Skygger under overflaten by Vigmostad & Bjørke

l a i l a b r e n d e n (f. 1956) har hatt enorm suksess med sine romanserier fra Hemsedal og Bøverdalen, bøker som samlet er trykket i millionopplag og utgitt i flere land. Brenden har bakgrunn som redaktør og har utgitt flere faktabøker. Hun er fra Oslo og bor nå på Jessheim. Første bok i trilogien om Ane, er solgt til Tyskland. Skygger under overflaten kan leses som en frittstående roman. Om Toner fra en stille skog: «Starter som en stille, rolig og vár roman, de nære

1914 Ved utbruddet av første verdenskrig flykter Ane Solingen og familien fra Bremen til Norge. Men selv i den vesle kirkebygda ved Kongsvinger er det vanskelig å finne fred. For bygdedyret hviler aldri, og ektemannen Carls tyske herkomst, gjør familien til et lett bytte etter hvert som stridshandlingene rammer norske interesser. Ane forsøker å skape et godt liv for dem i bygda, trass motstanden, men så treffer hun en husholderske som kjente moren hennes. Foreldrene til Ane døde i en ulykke da hun var fire, og ingen i bygda har villet snakke om dem eller det som skjedde. Det lille hun får vite, vekker en sterk lengsel i henne, en lengsel etter å kjenne opphavet sitt – for å bli kjent med seg selv. Ane blir besatt av letingen etter svar, men jo mer hun graver, desto mer skyver hun Carl unna – og samtidig får hun en mistanke om at det er noen som ikke ønsker at sannheten om fortiden skal komme frem … Skygger under overflaten er andre bok i trilogien om Ane Solingen, men den kan leses som en frittstående roman.

små og kjære ting. Del to tar en veldig overraskende vending, til en mer spennende og heftig del, men det er absolutt ikke et minus, forfatteren traff meg på

Om forrige bok, Toner fra en stille skog:

dette i alle fall. Liker du Britt Karin Larsens bøker fra Finnskogen, vil du elske denne.» Litteraturelsker «Jeg likte denne romanen godt. Fengende og lettlest.» Min bok- og maleblogg «Liker du ‘bygderomaner’ og forfattere som Anne Karin Elstad, Britt Karin Larsen og Lucinda Riley, vil du like Toner fra en stille skog.» Bokhjertedame Omslagsdesign: Richard Ljoenes Fotografier: Dame av Buffy Cooper / Trevillion Images Hus av Anna Jedynak / Shutterstock Penn og brev av Minerva Studio / Shutterstock

«Toner fra en stille skog bugner av godt beskrivende omgivelser og følelser. (…) Det ligger et lite hint av en kriminalgåte der, omkranset av en innholdsrik reise av en historie ispedd søt musikk. (…) En roman som bør leses av alle som liker en historisk, innholdsrik og følelsesladet roman.» Jernbanefrua, bokblogger

LAILA Skygger under BRENDEN overflaten

ny roman fra suksessforfatter laila brenden

Hun måtte bruke dørhammeren to ganger før en vennlig husholderske åpnet. Det lune smilet til kvinnen fikk Ane til å slappe av, og en lukt av gjærbakst fylte døråpningen. Hun håpet inderlig at skogeieren var hjemme, for hun hadde ikke meldt sin ankomst. «Nei, Herr Solberg er ikke inne for øyeblikket.» Husholdersken ristet på hodet og beklaget. «Kan jeg ta imot en beskjed?» Skuffelsen til Ane var nok tydelig, for et glimt av medfølelse gled over kvinnens ansikt, og hun fortsatte uten å vente på svar. «Han kommer nok tilbake om ikke alt for lenge, så hvis De vil ta til takke med å vente på kjøkkenet?» Hun kunne vente hvor som helst, hun, bare hun fikk møte ham i dag. Skrev hun brev og forklarte at hun ville lage en bredere vei til Storvelta, var sjansen for å få avslag større enn om hun forklarte behovet under fire øyne. Trodde hun. Huset var stille. Hun kjente ikke Conrad Solberg annet enn fra underskrifter på eiendomsskjøtet og visste ikke om han var gift og hadde barn eller hvor gammel han var. Husholdersken viste henne gjennom en stor hall og videre inn en lang gang med en rekke fotografier på veggene. Kjøkkenet var stille, og Ane satte seg godt til rette på stolen som sto ved grua. Forberedt på å vente. «De spiller harpe, ikke sant?» Rue arbeidshender glattet over et hvitt smekkeforkle mens blikket hang ved Ane. Smilet var der fortsatt. «Det er øynene dine, et brunt og et grønt. Alle snakker om dem.» Ane lo og lurte på om hun var mer kjent for øyenfargen sin enn for musikken, men da husholdersken svarte, ble hun alvorlig. «Jeg kjente moren din. Hun hadde brune, vennlige øyne. Du ligner henne.»

