Per Egil Hegge: Russland 1917 by Vigmostad & Bjørke

PER EGIL HEGGE

RUSSLAND 1917 KRIG OG REVOLUSJON

Copyright © Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2017 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Øystein Vidnes Papir: 100 g Arctic Volume Boken er satt med: 10/16 pkt. Tundra 1. opplag 2017 ISBN: 978-82-419-1477-5 Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

INNHOLD Revolusjonene

Kapittel 1 En stormakt i fremgang

Kapittel 2 Drapet i Jusupovpalasset

Kapittel 3 Monarkiet faller

Kapittel 4 Hjem til Petrograd

Kapittel 5 En russisk romsdaling

Kapittel 6 Bolsjevikenes generalprøver

Kapittel 7 Tsaren til Sibir

119

Kapittel 8 General Kornilovs manøvrer

136

Kapittel 9 Bolsjevikene gĂĽr iÂ stilling

145

Kapittel 10 Maktovertagelsen

160

Kapittel 11 Jonas Lied mĂ¸ter Lenin

181

Kapittel 12 Den grunnlovgivende forsamling

190

Kapittel 13 Tsjekaen

199

Kapittel 14 Tsarfamiliens siste reise

205

Kapittel 15 Lenin

225

Litteratur

232

234

REVOLUSJONENE Det var to revolusjoner i Russland i 1917. Tsar Nikolaj 2. abdiserte i mars etter en uke med voldsomme opptøyer i hovedstaden Petrograd, og makten ble overtatt av Den midlertidige regjering. Den, og enda mer dens autoritet, gikk gradvis i oppløsning utover sommeren og høsten. Ved et statskupp ble den styrtet av bolsjevikene, en aktivistisk fraksjon av det russiske sosialdemokratiske partiet, den 7. november. Hovedmennene og organisatorene var Vladimir Lenin, født Uljanov, og Lev Trotskij, født Bronstein. Denne maktovertagelsen fikk navnet Den store sosialistiske oktoberrevolusjon. Fra begynnelsen av 1900-tallet lå Russlands kalender 13 dager bak den vesteuropeiske, og 7. november tilsvarer 25. oktober, derav revolusjonens navn. Datoangivelsene i denne boken følger den vestlige kalender. Den russisk-ortodokse kirke beholder fremdeles den gamle kalenderen. Det nye sovjetregimet innførte den vestlige i mars 1918. Året 1917 ble et av de mest dramatiske i Russlands historie. Hvorfor ikke det mest dramatiske? 1905 var dramatisk nok, 1918 med terrorens og borgerkrigens begynnelse mer enn dramatisk nok, 1928 og 1929 med den brutale kollektiviseringen av landbruket, hvert av årene 1936, 1937 og 1938 med Stalin-terroren, 1941 med Nazi-Tysklands angrep, 1943 med vendepunktet ved Stalingrad gjør at kalenderen så visst ikke mangler toppkandidater. 7

Få nasjoner har som den russiske fått føle den kinesiske forbannelsen: «Måtte det være din skjebne å få leve i historisk interessante tider.» Dette er et forsøk på å berette om året 1917. Mange, kanskje de fleste av de russiske intellektuelle som i år etter år fra midten av 1800-tallet forestilte seg og uten stans diskuterte den revolusjonen som måtte komme i Russland, tenkte seg den som et rent indre anliggende. Heller ikke den antagelsen skulle slå til. De konsekvenser den fikk for svært mange andre lands og folks historie, pluss verdenshistorien, ville forutsette langt flere sider og mange flere år: De opptar både politikerne og historikerne fremdeles.

