Rottefangeren fra sorø (9788241915666)

I

fra Sorø

Estragons historier er en serie om de syv dødssyndene for barn i alle aldre, fortalt og ført i pennen av rotter.

G AU T E H E I VOL L • Rottefangeren

De sylkvasse naglene slo inn med voldsom kraft like i nærheten. Jeg satt urørlig, svelget og ba stille om å slippe å bli spiddet. Til slutt hadde han ikke flere nagler igjen, og var så utkjørt at han sank ned på en stol og satt der lenge med treklubba i fanget og pustet som et dyr. Så plutselig løftet han hodet og stirret mot veggen der jeg satt urørlig. Det føltes som han hadde fått øye på noe.

At han hørte hjertet mitt.

At det var meg han så.

Estragons H I ST O R I E R

Rottefangeren fra Sorø

GAUTE HEIVOLL JOHN KENN MORTENSEN

PERSON GALLERI

ESTRAGON

– Rottefanger –

SIFUL

– Organist –

GLAMBEK

– Begravelsesagent –

VANKEL

– Sakfører –

SPINKE

– Fabrikkeier –

EINFELDT –Prest –

Estragons historier

GAUTE HEIVOLL JOHN KENN MORTENSEN

Estragons historier ROTTEFANGEREN FRA SORØ

Innhold Kapittel 1

Hos Estragon s. 7

Kapittel 2

Pengene under golvet s. 11

Kapittel 3

Besøk av presten s. 19

Kapittel 4

Glambek går berserk s. 22

Kapittel 5

Beslutningen s. 25

Kapittel 6

Einfeldt hilser på Estragon s. 30

Kapittel 7

Noe våkner i Estragon s. 35

Kapittel 8

Glambeks store ønske s. 37

Kapittel 9

Reddet av Vankel, Spinke og Einfeldt s. 41

Kapittel 10

Glambeks mektige venner s. 43

Kapittel 11

Det store måltidet s. 48

Kapittel 12

Glambek har forspist seg s. 55

Kapittel 13

En uventet forsvinning s. 59

Kapittel 14

Spinke skal i jorda s. 60

Kapittel 15

Tilbake hos Estragon s. 67

KAPITTEL 1

Hos Estragon Estragon sto med et alterlys i hånda da jeg nærmet meg. Flammen var rolig. Øynene hans skinte, og enda en gang slo det meg hvor mye han ligner et menneske.

– Er det deg, Siful? sa han. – Jeg hørte deg spille oppe i kirken i dag. Du vet jeg hører orgelet helt ned hit!

Jeg hadde som vanlig spilt under søndagsgudstjenesten. Andersen hadde holdt en søvndyssende preken. Etterpå gikk jeg omkring med kollektbøssen, men det var bare kommet inn litt småmynt og et par hundrelapper. Da folk var reist, ryddet jeg mellom benkeradene, slokket alterlysene og la salmebøkene på plass. Jeg la pengene i safen, låste døra til sakristiet og puttet nøkkelen i lommen.

Jeg tilbød meg å låse etter Andersen og fulgte ham ut på kirketrappa. Han har aldri fattet mistanke. Han er alltid så vennlig, men også litt glemsk. Han begynner å bli gammel. Derfor har han overlatt nøkkelen til meg.

– Du har vel tenkt deg hjem snart du også? sa Andersen.

– Straks, svarte jeg. – Straks. Jeg skal bare lukke lemmene i tårnet. Og sjekke musefellene.

Andersen smilte litt trøtt mens han slo frakken omkring seg. Så la han den store neven på skulderen min. Jeg grøsset, men han merket ingenting.

– Hva skulle vi gjort uten deg! Du husker på alt!

Da han hadde gått, ble jeg stående og høre skrittene hans nedover mot byen.

Så vred jeg rundt den store nøkkelen i kirkedøra, slokket alle lys og låste meg inn i sakristiet igjen. Der tok jeg de to krøllete hundrelappene fra safen, snuste inn duften før jeg la både sedler og småmynter i lommen. Deretter klatret jeg opp den bratte trappa til orgelet, og gikk rundt på baksiden. Jeg sto et øyeblikk og lyttet. Slik er det alltid. Jeg er ytterst forsiktig. I kanskje åtte sekunder sto jeg der urørlig. Så forsvant jeg inn døra bak orgelpipene.