Skygger under overflaten

Laila Brenden

Skygger under overflaten

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2021 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Richard Ljones Omslagsillustrasjon: Dame av Buffy Cooper / Trevillion Images Hus av Anna Jedynak / Shutterstock Penn og brev av Minerva Studio / Shutterstock Forfatterportrett: Egil Korsager / Vigmostad & Bjørke AS Papir: 70 g Holmen Book Cream Boken er satt med 10,7/14,5 pkt. Sabon LT Pro 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-419-5472-6 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Prolog

Ekteparet Weber løp i veien for hverandre i huset i Contrescarpe-gaten sentralt i Bremen. I glipene mellom de tykke gardinene skinte gatebelysningen i nattemørket. De pakket bare det aller nødvendigste i tillegg til harpene, så det skulle se ut som de var på vei til en vanlig konsertturné. Stillheten i huset var full av uro. Ane skalv på hendene da hun låste kofferten. «Er du sikker på at vi får plass om bord på båten?» Hun hvisket selv om det ikke var noen andre der enn ektemannen, og sønnen på åtte som sov i rommet ved siden av, lykkelig uvitende om frykten som stod å lese i blikket til moren. «Ja, vennene mine er til å stole på.» Carl så etter at harpekassene var forsvarlig lukket, og dyttet en stor bunke med noteark ned i den allerede ganske fulle reiseveska. «Tenk om de skjønner at vi rømmer landet?» Ane snappet et sjal fra stumtjeneren og puttet det i sin egen veske. Krigen var ikke lenger en tanke, noe de fryktet ville skje. Den var her. Tyskland kom til å innkalle unge så vel som godt voksne menn til tjeneste. Det hadde en av fiolinistene i det store orkesteret i Bremen fortalt. Han kjente 5

frøken Richter, og hun hadde røpet at ingen ville bli spart. Faren hennes, som hadde en høy grad i det tyske forsvaret, hadde glemt en bunke papirer på skrivebordet hjemme, og det var der hun hadde fått øye på navnet Carl Hermann Weber. «Vi må prøve å oppføre oss som vanlig,» sa Carl rolig. Det eneste tegn på engstelse var de bråe bevegelsene og de stramme leppene. «Vi skal jo bare holde harpekonserter i Danmark og Norge. Som vi pleier. Ikke sant?» Hun nikket. De skulle selvfølgelig ha reist før, men de hadde ikke trodd Carl stod i fare for å bli innkalt. Og så var det de siste konsertene. Begge ville gjennomføre det de hadde lovet, før de forlot landet. De gikk gjennom alle rommene for å se om noe viktig var glemt, men fant ikke annet enn noen personlige brev og et fotoalbum som fikk plass i veskene. Alt av inventar, duker, pyntegjenstander og bilder måtte bli igjen. «Jeg har ikke fått noen innkalling ennå, og du vet hvem denne frøken Richter er,» trøstet Carl da de hadde slukket lysene. Bare en enslig parafinlampe brant forsiktig i den røde salongen. «Sabine Richter. Det er lenge siden hun la meg for hat.» «Det er nok meg hun hater,» hvisket Ane. «Den norske kvinnen som kom og forførte deg, tok oppmerksomheten din.» En hårlokk løsnet fra hårspennen, og hun festet den på ny. Det ville ikke bli noe søvn i natt, og om få timer skulle bilen komme. «Hun forgudet deg, så jeg tror heller dette er en advarsel gitt i beste mening. For at du skal synes godt om henne igjen.» «Så hvorfor kom hun ikke rett til meg og fortalte om listen?» Carl tygde betenkt på underleppen så lenge at litt 6

