DANIELLE PAIGE har blant annet skrevet bestselgeren Dorothy Must Die. Når hun ikke skriver, jobber hun i TV-industrien og har blitt tildelt flere priser for manusarbeidet sitt. Hun er utdannet ved Columbia University og bor i dag i New York.
Scarlett har alltid visst at hun har magiske evner. Hun er fast bestemt på å bli leder av søsterskapet, akkurat som moren og søsteren. Men en smertefull hemmelighet fra fortiden truer med å ta fra henne alt. Vivi vet derimot ingenting om magi eller hekser da hun blir invitert til Ravnenes opptaksprøve. Siden hun aldri har bodd lenge nok på et sted til å få seg venner, vil hun gjøre hva som helst for å bli medlem. Den eneste som kan hindre henne, er Scarlett. Men når mørke krefter fester grepet, må jentene legge vekk fiendskapet for å redde medsøstrene. Noen vil gjøre hva som helst for å se heksene brenne ...
Twitter og Instagram: @daniellempaige
KASS MORGAN DANIELLE PAIGE «Et fantastisk univers og godt plot […] gir deg samme følelse som en oppslukende TV-serie.» Publishers Weekly
Foto: Michael Bisberg
Foto: Laura Hanfin
Medlemmene av den ultra-eksklusive klubben Kappa Rho Nu virker kanskje som helt vanlige studenter. Bare hakket vakrere, smartere og mer ambisiøse. Men Ravnene, som de kalles, er langt mer enn som så. De er hekser.
MORGAN PAIGE
BARE RAVNENE KAN REDDE DEM.
Husk hvem jeg er. Husk hvem du er.
KASS MORGAN har skrevet flere bestselgere og jobber til daglig som redaktør for barne- og ungdomsbøker i et av USAs største forlag. Hun har en bachelor fra Brown University og en master fra Oxford University. Morgan bor i dag i New York. Twitter og Instagram: @kassmorganbooks
«En velskreven, trollbindende fantasy med en helt spesiell stemning og driv.» Kirkus
ISBN 978-82-419-1936-7
RAVNENE
Kass Morgan Danielle Paige
RAVNENE Oversatt av Kjersti Velsand, MNO
Originaltittel: The Ravens Copyright © 2020 by Alloy Entertainment, LLC, New York. All rights reserved. First published by Houghton Mifflin Harcourt, New York. This edition published by arrangement with Rights People, London. Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2022 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Jessica Handelman Omslagsillustrasjon © 2020 by Shyama Golden Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15 pkt. 1. opplag 2022 ISBN: 978-82-419-1936-7 Oversatt av Kjersti Velsand, MNO Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Til moren min, Marcia Bloom, som har lært meg den beste av alle trolldomskunster – hvordan man skal se skjønnhet i alt rundt seg og finne magi der det minst kan forventes Kass
Til Andrea, Sienna, Fiona og resten av heksesirkelen. Og til moren min, Shirley Page – magien hennes vil alltid være med meg Danielle
INNLEDNING
Heksen så på den lyshårede jenta som krøp sammen på bakken. Øynene hennes var store av skrekk. «Ikke se på meg på den måten. Jeg sa jo til deg at jeg ikke ønsker å gjøre dette,» sa heksen idet hun trakk opp sirkelen, tente stearinlysene og sjekket innholdet i den boblende gryta. Det blinket i den nyslipte kniven som lå på alteret ved siden av offergaven. Jenta jamret til svar, tårene trillet nedover kinnene. Munnen var kneblet, men ordene hennes lød krystallklart i hodet på heksen. Husk hvem jeg er. Husk hvem du er. Husk Ravnene. Heksen stålsatte seg. Ingen tvil om at jenta trodde hun hadde fornemmet en mulighet i den beklagende tonen hennes. En sjanse til å overtale henne til å stanse. En sjanse til å håpe. En sjanse til å leve. Det var for sent til det. Magien ga ikke ved dørene. Den ga og tok. Dette var gaven. Dette var prisen. Heksen satte seg på huk ved siden av jenta og sjekket knebelen en siste gang. Stram, men ikke så stram at den var altfor hemmende for blodsirkulasjonen. Hun var ikke noe monster.
9
Jenta satte i å hyle igjen, skrikene skingret gjennom knebelen. Heksen skar tenner. Det hadde vært langt bedre om jenta hadde vært bevisstløs, men ritualet hun hadde funnet frem til, hadde vært helt tydelig. Hvis dette skulle fungere, måtte det utføres perfekt. Hvis ikke … Hun lukket øynene. Alternativet var ikke til å tenke på. Det måtte funke. Noen annen løsning fantes ikke. Hun grep kniven og tok til å messe. Når det kom til stykket, var hun overrasket over hvor enkelt det var. Et hugg og en rød sprut, etterfulgt av den umiskjennelige sprakingen av magisk blod i luften … Magi som nå var bare hennes.
