Reisen til livsvannet by Vigmostad & Bjørke

«Enestående velskrevet og usedvanlig interessant roman med særdeles sterk avslutning.» KOLBRÚN BERGÞÓRSDÓTTIR, FRÉTTABLAÐIÐ

ÞORGEIR TRYGGVASON, KILJAN

«Enestående godt gjort …» STEINUNN INGA ÓTTARSDÓTTIR, VÍÐSJÁ/RÍKISÚTVARPIÐ

«Han har aldri prestert bedre … en stor begivenhet … anbefales på det sterkeste.» EGILL HELGASON, KILJAN

«Betydelig og forrykende morsom roman.» EINAR FALUR INGÓLFSSON, MORGUNBLAÐIÐ

Året er 1784. På Island har et heftig vulkanutbrudd vedvart et helt år. I København vurderer styresmaktene hva som skal gjøres med innbyggerne, om de arbeidsdyktige skal overføres til Danmark for å jobbe i fabrikker. En dansk representant, Magnús Árelíus, er kommet til Island for å vurdere nasjonens tilstand, før beslutning blir tatt. I opplysningstidens ånd skal han også måle opp Island med nytt måleutstyr. Men ekspedisjonen tar en uventet vending når han blir kjent med islendingene og innser at virkeligheten kanskje er mer komplisert enn hans måleutstyr antyder – særlig i nord, på Strandir, der det hellige livsvannet renner.

3 OM DEN SVARTE VIKINGEN

«Obligatorisk for alle som er det aller minste interessert i saga og vikingtid.» MARIA Å. RØ, ADRESSEAVISEN

OM SVAR PÅ BREV FRA HELGA

«Utsøkt brevkunst!» ANNE MERETHE K. PRINOS, AFTENPOSTEN ISBN 978-82-419-1826-1

ISBN 978-82-419-1826-1

9 788241 918261 bokomslag:

Erlend Askhov

Reisen t iƒ livsvannet

«Enormt flott gjort … uhyre sterk bok … aldeles fremragende … gir gåsehud.»

FRA FORFATTEREN AV SVAR PÅ BREV FRÅ HELGA – NOMINERT TIL NORDISK RÅDS LITTERATURPRIS I 2012.

BE R G S V E IN N BIR G IS S O N

OM REISEN TIL LIVSVANNET

livsvannet BERGSVEINN BIRGISSON «Aldeles fremragende.» ÞORGEIR TRYGGVASON, KILJAN

FOTO: HELGE SKODVIN

BERGSVEINN BIRGISSON (f. 1971) ble i 2012 nominert til Nordisk råds litteraturpris for romanen Svar på brev frå Helga. Året etter ble han nominert til Brageprisen for sakprosaboken Den svarte vikingen, som er solgt til mange land. I 2017 ble Birgisson utnevnt til Ridder av første grad av Kongen for sitt forfatterskap. Birgisson er fra Island og bor nå i Bergen.

reisen til livsvannet

Bergsveinn Birgisson

reisen til livsvannet Oversatt fra islandsk av Oskar Vistdal (MNO)

Originaltittel: Lifandilífslækur Copyright © originalutgave © Bergsveinn Birgisson 2018 Avtale inngått via Immaterial Agents Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Erlend Askhov Forfatterfoto: Helge Skodvin Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Sabon 11/15,5 pkt. 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-419-1826-1 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

i. kapittel

Det var i de dage da det islandske folks liv hang i en tynn tråd. I pinsen i det herrens år 1783 revnet jordskorpen ved Skaftárjökull vest for den veldige Vatnajökull slik at bygdene omkring ble fylt med glødende lavagjørme, og opp fra krateret veltet skyer av pimpstein og aske som mørket for solen. Flammende ildtunger strakte seg himmelhøyt, og det ble fortalt at ilden var synlig i seks eller syv dagsreisers avstand til tross for at luften var gruggen av grå dis. Og på grunn av den og veldig ildmørje fra utbruddene ble denne nødsperioden til daglig kalt distiden. Et annet særtrekk var utbruddenes usedvanlige langvarighet. I bortimot et helt år fortsatte jorden å spy ut ild og askeskyer, slik at mange etter hvert trodde at denne gang ville ilden aldri slukne. En skittengul og kobberfarget skorpe la seg over markene og hindret gressveksten ikke bare i sydlige deler av landet, også østpå kjempet folk mot ild og flygende stein, mens langvarig sydlig vind førte pimpstein og aske over bygdene nordpå og hindret veksten, folk vaste i røyk. Siden var det kaldt vær, solskinnet var svart, som det heter i det gamle kvadet.

