Salamanderprinsen

Dorji er sønn av en prins, men bor med mamma i en campingvogn på Furukollen camping. Mamma forsker på salamandere og drømmer om å få nobelprisen. Dorji drømmer om egen do, siden den i vogna er ødelagt. Men mest av alt drømmer han om at de ikke skal flytte, nå som han har blitt venn med Thea, den nye jenta i klassen.

En dag oppdager Dorji og Thea at eieren av campingplassen har sine egne drømmer. Drømmer som er mer som et mareritt for Dorji.

Salamanderprinsen er en varm og humoristisk roman om vennskap, familiebånd og identitet – og om ukjente prinser og sjeldne salamandere.

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Sats, omslag og illustrasjoner: Elisabeth Moseng Papir: 80 g Lux Cream Boken er satt med Garamond regular 13 / 18 pkt 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-419-5099-5 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Takk for god hjelp til forsker Børre K. Dervo, ved Norsk institutt for naturforskning - NINA.

Alle har en historie.

Noen har ligget i en mage på den andre siden av kloden. Andre ble laget i et rør, ble født i en stall, på en do, eller i en bil midt i en rundkjøring. Lenge trodde jeg at jeg ble til da mamma, ved en salamanderdam i Bhutan, fanget den fineste salamanderen hun noen gang hadde sett, og kysset den. Og vipps så var jeg der: en ekte prins!

Nå har jeg skjønt at det ikke var meg mamma kysset ved salamanderdammen for snart tretten år siden.

Men det gjør ingen ting, for jeg er fortsatt en prins.

5

Jeg heter Dorji. Dorji Robert Olsen. Jeg er oppkalt etter faren min, som var en prins fra Bhutan, og etter onkel Robert i Moss. Jeg er prins, jeg også, siden pappa var det. Sånt går jo i arv.

Sist jeg sjekket, bodde det 807 699 mennesker i Bhutan. Med meg kunne de ha rundet opp til 807 700. Jeg har undersøkt litt, og jeg tror ikke faren min kan være i slekt med han som er konge der nå.

Men det finnes sikkert flere prinser i Bhutan, så pappa var nok som meg, en ukjent prins.

Pappa elsket salamandere, og det gjør mamma også.

Det er rart å tenke på at mamma og pappa lette etter akkurat de samme salamanderne i akkurat den samme dammen i Bhutan den gangen for snart tretten år siden.

Av alle mennesker og steder på denne kloden, hvor stor er sjansen for at nettopp de to skulle møtes akkurat der?

6

Det som ikke var så bra, var at de samme salamanderne som gjorde at de to møttes, også er grunnen til at jeg aldri har truffet pappa. Pappa var verken klar for å forlate dammen, salamanderne eller landet sitt. Men mamma hadde vært i Bhutan i tre måneder; visumet hennes gikk ut, og hun måtte hjem for å jobbe videre med det store salamanderprosjektet.

Pappa lovet å komme etter, så mamma reiste hjem uten prinsen sin.

Lite visste hun at hun hadde med seg en prins hjem likevel. En liten blindpassasjer som dukket opp nesten ni måneder senere.

Pappa kom aldri etter. Han døde før jeg ble født.

Vi snakker ikke så mye om det, men mormor har fortalt at han ble truffet av lynet. Jeg tror det var mens han lå på magen og speidet etter salamandere på kanten av den dammen hvor de to møttes.

Mamma elsker fortsatt salamandere, men hun har sluttet å kysse dem. Nå forsker hun på dem, her på Furukollen camping. Her bor den utrydningstruede storsalamanderen.

Derfor bor vi også her. Så mamma kan gjøre ferdig forskningsprosjektet hun startet på den gangen. Planen var å bruke to år.

Men det var før jeg dukket opp.

Det lengste vi klarer å bo på et sted, er to år.

Etter det skjer det alltid noe som gjør at vi må flytte. En gal nabo, en grådig huseier eller en dum kjæreste. Nå har vi snart bodd på Furukollen camping i to år. Og jeg har ikke tenkt å flytte en gang til. I alle fall ikke nå!

For fram til i dag har jeg vært den nye gutten i klassen. I alle fall den nyeste.

Men i morges, på første skoledag etter påskeferien, satt det plutselig en ny jente på pulten bak meg. Hun hadde genseren på vranga og verdens mest flokete hår.

Nå er jeg ikke lenger han nye.

Han nye er byttet ut med hun nye. Og hun nye heter Thea.

– Det kalles jernteppe, sier Oliver idet det ringer inn etter storefri.

Vi står ute i gangen og venter på at Syver, læreren vår, skal komme og låse opp.

8

– Hjerneteppe, insisterer Thea. – Det sier seg jo selv. Alle sier det.

Jeg holder mest munn. I alle fall når Oliver er i nærheten, for Oliver betyr trøbbel.

Men Thea, som ikke kjenner ham ennå, argumenterer som bare det.

Jeg er litt fornøyd med at jeg er enig med henne.

At vi er på lag, mot Oliver. For vi har også alltid sagt hjerneteppe hjemme hos oss. Det er jo helt logisk. En hjerne som ikke fungerer fordi det ligger et stort og tungt teppe over = hjerneteppe.

