R O P !
«En virkelig sterk og levende tekst.» monica isakstuen
skuespill
R
P
O
!
EIVIND RIISE HAUGE R O P
SKUESPILL I FIRE AKTER
!
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2018
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Omslagsdesign: Øystein Vidnes
Forfatterportrett: Helge Skodvin
Papir: 80 g Munken Print Cream 1.5
Boken er satt med 11,5/14,5 Adobe Garamond Pro
1. opplag 2018
ISBN: 978-82-419-1801-8
Teksten er skrevet med støtte fra Dramatikkens hus og dramaturg Mari Moen.
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51
5068 Bergen
Telefon 55 38 88 00
Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
I couldn’t help but notice your pain
My pain?
It runs deep; share it with me! (2pac/Pain)
Harriet (vernepleier/miljøterapeut, avdelingsleder)
Marie (sosionom/miljøterapeut)
Bendik (ufaglært/miljøarbeider)
Abbay (ufaglært, ingeniørstudent på opplæringsvakt)
Eilert (beboer, schizoaffektiv lidelse)
Viggo (beboer, paranoid schizofren)
Hilda (beboer, histrioniker / borderline personlighetslidelse)
Jan Christian (beboer, paranoid schizofren)
Tim André (beboer, paranoid schizofren)
Carl (pårørende, far til Jan Christian)
Sylvester (psykolog, avdeling for rusmedisin, veileder)
Stemme
FØRSTE AKT
Et hus med seks leiligheter over to etasjer. En syvende leilighet med tilhørende kontor, kalt «basen».
Natt / tidlig, tidlig morgen.
En mann reiser seg fra en seng i langsomme, mekaniske bevegelser. Han beveger seg fra mørket, mot lyset. Han er fullt påkledd: joggebukse, utgåtte sneakers, en rødrutet flanellsskjorte, lue med dusk.
TIM ANDRÉ
En gang, da jeg var liten gutt, satt jeg alene på en benk ved gravlunden.
Jeg husker det ennå.
Satt der og dinglet med beina. Hvordan føttene ikke rakk ned til bakken; hvordan jeg strakte tærne mot grusen. Det var lyst og svalt under de store eiketrærne.
Verden var en annen, da.
Hun kom.
9
Hun satte seg ved siden av meg. Var eldre enn noe menneske. Sortkledd.
Du skal arve rederiet, sa hun, eiendommene, husene, havene, skipene.
Men først, sa hun, og det falt en kald skygge over øynene hennes, skal du lide. I lidelsen skal du likevel finne håp og minnes mitt ansikt og vite at jeg en gang lovet deg verden.
Ingen tror meg.
Ansiktet hennes; det glipper for meg. Skjuler seg i fragmenter, låses langsomt ned, i sinnets dypeste hvelv.
Snart stenges døren.
Jeg sier dette høyt, for å huske.
De siste tretti årene er en grøt. Hvor lenge har jeg bodd her? Drukket kaffe, spist maten de kommunale maurene koker, sett TV, varmet opp rommene ved hjelp av komfyren?
Katten min døde i går.
Eller er det en måned siden?
Du skal ikke låse inn det du ville se fly.
10
Hvor lenge har jeg vært her? Hentet metadon. Opp og ned bakken. Kaffe. Egg og bacon og vafler og benzo. Kroppen råtner.
Katten drakk den onde drikken.
Jeg har begravet henne under sengen.
Ingen tror meg.
Mannen trekker seg tilbake, forsvinner i dynemørket. Det går i døren. En lysstrime. Det blir igjen mørkt rundt den sovende.
*
Morgen. Basen innredet med et enkelt kjøkken, TV, en sofa og et salongbord. Et langbord midt i rommet. En terrassedør i glass fører ut til en hellelagt platting.
Harriet med almanakk. Bendik, Marie, Abbay. Kaffekopper i en klynge midt på bordet, dagens avis. En stor kaffekanne. Spotter som kaster et hvitt, nærmest blendende lys over bordet.
Et veggur tikker.
HARRIET
Aller først: Det var en ung kvinne her i forgårs. Stod på parkeringsplassen i en Peugeot stasjonsvogn. Barnesete i bilen … Jeg fant henne på Facebook. Via skiltene. Gift. To barn.
11
MARIE
Huff … det der. Det er så … Hvordan så hun ut? Hvordan var hun?
HARRIET
Rundt tretti. Alminnelig kledd. Sliten.
MARIE
Så trist, altså.
HARRIET
Jan Christian selger henne tabletter. Jeg har meldt det inn til barnevernet. Så vær OBS. Jeg prøvde å snakke til henne, men hun var veldig kort, avvisende.
