Rasende binne

O M M E N N E S K E T I N AT U R E N O G D Y R E T I M E N N E S K E T

PRESSEN OM STJERNER OVER, MØRKE UNDER OG BARFØTT OVER ISEN:

TO KVINNER OG ÉN MANN – HVEM SKAL UT? PRESTEN SOL OG FORSKEREN NJÅL var lykkelig gift, men

DAGBLADET

VARDEN

ØSTLANDSPOSTEN

HAMAR ARBEIDERBLAD

«SKRIVEKUNST PÅ HØGT NIVÅ.»

BJARNE TVEITEN, FÆDRELANDSVENNEN

«Ingebjørg Berg Holm er en krimforfatter med en særegen litterær stemme som på flere måter skiller seg positivt ut i norsk samtidskrim […] en absolutt forbløffende annerledes krimroman.»

forholdet røyk fordi Sol ikke kunne få barn. Så Njål ble sammen med stipendiaten Nina og fikk en datter med henne. Men Nina endret seg etter føds­elen, og nå slåss Njål og Nina en innbitt kamp om foreldreansvaret for lille Lotta. Samtidig kniver de om muligheten til å fullføre et forskningsprosjekt på Svalbard; et prosjekt bare én av dem kan lede. Og om natta står Sol utenfor leiligheten til Njål og lengter etter ham og barnet …

Klimaforskning, samlivsbrudd, barnefordeling og tro danner bakteppet i denne rå psykologiske spenningsromanen fra kritiker­roste Ingebjørg Berg Holm.

FINN STENSTAD, TØNSBERGS BLAD

«Bokens hovedintrige er grundig og solid bygget opp. Man får sympati for den plagede og selvplagende lensmann Tinnvik og tror på hans fremstilling av det som skjer.»

SINDRE HOVDENAKK, VG

«Den andre boken om lensmann Thomas Tinnvik er en tidvis original blanding av klassisk mordmystikk og indre sjelekvaler hos lovens mann.»

GRO JØRSTAD NILSEN, BERGENS TIDENDE

«En fin og sjarmerende historie om å være den man er innenfor trange rammer, og en troverdig innføring i en tids tanker og levesett.»

GERD ELIN STAVA SANDVE, DAGSAVISEN

ISBN 978-82-419-5223-4

9 7882 41 952 2 34

INGEBJØRG BERG HOLM (f. 1980) er utdannet interiørarkitekt og bor i Bergen med mann og to barn. Hun ble nominert til Rivertonprisen og vant Maurits Hansen-prisen for sin kritikerroste debutroman, Stjerner over, mørke under.

Rasende binne er hennes tredje roman.

Omslag: Marius Renberg (www.mariusrenberg.no) Foto: Shutterstock | Forfatterfoto: Helge Skodvin

Rasende-binne_Omslag_v3.indd 1

03/11/2020 15:58

Rasende binne

Ingebjørg Berg Holm

Rasende binne

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2021 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsillustrasjon: Marius Renberg / Shutterstock Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 11,9/15,5 pkt Sabon LT Pro 1. opplag 2021

ISBN: 978-82-419-5223-4 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Vinden farer over ryggflaten og drar snøen med seg videre over sletten, presser den oppover langs fjellsiden og sprer pudderet i myke rimskyer. Et øyeblikk henger krystallene i lufta, før en ny rosse feier dem ned i dalen igjen.

Nede ved bakken fanges mindre luftstrømmer av kroppen og drar snøen langs det høyre beinet, til den samles virvlende innerst i skrittet. Venstre bein er trukket opp, og låret danner en vindskjerm som lenge holder deler av torsoen bar. På lesiden legger snøen seg mot skuterdressen i små fonner som løses opp når kraftigere vindkast spinner inn i kløfta mellom arm og kropp.

Langsomt stiger snøen oppetter liket, innimellom feies flekker bare av plutselige vindkast før snøen igjen legger seg. Til slutt er bare ryggen synlig, en glatt holme av blått stoff i et hvitt hav. Stormen har løyet, og snøen faller tett og rolig over den mørke flekken, samler seg i folder og rynker, løsner i myke små skred og bygges opp på nytt. Snart vil alt være dekket, en slak, liten kolle.