KAPITTEL 1

EN STORMAKT I FREMGANG Blant de kjensgjerninger som omhyggelig ble fortiet i den sovjetiske historieskrivningen, var det imponerende omfanget og den like imponerende styrken i Russlands økonomiske vekst i tiden frem til utbruddet av verdenskrigen i 1914. Denne utviklingen skjøt særlig fart fra ca. 1860, da Russland begynte å reise seg igjen etter den forsmedelige Krimkrigen 1853–1856. Det som ikke ble fortiet av de sovjetiske historikerne, var at makthaverne var helt blinde for den innsikt at den økende økonomiske urettferdigheten, og spenningene som følge av den, utgjorde en trussel mot stabiliteten i samfunnet og dermed også mot hele det politiske systemet. I perioden 1580 til 1914 utvidet det som ganske raskt skulle bli til det russiske imperiet, sitt territorium med ca. 90 kvadratkilometer hver dag. Det var en ekspansjon som begynte med Ivan den grusomme, den første herskeren i fyrstedømmet Moskva som egentlig bar tittelen tsar. Den skjøt særlig sterk fart under Peter den store (død 1725), Katarina den store (død 1796), hennes sønnesønn Aleksander 1. (død 1826), og hans nevø Aleksander 2. (død 1881). Peter den store førte kriger mot svenskene og tyrkerne. Det var med hans seire i Den store nordiske krig (1700–1721) at svenskenes posisjon som stormakt ble avgjørende svekket, og fedrelandssangens «fornstora da’r» ble bare minner. Under Katarina 9

den store ble tyrkerne presset enda lenger sørover og mistet Krim. Aleksander 1. erobret de tre landene sør for Kaukasus, sikret seg Finland og kom med blant Napoleons seierherrer. Under Aleksander 2. la russerne store landområder i Sentral-Asia under seg, og de kom helt til Stillehavet ved hjelp av to grensetraktater som et svekket og splittet Kina måtte akseptere i 1860 og 1881. Også til Russland kom den industrielle revolusjon. Den sosiale ulikhet som den forsterket i foregangslandet Storbritannia, blekner mot de klasseskiller som ble enda mer merkbare og brysomme i Russland. Også russerne hadde en landadel, som britene. I tillegg hadde de store godseierne livegne bønder, ofte tusener av dem, og de kunne selges og kjøpes. Så mange sosiologiske oversikter finnes det ikke om den samfunnsmessige og samfunnsøkonomiske utviklingen i 1800-tallets Russland. Blant de historiske skikkelser som russerne mangler, er en Eilert Sundt. De skrifter og dokumenter som tjener som innfallsport til en forståelse av de særegne tilstandene, stammer fra de store dikterne. Fordi mange av dem, først og fremst Fjodor Dostojevskij, interesserte seg mer for å granske og beskrive mentalitet, sjelsliv og sosiale motsetninger enn for å samle statistikk, har de beste av 1800-tallets litterære beskrivelser fremdeles sin gyldighet. Min favoritt er en stadig aktuell replikk i Nikolaj Gogols drama Regjeringsinspektøren (Revizor) som ble skrevet for nesten 200 år siden. Handlingen er lagt til et trøstesløst gjørmehøl av en landsby langt fra Moskva, og der rystes lederne av en urovekkende melding om at en inspektør fra myndighetene i St. Petersburg er underveis. Det må ryddes, alle får panikk, og borgermesteren tar for seg sine medarbeidere for å stramme dem opp. De er udugelige, griske og bunn korrupte, alle sammen, og til en av dem roper han: «Du tar ikke (bestikkelser) etter din rang!» (Ty nje po rangu berjosj!) 10

Hvis vi tar med den utvidede underteksten, er innholdet omtrent dette: «Du tar bestikkelser, og det hadde vært greit hvis du bare ikke hadde tatt mer enn det som rettelig tilkommer deg på ditt nivå – men det gjør du jo, ditt fordømte svin!» Nær to hundre år etter Gogol (død 1852) spenner de gigantiske formuene på ti og tyve milliarder dollar som enkelte av oligarkene i president Putins nærmeste krets har sanket og saltet ned, en imponerende presis, men historisk sett tragisk, bue over folk og land. Journalistene i Russland skriver om disse forholdene, noen gjør det med fare for sitt liv, og all ære til dem, men den geniale saftigheten må man til Gogol for å finne. Som den gang, og som i den imponerende vekstperioden, har russiske myndigheter med flid unngått å la seg inspirere, eller bekymre, av den moderne likhetstanken. Selv i sovjettiden, da likhet og sosial rettferdighet var offisiell ideologi, forble Russland et klassesamfunn med enorme forskjeller mellom toppsjiktet og massene. Den veksten og fremgangen som Russland kunne rose seg av i årene 1860–1914, og den sosiale uro som ble en naturlig følge av omveltninger og ulikhet, avfødte også en kulturkamp som setter klare avtrykk på vårt århundres russiske politikk og tankegang. Kampen sto mellom to grupperinger: de vestvennlige og de slavofile. De vestvennlige mente at Russlands riktige vei var å fortsette den utvikling som Peter den store slo inn på: Han ville modernisere landet og staten. Det gjorde han blant annet ved å opprette et nytt administrativt system, ved å føre krig internt mot dem som satt fast i nasjonale tradisjoner og tanker, og ved å importere utenlandske eksperter, som italienske arkitekter og norske admiraler (jeg har av og til tenkt: Hva hvis han hadde gjort omvendt?). Katarina den store fortsatte langs denne linjen to generasjoner senere, og på det mer åndelige plan utvekslet 11

