Roar Ræstad
Elven
Prolog
Den tyske motorsykkelkolonnen buldret forbi på de våte brosteinene. Vannspruten stod fra dekkene og traff det venstre buksebeinet hans. Vannet trakk gjennom buksestoffet og kom i berøring med huden. En kald iling skjøt opp gjennom kroppen, men han konsentrerte seg bare om å gå videre, flytte den ene foten foran den andre. Det kjentes blytungt. Byen lå under et kistelokk av askegrå skyer som spredte yr over alt levende og dødt. Politibetjent Gabriel Navarseth strammet grepet om sykkelen han trillet ved siden av seg, og holdt blikket stivt framover idet de gikk ut på Bakke bru. Førstebetjent Arve Benjaminsen ledet an mens han dyttet sykkelen sin med høyre hånd og holdt den venstre i frakkelommen. Foran ham tuslet Klasen-familien, en far og mor sammen med sine to døtre på elleve og fjorten år. De hadde hver sin koffert. Faren gikk med bøyd nakke ved siden av sin kone, som innimellom ristet oppgitt på hodet. Jentene gikk foran foreldrene og hvisket engstelig sammen. Gabriel fikk brått en tanke om at de hadde gått seg bort i en ukjent by i et fremmed land, der navnløse menn ledsaget dem mot et ubestemt mål. Men hele familien var født og oppvokst i Trondheim. Og tiden de levde i, hadde ubarmhjertig endret seg i deres disfavør. Noen hadde sluppet løs krefter denne familien ikke hadde kontroll over, som kanskje ingen hadde kontroll over. Det var 5
på mange måter uvisst hva som ventet på den andre siden av broen. Kanskje tenkte herr Klasen på hvordan det hele hadde gått til, at de hadde blitt fremmede i sin egen fødeby. Kanskje ante han hva som ventet, og gikk derfor duknakket. Gabriel kunne ikke vite hva herr Klasen tenkte. Like lite som han for ni dager siden visste at han skulle gå over Bakke bru akkurat nå, bak den ulykksalige familien i arrest. Kunne noe ha vært annerledes? Han husket tilbake til mandag uken før. Midtveis over broen snudde han seg og så ned på Nidelven som rant mot fjorden, seig og svart som tjære.
1 Trondheim, mandag 28. september 1942 Den hadde vært der en stund. Først fjern, knapt hørbar. Så sterkere og sterkere inntil han ble tvunget til å reagere. Gabriel Navarseth myste opp mot himmelen. Strålene fra den skarpe høstsolen traff ham i ansiktet, men kulden holdt fortsatt tak i kroppen. Han fikk til slutt øye på dem. Høyt der oppe flakset flokker av gjess i formasjon. Gjennom de lange halsene presset den karakteristiske lyden seg fram. En vemodig og anmassende klagesang. Gjessenes gigantiske ploger grov seg gjennom luften sørover i lendet. De hadde en lang og strabasiøs ferd foran seg. Ikke alle vil komme tilbake neste vår, tenkte han. «Vanligvis blir de savnet,» sa førstebetjent Arve Benjaminsen. Gabriel senket hodet, til Benjaminsen kom inn i synsfeltet på vei mot land i vadestøvler. «Jeg hørte ikke,» sa Gabriel. «Som regel blir de savnet, men vi har ikke mottatt noen melding,» forklarte Benjaminsen. Gabriel så ned på elvevannet som gled forbi, glinsende på overflaten, dunkelt under. Han oppdaget sin egen skikkelse i det gråbrune vannspeilet, ikledd mørk dress med en hvit skjorte innenfor. Høyre arm ned langs kroppen med hatten i hånden. Det kortklipte hodet med den framtredende 7