blod piplet fram. Han strøk seg tankefullt over munnen med hånden. «Men jeg tenker vi skal bo i Norge så lenge denne krigen varer. For sikkerhets skyld.» Det hjalp ikke hva enn han sa. Ane følte sterk uro, og for hvert minutt som gikk, var det som om noe truende kom nærmere. Pustet henne i ryggen. Sjåføren hadde kommet som avtalt, og hun hadde vekket Jørgen i god tid. Gutten trodde at han skulle være med på konsertturné, og gned søvnen tappert ut av øynene, gledet seg til å reise med stor båt. De nådde havna i god tid før det ble helt lyst, og da de andre passasjerene kom om bord, satt Carl trygt i lugaren. Det var ingen grunn til å ta noen sjanser så lenge de var i tysk farvann. Sjøen skummet, men skipet var stort og tungt og gled rolig gjennom bølgene, så Jørgen kunne trygt stå ved ripa og vinke til passerende skip. Fastlandet var for lengst slukt av tåken. Ane holdt armene om sønnen, og kroppene deres duvet i takt med bølgene mens regndråpene prikket mot skipsgulvet. Hun så for seg blikkene til de tyske ungguttene som hadde prøvd å komme med båten. Ungdommene som bryskt ble stanset og ført bort av væpnede vakter. Hun klemte litt hardere om Jørgen og tenkte på guttene til Lone. De var i den rette alderen og ville sikkert bli innkalt til tjeneste. Hun måtte skrive til venninnen og forklare den hastige avreisen så snart de var trygt i Norge.

Del 1

Arven

Ane tørket hendene på forkleet og så ut av vinduet. Mot stive halmtuster som strittet trassig under en grå høsthimmel. Mot skogen som hadde fått et gulgrønt skjær. Mot hovedhuset og fjøset på Bråten. Alt var trygt. Alt var godt. Hun ventet på Jørgen. Ventet på den gode følelsen av å se ham komme syklende fra skolen, fornøyd og glad på en altfor stor sykkel. De var i sikkerhet. Carl trengte ikke å frykte for å bli innkalt til tjeneste. Kårboligen på Bråten var trivelig, og her kunne de få bo så lenge de ville. Kajsa og Reidar hadde satt stua fint i stand i tilfelle Ane og familien kom til Norge. De to venninnene hadde brevvekslet tett, og Ane hadde luftet tanken mer enn én gang. Eget rom til harpene, nye gulv, nye vinduer og ny maling på veggene. Her var frostfri kjeller, gode lamper og et låsbart veggskap. Og til og med en utslagsvask. De blåmalte skapdørene i kjøkkenbenken var pent skåret til, og skaplåsen var en trekloss på spiker. Akkurat som i koia på Storvelta. Hun strakte seg og gjorde noen fingerøvelser slik hun hadde for vane. Strøk hånden over den nyskurte benkeplaten og tøyde ut håndflatene. Hun gledet seg til å vise Jørgen og Carl Storvelta. Jørgens fødested og barndomshjem i fire år. De skulle bosette seg på den vesle plassen 11

i skogen etter hvert, men de hadde takket ja til å bli vinteren gjennom på Bråten. Koia trengte et påbygg om det skulle bli plass til tre personer og to harper der. Hun formet et firetall med pekefingeren på benkeplaten mens hun speidet etter den sorte sykkelen nede i gårdsveien. Det tallet forfulgte henne. Fire. Hun rynket pannen og formet firetallet på nytt, denne gangen med store bevegelser. Foreldrene hennes druknet da hun var fire år. Fire unge karer hentet Hans, faren til Jørgen, ned fra fjellet og kjørte ham til gravplassen. En gang hadde Hans gitt henne fire hjerteformede knapper av reinsdyrhorn. Hun hadde dem fortsatt. Jørgen bodde på Storvelta i fire år, og han var like gammel da han ble bortført. Hun hadde bodd fire år i Tyskland før hun nå var tilbake i bygda. Minnene kom lett nå som hun var her. Jørgen husket ikke mye fra bortføringen, og hun forventet ikke at han skulle huske noe som helst fra Storvelta. Like lite som hun selv husket noe fra den gangen hun ble foreldreløs. Tankene gikk til moren. Hvis hun hadde levd i dag, ville hun vært 68 år og bestemor. Men hun var bare en tanke. En drøm. Ane visste ingenting om henne, morens søster hadde av en eller annen grunn alltid nektet å fortelle noe som helst om fortiden. Fingrene trommet lett på bordplaten. Hun skulle så gjerne ha visst litt mer om moren, men alle tidligere forsøk på å spørre folk som måtte ha kjent henne, hadde endt i skuffelse. Det beste var om hun forsonet seg med å ikke vite, det var mange som hadde det slik, og hun hadde sin egen familie nå. Hun var selv mor, hun måtte se framover. Men det var vanskelig. Det var liksom noe som manglet i livet hennes, i hennes egen historie. 12

