ELITEN – ute 18. mai! K I E RA C A S S
DEN ENE – ute 20. august! K I E RA C A S S
n prins. 35 jenter.
CAS S
For 34 av dem er Utvelgelsen deres livs sjanse. For America Singer betyr den at hun må forlate alt hun har kjært. Så møter hun prins Maxon, og alt hun trodde hun visste, snus på hodet …
Utvelgelsen er første bok i Kiera Cass’ spennende og romantiske serie The Selection, som topper bestselgerlistene verden over.
«Sjarmerende, fengslende og akkurat passe romantisk!» Kiersten White, New York Times bestselgende forfatter
DEN ENE ISBN 978-82-516-8694-5
,!7II2F1-gigjef! www.vigmostadbjorke.no
K IERA C A SS
UTVELGELSEN
ELITEN
E
1
K I E RA C A S S photo by robbie poff
Gå ikke glipp av de neste bøkene i serien:
Forfatteren Kiera Cass har skrevet de fire bøkene i Selection-serien, samt den enkeltstående romanen Sirenen, som alle har toppet New York Times bestselgerliste. Hun tok mastergraden sin ved Radford University og bor nå i Christiansburg i Virginia sammen med familien. Du kan lese mer om Kieras bøker, videoer og forkjærlighet for kake på www.kieracass.com.
THE
UTVELGELSEN
Ka pit t e l 1 Mamma var i ekstase da vi fikk brevet i posten. Hun hadde allerede bestemt seg for at alle problemene våre var løst, borte for alltid. Det store hullet i den lysende planen hennes var meg. Jeg syntes ikke jeg var en spesielt ulydig datter, men her sa jeg stopp. Jeg ville ikke bli kongelig. Og jeg ville ikke være en ener. Jeg ville ikke engang prøve. Jeg gjemte meg på rommet mitt, det eneste stedet der jeg kunne komme unna skravlingen i det overfylte huset vårt, og prøvde å finne et argument som kunne overbevise henne. Hittil hadde jeg samlet en drøss av oppriktige meninger … men jeg trodde ikke hun ville lytte til en eneste en av dem. Nå kunne jeg snart ikke unngå henne lenger. Det nærmet seg middagstid, og siden jeg var det eldste barnet som fortsatt bodde hjemme, var det min plikt å lage maten. Så jeg slepte meg ut av sengen og gikk ut i ormebolet. Mamma så hardt på meg, men sa ikke noe. Vi svinset taust rundt hverandre på kjøkkenet og i spisestuen mens vi gjorde i stand kylling, pasta og epleskiver, og dekket bordet til fem. Hvis jeg kikket opp fra pliktene mine, satte hun 7
blikket i meg som om hun kunne få meg til å skamme meg og dermed føye henne. Det prøvde hun ofte på. For eksempel hvis jeg ikke ville påta meg en jobb fordi jeg visste at familien som ga oss oppdraget, var kjent for å være uhøflige. Eller hvis hun ville at jeg skulle rundvaske huset fordi hun ikke hadde råd til å betale en sekser for å komme og hjelpe til. Noen ganger virket det. Noen ganger ikke. Og i dette tilfellet var jeg ikke til å rokke. Hun kunne ikke fordra meg når jeg var så sta. Men jeg hadde det etter henne, så det burde ikke ha kommet som en overraskelse. Likevel dreide ikke dette seg bare om meg. I det siste hadde mamma vært uvanlig anspent. Sommeren gikk mot slutten, og snart kom kulden. Og bekymringene. Med et sint dunk satte mamma muggen med iste midt på bordet. Jeg fikk vann i munnen ved tanken på te med sitron. Men jeg måtte vente – det ville være dumt å drikke glasset mitt nå, slik at jeg måtte ha vann til maten. «Det skader vel ikke om du fyller ut skjemaet?» sa hun da hun ikke klarte å holde seg lenger. «Utvelgelsen kan være en fantastisk mulighet for deg. For oss alle sammen.» Jeg sukket tungt, og tenkte at å fylle ut det skjemaet faktisk kunne bli noe i nærheten av døden. Det var ingen hemmelighet at opprørerne – undergrunnskoloniene som hatet Illéa, vårt store og relativt unge land – utførte hyppige og voldsomme angrep på slottet. Vi hadde sett dem i aksjon i Carolina før. Huset til en av magistratene ble svidd av, og noen toere hadde fått bilene sine utsatt for hærverk. Det hadde til og med vært et spektakulært forsøk på å frigjøre fanger fra fengselet, men siden de bare greide å få ut ei ten8