pannen og markante nesen. Et par sorte hull der de mørke øynene satt. Et vissent blad fløt gjennom speilbildet hans og fikk ham til å løfte blikket. På motsatt side lå landtungen Øya, som Nidelven kveilet seg rundt før den rant videre gjennom byen og ut i fjorden. En gjeng tyske soldater fra brakkeleiren ytterst på Nidarø hadde samlet seg mellom trærne på den andre siden av elven. Benjaminsen kom seg opp på bredden og vrengte av seg vaderne. Han plystret svakt på noe som hørtes ut som en salme. Det var vanskelig å la seg irritere over denne uvanen i dag. «Vil De ta en titt?» spurte førstebetjenten og rakte ham støvlene. Gabriel sparket av seg skoene, la hatten oppå dem og begynte å tre på seg vaderne. Han ble var noen skuelystne guttunger i skråningen ovenfor. De pekte og snakket ivrig sammen inntil en konstabel jaget dem av gårde. Før Gabriel steg ut i elven, la han merke til at en av de yngste guttene bar en fotball under armen. Strømmen nappet i beina da vannet rakk ham til over knærne. Føttene søkte etter godt feste på elvebunnen. Han var lite lysten på et bad i den grumsete elven sent i september. Snart beveget han seg inn på grunnere vann igjen. Omtrent ti meter fra land lå en sandbanke hvor en trestamme hadde festet seg. Der satt politifotografen på huk med kameraet foran seg. Fotografen hadde akkurat lagt i en ny filmrull og fortsatte å knipse bilder. Gabriel vasset opp på sandbanken og hilste med et nikk på fotografen, så ble han bare stående, naglet fast av synet som møtte ham. Foran føttene hans lå liket av en ung kvinne. Den nakne overkroppen lå delvis oppå og langs trestammen, akkurat som om hun hadde lent seg mot et tre i skogen, med øynene lukket og i ferd med å sovne. De lett skrukkete hendene hennes lå foldet over magepartiet 8
som i bønn. Hodet hang utenfor stammen, vendt mot høyre. Ansiktet i et avslappet drag, andektig. Hun var tilskitnet av slam og rusk fra elven, men enkelte steder kom huden til syne, i en blek, nesten hvit blåtone. En brun strikket jakke hang rundt livet hennes. Det var alt. Han angret på at han ikke hadde tatt med noe for å dekke henne til. «Du ble ikke engang tretti,» mumlet han. «Legg merke til skaden ved venstre tinning,» ropte Benjaminsen. «Ikke stå der og kauk så hele byen hører Dem. Jeg har da øyne i skolten,» sa Gabriel og kastet et irritert blikk i retning førstebetjenten. Rettsmedisineren var på vei ned skråningen mot elvebredden, der Benjaminsen befant seg. Litt lenger nede i elven, ikke langt fra der den tok en krapp 180 graders sving til høyre, kom noen med seige tak i en robåt. Gabriel snudde seg mot de tyske soldatene inne på Øya. Solen fikk det til å dampe fra bakken der de stod, anslagsvis tretti stykker, og iakttok det som skjedde ute på sandbanken. Gabriel stirret på dem en stund før han konsentrerte seg om den unge kvinnen igjen. Hun hadde riktig nok en bloduttredelse, bak skitten over venstre tinning, men ytre skader kunne ha sin årsak i at kroppen hadde fulgt med elven et stykke. Det ville en obduksjon fortelle mer om. Gabriel kunne ikke la være å se på ansiktet hennes. Håret skittent av elvemudder, øynene lukket, munnen halvt åpen. Leppene litt oppsvulmet, men de hadde beholdt formen forbausende godt. Det avslappede uttrykket plaget ham. Motvillig lot han øynene vandre videre. Nedre del av kroppen lå dekket av vann fra hoftene og ned. Han skimtet noe under overflaten og huket seg ned. Forsiktig rørte han ved objektet og innså at det var et skjørt som hang rundt anklene hennes. Klærne kunne 9