KAPITTEL 1
Vivi «Vivian.» Daphne Devereaux sto i døråpningen til rommet til datteren. Ansiktet hennes fortrakk seg i overdreven bekymring. Selv i den ubarmhjertige Reno-varmen var hun iført en fotsid svart morgenkåpe med gullkant og hadde knyttet et fløyelsskjerf rundt det mørke, krøllete håret. «Du kan ikke reise. Jeg har fått et varsel.» Vivi så på moren, holdt tilbake et sukk og gjenopptok pakkingen. På ettermiddagen skulle hun reise til Westerly College i Savannah, og nå forsøkte hun å få plass til hele livet sitt i to kofferter og en ryggsekk. Heldigvis hadde Vivi livslang erfaring i å pakke. Uansett når Daphne Devereaux fikk et av «varslene» sine, dro de gjerne morgenen etter, så fikk det heller være med ubetalte husleier og eiendeler de ikke fikk med seg. «Det er sunt å få en ny start, søtnosen min,» sa Daphne en gang da den åtte år gamle Vivi tagg om å få dra tilbake og hente kosedyret sitt, flodhesten Philip. «Dårlig energi er det ingen grunn til å ta med seg videre.» «La meg gjette,» sa Vivi nå og stappet flere bøker ned i ryggsekken. Daphne skulle flytte, hun også – bytte ut Reno med Louisville – og Vivi stolte ikke på at moren kom til å ta med seg bøkene deres. «Du har sett et mektig mørke bevege seg i min retning.» 11
«Det er ikke trygt for deg på det … stedet.» Vivi lukket øynene og trakk det hun håpet ville være et beroligende åndedrag. Moren hadde ikke klart å si ordet college på flere måneder. «Westerly heter det. Det er ikke et banneord.» Langt ifra. Westerly ville bli redningen for Vivi. Hun var blitt sjokkert da hun fikk fullt stipend for å gå der, på et college hun hadde trodd lå langt utenfor hennes rekkevidde. Vivi hadde bestandig vært en dyktig elev, men hun hadde gått på tre forskjellige videregående skoler – og på to av dem hadde hun begynt midt i året – så på vitnemålet var fordelingen ganske jevn mellom A-er og fag hun ikke hadde vurderingsgrunnlag i. Daphne, derimot, hadde protestert på det sterkeste. «Du kommer til å avsky Westerly,» sa hun overraskende innbitt. «Jeg ville aldri satt min fot i nærheten engang.» Det gjorde utslaget for Vivi. Hvis moren hatet colleget så intenst, var det opplagt at det for henne selv ville være det perfekte stedet å ta fatt på et helt nytt liv. Mens Daphne ble stående med et sorgfullt uttrykk i døråpningen, kikket Vivi på Westerly-kalenderen på veggen, det eneste hun hadde tatt seg bryet med å henge opp denne gangen. Av samtlige steder de hadde bodd i årenes løp, var denne leiligheten den hun likte desidert minst. Det var en treroms med masse stukkatur som lå over en pantelåner i Reno, og hele stedet stinket av sigaretter og desperasjon. Ikke ulikt resten av den støvete delstaten Nevada. Bildene i kalenderen – glansede hyllester til eføykledde bygninger og mosegrodde eiketrær – var blitt et håpets lys. De var en påminnelse om noe bedre, en fremtid hun kunne stake ut for seg selv – vekk fra moren og hennes onde varsler. 12
Men så la hun merke til tårene i morens ansikt, og Vivi kjente at frustrasjonen avtok en liten smule. Selv om Daphne hadde gjort det godt som skuespiller – en nødvendighet når levebrødet ditt var å loppe fremmede for penger – hadde hun aldri hatt evnen til å gråte på kommando. Vivi lot pakking være pakking og gikk mot moren gjennom det overfylte soverommet. «Det kommer til å gå fint, mamma,» sa hun. «Jeg blir jo ikke lenge borte. Før du vet ordet av det, er det thanksgiving.» Moren snufset og strakte ut en blek arm. Vivi var like lys som henne, så et kvarter var nok til å bli brent under ørkensolen. «Se hvilket kort som sperrer veien for deg.» Det var et tarotkort. Daphne levde av å «spå» alle de triste stakkarene som oppsøkte henne og håvet inn gode penger i bytte mot lettvinte plattheter: Ja, den giddeløse mannen din kommer snart til å få seg jobb; nei, den avdøde faren din hater deg ikke – faktisk prøver han å finne deg … Da hun var liten, hadde Vivi likt å se hvordan den vakre moren hennes blendet klientene med sin klokskap og skjønnhet, men etter hvert som hun ble eldre og skjønte hvordan moren utnyttet lidelsen deres, ble hun opprørt. Hun holdt ikke ut å se noen bli utnyttet, likevel fikk hun ikke gjort noe med det. Daphnes lesninger var deres eneste inntektskilde, den eneste måten å kunne betale for elendige leiligheter og nedsatte matvarer på. Men nå var det slutt. Endelig hadde Vivi funnet en utvei. En ny begynnelse, langt fra morens impulsive adferd. Det var på grunn av den at de gang på gang hadde rykket hele livet opp med roten uten å basere seg på annet enn Daphnes «varsler». 13