åringsjente som hadde gått hen og blitt gravid, og en sjuer som var nibarnsfar, klarte jeg ikke annet enn å holde med dem den gangen. Men bortsett fra at det faktisk kunne være farlig, så skar det meg i hjertet bare å reflektere over Utvelgelsen. Jeg måtte smile da jeg tenkte på alle grunnene jeg hadde til å bli værende akkurat der jeg var. «Det har vært vanskelig for faren din de siste årene,» hveste hun. – Hvis du har den minste medfølelse, så tenker du litt på ham. Pappa … Ja, jeg ville virkelig hjelpe pappa. Og May og Gerad. Og moren min også, egentlig. Når hun sa det på den måten, så var det ingenting å smile av. Det hadde vært magre tider her så altfor lenge. Jeg lurte på om pappa ville betrakte dette som en måte å komme tilbake til normalen igjen på – om penger i det hele tatt kunne gjøre det bedre. Det var ikke det at situasjonen vår var så ille at vi fryktet for ikke å overleve eller noe sånt. Vi var ikke lutfattige. Men det var vel ikke langt unna heller. Kasten vår var bare tre trinn fra bunnen. Vi var kunstnere. Og billedkunstnere og klassiske musikere var bare tre trinn unna rennesteinen. Bokstavelig talt. Vi prøvde å strekke pengene så langt som mulig, og inntekten vår var høyst sesongavhengig. Jeg husket at jeg hadde lest i en slitt historiebok at de hadde samlet alle de største helligdagene på vinteren før i tiden. Noe de kalte halloween ble fulgt av thanksgiving, og så jul og nyttår. Helt innpå hverandre. Julen var fortsatt den samme. Man forandrer jo ikke akkurat fødselsdagen til en guddom. Men da Illéa inngikk fredsavtale 9
med Kina, havnet nyttår i januar eller februar, alt etter hvordan månen sto. Alle de andre feiringene av takknemlighet og uavhengighet var ganske enkelt samlet i takkefesten, og den var på sommeren. Da feiret vi opprettelsen av Illéa og frydet oss over at vi fortsatt var der. Jeg visste ikke hva halloween var. Jeg så aldri noe mer om det. Så familien hadde i hvert fall full jobb tre ganger i året. Pappa og mamma lagde kunsten sin, og folk kjøpte den for å gi i gave. Mamma og jeg opptrådte i selskaper – jeg sang, og hun spilte piano – og vi sa ikke nei til en eneste jobb hvis vi hadde mulighet til å utføre den. Da jeg var yngre, var jeg livredd for å opptre for publikum. Men nå prøvde jeg bare å tenke meg at jeg var bakgrunnsmusikk. Det var det vi var i oppdragsgivernes øyne; vi skulle høres, men ikke ses. Gerad hadde ennå ikke funnet ut hva han hadde anlegg for. Men han var bare sju. Han hadde litt tid på seg. Snart ville løvet skifte farge, og den ørlille verdenen vår ville bli usikker igjen. Fem munner å mette, men bare fire arbeidsfolk. Ingen garantier for oppdrag før ved juletider. Når jeg tenkte sånn på det, kjentes Utvelgelsen som en livline, noe sikkert jeg kunne gripe tak i. Det dumme brevet kunne løfte meg ut av mørket, og jeg kunne dra familien min med meg opp. Jeg så på moren min. Til femmer å være var hun ganske rund, og det var rart. Hun fråtset ikke, og vi hadde uansett ikke så mye å spise. Kanskje kroppen bare blir slik etter fem barn. Håret hennes var rødt, som mitt, men fullt av hvite striper. Det hadde plutselig dukket opp en masse av dem for to år siden. Det var 10