Det klirrer i nøkler, og vi samler oss rundt Syver, som selv med en stabel bøker balanserende under hver arm treffer nøkkelhullet på første forsøk. Det er bare lærere som klarer sånt.

– Det heter jernteppe, sier han og vrir om nøkkelen. – Det kommer fra teateret. Man hadde et teppe av jern som man senket ned på scenen.

– Særlig, sier Thea. – Man mister vel ikke hukommelsen av et teppe på en scene?

– Det heter faktisk jernteppe, sier Syver igjen, og trykker ned dørhåndtaket med albuen. Han smiler til Thea, som om han gir henne et ekstra poeng for å våge å si ham imot.

Døren slår opp, og vi fyller klasserommet.

9

Thea sitter på pulten bak meg. Genseren hennes har ikke bare innsiden ut, men er også bak fram. Mønsteret er helt uleselig, og det stikker lapper fram under haken.

Syver, som liker at ting er i orden, mimer til Thea at han tar av seg en liten genser, vrenger den og tar den på igjen.

Etter neste friminutt kommer Thea tilbake med genseren riktig vei, og Syver er fornøyd. Men det virker ikke som om Thea bryr seg. I morges tok hun sikkert bare på seg den genseren hun vrengte av seg kvelden før, uten å sjekke hvilken side som var ut.

Genser er genser, tenkte hun sikkert. Så da blir den rett og vrang annenhver dag. 50/50.

Kanskje ingen i familien hennes bryr seg om sånne detaljer, og at de også går med klærne feil vei?

Jeg synes ikke det gjør noe. Mønsteret på vranga er mye morsommere enn det på den riktige siden.

Den eneste plassen som var ledig da vi flyttet hit, var den nesten oppe ved doene. Der sto det en gammel campingvogn som vi kunne overta helt gratis. Vi syntes det var et kupp, nesten for godt til å være sant.

Og det var det, for doen virket ikke. Men siden vi hadde fått vogna, kunne vi ikke klage. Doen er fremdeles ødelagt, så vi bruker heller det lille rommet som klesskap.

Men det viktigste er at vogna er vår, og at ingen kan kaste oss ut. Her finnes ingen teit fyr som plutselig bestemmer seg for at han ikke vil være verken kjæreste med mamma eller stefaren min lenger. Ingen gårdeier kan sette opp husleien eller kaste oss ut uten grunn. Her er det ingen som plutselig ikke vil ha oss.

Det eneste vi mangler nå, er en do som virker.

Mamma sier at om det er noe vi mangler, så er det sjøutsikt. Og hadde det ikke vært for to krokete furuer og en kolle, hadde vi sett sjøen fra vogna vår. Men vi bor nær fellesdoene, og det er bra. For det er bak 11

doene mamma liker seg aller best.

Det er der det skjer, alt som mamma er opptatt av.

– Furukollen camping er paradis på jord, sier mamma og ser drømmende ut i luften. – Her bor vi som konger. Har vi det ikke fint?

13

Så fint har vi det, at vi ikke engang trenger å reise bort i ferien. Vi bor jo tross alt i et ferieparadis. Og hvem forlater vel paradis om man ikke må?

– Jo, sier jeg. – Veldig. Men vi er jo ikke konger, da. Jeg er bare en prins.

– Konge eller prins. Spiller ingen rolle, sier mamma. – Vi har det fint uansett.

– Bortsett fra at jeg er den eneste prinsen i verden uten do, sier jeg.

Mamma tar en pause fra kongedrømmen og ser på meg med øyne som sier: Skal vi snakke om dette en gang til? Svaret er ja. Jeg kommer ikke til å slutte å snakke om dette før vi også har do i vogna.

– Vi har en do, sier hun.

– Ja, men den er ødelagt!

– Jo da, men akkurat derfor er det fint at vi har fem flotte doer rett her ute.

– Jeg er fortsatt den eneste prinsen i hele verden uten egen do, gjentar jeg.

– Det er ikke sant, protesterer mamma. – Det finnes mange slags prinser og mange slags doer. Prinsene på Tikopia i Stillehavet, for eksempel, går på do i havet.

Jeg vet det er godt ment, men det hjelper ikke så mye. For om jeg hadde bodd på en øy i Stillehavet, ville jeg fortsatt valgt å ha egen do.

14

Og selv for en prins som er født og oppvokst i Norge, ville det være verdens kaldeste do. Det er kaldt nok på fellesdoene her om vinteren. Noen ganger kjennes det ut som om jeg skal fryse fast på ringen.

Det gidder jeg ikke mer. Jeg har ikke tenkt å fryse på rumpa en vinter til.

Og løsningen på det ligger i et syltetøyglass, ved siden av noen gamle tenner, på en hylle i en vogn med sjøutsikt!

Dorji er sønn av en prins, men bor med mamma i en campingvogn på Furukollen camping. Mamma forsker på salamandere og drømmer om å få nobelprisen. Dorji drømmer om egen do, siden den i vogna er ødelagt. Men mest av alt drømmer han om at de ikke skal flytte, nå som han har blitt venn med Thea, den nye jenta i klassen.

En dag oppdager Dorji og Thea at eieren av campingplassen har sine egne drømmer. Drømmer som er mer som et mareritt for Dorji.

Salamanderprinsen er en varm og humoristisk roman om vennskap, familiebånd og identitet – og om ukjente prinser og sjeldne salamandere.