En skygge nede i veien vinglet seg større og større, og et smil gled over ansiktet hennes da hun skyndte seg ut på trappa og vinket. Sykkelen ga fra seg en metallisk lyd da Jørgen lente den inntil husveggen. Det var visst ingen andre på skolen som hadde ringeklokke på sykkelstyret. Det var forresten ikke mange som hadde egen sykkel. «Hei. Jeg er sulten.» «Ferskt brød rett fra ovnen til Kajsa, kan det friste?» Hun ga sønnen en klem og fulgte ham inn. Venninnen hadde alltid noe godt i ovnen, og på Bråten luktet det mer av bakst enn av fjøs og stall. «Har det vært en fin dag?» «Ja. Anders er grei.» Ane la tykt med ost på brødskiva og skjenket melk, var glad for at eldstesønnen på gården ofte tok følge med Jørgen. Så langt hadde det gått fint på skolen, og Jørgen begynte å få venner. Skolelæreren viste seg å være en tysk eventyrer med utdannelse. En som ville se verden, og som via kjente hadde fått arbeid på en sykkelfabrikk i Kongsvinger før han endte opp på grendeskolen. Det kunne ikke bli bedre med tanke på Jørgen og språket. Da de reiste fra Tyskland, snakket gutten bedre tysk enn norsk, men allerede etter noen få uker i Norge var det omvendt. «Torjus kalte meg snylter og sa at hele Tyskland ikke kunne flytte til Norge bare fordi det var krig.» Jørgen satte seg inntil bordet og pirket på en sprekk i melkeglasset. «Hva svarte du, da?» Ane somlet med brødskiva før hun snudde seg. Skulle det likevel bli snakk, slik hun hadde fryktet? «At jeg var norsk, og at jeg ikke var hele Tyskland.» Hun skjulte et smil da hun satte maten på bordet. 13

«Og så?» «Jeg snudde meg og gikk.» Jørgen drakk ut halve glasset i én slurk og hev etter pusten før han gikk løs på brødskiva. Det ble stille mens han tygde i seg maten. Ane hadde skjenket seg en kopp kaffe og lot blikket dvele ved guttenevene. Hun ønsket ikke at de skulle trenes opp til kamp. Far hans, som døde før gutten ble født, hadde store, sterke never, men de ble aldri brukt til annet enn hardt arbeid. «Så kom Anders,» forklarte Jørgen og drakk resten av melken. «Han sa at Torjus skulle holde kjeft og sånn.» «Og etterpå var det greit?» «Ja.» Jørgen så ikke ut til å være lei seg, bare stolt over å kjenne Anders. Og Ane visste godt at Torjus på ti år ikke hadde sagt annet enn det han hadde plukket opp rundt middagsbordet. Da Reidar gikk forbi vinduet, var Jørgen ferdig med å spise og ferdig med å fortelle. Han takket hastig for maten og løp mot døra. «Jeg hjelper Reidar med hesten.» Han trev lua og tok den på i farten, men stanset i døråpningen og spurte hva en snylter var. Ane sa hun skulle forklare det senere. Hun ble sittende ved bordet en stund etter at han forsvant ut. Nippet til kaffen som begynte å bli kald. Litt erting og noen ubetenksomme kommentarer måtte en regne med unger imellom. Jørgen var en glad og livlig gutt som kom godt overens med jevnaldrende, og hun stolte på at læreren ville fange det opp hvis noe var galt. Lenge hadde hun trodd at en krig ble utkjempet av soldater på fjerne steder, uten at det var merkbart i byen. Hun hadde i alle fall tenkt at de kunne bli boende i Bremen, 14