rynker ved øyekrokene hennes også, selv om hun fortsatt var ganske ung, og hun gikk litt krumbøyd rundt på kjøkkenet, som om en usynlig tyngde hvilte på skuldrene hennes. Jeg visste hun bar på en tung bør. Og jeg visste at det var derfor hun hadde begynt å manipulere meg slik. Vi hadde det hardt nok som det var, og nå som den ørkesløse høsten stille nærmet seg, ble hun mer og mer irritabel. Og jeg visste at hun syntes jeg var urimelig nå, som ikke engang ville fylle ut et dumt, lite skjema. Men det var ting – viktige ting – som jeg elsket i denne verden. Og det papiret føltes som en mur som ville holde meg unna det jeg ønsket meg. Kanskje det var dumt å ønske seg det. Kanskje det ikke engang var noe jeg kunne få. Men likevel … det var mitt. Jeg trodde ikke jeg kunne ofre drømmene mine, samme hvor mye familien min betydde for meg. Dessuten hadde jeg gitt dem så mye allerede. Nå som Kenna var gift og Kota var borte, var jeg det eldste barnet, og jeg hadde gått inn i den rollen så raskt som jeg kunne. Jeg gjorde mitt beste for å bidra. Vi la opp hjemmeundervisningen etter musikkøvelsene, som tok det meste av dagen fordi jeg prøvde å mestre flere instrumenter i tillegg til sangen. Men nå som det brevet hadde kommet, betydde ikke arbeidet mitt noe lenger. I mammas hode var jeg allerede dronning. Hadde jeg vært smart, ville jeg tatt det dumme brevet før pappa, May og Gerad kom inn. Men jeg visste ikke at mamma hadde gjemt det i klærne sine, og midt i måltidet tok hun det fram. «‘Til Huset Singer’,» sa hun med syngende stemme. Jeg prøvde å nappe det fra henne, men hun var for rask. De 11
kom uansett til å finne det ut før eller senere, men hvis hun gjorde det på denne måten, fikk hun alle sammen over på sin side. «Mamma! Vær så snill!» sa jeg bedende. «Jeg vil høre!» hylte May. Det var ingen overraskelse. Lillesøsteren min så ut akkurat som meg, bare med tre års forsinkelse. Men selv om utseendet var så å si identisk, var personlighetene våre alt annet enn like. I motsetning til meg var hun utadvendt og full av håp. Og for tiden var hun veldig opptatt av gutter. Hun kom nok til å synes at alt dette var fryktelig romantisk. Jeg kjente at jeg rødmet av forlegenhet. Pappa lyttet intenst, og May nesten hoppet av iver. Gerad, søte, lille gutten, fortsatte bare å spise. Moren min kremtet og fortsatte. «‘Den siste folketellingen bekrefter at en ugift kvinne mellom seksten og tjue år bor i deres hjem. Vi vil gjerne gjøre dere oppmerksomme på en kommende mulighet til å ære den store nasjonen Illéa.’» May hylte igjen og grep meg i armen. «Det er deg!» «Jeg vet det, din lille apekatt. Slutt før du brekker armen min. Men hun holdt meg i hånden og hoppet enda mer. «‘Vår kjære prins, Maxon Schreave’,» fortsatte mamma, – «‘blir myndig denne måneden. Når han skal gå inn i denne nye fasen av livet, håper han å gjøre det sammen med en partner. Han ønsker å gifte seg med en ekte datter av Illéa. Hvis deres datter, søster eller myndling er interessert i muligheten til å bli prins Maxons brud og Illéas kjære prinsesse, så vær vennlig å fylle ut det vedlagte skjemaet og send det til deres nærmeste lokalavdeling av provinskontoret. En kvinne fra hver provins vil velges ut ved loddtrekning, og får møte prinsen. Deltakerne 12
vil innkvarteres i vakre Illéa slott i Angeles. Som takk for samarbeidsviljen vil familiene til alle deltakerne motta en sjenerøs kompensasjon.’» Mamma la trykk på ordene. Jeg himlet med øynene da hun fortsatte. Dette var slik de gjorde det med sønner. Hvis prinsesser ble født inn i kongefamilien, ble de giftet bort for å forsterke forbindelsen mellom vårt unge land og andre nasjoner. Jeg forsto hvorfor det ble gjort – vi trengte allierte. Men jeg likte det ikke. Jeg hadde ikke vært nødt til å oppleve slike ting, og jeg håpet jeg slapp å oppleve det noen gang. Kongefamilien hadde ikke produsert en prinsesse på tre generasjoner. Og prinsene giftet seg med kvinner av folket, for å holde moralen oppe i vår tidvis ustabile nasjon. Jeg tror det var meningen at Utvelgelsen skulle føre oss sammen og minne alle om at Illéa var født ut av nærmest ingenting. Jeg syntes ikke noen av alternativene virket særlig gode. Og tanken på å bli med i en konkurranse der hele landet skulle se på at en overlegen, liten