Om isbjørnen får ferten av åtselet, vil kroppen spres ut i landskapet, dels slept og gjemt, dels oppløst i magesyre og sluppet som lort. Får kroppen snø ned og fryse inn, 5

vil lukten forsvinne, og den kan bli liggende i fred for rovdyr hele vinteren. Ingen vil finne den, en liten hump i et enormt fjellmassiv.

Blir skrotten liggende til sommeren, vil den gradvis stige opp av det minkende snødekket og langsomt tines i solen. Insekter som tiltrekkes av lukten, kommer ikke til under klærne for å bygge bol i kroppens huler. Beskyttet av skuterdressens vanntette plasttekstil vil bløtvevet langsomt oppløses og trekke inn i lag på lag med ullundertøy.

Hodet og hendene vil tiltrekke seg nysgjerrig rev og grådig ismåke, som kan trekke av lue og hansker, nappe til seg kjøttbiter og bære dem vekk, fordøye og gjødsle i en vid sirkel rundt kadaveret. Eksponerte rester av hud og kjøtt vil synke langsomt ned i jorda og overvelde lyng og mose med næring. De nøysomme plantene vil visne og dø, druknet av uvant overflod.

Slik vil liket bli liggende med en flekk av bar, gold jord rundt den avgnagde hodeskallen. Men andre plante­ arter skal rykke inn og gro seg sterke i det nygjødslede jordsmonnet. Og selv etter at kroppen har gått fullstendig i oppløsning og knoklene er tæret bort, vil nylondressen bestå. Et fossilt plastskall i menneskeform, kronet med en glorie av planter der alt fra hodet har blitt til jord.

Bergen, åtte måneder tidligere Våren 2019

April

Nina

Søvnen ebber ut, men jeg klarer ikke å åpne øynene. Jeg er kvalm, og først da jeg merker at trusen er våt, forstår jeg hvor følelsen kommer fra. Drømmerestene er uklare, oppstykkede bilder og rester av følelser glir gjennom meg. Njåls varme hud og tunge kropp, inne i hodet mitt, inne i meg.

Jeg har aldri i mitt liv vært så kåt som det året Njål og jeg gjorde alt annet enn å ha sex med hverandre. Hver gang vi møttes, var det som om han ladet meg opp med lyst, bare han kom nær meg, kjente jeg at jeg begynte å svulme. Lukten av ham ga meg en nesten synestetisk opplevelse. Når vi gikk fra hverandre, raskt, for ikke å gjøre noe vi ville angre på, var jeg så tent at jeg skyndte meg hjem og tok hånd om meg selv.

Det ble ikke det samme å faktisk gjøre det. Jeg er ikke prippen, er sexpositiv og åpen, foretrekker bare å gjøre det på min egen måte. Rett på sak, mens man ser hverandre i øynene. Å møtes ansikt til ansikt, som folk, midt i det dyriske. Njål var helt annerledes. Han var overalt på meg, høylytt slafsende som en gourmand, fingre og tunge alle steder. Og aller helst utendørs, han 11

var nærmest besatt av det. Ikke på en ekshibisjonistisk måte, det skulle være lengst mulig vekk fra sivilisasjonen.

I dobbel sovepose under åpen himmel ute på vidden, eller i skogen på by­fjellene etter at turistene var dratt tilbake til cruiseskipene sine. Jeg ga etter, men likte det aldri.

Ham, kavende over meg, med raspende skjegg og skarpe fingernegler, og så skulle jeg stikkes av kvister og bites av mygg samtidig, det var for mye.

Nei. Ikke tenke på Njål, vil ikke slippe ham inn i den nye, tomme sengen min. Jeg åpner øynene og står opp.

Klokken er nesten ti, det er ingen vits å dra til kontoret nå. Jeg arbeider uansett best hjemme, hvor jeg kan sitte uforstyrret utover kvelden nå som Njål har Lotta.