Det var likevel ikke slik at utbruddene var noen enestående historisk begivenhet – folk mumlet snarere undrende om at nå «var det begynt å brenne der også». For i begynnelsen av samme århundre var det store utbrudd i selve Grímsvötn, senere i Austurjökull, så jorden spydde sand over Þingeyjarsýsla og Eyjafjörður med mørkevær, bulder og brak. Fire år senere fulgte voldsomme utbrudd i utkanten av isbreen i Kötlugjá med sandskyer, tykk røyk, brennhet damp og kolossal vannflom over Mýrdalssandur og voldte stor skade og uår. I 1766 begynte det å brenne i Hekla, og det gikk på lignende vis da som med Katla – gårder ble lagt øde, folk og fe falt på den pimpsteindekte jorden så små støvskyer føk til værs, solen skinte blodrød gjennom dis og sandrøyk. Skaden var aller størst nord i Húnavatns- og Skagafjarðarsýsla, for dit førte sønnenvinden det meste av asken. Samme år som distiden inntrådte, begynte det å brenne også utenfor Reykjanes. Opp fra sjøen steg en øy som vår konge, Christian den syvende, kort og godt kalte Nyøya. Det er bevart en kongelig resolusjon hvor kammerherre Levetzow og Magnús Stephensen anmodes om å forsøke å bestige den og «vie øya til kongen», men det gikk ikke på grunn av den brennhete dampen, og dette er det eneste eksempel på at en dansk konge utvidet sitt landområde uten krig. Noe senere brøt så bemeldte Skaftáreldar ut, de som gav opphav til den forbausede reaksjon som hørtes vidt og bredt, at «også der var det begynt å brenne» – men det som ingen forutså, var omfanget og varigheten av disse utbruddene, som overgikk alle tidligere tilfeller.

Det er heller ikke slik å forstå at de omtalte vulkanutbruddene var det eneste onde som plaget islendingene i denne historiske fasen. Det er riktig å minne om det gamle munnhellet at en ulykke sjelden kommer alene. Stormflod brøt innover lavlandsbebyggelsen opp til 15 hundre favner, havis lå inntil kysten lenge utover vinteren, og kulden var så streng at sjøen frøs – det var mare concretum, som de gamle kalte Ishavet. Man kunne gå tørrskodd fra Reykjarvík rett over til Akranes og likedan mellom øyene i Breiðafjörður. Dette gjorde at fisket slo fullstendig feil fra korsmesse 1783 og langt ut i følgende år, og oven i kjøpet kreperte krøtter i hopetall. Det foreligger overraskende nøyaktige oppgaver over dødsfall og tap av buskap. Fôrmangelen tvang hestene til å ete kadaver, gnage vegger, bjelker og panel av forlatte hus, sauene åt sin egen ull med den følge at begge ble syke og kreperte. Også mennesker spiste gamle hestekadaver, ble syke og døde, mens husdyrene helst sultet i hjel eller omkom av innvortes sykdom eller på grunn av tilstoppede luftveier. Fra noen steder, som ved Skaftá, fortelles det i erindringene til en prest som ikke hadde flyktet fra området, at på tettere befolkede steder der ble likene lagt i massegraver uten kiste og måket over. Dette ble kalt å dynge ned folk. Tallenes tale er klar. I 1784 minket befolkningen med 4 289 personer, det ble 28 tusen færre hester, storfebestanden minket med 11 461, sauebestanden med 190 488. Dette er overraskende nøyaktige tall, og i betraktning av katastrofen er det egentlig imponerende hvor nøyaktig regnskap som ble holdt med døden og dens ofre.