pyse plukket ut den vakreste og mest overfladiske jenta, som skulle stå taus og pen ved siden av ham på TV … Tanken fikk meg til å ville skrike. Kunne det tenkes noe mer ydmykende? Dessuten hadde jeg vært hjemme hos så mange toere og treere at jeg visste at jeg aldri ville bli en av dem, og i hvert fall ikke en ener. Bortsett fra de gangene vi gikk sultne, var jeg godt fornøyd med å være en femmer. Det var mamma som ville klatre i kastene, ikke jeg. «Og han kommer selvsagt til å elske America! Hun er jo så vakker!» sa mamma med fjollete stemme. «Vær så snill, mamma. I beste fall er jeg helt alminnelig.» «Det er du ikke!» sa May. «For jeg ligner deg på en prikk, og 13
jeg er pen.» Hun smilte bredt, og jeg klarte ikke å la være å le. Og hun hadde et poeng, for May var virkelig vakker. Men det skyldtes mer enn ansiktet hennes, mer enn det vinnende smilet og de klare øynene. May utstrålte en energi, en entusiasme som fikk folk til å ønske å være sammen med henne. May var magnetisk, og det kunne jeg helt ærlig si at jeg ikke var. «Hva sier du, Gerad? Synes du jeg er pen?» spurte jeg. Alle så på det yngste medlemmet av familien vår. «Nei! Jenter er ekle!» «Gerad, da.» Mamma sukket oppgitt, men halvhjertet. Det var ikke lett å bli sint på Gerad. «America, du må da selv vite at du er ei nydelig jente.» «Hvorfor er det aldri noen som kommer for å be meg ut, da, hvis jeg er så nydelig?» «Å, de kommer, men jeg sender dem bort. Jentene mine er for pene til å gifte seg med femmere. Kenna skaffet seg en firer, og jeg er sikker på at dere kan gjøre det enda bedre.» Mamma tok en slurk av teen sin. «Han heter James. Hold opp med å kalle ham ved et nummer. Og når begynte det å komme gutter hit?» Jeg hørte selv at stemmen min ble høyere og høyere. Jeg hadde aldri sett en eneste gutt på trappen vår. «For en stund siden,» sa pappa. Det var første gang han blandet seg i samtalen. Stemmen hans var litt trist, og han stirret ned i kruset sitt. Jeg prøvde å skjønne hvorfor han var så lei seg. Fordi det kom gutter hit? Fordi mamma og jeg kranglet igjen? Fordi jeg ikke ville bli med i konkurransen? Eller fordi han tenkte på hvor langt unna jeg ville være hvis jeg deltok? 14
Pappa og jeg hadde et nært forhold. Da jeg ble født, tror jeg mamma var ganske utslitt, så det var pappa som tok seg mest av meg. Jeg arvet temperamentet etter mamma, men jeg fikk medfølelsen etter pappa. Han hevet blikket et lite øyeblikk, og plutselig forsto jeg det. Han ville ikke be meg om dette. Han ville ikke at jeg skulle dra. Men han kunne ikke nekte for at det var mange fordeler ved å bli trukket ut, om så bare for en dag. «Vær nå fornuftig, America,» sa mamma. «Vi må være de eneste foreldrene i landet som er nødt til å overtale datteren vår til dette. Tenk på mulighetene! Du kan bli dronning en dag!» «Mamma … Om jeg så ønsket å bli dronning, noe jeg absolutt ikke gjør, så er det tusenvis av andre jenter i provinsen som kommer til å delta. Tusenvis. Og hvis jeg av en eller annen grunn ble trukket ut, så ville det fortsatt være trettifire andre jenter der, som sikkert er mye bedre i forførelsens kunst enn jeg kan late som jeg er.» Gerad spisset ørene. «Hva er forførelse?» «Ingenting,» sa alle i kor. «Det er latterlig å tro at jeg kunne vinne når det er slik,» avsluttet jeg. Moren min skjøv stolen bakover, reiste seg og bøyde seg mot meg over bordet. «En eller annen kommer til å vinne, America. Du har like store sjanser som alle andre.» Hun kastet servietten på bordet og snudde seg for å gå. «Gerad, når du har spist, skal du bade.» Han stønnet. May spiste i taushet. Gerad ba om en porsjon til, men vi hadde ikke mer. Da alle reiste seg, begynte jeg å rydde av bordet 15