«La meg gjette,» sa Vivi og så skeptisk mot tarotkortet i morens hånd. «Døden?» Morens ansikt mørknet, og den vanligvis så melodiøse stemmen var isnende skarp og behersket da hun sa: «Vivi, jeg vet du ikke tror på tarotkortenes kraft, men for en gangs skyld ber jeg deg høre på meg.» Vivi tok imot kortet og snudde det. Ganske riktig stirret et beinrangel med ljå opp på henne. Øyenhulene var tomme, og munnen fortrakk seg i et nærmest lystig flir. Avhugde hender og føtter stakk opp fra den leirete bakken, mens solen sank mot en blodrød himmel. Vivi kjente en svimlende følelse, som om hun sto på kanten av et digert stup og så ned i et stort ingenting, ikke at hun befant seg på rommet sitt, der det gule neonskiltet med gull kjøpes over gaten var det eneste hun hadde utsikt til. «Jeg har jo sagt det til deg. Westerly er ikke et trygt sted, ikke for en som deg,» hvisket Daphne. «Du har en evne til å se bak dødens forheng. Det gjør deg til mål for mørke krefter.» «Bak dødens forheng?» gjentok Vivi oppgitt. «Jeg trodde ikke du skulle snakke om sånt lenger.» Gjennom hele Vivis oppvekst hadde Daphne forsøkt å trekke datteren inn i sin egen verden av tarot og seanser og krystaller og hevdet at Vivi hadde «spesielle evner» som ventet på å utvikles. Hun hadde også lært Vivi å gjøre enkle lesninger for klienter, som hadde vært forbløffet over at et lite barn kunne kommunisere med åndene. Men Vivi hadde innsett sannheten – hun hadde ingen slike evner, men var enda en brikke i morens spill. «Hva slags kort jeg trekker, er ikke opp til meg. Det ville være ren idioti å overse et varsel som dette.» 14
En bil tutet utenfor, og noen ropte et skjellsord. Vivi sukket og ristet på hodet. «Du har jo selv lært meg at døden er et symbol på forvandling.» Vivi prøvde å gi kortet tilbake til moren, men hun sto bare der med armene ned langs siden. «Det er jo det det betyr. College er en ny begynnelse for meg.» Ingen flere flyttinger til nye byer midt på natten; ingen opprykking av røttene hver eneste gang Vivi omsider hadde utsikter til å få seg ordentlige venner. I de fire årene som lå foran henne, kunne hun gjenskape seg selv som en vanlig collegestudent. Hun kunne etablere vennskap, ha et sosialt liv, kanskje komme i gang med et par aktiviteter ved siden av studiene – eller om ikke annet finne ut av hva slags aktiviteter hun likte. De hadde flyttet så mye rundt at hun ikke hadde hatt sjansen til å bli god i noe som helst. Hun var blitt tvunget til å slutte med fløyte etter tre måneder og takke for seg på softball-laget midt i sesongen, og hun hadde måttet gi opp begynnerkurset i fransk så mange ganger at hun ikke hadde lært seg å si annet enn Bonjour, je m’appelle Vivian. Je suis nouvelle. Moren ristet på hodet. «I lesningen var døden ledsaget av ti sverd og tårnet. Svik og brå vold. Vivian, jeg har en fryktelig følelse –» Vivi ga opp og stakk kortet ned i kofferten. Så rettet hun seg opp og tok morens hånd i sin. «Dette er en stor sjanse for oss begge. Det er helt i orden å være lei seg. Bare si at du kommer til å savne meg, slik en normal forelder ville gjort, i stedet for å gjøre dette til et tegn fra åndeverdenen.» Moren klemte hånden hennes hardt. «Jeg vet at jeg ikke kan ta denne beslutningen for deg –» 15
«Da bør du slutte å prøve. Vær så snill.» Vivi flettet fingrene sine i morens slik hun pleide å gjøre da hun var småjente. «Denne siste dagen vil jeg ikke at vi skal krangle.» Daphnes skuldre sank sammen som om hun endelig innså at dette var en kamp hun kom til å tape. «Lov meg å være forsiktig. Husk at ting ikke alltid er som de kan fremstå. Selv noe som virker bra, kan være farlig.» «Er dette et forsøk på å fortelle meg at jeg er ond innerst inne?» Moren sendte henne et drepende blikk. «Bare bruk hodet, Vivi.» «Det kan jeg saktens gjøre.» Vivi smilte bredt nok til at Daphne himlet med øynene. «Det er jammen en selvbevisst datter jeg har oppdratt,» sa moren idet hun bøyde seg frem for å omfavne henne. «Du må ta skylden selv med alle gangene du har sagt ‘du er magisk og kan gjøre hva du vil’ til meg,» sa Vivi og slapp taket i moren for å dra igjen glidelåsen på kofferten. «Jeg skal være forsiktig, det lover jeg.» Hun ville jo det. Litt av hvert kunne hende på college, det var hun fullt klar over. Sånn var det jo overalt, men Daphne lurte seg selv. Som om et dumt tarotlegg skulle ha noe å si. Magi fantes ikke. Det trodde i hvert fall ikke Vivi.