selvsagt ha kommet i uorden dersom elven hadde fraktet henne et stykke, men … «Ser jeg riktig nå, eller …» Politifotografen kom ikke lenger, senket kameraet og pekte. Gabriel så ikke helt hva fotografen siktet til, men ved å løfte litt på jakken som hun hadde omkring livet, oppdaget han at hun var festet til trestammen med et belte. En frysning for gjennom kroppen hans. Gabriel kvapp til da han hørte et plask, og snudde seg mot lydkilden, årene: Han kjente igjen den brede ryggen til mannen som rodde motstrøms: kriminalbetjent Kjartan Hepsø fra Orkdal. Da Hepsø nærmet seg sandbanken, snudde han seg mot Gabriel med alvorlig mine. «Hva tror De, Navarseth?» ropte Benjaminsen inne fra elvebredden. «Har hun hoppet uti?» Sist vinter hadde Arve Benjaminsen meldt seg inn i Nasjonal Samling for å sikre seg forfremmelse til førstebetjent. Forfremmelsen hadde muligens skjedd på bekostning av Gabriel, og etter det hadde Benjaminsen blitt langt mer høymælt, som om han hadde all verden å bevise. Gabriel unnlot å svare. Han var klar til å ta imot Hepsø, som manøvrerte båten mot sandbanken. «Navarseth?» sa politifotografen. Gabriel snudde seg. Politifotografen hadde fanget inn noe. Etter å ha knipset noen bilder pekte han nok en gang. «Hva er det for noe?» Gabriel tok et skritt tilbake og stilte seg over kvinneliket. En refleksjon fra solen smatt ut av de foldede hendene. Han bøyde seg fram, dyttet forsiktig til side de stive fingrene hennes. Det som skjulte seg mellom de foldede hendene, forbauset ham. Han lirket gjenstanden forsiktig ut. Med lommekniven 10
kuttet han hyssingen som holdt den fast, og la den i en konvolutt han fant på innerlommen. Han reiste seg fort opp og så i retning motsatt elvebredd. De tyske soldatene sendte rundt kikkerter og pekte ut mot ham. Nå kom flere strømmende som forsterkninger til fronten. Slik de stod i dampen fra vegetasjonen, minnet soldatene ham om åtseletere, tålmodig ventende på tur. Det plaget ham igjen at han ikke hadde tatt med noe for å dekke til liket. «Har du sett nok til at jeg kan ro deg i land? rettsmedisineren venter,» sa Kjartan. «Så du er den nye ferjemannen?» sa Gabriel og steg om bord i båten. «Du kan vel si det slik. Hvordan så det ut?» Gabriel ristet bare på hodet. Mer rakk de ikke før båten subbet mot elvebredden. Gabriel holdt i båten, mens rettsmedisiner Rennesvik og en assistent steg om bord. Da de var på plass, skjøv han dem fra. «Nå? Vi har vel mest sannsynlig med et tragisk selvdrap å gjøre her, tror De ikke det, Navarseth?» spurte Benjaminsen. Gabriel fant fram konvolutten fra innerlommen og viste fram gjenstanden. «Hun hadde dette mellom hendene,» sa Gabriel. Benjaminsen tok forsiktig imot det Gabriel rakte ham. En metallplate med et merkverdig motiv. Et anker og en toblads flypropell krysset hverandre, over var en blomst med tallene nitten på den ene siden og førti på den andre. Over det igjen stod det Narvik med store bokstaver. Øverst hadde en ørn et fast grep om hakekorset. «Hva faen er dette for noe?» utbrøt førstebetjent Benjaminsen tvilrådig. 11