hun tanker med vesteuropeiske storheter som Voltaire og Fredrik den store av Prøyssen. Hun var selv importert vestfra og kom til Russland som 15-årig prinsesse av Hessen for å bli gift med den senere tsar Peter 3. De liberale ideene som hun i mange år var tilhenger av, ga hun på båten da polakkene satte ytterligere støkk i henne ved å lage en liberal grunnlov bare to år etter sjokket som den franske revolusjonen forårsaket. Da gikk hun i ledtog med andre europeiske stormaktsmonarkier, og i 1795, året før hun døde, utraderte de den polske staten fra Europa-kartet ved Polens tredje deling. Men ikke den polske nasjon. Motparten, de slavofile, var filosofer med sitt ideologiske ankerfeste i den russisk-ortodokse kirke. De betraktet Vesten og alt dets vesen som ondt, upålitelig og truende, noe lumskt og uhumskt som Russland måtte verne seg mot, både av etiske og strategiske grunner. Det parlamentariske demokrati var et styresett som Russland burde vokte seg for å kopiere; det passet ikke russernes mentalitet og tradisjon. Dessuten var europeerne dekadente og slu, de hadde i motsetning til russerne liten sans for åndelige verdier, og de var ute etter å tyne eller utnytte Russland til sin egen fordel. Lutheranerne ble betraktet som hedninger, med katolikkene bare så vidt litt bedre stelt. Den sanne kristendom var den gresk- og russisk-ortodokse. Som politisk tenker og filosof hørte Dostojevskij hjemme i denne grupperingen. Det kommer klarere til uttrykk i hans essays, artikler og kommentarer enn i hans skjønnlitterære produksjon. De slavofiles praktiske grunntanker, ved siden av Bibelen og en del skrifter av russiske religiøse filosofer, er kanskje mest oversiktlig samlet i boken «Russland og Europa», skrevet av naturvitenskapsmannen Nikolaj Danilevskij. Han var utdannet naturvitenskapsmann, født omtrent samtidig med Dostojevskij, og regjeringen brukte ham som leder for 12

en rekke utredningskommisjoner. Han gransket muligheten for å utnytte fiskeforekomstene i Nord-Russland, særlig Kvitsjøen, til matforsyning, han tok til orde for å plante vinranker på Krim – det produseres vin der fremdeles – og han la planer for fiske i de store elvene, spesielt Volga og Dnjepr. Den eneste storbyen han besøkte utenfor Russland, var Trondhjem, på vei hjem fra Arkhangelsk-området i 1861 etter en ekspedisjon hvor han hadde sett på mulighetene for å utvikle fiskeriene i nordområdene som næringsvei. Denne kulturkampen er sammenfattet i senere professor Erik Krags doktoravhandling fra 1931, Kampen mot Vesten i russisk åndsliv, et verk som ble gjenopptrykt i 1990 (Universitetsforlaget). Det hender at president Putin «siterer» fra Krags bok, sikkert uten å ha lest den. Mer presist: Noen av hans resonnementer ligger svært nær enkelte deler av den kritikk som Danilevskij retter mot Vesten i sitt hovedverk. De slavofile var også motstandere av marxismen. De hadde to gode grunner for en avvisende holdning: Ikke alene var den en ateistisk og antireligiøs ideologi, den var også importert vestfra. Et par–tre generasjoner senere, i den sovjetiske perioden, måtte de slavofiles arvtakere og sympatisører ligge lavt. Men mange av deres ideer kunne skjelnes ikke altfor dypt under overflaten, de overvintret gjennom to generasjoner med statsmarxisme. I dag preger de tenkningen i den nasjonale og nasjonalistiske russiske kirke, og det er lett å skjelne dem i mange av Putins politiske standpunkter og argumenter. Men kontaktene med Vesten begynte ikke med Peter den store. En av nordisk histories mest markante og betydningsfulle politiske flyktninger var Olav Haraldsson, som søkte tilflukt hos fyrsten i Kiev, hovedstaden for det russiske riket lenge før byene Moskva og St. Petersburg var grunnlagt. Samarbeidet mellom 13