at Jørgen skulle slippe å flytte fra skole og venner. Men ikke lenge etter krigsutbruddet ble det køer foran bankene fordi folk ville ta ut sparepengene sine. Hamstringen eksploderte, og butikkene gikk tomme for mat. Frontene var steile også innad i landet. Enkelte mente at det var helt riktig av Tyskland å kjempe for landets ære, mens andre demonstrerte mot krigen. Når hun tenkte tilbake på den siste tiden i Bremen, nuppet huden seg. Hun hadde ikke fått svar på brevet hun sendte Lone heller. Håpet det var fordi hun og guttene hadde kommet seg ut av byen. Mens hun ryddet av bordet, telte hun dagene. Det var fire, fire dager til søndag og den planlagte turen til Storvelta. Kanskje hun skulle vente med å glede seg til i morgen, så kom hun unna det lumske firetallet? Hun smilte av seg selv og skylte koppen, men det var et tenksomt blikk som fulgte de siste kaffedråpene ned i utslagsvasken. Da Carl en stund senere kom inn med posten, fortalte hun ikke om Jørgens lille feide på skolen, men kysset ektemannen blidt på kinnet og oppfordret ham til å lese de norske avisene. Han var ivrig etter å lære språket, og han gjorde store framskritt. Selv sorterte hun posten i to bunker, én til Carl, én til seg selv. Det begynte allerede å komme forespørsler om å holde konserter, og hver for seg satte de opp en turnéliste. Selv om Kajsa mer enn gjerne tok seg av Jørgen, ønsket de ikke å være borte fra ham begge to samtidig den første tiden, så de måtte tilpasse reisene og sendte mange avslag. Hun la de nye brevene sammen med tidligere henvendelser. Ville ta for seg konsertlisten i morgen. Tilbake på bordet lå bare en gul, kvadratisk konvolutt med sirlige bokstaver. Hun kjente skriften. Hadde fått et lignende kort tidligere. Det var fra tanten som inviterte til kaffebesøk. Men Ane 15

hadde ikke glemt hvor nedlatende og utspekulert hun kunne være, og et kaffebesøk fristet ikke. Hun fortalte aldri om det Ane virkelig ønsket å vite. Ville nok bare minne bygda på at hun var i nær slekt med den berømte musikeren. Fredag kveld hadde Kajsa og Reidar endelig tid til en lang prat med Ane og Carl. Det var midt mellom skuronn og potetopptak, og Kajsa dekket med fin duk og porselenskopper rundt kjøkkenbordet i hovedhuset. Ungene var i seng, og de voksne kunne prate fritt, litt om fortiden og mye om framtiden. Ane følte seg hjemme hos Kajsa og Reidar; hun hadde aldri hatt mange venner, men her på Bråten hadde hun møtt vennlighet og forståelse når hun trengte det som mest, akkurat som hun hadde hos Lone, i den fryktelige tiden i Bremen. Hun fortalte kort om den lange og harde veien hun hadde gått for å finne Jørgen. Ikke et øyeblikk hadde hun for alvor vurdert å gi opp letingen etter sønnen som var blitt bortført, men alt ble lettere da hun møtte Carl. Hun så kjærlig på ektemannen og blunket. «Og så kommer denne forbaskede krigen og ødelegger alt,» sa Kajsa. Hun ristet oppgitt på hodet og dyttet et par gjenstridige, krusete lokker på plass bak ørene. «Selv om jeg synes det er skrekkelig, er jeg jo glad for å ha venninnen min tilbake i bygda.» «De fleste i bygda er stolte over at dere vil bo her,» sa Reidar. «Vi er ikke akkurat bortskjemte med verdensberømtheter på dette stedet.» «Har du møtt tanten din, forresten?» Kajsa så granskende på henne. «Jeg synes hun er blitt veldig gammel den siste tiden.» 16

