, og han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. En kald død er hans
Liv Gade Sandefjords Blad
Foto: Janne Vettestad
Foto: Janne Vettestad
EN KALD DØD
Ola A. Hegdal Dagens Næringsliv
Foto: Janne Vettestad
«Vet de noe om kunst, herr Wolff?»
FRITS DE
BOURG
Om En kald død: «en utmerket krimdeBut»
«sjarmerende, VelskreVet og Veldig spennende»
FRITS DE BOURG
EN KALD DØD
Jan Ove Brink hadde vært en av landets mest lovende boksere. Under krigen deltok han i motstandskampen. En iskald vinterdag på femtitallet kunne folk i Drammen se Brink gå utover isen på Drammenselven. Han stoppet ved en råk og kledde av seg til han sto der i sine røde bokseshorts. Så hoppet han i det isnende kalde vannet. Nicolay Wolff driver KrimMagasinet. Han kaller seg journalist, men har bare folkeskolen og en torpedering under krigen som ballast. Søsteren til Brink ber ham om å se nærmere på det omtalte og dramatiske selvmordet. En venn av Brink melder seg etterpå og hevder bestemt at det var et drap. Frits de Bourg debuterer med denne originale kriminalromanen som er lagt til femtitallet i Drammen og Oslo.
FRITS DE BOURG
«Han BLe DrePT, SÅ SanT SOM JeG SiTTer Her.»
ISBN 978-82-419-0877-4
,!7II2E1-jaihhe!
FRITS DE BOURG
FRITS DE BOURG
nå i pocketutgave: – Brinken var den modigste mannen jeg noen gang har kjent, ikke bare i ringen, men også under krigen med sabotasjegreier og sånt. Dyktig. Holdt seg i form også. Men noe skjedde med ham på slutten. Han var livredd. Da han kom til oss i Atletklubben noen måneder før han tok livet av seg, så han forjævlig ut. Han hadde omtrent ikke vist seg i boksemiljøet siden Porat-kampen, og nå dukket han plutselig opp en treningskveld. Mange av oss gamlekara har fortsatt å henge rundt lokalet etter at vi ga oss. Kunne liksom ikke sleppe, hjalp til på treningene, lærte unggutta noen triks og sånt. Så sto han plutselig der. Ingen skjønte hva han ville, og ikke sa han stort heller. Som regel satt han bare og så på. Vi prøvde å prate med ham, men gav opp etter hvert. De eneste som greide å få kontakt med ham, var de unge. De flokka seg om ham når de skjønte hvem han var. Europamester og krigshelt. Å jo, de stimla. Hvor mye de fikk ut av ham, aner jeg ikke. Men én ting kan jeg fortelle deg, noen jaga ham ut i den råka. De tok livet av ham! Skjønner? Drepte ham! Han kikket granskende på meg for å se om alvoret sank inn dit det etter hans mening burde være. – Lite konkret, sa jeg. – Han ble drept, så sant som jeg sitter her. Du er jo journalist, for faen, har utdannelse og jobber i et krimblad og greier. Du kan snuse og finne ut ting, dere journalister kan jo spørre og grave og si det gjelder skrivegreier og sånt. Jeg ristet på hodet. – Faktum er at han begikk selvmord foran flere hundre vitner.
FRITS DE BOURG (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han debuterte med En kald død i 2013, den første boken om journalist Nicolay Wolff. Forfatteren har hatt et mangslungent yrkesliv, har tidligere drevet med fallskjermhopping, dykking på skipsvrak og skrevet en rekke artikler om dykking og marinarkeologi. Rød desember er Frits de Bourgs fjerde krimroman.