På toppen av det hele herjet nettopp i disse nødsårene foruten dysenteri, skjørbuk og kusma en av de verste koppefarsottene man vet om, men småbarn døde helst av åndenød med hoste og syfilis, diaré og meslinger. I tillegg fulgte såkalt krupøs lungebetennelse i kjølvannet av koppeepidemien. Antall spedalske vokste veldig, ifølge vår landsfysikus Bjarni Pálsson mest på grunn av skjødesløshet og urenslighet. All elendigheten kom til landet med utenlandske skip; selv om lasten reddet mange fra sultedøden, drepte den faktisk flere. Man får heller ikke glemme at allerede i 1781 hadde nøden tvunget allmuen til å kjøpe billig bygg gjennom rentekammerets Compagnie, som var forpliktet til å sende såkalt hungerskorn. Men grunnet uforstand og underernæring, item det kongelige handelsselskaps allmenne uvitenhet, tydde folk til kli og hams og spiste alt helt, som førte til dysenteri og diaré vidt omkring, og av den grunn døde folk som fluer. Siden omkom mange i vest og nordvest av overdreven fortæring av haikjøtt – mest på grunn av mangel på brennevin, som er påkrevet drikke til den slags føde, særlig hvis den spises rett fra dyngen hvor den er nedgravd. I 1784 gikk det mark i det lille av vegetasjon som greide å spire i aske og pimpstein, og bjørkeskogen bukket under. Frukttrærne døde. Forsøk med korndyrking mislyktes, og ingen brydde seg om tobakksplantene, som viste seg å være det eneste som klarte seg i aske og røyk. Ilanddrevet hval gav kortvarig glede, for det går varme i slike kadaver innvendig når forråtningen begynner, innvollene eksploderer, og innholdet forgifter kjøttet,

og således omkom mange som trodde de skulle overleve ved hvalkadavrene. Det sørgelige var at mens allmenn trengsel på grunn av naturkatastrofene tok knekken på de fleste fattiglemmer, dagdrivere, avfeldige gamlinger, ringeaktede og skittenferdige, umåteholdne og syke, hestespisere, latsabber og landstrykere – så tok farsotter seg av øvrige mennesker i deres beste alder, de sterkeste som hadde utstått de største påkjenningene. Livet var på sett og vis ulevelig. Det var ikke mulig – å leve. Denne tilstanden i vårt lille land ble berømt og omtalt i mange land som alle fikk føling med de mørke skyer som la seg over den nordlige halvkule fra Sibir til Alaska og sydover til Italia, hvor vindruene ikke kunne modnes grunnet kulde, foruten allmenn avlingssvikt lenger nord, noe som enkelte har påstått markerer innledningen til store revolusjoner.

t Man var ikke enig om hvorvidt det var Gud eller djevelen som stod bak her, eller hvorvidt det dreide seg om et samarbeid mellom de to, som når den ene bestemmer seg for å ta rev i nådeseilene grunnet menneskenes skjørlevnet, hvilket gir den andre frie tøyler av hjertens lyst. Men nå var det også dukket opp folk som hevdet at ingen av de to stod bak – menn som skrev at kirker som blåste

ned eller ble begravet under lava, var «unødvendige» og sørget ikke over dem. Det var menn av en ny tid som strøk lik en frisk vind over vår del av verden, det var det nye menneske som ville beseire naturen med vitenskapens harde hånd og temme den med sin intelligens og innsikt i lovmessigheten i Herrens store maskineri. Alt kunne måles, forstås og inndeles i dertil egnede kategorier, og etter at hver gjenstand var anbrakt i riktig bås i henhold til vitenskapenes store revolusjonære Descartes’ lære, bestod vitenskapens oppgave i å undersøke gjenstandens natur i og for seg og ikke i forbindelse med andre gjenstander, for den tidligere signatura-tenkningen ble nå kalt foreldet munkevillfarelse – så som å lage legemiddel mot hodepine av valnøtter grunnet deres likhet med menneskehjernen. Man skulle kun tro på det som var belagt med empiri, man skulle betvile alt det gamle som folk hadde fulgt tankeløst. Den nye tids menn tenkte at de som ikke tenkte eller tvilte – på sett og vis ikke eksisterte. De nye menn sa: Hverken Gud eller djevel står bak, snarere den blinde naturs berserkergang! Vulkanister sa at jorden revnet liksom av indre spenning og lava følgelig fosset ut likt blod fra et dypt sår, for nedenunder var det flammende lavagjørme. Det var ingen åpning til helvetet i Hekla, derimot et hull inn til den samme ild som ligger under og bryter seg vei gjennom revner i jordskorpen. Slik var naturens vesen og lovmessighet, og dens blinde krefter gjør ikke forskjell på folk. Eller hvorledes skulle man forklare at Vor Frue kirke i København brant ned til grunnen mens horehuset ved siden av forble uskadet?

Fattigdom og armod var menneskene selv skyld i, naturkatastrofer var den blinde naturs verk. Gud hadde intet med dette å gjøre. Hvor var vi igjen? Jo, det virket som om livet rett og slett var umulig på denne tiden. Men det var ikke bare islendingene som innså dette. Flere var begynt å klekke ut visse planer for å hindre at landets innbyggere skulle utslettes fullstendig.