«Hun har sendt meg to pene kort og invitert meg hjem til seg.» Ane svarte fort mens hun ristet på hodet. «Hun kastet meg ut av det huset da jeg fylte 16 år, og siden har jeg ikke vært velkommen der. Jeg ser ingen grunn til å besøke henne nå, bare fordi hun ønsker det.» «Tja, blikket er fortsatt kvast, og hun kan fremdeles bite fra seg. Men jeg tenkte, kanskje … Moren og faren din …» Kajsa avbrøt seg selv. «Og til søndag går dere inn til Storvelta?» Ane nikket. Glad for å snakke om noe annet, og fikk med de andre i en lang diskusjon om hvordan de kunne utbedre koieplassen så den kunne romme også harpene. For første gang på fire år skulle hun tilbake til den enkle koia i skogen. Der hun hadde levd et godt liv sammen med kjæresten og fangstmannen som døde. Der hun hadde født Jørgen alene og vært lykkelig mor inntil den dagen gutten plutselig forsvant. Det ville bli rart, men mest godt. Håpet hun. Søndag morgen våknet Ane og Carl til hanegal og mild vind i tretoppene. Dagslyset kom sigende inn i rommet sammen med lukten av nystekt brød og ble til en langsomtflytende elv av behag. De hadde sovet godt gjennom natten, og nå lå de og døste i hverandres armer. Lyttet til de uvante lydene utenfor. Klakkende hestehover mot brostein var byttet ut med stille rasling av seletøy. Klirring fra melkespann erstattet lyden av hostende bilmotorer, og tiggelyder fra katta lød bedre enn hissige sykkelbjeller. Carl kysset henne lett på kinnet og gjespet. «For en dunderlig morgen.» «Vidunderlig,» rettet hun og gned søvnen ut av øynene. Smilte. «Er du klar for tur?» 17

Litt senere stod de på tunet og myste mot en blek morgensol. Sekkene var pakket med niste og ekstra tøy. Det tegnet til å bli en strålende dag, og Ane nøt synet av Jørgen som hoppet av gårde foran dem nedover gårdsveien. Lute gresstrå tviholdt på morgenduggen da de svingte inn på stien mot Storvelta. Lyng og gress hadde breiet seg inn mot tråkket i løpet av de siste årene, men fortsatt var det en god sti. Hun gikk først. Hilste på den tykkhudete furukjempen ved velteplassen. Blunket mot rødoransje ospeblader og raslende bjørkeløv. Snuste inn luktene av rev og noe hun kjente igjen som brunstig elg. Øynene smilte da hun stoppet og vendte seg mot Carl. «Dette er gårdsveien vår.» Carl svarte ikke med det samme. Stod bare stille og lot blikket gli over tretoppene. Så hvordan de bleke solstrålene skjente skrått ned mot fallent løv. Lyttet. «Høsten har i seg en stillhet som går rett til hjertet.» «Skogen vet hva som venter,» hvisket hun tilbake. Hun var glad for at han fanget stemningen så vakkert. Han ble ikke mismodig av det noen kalte for den tunge årstiden. «Er det sånn du husker det, mamma?» Jørgen balanserte på en fallen furu og strevde med å snu uten å gli ned fra stammen. «Ja. Dyra følger de samme tråkkene.» Hun pekte på en litt utydelig sti som forsvant mellom tykke granlegger. «Det er et revehi i den retningen. Litt lenger framme krysser elgen hovedstien hver morgen og kveld. Og de merkene på furua der borte er etter elgen som har feid geviret. Alt er likt seg.» Ane hoppet lett over et nesten inntørket bekkefar. Pekte på en enorm maurtue under et grantre og fortalte at Jørgen 18

hadde vært veldig opptatt av den tua da han var liten. Om sommeren stoppet de alltid her og blåste på den. Etterpå holdt de hendene like over tua, og da kjente de en fin dusj av maurpiss mot huden. Den store hvilesteinen lå der som før. Mosegrodd og rynkete, men flat på toppen. Granene bak den hadde fått fire nye kvistkranser i høyden siden sist, og de stod som en uryddig barriere mot vest. En fin samling juletrær. Hun tenkte på hvordan to familiefedre hadde tatt seg til rette og hogd juletrær på hennes eiendom for noen år siden. Frekke og truende hadde de vært, og hun kjente følelsen av sinne og ubehag da hun fortalte historien, men sa ikke noe om det. Det var ikke tapet av de to granbuskene som hadde gjort henne opprørt, men mangelen på respekt mennene viste henne. Lufta var klar og kjølig. Bølger av gult, oransje og rødt skyllet gjennom skogen og renset den for sommergrønt. Bare nåletrærne holdt trassig på fargen. To kråker landet i en grantopp og satte seg til å skråle. «Kjenninger?» spurte Carl ertende. «De prater sikkert om hvor hyggelig det er å ha dere tilbake.» Ane stanset ved et tråkk som gikk østover. Faret var synlig, men bare hvis en kjente til det. «Kråkene skvaldrer vel heller om han som en gang brukte denne stien. Det var denne veien Alvar Bagge kom.» «Skamløse kråker finnes overalt.» Carl slo armene om henne og ga henne en klem. Ansiktshuden var kald, men favnen varm. Hun strammet leppene. Det var vondt å tenke på Alvar, svensken som vant hennes tillit og så bortførte Jørgen, men han skulle ikke få ødelegge mer av livet hennes. Hun skjøv 19