Russland og Danmark-Norge var enda mer omfattende, med avtaler helt fra slutten av 1400-tallet. I 1613 ble en 15-åring sendt fra København til Nord-Russland for å lære språket. Han kom aldri til Moskva, som ville ha vært et besøk verdt det året: Da kom den første tsar av det som ble Romanov-dynastiet, på tronen. Den foretaksomme tenåringen het Hans Nansen, og hans plass i norsk historie skyldes at han er Fridtjof Nansens oldefars oldefar (tipptipp-tipp). I Danmark ble han tolk ved Christian 4.s hoff, som ofte hadde russiske besøkende. Senere avanserte Nansen til borgermester i København. Der spilte han en fremtredende rolle i kampen for å redde restene av det danske riket etter det katastrofale nederlaget mot svenskene og den begredelige freden i Roskilde i 1658. I kulissene var han en hovedmann da eneveldet ble etablert som styreform under Frederik 3. i 1660. Både en bror og en sønn av Christian 4. dro til Moskva på 1600-tallet i den hensikt å bli gift med en russisk prinsesse. Den første, prins Hans, ble forlovet med Boris Godunovs datter i 1602. I Moskva ble han mottatt som det sømmer seg en fyrste og kongelig svigersønn, men han døde før bryllupet. Den andre, prins Waldemar Christian, nektet å konvertere til den russisk-ortodokse kirke, noe russerne først hadde lovet at han skulle slippe. Som straff ble han og hans følge holdt i husarrest i Kreml i nærmere ett år. Tvisten ble løst, men det tok sin tid, og stemningen ble etter hvert så pass dårlig at bryllupet ble avlyst. Derimot ble det danske kongehuset og Romanov-dynastiet forenet da kong Christian 9.s datter, prinsesse Dagmar, giftet seg med den russiske tronarvingen Aleksander Aleksandrovitsj, i 1866. Han arvet tronen i 1881. Deres førstefødte, Nikolaj, f. 1868, ble den siste russiske tsar. Denne personalunionen var med på å legge grunnen for en rask utvidelse av det økonomiske samarbeidet mellom Russland og Danmark. Det var et dansk 14

selskap som bygde ut telegraf- og telefonnettet i Russland, helt til Stillehavet, tidlig på 1900-tallet, og danske agronomer, spesielt folk som hadde greie på husdyrhold og melkeproduksjon, utviklet store deler av det russiske landbruket. For norske lesere er det kanskje mulig å få et glimt av den raske økonomiske utviklingen i Russland i det 19. århundre ved hjelp av historien om to norske forretningsmenn. De to, født henholdsvis 1819 og 1859, gjorde karriere i Russland med innslag og opplevelser som kunne ha gitt dem en velfortjent plass i en hvilken som helst roman av Tolstoj, Dostojevskij eller Turgenjev. Jeg har valgt å gi en kort skisse av de to nordmennenes biografi, ikke bare fordi de som personer er mer enn tilstrekkelig interessante, men fordi deres fantastiske livshistorie avspeiler mange av særegenhetene ved den russiske samfunnsutviklingen i tiden frem til 1910, både komplikasjonene, dynamikken og kanskje mest de sosiale forskjellene og den historiske betydning som de skulle få. Den ene het Herman Hansen og var født i Lakkegata på Vaterland i Christiania i 1819. Faren var skomaker og døde i 1833. Som 13-åring måtte gutten hjelpe til med å forsørge sin mor, som var vaskekone, og sin lillesøster. Det gjorde han ved å kjøpe appelsiner fra skip som kom fra utlandet, og så solgte han dem til rikfolk i byens bedre strøk. Det ga ham oppnavnet AppelsinHerman, og det beholdt han til han døde styrtrik i St. Petersburg i 1892. Etter et fargerikt ungdomsliv som gjøgler, slangemenneske og menasjeri-eier havnet han i Russland. Han tilbrakte først 20 år i Tbilisi i Georgia og slo seg opp der som eiendomsspekulant og smykkehandler. I St. Petersburg fortsatte han i samme bransje og ble enda rikere. Ikke minst hjalp det godt at tsar Aleksander 2. og hans danske svigerdatter prinsesse Dagmar, senere keiserinne Maria Fjodorovna og mor til den siste russiske tsar, befant seg i toppsjiktet av den fasjonable kundekretsen. 15