«Narvikskjoldet, tildelt tyske soldater som deltok i slaget om Narvik i 1940,» sa Gabriel idet lyden fra den siste gåseplogen svant hen. Etter åstedsundersøkelsen frarådet rettsmedisiner Rennesvik på det sterkeste at de skulle bære den døde kvinnen opp skråningen for å få henne i en bil. En slik transport kunne resultere i tap av verdifull informasjon med henblikk på den rettsmedisinske undersøkelsen. Derfor bestemte de seg for å få liket om bord i båten og ro ned til bryggen på Bakklandet. Der kunne hun flyttes over i en bil. Av noen lånte planker fra jernbaneverkstedet bygde de en provisorisk båre. Endelig dekket de henne til. Forsiktig løftet de kroppen over på båren og satte denne på tvers over toftene og sikret den med tau. Nå var det så vidt plass til Kjartan. Han lot båten drive med strømmen nedover elven mens han brukte årene til å styre. Gabriel fulgte båten med blikket til den forsvant rundt svingen. Politifotografen hadde returnert til kammeret for å framkalle bildene. Rennesvik gjorde seg også klar til å dra. En av kriminalteknikerne jobbet fremdeles ute på sandbanken. Noen konstabler var i ferd med å saumfare terrenget ved elvebredden for å finne eventuelle spor. Størsteparten av soldatene på motsatt side av elven hadde nå trukket seg tilbake, men det stod igjen fem stykker. «Da må vi vel se hvor langt Vassdal har kommet med avhørene av de verkstedansatte,» sa Benjaminsen. «Jeg tror vi må kontakte tysk kriminalpoliti,» sa Gabriel og snudde seg mot Benjaminsen. «Hvorfor det? På grunn av Narvikskjoldet?» «Det også. De så jo interessen,» sa Gabriel og pekte mot den tyske leiren på Øya. «Tror De tyske soldater står bak?» 12
«Jeg sier at vi kan ikke utelukke noe som helst. Kanskje har noen av soldatene sett noe som kan hjelpe oss?» Benjaminsen ventet noen sekunder før han svarte. «De kan gjerne kontakte tysk sikkerhetspolitis avdeling fem, men vi bør vel kanskje først ha noen mer håndfaste bevis på at tyske og norske interesser krysser hverandre.» «Men …» «Ja, jeg vet hva De tenker. Nysgjerrige soldater og Narvikskjoldet.» Narvikskjoldet. Det virket som om Benjaminsen elsket å bruke ordet nå etter å ha lært hva det var for noe. «La oss først høre hva Berntsen har å si. Sett alle kluter til for å få identifisert den unge kvinnen. Vi møtes på kammeret om cirka en time,» sa Benjaminsen. Han snudde ryggen til og strenet oppover mot Marienborg jernbaneverksted. Gabriel kastet et siste blikk ut mot sandbanken. Alt tydet på at dette ikke kom til å bli noen ordinær kriminalsak.
* «Avdøde er en kvinne, antakelig tidlig i tjueårene. En mekaniker ved jernbaneverkstedet på Marienborg la merke til liket i Nidelven da han var ute og slo lens,» sa Arve Benjaminsen og dro seg i øreflippen. «Klokken var omtrent halv ni da vi ble varslet. Ingen ved verkstedet hadde registrert noe unormalt før dette.» Gabriel Navarseth kikket på armbåndsuret. Klokken hadde passert tolv. Politikammeret i Hornemannsgården hadde vært i hektisk aktivitet siden morgentimene. Da liket av kvinnen hadde dukket opp, ble det opprettet en etterforskningsgruppe ledet av Benjaminsen, med Gabriel, Kjartan, 13