lua uvørent bort fra pannen. Sparket i fuktig løv og vinket til Jørgen som var langt foran dem på stien. «Du har mange minner fra denne skogen,» sa Carl. «Du får velge ut de du vil ta med deg videre, og arkivere resten.» Han fulgte etter da hun skrittet over fersk elgmøkk og noen smågraner som hadde slått rot i stien. Hun var glad for måten han uttrykte seg på, at han ikke ba henne glemme de vonde minnene, bare legge dem vekk. At det levde livet var i henne, og at minner ville dukke opp. Men det vonde skulle ikke dyrkes. «Er det mye snø her om vinteren? Kan vi gå på ski?» Dinglende etter armene fra en knudrete furugrein avbrøt Jørgen tankene hennes. «Det pleier å være så mye snø at vi må gå på ski,» svarte hun, tok et godt tak under reimene på sekken og fortsatte vandringen. «I hvert fall så lenge det ikke er vei inn hit.» Hun fortalte om hvordan faren hans hadde holdt stien åpen ved å gå på ski og trekke slede etter seg. Følelsene trakk mot fortiden. Til den gangen hun hadde Jørgen i bæresjal på magen og fortalte ham de samme tingene som nå. Til dager da hun løftet ham opp og trøstet ham etter at han hadde snublet i ei trerot eller blitt stukket av en veps. Hun kjente lukten av ren barnehud og så for seg en liten pjokk under ei dyne fylt med uglefjær. Det var Jørgens fire første år på Storvelta. Livet her inne ville aldri bli som den gang, selv om de flyttet tilbake. Fornuften visste det. Han var blitt åtte år, skolegutt, og antagelig uten minner om det stedet han ble født «Hvorfor bodde du her, mamma?» Jørgen grep en tørr einerkvist og kastet den så langt han klarte inn mellom trærne. Før den falt til bakken, hørtes lette dunk mot greiner 20

og skarpe vingeslag. «Due,» foreslo han, og hadde antagelig rett. «Fordi jeg møtte faren din, og han hadde bygd et lite hus her.» «En koie?» «Ja.» Ane løftet blikket, snudde seg og smilte mot Carl og mot høstsola som sendte kalde stråler skrått ned mot stien. «Han likte seg i skogen, og det gjorde jeg også.» Carl gikk bak og lyttet. Han blandet seg ikke inn i samtalen, og Ane var takknemlig. «Men dere måtte drepe hare og elg og ryper for å få mat. Du kunne vel ha bodd hos pianodamen i stedet for langt inni skogen?» «Pianodamen?» «Hun gamle som spiller piano.» «Hvem har sagt det?» «Damen, vel. Hun kommer for å høre når vi synger.» Jørgen ville gå videre, men Ane holdt ham tilbake. Måtte puste dypt inn for å klare å holde stemmen rolig. «Ja vel. Og da snakker dere om meg?» «Noen ganger. Hun skryter av deg og sier du er berømt og sånn. Men jeg tror ikke hun synes at vi synger særlig fint.» Jørgen trakk på skulderen og sparket til en kongle. «Hvis vi går sammen ut etter sangtimen, pleier hun å spørre om huset vårt i Bremen og sånn.» «Forstyrrer hun undervisningen?» «Nei da. Hun lister seg inn, setter seg på en stol og snakker ikke før vi er ferdige med å synge. Læreren pleier å blunke til oss når hun kommer. Så later vi som ingenting.» Ane nikket langsomt og begynte å gå videre. Hun kunne ikke fortelle Jørgen at pianodamen ville ha kontakt med 21