Leiligheten er formiddagsstille, blokken rundt meg livløs slik jeg husker den fra barseltiden. En seig, tom stillhet.

Før og etter arbeidstid er det lyder i bygget, menneske­ låter som forplanter seg i betong og luftekanaler gjennom bygningen. Skritt i trappen, dører som åpnes og lukkes, pianospill om ettermiddagen og dunkende nachspiel om natten. Et sted i blokken nyser noen tre ganger på badet hver morgen, på mitt eget bad hører jeg det tydelig, som om personen sto ved siden av meg, men jeg vet ikke hvem det er.

Det er i det hele tatt en anonymisert intimitet i boligblokkens menneskelyder, like mye en del av leiligheten som tapetet og malingen. Som Njåls ting før han flyttet ut. Nå er det et kranglepar mindre i koret, bleieskifte­ sanger som ikke smyger seg gjennom baderomsviften og inn på fremmede bad, nesten aldri et barn som dunker Brio-hammeren i gulvet med irriterende mangel 12

på rytme. Og rundt meg på alle kanter sitter mennesker uten disse lydene i bygget, men de vet ikke at det er meg de mangler fra.

Jeg står opp og går inn på kjøkkenet, det er sol og regn ute, og jeg kvepper fortsatt når jeg ser giftslangene på taket av lavblokken under meg. Reptilhjernen reagerer instinktivt på slanger, før bevisstheten min rekker å fortelle at de er av plast. Merkelig nok virker ikke fugleskremslene på duene, selv om de er nærmere i slekt med dinosaurene enn jeg. Jeg drikker kaffe mens jeg ser to av dem pare seg oppå en kongekobra. Duene er nærmest forhåndsprogrammerte, parer i vei uten å vite hvorfor.

De har ikke selvbevisstheten som gjør mennesket unikt.

Begravelsesritualer, krigføring og hevntrang. Alt springer ut fra vår evne til å reflektere over egen eksistens.

Forskerne har funnet en måte å teste selvbevissthet på. Den som kjenner igjen seg selv i et speil, har en oppfatning av seg selv. Det er teorien. Av fugler er det bare kråkefugler som klarer speiltesten, mens undulatene finner selskap i eget speilbilde fordi de tror det er en annen.

I speiltesten maler man en prikk i pannen på dyret og ser om det berører prikken når det får se seg selv i speilet.

En test i tråd med menneskets selvbevisste bilde, for den tar ikke hensyn til dyr som styrer mer etter lukter enn synsinntrykk. Kanskje de ser prikken, uten å bry seg.

Nå er duene ferdige med å pare seg, de kommer til å legge egg der på taket. Vaktmesteren må opp og knuse dem, kanskje kommer han til å fjerne de latterlige slangene mens han først er der. Jeg heller resten av kaffen over på en termokanne og tar den med meg ut på stuen.

13

Skyver unna en papirbunke og får plass til kopp og kanne ved siden av den store skjermen på stuebordet, åpner laptopen, rister på musen og vekker maskinen fra dvalen uten å sette meg, taster inn koden og åpner datamodellen.

Mens programmet langsomt løfter den simulerte isbreen opp til meg, ser jeg meg rundt etter tøflene. Den ene står ved balkongdøren, jeg smetter den på og tramper låghalt rundt etter den andre. Dunker inn i en spisestuestol og utløser et papirskred, det er Amalies avhandling som renner utover gulvet. Jeg soper den irritert sammen uten å bry meg med rekkefølgen på sidene, ser tøffelen min under sofaen og strekker meg. Den drar med seg en plastleke, innsmurt i størknede grøtrester og dekket av støv.

Stuen invaderes av smådingser selv om jeg forsøker å begrense omfanget. Maks fem leker, det er regelen min.

Jeg jobber i stuen, sa jeg til Njål da jeg ga ham en pose med kosedyr og plastskrot som hadde hopet seg opp hos meg. Man kan ikke arbeide i et lekerom.

At et så lite menneske kan ta så stor plass. Jeg husker jeg tenkte på det, da jeg og Njål kjøpte barnevogn.