mens pappa satt der og nippet til teen sin. Han hadde maling i håret igjen, gule flekker som fikk meg til å smile. Til slutt reiste han seg og børstet smuler av skjorten. «Beklager, pappa,» mumlet jeg mens jeg samlet sammen tallerkenene. «Ikke vær dum, veslepus. Jeg er ikke sint.» Han smilte og la armen rundt meg. «Jeg bare …» «Du behøver ikke forklare for meg, jenta mi. Jeg forstår.» Han kysset meg på pannen. «Jeg går tilbake til arbeidet.» Jeg gikk på kjøkkenet for å begynne å vaske opp. Den nesten urørte maten min la jeg en serviett over, og så gjemte jeg den i kjøleskapet. Ingen av de andre hadde etterlatt seg annet enn smuler. Jeg sukket da jeg gikk til rommet mitt for å legge meg. Alt sammen var så irriterende. Hvorfor måtte mamma presse meg sånn? Var hun ikke lykkelig? Elsket hun ikke pappa? Hvorfor var ikke dette bra nok for henne? Jeg lå på den klumpete madrassen og prøvde å skjønne dette med Utvelgelsen. Den hadde vel sine fordeler. Det ville i det minste vært fint å spise ordentlig en stund. Men det var ingen vits i å prøve. Jeg kom ikke til å forelske meg i prins Maxon. Etter hva jeg hadde sett av ham på Hovedstadsrevyen, kom jeg ikke engang til å like fyren. Det føltes som en evighet før det ble midnatt. Ved døren var det et speil, og jeg tok en kikk og forsikret meg om at håret mitt så like bra ut som i morges, og så tok jeg på litt lipgloss for å få farge i ansiktet. Mamma var streng med å spare på sminken 16
til vi skulle opptre eller vise oss blant folk, men på netter som denne pleide jeg å snike meg til å bruke litt. Så stille jeg klarte, snek jeg meg inn på kjøkkenet. Jeg tok restene etter middagen, litt gammelt brød og et eple, og pakket inn alt sammen. Det var en pine å måtte gå så sakte tilbake til rommet mitt, nå som det var så sent, men hadde jeg gjort det tidligere, ville jeg bare blitt rastløs. Jeg åpnet vinduet og så ut i den lille hagen. Det var ikke mye til måne, så jeg måtte la øynene venne seg til mørket før jeg gikk. På den andre siden av plenen skimtet jeg trehytta i silhuett mot nattehimmelen. Da vi var små, pleide Kota å henge opp lakener i greinene så det så ut som et skip. Han var kapteinen, og jeg var alltid førstestyrmann. Pliktene mine besto for det meste i å feie gulvet og lage mat. Som var jord og pinner stappet ned i bakeformene til mamma. Han pleide å ta en skjefull med jord og «spise» den ved å kaste den over skulderen, og det betydde at jeg måtte feie på nytt, men det gjorde ikke noe. Jeg var så glad for å være om bord i skipet sammen med Kota. Jeg så meg rundt. Det var mørkt i alle nabohusene. Ingen så meg. Jeg krøp forsiktig ut av vinduet. Jeg pleide å få blåmerker på magen fordi jeg gjorde det feil, men nå var det enkelt, jeg hadde utviklet en god teknikk opp gjennom årene. Og jeg ville ikke at maten skulle bli klemt. I min peneste pyjamas pilte jeg over plenen. Jeg kunne beholdt klærne på, men dette var mer behagelig. Det spilte vel ingen rolle hva jeg hadde på meg, men jeg følte meg pen i den lille, brune shortsen og den ettersittende, hvite trøyen. Det var ikke lenger vanskelig å klatre opp på plankebitene som var spikret til treet, selv om jeg bare kunne bruke én hånd. 17
Det var også en ferdighet jeg hadde utviklet. For hvert trinn ble jeg mer og mer lettet. Det var ikke langt unna huset, men det kjentes som alt oppstyret var milevis unna. Her behøvde jeg ikke å være noens prinsesse. Da jeg klatret inn i den lille boksen som var tilfluktsstedet mitt, visste jeg at jeg ikke var alene. Noen gjemte seg innerst i hjørnet. Jeg begynte å puste fortere da jeg satte fra meg maten og myste inn i mørket. Vedkommende flyttet på seg, og så ble et lite stearinlys tent. Det ga ikke fra seg mye lys – ingen i huset ville se det – men det var nok. Og så snakket inntrengeren til meg, med et skøyeraktig smil i ansiktet. «Hallo, vakreste.»