MARIE
De faens nøttene, altså. Sikkert bare angst. Så en eller annen idiot av en lege. BOM. Tar henne av benzo over natten, og hun er grisehektet. Vips. Enda et liv smasha … Barnesete? Herregud.
Stillhet. Marie rister svakt på hodet mens hun titter ned i telefonen. Harriet blar i almanakken.
HARRIET
Ja … Hvordan gikk det i går, Abbay?
ABBAY
Mm … det var …
12
BENDIK
Fikk du truffet alle sammen?
ABBAY
Ja, bortsett fra … Hva heter hun innerst i gangen?
Marie titter opp fra telefonen.
MARIE
Hilda.
BENDIK
Du traff ikke Hilda?
HARRIET
Du ser henne nok snart. Hun har samvær i ettermiddag. Da pleier hun å være temmelig oppjaget.
Bendik flirer.
ABBAY
Jeg fikk snakket mye med Eilert, da. Han inviterte meg opp i leiligheten. Satt hos ham nesten hele kvelden.
HARRIET
Vi må begrense Eilert.
ABBAY
Hva betyr det?
13
HARRIET (vennlig)
Men det er fint du er på ham nå i starten, bygger relasjon. Relasjonsbygging er noe av det viktigste arbeidet vi gjør.
Det hender man glemmer det, når man har gått her en stund.
Tiden med den enkelte.
Pliktene som stjeler en …
Abbay: Vi liker å se på oss selv som et annerledes-hus. Min og kommunens visjon er et … progressivt hus. Et som skal bidra til å sette standarden for fremtidens Rusog psykiatritiltak. Vi setter frihet aller høyest. Forsvaret av den enkelte. Folk er folk, skjønner du; diagnoser, rus, ja da – ruser han seg som følge av sykdommen, eller ble han syk som følge av rusen, alt dette må vi gjerne spørre om. Men folk ER FOLK.
ABBAY
Men må ikke de som bor her, gjøre noe? Skal de ikke … videre?
HARRIET
Vi jobber med mennesker … mennesker med utfordringer. I gamle dager ble de lagt i belter og dopet ned. Sånn gjør vi det ikke lenger; vi reduserer ikke et medmenneske til en diagnose, nei, vi lar dem leve fritt i sine EGNE leiligheter, blant oss alle, og boligene er deres for bestandig.
14
Vi bistår, vi dømmer ingen, og så er vi TÅLMODIGE
– helse, rusmestring, hygiene, kosthold. Vi er her for våre beboere, og vi er PÅ, lik en klegg på en sommerlegg.
Bendik skjenker en kopp kaffe, sender så en kopp til Abbay. Abbay forsyner seg selv fra kaffekannen.
ABBAY
Vi hadde en merkelig samtale …
HARRIET
Har du fått datatilgang?
ABBAY
Jeg?
HARRIET
Har du fått opplæring i bruk av Profil?
Marie ser fort opp fra telefonen.
MARIE
Vi har ikke kommet så langt ennå. Første vakt i går, vet du.
HARRIET
Det må prioriteres. Journalføring. Hvordan vi fører korrekt. Personalet. U.t., annen beboer. Og så videre. Alt dette må sitte i fingrene. Det har med respekten for faget vi utøver, å gjøre, i møte med andre etater og aktører på feltet. Om noen vil se på journalene våre, om noe skal
15
anvendes i en rettssak, hva som helst, så skal vi med yrkesstoltheten i behold kunne svare: vær så god.
MARIE
Han fikk skrevet litt i Profil, under mitt navn. Han signerte med sine initialer. Ikke sant, Abbay?
BENDIK
Er kaffen fra i går, eller?
ABBAY
ABVG.
BENDIK
Dette går over hodet på meg. En og en, PLEASE.
MARIE
Laget før du kom, Bendik, så den er … (kaster et blikk på vegguret) 27 minutter gammel.
Bendik vrir på kaffekoppen. Tar den i nærmere øyesyn.
BENDIK
Hva var det Eilert sa, da?
ABBAY
Til meg?
Bendik pirker bort noe grut som har festet seg på innsiden av koppen.
16
Skuespillet rop! viser en enkelt arbeidsdag ved et kommunalt tiltak hvor sosialarbeidere og syke rusavhengige deler dagens timer.
Basen: En sofa, et salongbord, et spisebord, kaffekanne. Et veggur.
Leiligheter over. Boder under.
Kjøkkenkniver låst inne i arkivskapet.
Har vi tykke nok hansker, har vi sprøytebokser?
Marie gråter.
Harriet doserer om prosedyrer.
Abbay leser kriseplaner fra blå ringpermer.
Bendik speider ut gjennom terrassedøren.
I horisonten sprekker skydekket.
ISBN 978-82-419-1801-8 97 882 41 91 80 18 ISBN 978-8-241-91801-8