Vassdal og to andre etterforskere. Nå var de samlet til møte på Benjaminsens kontor. «Så vi vet ikke hvem den unge damen er?» sa overbetjent Rolf Berntsen og smattet på pipa. Den blå tobakksrøyken han slapp ut fra munnviken, strøk gjennom den markante barten. Han gned seg over issen med venstre hånd. «Det finnes ingen savnede som passer til avdødes signalement,» sa Arve Benjaminsen oppgitt. Gabriel la merke til hvor anspent Benjaminsen virket. Dette tegnet til å bli hans første alvorlige sak siden forfremmelsen. Selv om Benjaminsen var en erfaren etterforsker, kjentes ansvaret åpenbart tyngre nå som han var førstebetjent. «En kvinne på hennes alder ble meldt savnet i juli, men vi har nå fått bekreftet at hun holder til i Sverige,» fortsatte han. «Hva med de sinnssyke? Har dere hørt noe fra byens asyler?» «Ingen savnes. De hadde ikke på rede hånd en fullstendig oversikt over tidligere pasienter, men skal ringe tilbake om det kommer opp nye opplysninger,» sa Gabriel. «Så den foreløpige konklusjonen er …» Berntsen stirret omkring seg. «Vi har ingen holdepunkter,» sa Gabriel. «Så da må vi ut med en etterlysning i avisene?» spurte Kjartan. «Ja, men betyr det at vi skal legge ved bilder av liket også?» sukket Berntsen. «Nei, nei, vi lager en skriftlig beskrivelse av henne og …» «Jeg skjønner hva De mener, Hepsø. Men det er et annet hensyn å ta – de pårørende. Dersom det viser seg å være selvdrap, så er det ikke noen gunstig måte å formidle det på. Et slikt tiltak må være siste utvei.» 14
Døren gikk opp, og politifotografen kom inn. Han strakte opp snoren de pleide å bruke, og begynte å henge opp bildene av den døde kvinnen. Det gikk et sukk gjennom rommet. Gabriel kjente kvalmen presse på med fornyet styrke. «Så altfor ung,» sa Berntsen og ristet på hodet før han tok et godt drag av pipa. De andre mumlet samtykkende. «Bortsett fra det ene merket på tinningen var det ingen åpenbare tegn på ytre vold. Skaden kan ha skjedd da hun hoppet, eventuelt på ferden nedover elven. Den rettsmedisinske rapporten vil fortelle oss mer,» sa Benjaminsen. «Hvilken slutning kan man trekke av at klærne så vidt henger på henne, Benjaminsen? Og at hun var tjoret til trestammen med et belte?» utfordret Berntsen. «Tja, det kan skyldes strømmen, klærne kan ha hektet seg opp i noe på vei nedover elven. For alt vi vet, kan hun ha hoppet uti helt oppe ved Nedre Leirfoss,» sa Benjaminsen. «Med en trestamme på ryggen?» gjentok overbetjenten og hevet øyenbrynene. «Hm. Vel …» Benjaminsen søkte forgjeves etter noe å kontre med. «Eller …,» sa Berntsen og lot blikket gli spørrende over resten av etterforskningsgruppen. Gabriel kastet et raskt blikk på klokken. «Eller noen kan ha revet klærne av kvinnen og forgrepet seg på henne, og deretter drept henne, festet liket til stammen og kastet den i elven,» sa han. De kikket alle på Gabriel. «Da må det finnes et åsted. Kvinnen manglet sko og hadde heller ikke noen plagg innenfor jakken. I tillegg hadde hun dette i hendene, festet med en slags sytråd,» fortsatte han og holdt opp Narvikskjoldet. «Jeg har undersøkt det. 15
Ikke en antydning til fingermerker. Hvorfor hadde hun det? Og hvor hadde hun fått det fra?» Benjaminsen fikk et innbitt uttrykk i ansiktet, men han hentet seg inn igjen. «Det er et Narvikskjold,» sa han. «Jeg kan se det, Benjaminsen,» sa Berntsen, og tok imot utmerkelsen fra Gabriel og gransket den. «Den ble gitt til flere våpengrener. Ankeret symboliserer Kriegsmarine,» fortalte Gabriel. «Og blomsten?» spurte Berntsen. «Alpejegerne.» «Da antar jeg at dette som krysser foran ankeret, er rotorbladene i en flypropell og symboliserer Luftwaffe?» «De har helt rett,» sa Gabriel. Berntsen ga fra seg skjoldet. Gabriel kastet et blikk på det før han puttet det tilbake i konvolutten. «Så spørsmålet er hvorfor et Narvikskjold