I 1873 besøkte han sitt hjemland og ville gjerne deponere reisekassen, 150 000 riksdaler, i Norges Bank. Finansoperatører som Gjest Baardsen og Ole Høiland var fremdeles i friskt minne, i alle fall i Norges Bank, så han måtte dokumentere at han hadde skaffet pengene på hederligere vis enn de to berømthetene. Det meste av sin formue testamenterte han til lillesøsteren, som hadde skiftet navn fra Martine til Martina. Hun var sykepleier og hadde besøkt ham både i Georgia og i Russland. Hun døde året etter brorens bortgang, i 1893. I samråd med sin lege hadde hun testamentert pengene til et nytt sykehus i Kristiania-området – det var planer om noe slikt. Appelsin-Hermans private forhold var litt kompliserte, og testamentet ble grunnlag for en rettsprosess. I Russland tok den slags sin tid. Da den keiserlige høyesterett avsa endelig dom i 1903, var formuen, som for det meste besto av aksjer, firedoblet i verdi. Det meste tilfalt lillesøsterens dødsbo og ble grunnkapitalen for Martina Hansens hospital i Bærum. Denne økningen i løpet av bare ti år sier sitt om hvor raskt Russlands økonomi vokste i denne perioden. Den andre foretaksomme nordmannen het Hans Olsen, født i Drammen i 1859. Som 20-åring, i en tid da folk var mest opptatt av utvandringen til Amerika, dro han til Russland og kom etter hvert i kontakt med det svensk-russiske Nobel-konsernet, som hadde kontorer i Stockholm, Paris og St. Petersburg for bare å nevne tre av Europas storbyer. Han ble etter hvert en slags altmuligmann i konsernet. Blant oppgavene var virksomheten som en aktiv forretningsreisende. Han ble en nær venn av Emmanuel Nobel i St. Petersburg, møtte oppfinneren Alfred Nobel i Paris og gjorde et godt inntrykk på ham. Dette, pluss at han ble forlovet og senere gift med Emmanuel Nobels vakre datter Mina, sikret ham en solid karriere i Nobel-konsernet, som var i rask ekspansjon i en rekke land. I Russland drev det også med noe ganske 16

nytt: oljeutvinning i Baku i Aserbajdsjan, en kosmopolitisk by hvor han en tid var stasjonert som leder for Nobelfirmaets kontor. Videre produserte det militærmateriell, deriblant den første undervannsbåt, for Russlands væpnede styrker. Det er betegnende og ganske treffsikkert at den viktigste boken om konsernet, i stor utstrekning bygd på Hans Olsens etterlatte memoarer, heter The Russian Rockefellers. For Hans Olsen var godt orientert og hadde Rockefeller-selskapet Standard Oil og til dels Rockefellers forretningsmetoder som et forbilde. Boken kom i 1976 og er skrevet av en amerikansk diplomat, Robert W. Tolf, som i 1960-årene var stasjonert ved USAs ambassade i Oslo. De russiske revolusjonære ble gjerne beskyldt for å drive med ørkesløst tomprat og innbyrdes intriger, til dels av det blodige slaget. Miljøet var ikke fritt for slikt, men det var langt fra hele historien; de hadde vært effektive nok til at de fikk drept tsar Aleksander 2. i 1881. De første dønningene som skulle varsle enda alvorligere uro i det nye århundret, kom med sabotasjeaksjoner mot Nobelkonsernets oljefelter i Baku i 1903. Innenriksminister Sipjagin ble drept ved et attentat i 1902, hans etterfølger Vjatsjeslav von Plehve mistet livet i juli 1904, en måned etter at den russiske generalguvernør i Finland, Bobrikov, var blitt skutt i Helsingfors. Drapsmennene ved de to siste attentatene var studenter som handlet på egen hånd. En liberal russisk intellektuell, Peter Struve, som av gode grunner hadde tilhold i Berlin, skrev om disse hendelsene etter at von Plehve var drept på samme måte som tsar Aleksander 23 år tidligere; en bombe ble kastet mot vognen hans: «Disse likene markerer den logiske utviklingen i et autokrati som er på vei mot undergangen. Russlands autokrati, personifisert ved de to seneste tsarene og deres ministre, har i sin stahet avskåret,

og fortsetter å avskjære, landet fra alle muligheter for juridisk og gradvis politisk utvikling (…) Det forferdelige for regjeringen er ikke at disse personene blir likvidert. Det forferdelige er den offentlige forakt og raseri som disse autoritetens voktere skaper, og som i det russiske samfunn avler den ene hevner etter den andre.»

