Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2021 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Sats: Type-It AS, Trondheim 2021 Omslagsdesign ved forlaget Omslagsillustrasjon: Tiril Valeur En stor takk til redaktør Johanne Hille-Walle Papir: 130 g Arctic Volume White Boken er satt med 12,5/21,5 pkt. Century Schoolbook 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-419-5559-4 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Til Mac og alle andre som må tråkke stien sin sjøl
Si fem fæle ting som begynner på S: Spyfluer. Stinkdyr. Stekt sild. Slim … og sommerferie! Fytti rakkern. Kunne ikke ferien snart være over? Simone lå i det høye gresset i hagen og la kabal for tusende gang. Det var august og fortsatt to uker til hverdagen kunne starte igjen. Ikke det at Simone elsket skole og lekser. Men nå hadde hun vært uten venner i dagevis og holdt på å krepere av kjedsomhet. 7
Det virket som en evighet siden siste skoledag i juni. Da hadde hun stormet jublende ut av klasserommet. Endelig sommerferie! Endelig fri! Men alle ukene med hjemmeferie hadde gitt henne nok av soving og soling og kløende myggstikk – for ikke å glemme pappas svidde grillpølser. Simone grøsset og strakte seg i det myke gresset. Det var irrgrønt etter alle dagene med sol, regn, sol, regn – som om været var humørsykt og aldri kunne bestemme seg. Hun kastet et blikk over på det røde huset til Eline på den andre siden av gata. De hadde vært bestevenninner siden de var null år! Hadde Eline vært hjemme, kunne de badet i Stordammen og sovet i telt i hagen. Men Eline hadde reist på familiens fjellhytte med utedo. Leah, den andre venninna i gata, var i New York på et dansekurs i freestyle. Hun og Simone var som hund og katt. Iblant gode venner – iblant erkefiender. Delvis fordi Leah rappet 9
Eline fra henne da hun flyttet hit. Men aller mest fordi Leah kunne være ganske sjefete. Ingen kattemennesker liker å bli bestemt over. Så var det Peter, den snille, rare bestevennen som aldri dro noen steder. Det skjedde alltid spennende ting rundt ham – enten de reddet katter eller lagde hamster-race sammen. Men Peter hadde plutselig fått en invitasjon fra ei tante Lotte i Sverige. Heldigvis kom han hjem i kveld. – I svarte svingende! brølte pappa fra husveggen. Simone snudde seg og så pappa svaie fra side til side i stigen så malingsspannet spruta. Å male huset var sommerprosjektet hans. Inne satt mamma og forberedte USAturen sin. Hun var kunstkurator og jobbet med utstillinger over hele verden. Det var derfor de hadde bestemt at familien skulle holde seg hjemme i ferien. Fordi mamma 10
reiste så mye ellers. Hvor ego gikk det egentlig an å bli? Dagen sneglet seg av sted, men endelig var det middagstid. Mamma stod ved kjøkkenbenken og kuttet tomater. – Hva skal vi ha? spurte Simone. – Vegetarlasagne, svarte mamma og tømte salatposen i en bolle. – Kan du hjelpe meg med å dekke bordet på verandaen? Simone bar villig ut tallerkener og glass. Det gjaldt å nyte denne siste ordentlige middagen. Snart skulle pappa ta over matlaginga. Da ventet tre uker med brent tomatsuppe og ihjelkokt makaroni. Mammas lasagne smakte kjempegodt. Men det som smakte enda bedre, var at Simone snart skulle få se Peter igjen. Peter bodde i et lite hus i skogen med besteforeldrene sine. Simone var ofte på besøk. 70 prosent på grunn av Peter – og 30 prosent på grunn av de deilige vaflene 11
til bestemora. Hun kjente at det var litt plass i magen – enda hun akkurat hadde spist middag. Simone nynnet muntert mens hun fulgte den smale barnålsstien mellom furustammene. Da hun nærmet seg den tette granskogen, var det ikke langt igjen. Hun gledet seg til å se Peter. Med litt flaks hadde han med seg svenskegodis! Kanskje kunne de se film og ha smågodtbonanza, tenkte hun idet hun oppdaget en gammel mann litt lenger borte på stien. Han var pent kledd i kortermet, rutet skjorte og pressbukse. Det hvite håret var gredd bakover i en høy, luftig bølge. Han stod og kikket nervøst rundt seg, som om han ventet et rovdyrangrep når som helst. Da han fikk øye på Simone, lyste det rynkete ansiktet opp i et lettet smil. – Neimen Else, for en hyggelig overraskelse! Simone saknet farta. Ikke het hun Else – og hun hadde da aldri truffet den mannen før? 12
– Jeg var på vei hjem, fortsatte han, – men jeg har visst gått meg bort. Han glattet nervøst på håret. – H-hvor bor du, da? spurte Simone forsiktig. – Et eller annet sted her i skogen, svarte den gamle mannen oppgitt. Simone så rundt seg. Det var trær på alle kanter. Hun visste bare om ett hus i nærheten. Der bodde Peter. Men den gamle mannen virket snill, og bestemora til Peter hadde bodd i skogen hele livet. Kanskje hun visste om flere hus? – Jeg kjenner kanskje noen som kan hjelpe, sa hun til slutt. – Bli med meg! Den gamle mannen fulgte villig etter Simone. Han pratet i vei mens de gikk. Han hadde visst levd i Amerika nesten hele livet, og han elsket rock'n'roll – hva nå enn det var. Først da de stod på tunet utafor huset til Peter, stilnet skravla. – Nå er vi framme, sa Simone og nikket mot den lille, brune stua. 13
Et kor av insekter summet på enga rundt dem. Den gamle mannen nikket og virket ikke så skvetten lenger. Tvert imot smilte han fra øre til øre. Han slo ut med armene og sa: – Home, sweet home!