befant seg i hendene hennes,» sa Gabriel. Det oppstod en kollektiv tenkepause inne på kontoret. «Så hva er Deres strategi, O store Navarseth?» Berntsen fikk et tilfreds glimt i de brune øynene, som om han var fornøyd med sin egen formulering. «Siden dette er en utmerkelse gitt til tyske militære, vil vår etterforskning, uavhengig av om det er drap eller selvdrap, på en eller annen måte berøre tyske interesser. En flokk tyske soldater fulgte nøye med fra motsatt side av elven. Forlegningen ligger rett ved. Jeg foreslår derfor å kontakte Ernst Müller i tysk kriminalpoliti for å be om bistand.» «Men går vi ikke vel fort fram her? Først må vi vel få fastslått om …» Berntsen knep Benjaminsen av med et grynt. 16
«Da synes jeg De skal gjøre det, Navarseth,» sa overbetjenten og banket pipa i askebegeret på skrivebordet. Kontordøren gikk opp, og politibetjent Lasse Vassdals gutteaktige ansikt kom til syne. Med sitt tilforlatelige oppsyn hedret han sitt eget klengenavn på politikammeret. Alle visste hvem Basse var. «Hvor har De vært, Vassdal?» ville Benjaminsen vite. «Jeg gjorde det De ba meg om, og forhørte meg med byens drosjesjåfører om de hadde sett en kvinne på alder med avdøde.» «Hvem har sagt noe om byens drosjesjåfører? Jeg sa da vitterlig at De skulle varsle drosjesentralen,» sa Benjaminsen med hevet røst. «Men de på sentralen mente sjåførene var i en bedre posisjon til å kunne svare på mine spørsmål.» «Utmerket politiarbeid, Vassdal. Fikk De så svar på spørsmålene Deres?» ville Berntsen vite. «Nei. De sjåførene jeg fikk snakket med, kunne ikke huske å ha kjørt en enslig kvinne på avdødes alder de siste to dagene. Lenger tilbake i tid ble det selvsagt vanskeligere å … Er det bildene? Men … henne mener jeg å ha sett før.» De andre ble stående i spenning mens Lasse Vassdal gikk fram til snoren der bildene hang. Han hadde så vidt sett kvinnen på sandbanken før han ga seg i kast med vitneforklaringene til de ansatte ved jernbaneverkstedet. «Hvor da?» spurte Gabriel. «På en kafé, eller i en butikk. Jobbet bak en disk et eller annet sted i byen. Jeg er sikker på at det er henne, men jeg kan ikke komme på hvor.» «De får ta Dem en ny runde, Vassdal. Gå innom de butikkene, kafeene, restaurantene De har frekventert de siste månedene. Eller vent litt, la oss si det siste året.» 17
Arve Benjaminsen hadde vært spøkefuglen som alltid trakk det litt for langt. Da han ble førstebetjent, virket det som han hadde fornektet den delen av seg selv, men i enkelte anledninger tøt det fram igjen. «Hvorfor ikke?» sa Berntsen. «Vi har en kvinne, så altfor ung, liggende i likkjelleren på sykehuset. Ingen spor å gå etter. Har vi noe valg?» Det ble taust inne på kontoret. «Hepsø og Vassdal skriver ned et grundig signalement av kvinnen. Lag så mange kopier dere klarer. Del det ut til fotfolket og ta runden i byen. Dere burde klare et stort antall butikker før de stenger. Navarseth, De tar kontakt med Deres venn Müller i Kriminalpolizei. Sett i gang!» sa Berntsen, idet han strenet ut døren som fortsatt stod åpen etter Vassdals ankomst. Arve Benjaminsen ble stående og gruble mens han dro seg i den ene øreflippen. Kjartan forlot kontoret med raske skritt, etterfulgt av Gabriel, Vassdal og de to andre betjentene. Snart ville klokken i Vår Frue slå ett slag. Gabriel var noe forsinket, men kunne fortsatt rekke det.