Misnøyen med udugeligheten i hæren og marinen, slik den manifesterte seg etter tilbakeslagene både i krigen mot Japan og et tiår senere under første verdenskrig, kom på toppen av den sosiale uroen som allerede hadde ulmet lenge. Den grelle fattigdommen og ulikheten ble for mye, selv for tålmodige russere, og det hjalp ikke at tsarens hemmelige politi brukte temmelig barske metoder mot folk de holdt under oppsikt. Under en protestmarsj i St. Petersburg 22. januar 1905 åpnet soldater ild mot en stor folkemengde som ville overlevere en appell til tsar Nikolaj om større rettferdighet og mindre brutalitet. Det ble aldri offentliggjort hvor mange som døde. I russisk historieskrivning har datoen fått plass som «den sorte søndagen». Både på russiske intellektuelle og på folk i utlandet gjorde det et spesielt sterkt inntrykk at myndighetene opptrådte slik mot en fredelig demonstrasjon som endatil ble ledet av en prest, fader Gabon. Den praktisk anlagte drammenseren Hans Olsen var i St. Petersburg i januar 1905, og han hadde en mindre filosofisk analyse av «den blodige søndagen»: Han har vondt for å forstå det som skjedde, men kanskje «viser den russernes gamle arvesynd; mangelen på orden, organisering og samarbeid i ledelsen». Han blir stoppet av politi og militær da han forsøker å ta seg frem til sin bopel i skumringen den januar-ettermiddagen, og bemerker: «Det gjorde et forferdelig inntrykk på oss alle, og vi spurte bare hva som nå ville komme – er dette bare innledningen på noe enda verre? Hendelsene bidro til de lovløse tilstander som skulle prege året 1905.» 18

Som om utviklingen i Russland ikke var bekymringsfull nok, fikk situasjonen en ekstra vri for nordmannen Hans Olsen med den ensidige norske beslutningen om å oppløse unionen med Sverige 7. juni 1905. Slike påfunn hadde familien Nobel liten sans for. Begeistringen ble ytterligere dempet da Olsen viste seg

22. januar 1905 kalles ofte «Den blodige søndagen». Fader Gabon foran folkemengden som ville overlevere en appell til tsar Nikolaj om større rettferdighet og mindre brutalitet. (Ukjent kunstner). 19

tilstrekkelig norsk, selv etter 25 år i Russland, til at han sa ja til å bli utnevnt til norsk generalkonsul i St. Petersburg og feiret 17. mai der som det nye kongerikets fremste representant i 1906. Nå fortsatte urolighetene, blant annet med et uhyre godt planlagt og gjennomført bankran i Tbilisi i juni 1907. Det var av et slikt format at nyhetstelegrammet om det var hovednyheten i The Times i London dagen etter. Ranet var organisert som «pengeinnsamling» til det russiske sosialdemokratiske partiets slunkne kasse. Mannen med en så imponerende planleggingsevne og gjennomføringskraft gikk under dekknavnet Koba, senere bedre kjent som Josef Stalin. «Vår storartede georgier», kalte Lenin ham. Mina Nobel og Hans Olsen skulle nå planlegge fremtiden, ikke bare for seg selv, men også for sine barn. De fant ut at Kristiania ville være et tryggere sted for begge generasjoner i familien. Der slo de seg ned i 1908. I det nye Norges hovedstad ble Olsen, som ennå ikke hadde fylt 50, en fremtredende samfunnsbygger og finansmann; han var blant annet med på å starte Norsk Hydro i 1910. Etter uønsket og nærgående oppmerksomhet omkring en bankskandale tidlig i 1920-årene – han ble renvasket – flyttet han og fru Nobel Olsen til Stockholm, der han døde i 1951. Før han dro i eksil for siste gang, solgte han sin staselige villa i Nobels gate til USA. Den er i dag residens for den amerikanske ambassadør i Norge.