7

Fra det lille rommet mitt fulgte jeg passasjen mellom orgelpipene og videre innover i stummende mørke. Under basunpipene åpnet jeg lemmen i golvet, låste den fra undersiden, og smøg ned i sjakten som fører inn i selve kirkeveggen. Jeg satte opp farten mens pengene klirret i lommene. Snart var jeg nede ved gråsteinsmuren der jeg av og til støter på ormer og tordivler og en og annen søvnig padde. Derfra fortsetter gangen utover mellom kistene på kirkegården. Under jorda er det mørkere enn inni kirkeveggen.

I begynnelsen ser man ingenting. Og da er det bare å fortsette. Men i går var alt opplyst av alterlyset.

– Jeg tok med disse, sa jeg og dro hundrelappene opp av frakkelommen og holdt dem fram i lyset. Selv om han er nesten blind, så Estragon straks hva det var.

– Ah, snille deg, Siful, utbrøt han og snuste inn duften.

– Snille, snille deg. Da blir det fest i kveld også!

8

Like ved inngangen har Estragon et skår fra et knust speil. Det er et forunderlig speil.

Før det ble knust, hang det på arbeidsrommet til salmedikteren B.S. Ingemann ved Sorø Akademi. Man ser seg selv svakt fordreid. Det er som om man ser seg selv for første gang. Eller en man har kjent for lenge siden.

Inne i kista har Estragon samlet alle mulige merkverdigheter: den forgylte revolveren fra den gangen han gikk på stylter tvers over Europa, pilotbrillene fra krigen, blomsterplansjene fra skolemestertiden, et par blekkhus og den hvite gåsefjæren.

I tillegg er det hylle på hylle med bøker. Han sier selv han har lest dem alle sammen.

Men jeg vet ikke om jeg kan tro på alt han forteller. Noen ganger er jeg sikker på at han lyver. Samtidig er han så vennlig og elskverdig. Jeg er jo den eneste han har.

Og han er den eneste som vet hvem jeg er.

Estragon serverte meg litt av altervinen som han alltid har stående. Jeg smilte mens han fylte koppene av kinesisk porselen, så satte vi oss til med hver vår seddel.

Mens vi spiste spurte han om jeg hadde noe sladder å komme med, og mens jeg fortalte om gudstjenesten og den glemske Andersen, hørte jeg hvordan vinden pep over den frosne kirkegården høyt over hodene våre. Etterpå sank vi ned i hver vår lenestol, og jeg fyltes av velbehag mens Estragon tente en pipe. Jeg ble sittende å betrakte treklubba. Den sto lent oppetter veggen og kastet en lang skygge som nesten rakk fram til føttene våre. Jeg merket at Estragon så på meg med et underfundig smil i det smale menneskeansiktet sitt.

– Er det klubba til Glambek du ser på? sa han.

– Den er virkelig fæl, sa jeg.

– Den er forferdelig, helt forferdelig, svarte Estragon. – Men Glambek selv var jo enda verre.

Estragon pirket løs en seddelbit som hadde kilt seg fast mellom tennene, jeg hørte snøfillene som virvlet gjennom mørket og la seg mykt et par meter over oss.

Han så på meg mens det glitret svakt i det høyre øyet hans. Det var diamanten som har kommet til syne den siste tiden. Den som kanskje alltid har vært der, men som først nå er mulig å se. Så sa han: – Jeg har fortalt deg om Glambek, har jeg ikke?

9

I

fra Sorø

Estragons historier er en serie om de syv dødssyndene for barn i alle aldre, fortalt og ført i pennen av rotter.

G AU T E H E I VOL L • Rottefangeren

De sylkvasse naglene slo inn med voldsom kraft like i nærheten. Jeg satt urørlig, svelget og ba stille om å slippe å bli spiddet. Til slutt hadde han ikke flere nagler igjen, og var så utkjørt at han sank ned på en stol og satt der lenge med treklubba i fanget og pustet som et dyr. Så plutselig løftet han hodet og stirret mot veggen der jeg satt urørlig. Det føltes som han hadde fått øye på noe.

At han hørte hjertet mitt.

At det var meg han så.

Estragons H I ST O R I E R

Rottefangeren fra Sorø

GAUTE HEIVOLL JOHN KENN MORTENSEN