En doning som tar opp en kvadratmeter fortausplass, for å frakte et vesen på størrelse med en katt. Vestlige barn tar altfor mye plass.

Egentlig skulle jeg aldri ha barn. Det var ikke et valg eller standpunkt, men noe jeg alltid har visst. Selvinnsikt, tenkte jeg. Da jeg nærmet meg tredve uten å endre mening, søkte jeg om sterilisering. Men det var lang venteliste. Før det ble min tur, var jeg allerede gravid.

Jeg tråkker i tøffelen og vil ut på kjøkkenet med bosset, men kjenner tåen støte mot noe bløtt og sparker 14

instinktivt. Tøffelen smeller i stueveggen. Sokken er fuktig, og da jeg trekker den av, ser jeg rester av en gråbrun masse, grøt eller opptygget brød, raseriet presser på.

Klønete bærer jeg papirene, leken og resten av driten ut på kjøkkenet. Da jeg bøyer meg og dumper hele favnen i bosspannet, glir leken ut av grepet mitt og spretter bortover gulvet. Jeg plukker den opp og kyler den ned i bøtten, knytter posen igjen og slenger den ned foran utgangsdøren i gangen.

I stuen setter jeg meg foran pc-en. Det store vinduet bak ryggen min suger varmen ut av kroppen, og jeg kjenner fortsatt lukten henge i nesen, spyttblandet brød, kanskje innbilt. Blir sittende og stirre på skjermen som er innrammet av klistrelapper med notater. Njål pleide å henge beskjeder innimellom huskelappene mine, hjerter og groviser bare vi to forsto. Navnet mitt skrevet i runer inni et hjerte, den sparte jeg på lenge. Det var før vi ble sammen på ordentlig, mens Sol fortsatt var innlagt og Njål ikke ville være utro mot henne, og vi gikk hjem til hver vår tomme leilighet og tenkte på hverandre mens vi røsket og gnikket oss selv til utløsning. Nå sitter Njål og Amalie på tremannskontoret vårt, mens jeg arbeider nesten bare hjemmefra. Jeg kan ikke la være å tenke på de to, rygg mot rygg på det lille kontoret. Rommet mellom dem.

Det er noe med Njål for tiden, han er overdrevent vennlig. Kanskje er det familiemeklingen, han går åpenbart inn for å vinne hver time, er overdrevent medfølende og samarbeidsvillig. Eller det er noe med PULS-prosjektet, 15

kanskje artikkelen vi skal publisere. Han kan ikke ha fått beskjed om krediteringsrekkefølgen jeg har gitt den, da ville han ikke ha vært så påtatt grei. Eller er det akkurat det han vil jeg skal tro? Kanskje har Jessica sladret, og nå bearbeider han henne for å ta fra meg artikkelen min.

Første skritt for å få meg ut av hele prosjektet. Jeg vet han vil gjøre hva som helst for å få dra til Svalbard. Han planlegger noe. Det er noe han ikke vil at jeg skal vite.

Tanken skyter angstkvalmen opp fra underlivet. Han kan gjøre det, han kan ta Lotta med seg og dra. Hvis han får manipulert Jessica til å gi forskningsoppholdet til ham. Jeg kan ikke hindre ham i å dra, så lenge Lotta har fast bosted hos ham. Dette forklarte aldri Njål meg, da han ga meg papirene og jeg skrev under på «vanlig samvær». Jeg var så syk at jeg ville ha undertegnet hva som helst, spurte ikke om noe. Vanlig samvær, det betyr en overnatting i uken pluss annenhver helg. Typisk for en mann, uhørt for en kvinne. En mor.

Det tok lang tid før jeg fant ut hva «fast bosted» innebærer, at Njål er bostedsforelder. Bostedsforelder kan bestemme innenlands flytting, og Svalbard er innenlands.

Svalbard, eller familiegården på Østlandet. Han kan ta Lotta med seg og dra hvor han vil, det er ikke noe jeg kan gjøre for å hindre ham. Om ikke jeg får tvunget meg til delt bosted.

Isbreen vår står foran meg på skjermen, stilisert glattet ut i sitt rutete grid. Jeg har modellert ut hvordan jeg tror den vil bevege seg, hvor raskt den vil nå havkanten og kaste seg uti, og hvor mye is som vil smelte. Hvor lang tid det vil ta før hele breen er borte. Bare den ikke 16

begynner å røre på seg før vi plasserer ut sensorene våre til våren. Alt skjer så raskt nå.

Nå er jeg ikke lenger redd, det er slik eksponeringsterapi virker. Som å stå med edderkoppen i hånden til kroppen ikke orker å skrike alarm lenger. Og dette er spennende også, hypotetiske fremtidsscenarioer bekreftes mens vi ennå lever. Vi er den første generasjonen glasiologer som får se verden smelte i sanntid.

Jeg starter skriveprogrammet, men får ikke tilgang til artikkelen. En annen bruker har den åpen, det må være Amalie eller Njål. Faen. Jeg lukker laptopen og går ut på badet for å dusje.

Da jeg trekker trusen ned, lukter jeg meg selv, og bilder fra drømmen glir forbi i tankene mine. Hud og tyngde, en følelse jeg ikke får tak på. Jeg må passe meg for Njål.

O M M E N N E S K E T I N AT U R E N O G D Y R E T I M E N N E S K E T

PRESSEN OM STJERNER OVER, MØRKE UNDER OG BARFØTT OVER ISEN:

TO KVINNER OG ÉN MANN – HVEM SKAL UT? PRESTEN SOL OG FORSKEREN NJÅL var lykkelig gift, men

DAGBLADET

VARDEN

ØSTLANDSPOSTEN

HAMAR ARBEIDERBLAD

«SKRIVEKUNST PÅ HØGT NIVÅ.»

BJARNE TVEITEN, FÆDRELANDSVENNEN

«Ingebjørg Berg Holm er en krimforfatter med en særegen litterær stemme som på flere måter skiller seg positivt ut i norsk samtidskrim […] en absolutt forbløffende annerledes krimroman.»

forholdet røyk fordi Sol ikke kunne få barn. Så Njål ble sammen med stipendiaten Nina og fikk en datter med henne. Men Nina endret seg etter føds­elen, og nå slåss Njål og Nina en innbitt kamp om foreldreansvaret for lille Lotta. Samtidig kniver de om muligheten til å fullføre et forskningsprosjekt på Svalbard; et prosjekt bare én av dem kan lede. Og om natta står Sol utenfor leiligheten til Njål og lengter etter ham og barnet …

Klimaforskning, samlivsbrudd, barnefordeling og tro danner bakteppet i denne rå psykologiske spenningsromanen fra kritiker­roste Ingebjørg Berg Holm.

FINN STENSTAD, TØNSBERGS BLAD

«Bokens hovedintrige er grundig og solid bygget opp. Man får sympati for den plagede og selvplagende lensmann Tinnvik og tror på hans fremstilling av det som skjer.»

SINDRE HOVDENAKK, VG

«Den andre boken om lensmann Thomas Tinnvik er en tidvis original blanding av klassisk mordmystikk og indre sjelekvaler hos lovens mann.»

GRO JØRSTAD NILSEN, BERGENS TIDENDE

«En fin og sjarmerende historie om å være den man er innenfor trange rammer, og en troverdig innføring i en tids tanker og levesett.»

GERD ELIN STAVA SANDVE, DAGSAVISEN

ISBN 978-82-419-5223-4

9 7882 41 952 2 34

INGEBJØRG BERG HOLM (f. 1980) er utdannet interiørarkitekt og bor i Bergen med mann og to barn. Hun ble nominert til Rivertonprisen og vant Maurits Hansen-prisen for sin kritikerroste debutroman, Stjerner over, mørke under.

Rasende binne er hennes tredje roman.

Omslag: Marius Renberg (www.mariusrenberg.no) Foto: Shutterstock | Forfatterfoto: Helge Skodvin

Rasende-binne_Omslag_v3.indd 1

03/11/2020 15:58