henne først etter at hun ble en kjent harpespiller. Han var for ung til å forstå. Men noe måtte hun si. «Pianodamen heter Pauline Weng, og hun er tanten min, søsteren til mamma. Jeg kalte henne tante Molla. Hun tok seg av meg da jeg var liten.» «Bodde du i pianohuset?» Jørgen grep fatt i en tørr kvist som hang utover stien. Den knakk med et tørt knepp, og de neste meterne dro han den over noen tynne trestammer og lagde vaskebrettlyd. Historien om morens oppvekst var ikke ukjent for ham, for Ane hadde fortalt at foreldrene døde i en ulykke, og at hun vokste opp hos slektninger. Men hun hadde ikke sagt noe om mangelen på varme og kjærlighet. Heller ikke noe om hvorfor hun forlot tanten og onkelen. «Ja. Men jeg lærte aldri å spille piano. Og så, en dag jeg gikk alene i skogen, kom jeg til en lysning der det stod ei koie, og der likte jeg meg så godt …» «… at du ble der.» Jørgen vimset foran henne på stien, hoppet fra solflekk til solflekk, full av virketrang og nysgjerrighet. «Jeg vet det. Og Hans var pappaen min. Pianodamen sa at han levde et kummerlig liv. Hva er kummerlig?» Ane himlet med øynene og søkte hjelp hos Carl. Men han bare smilte og slo ut med hånden. «Hun mente nok at vi levde enkelt.» Ane svarte så skarpt at Jørgen kastet et spørrende blikk på henne. «Ingen fine møbler eller lysekroner i taket. Fru Weng er nok veldig opptatt av kostbare ting.» Hun fikk seg ikke til å si tante overfor Jørgen. Det ville bli for familiært. «Sånn som hjemme i Bremen? Der er det ikke kummerlig?» Ane visste ikke hva hun skulle svare til det. Hun hadde aldri tenkt på livet på Storvelta som kummerlig. Derimot 22

hadde hun tenkt på huset i Bremen som veldig fint, og det nye livet i overflod, som behagelig. Hun ville ikke at Jørgen skulle oppfatte Storvelta som et ynkelig, pregløst sted. Her hadde hun levd godt sammen med Hans. Rike, meningsfulle dager. Hendene krummet seg fast om sekkestroppene, og hun satte opp farten. Forbannet tanten som blandet seg inn i livet deres. «Om et hus er kummerlig eller ei, kommer mest an på de som bor der, tenker jeg.» Jørgen gikk foran på stien og veivet med kvisten, men hun skjønte at han lyttet. Det hun mente å si, var vel ikke akkurat så lett å skjønne for en på hans alder, men det var viktig for henne å tilbakevise tantens antydninger. «Vi har alt vi trenger nå,» forsøkte hun. «Og det hadde vi på Storvelta også. Men der hadde vi noe mer. Vi hadde dyr og fugler tett innpå oss. Det var så mye å utforske hele tiden, dyrespor, lyder, fuglereir, blomster, livet i ei trerot, et revehi.» Hun nikket inn mellom trærne, mot en diger, lavdekt stein. «Bak der ligger også et revehi. Kanskje fraflyttet nå, for det lukter ikke noe særlig. Men du skjønner? Skogen er full av opplevelser. Det er ikke noe kummerlig ved det. Det er flott, og det gjør deg rik i hjertet, for alt rundt deg er levende.» Gutten så mot revehiet og virket tenksom. «Pianodamen synes det er grisete å flå skinnet av en rev. Hun sa at det var bedre å spille et instrument enn å grave i døde dyr og sånn.» «Vet du hva, Jørgen?» Ane satte hendene i siden og blunket utålmodig. Hadde lyst til å be ham holde opp med å si sånn hele tiden, men besinnet seg. «Det kan fruen mene akkurat hva hun vil om, men du og jeg og Carl skal gjøre 23

det vi synes er mest fornuftig. Hvis du heller vil jakte enn å spille harpe eller piano eller noe annet instrument, så gjør du det.» «Kan jeg ikke gjøre begge deler, da?» Jørgen slapp pinnen og skjøv lua bak på hodet. «Hvis jeg lærer meg å skyte.» «Klart du kan.» Spenningen slapp taket, og Ane senket skuldrene. Denne dagen skulle være et hyggelig gjensyn med Storvelta. Hun gledet seg til å låse opp koia og fyre i ovnen. Gjøre det koselig i stua og fortelle Jørgen mer om livet hun hadde levd her med faren hans. Etter som de nærmet seg, forsvant den vesle følelsen av uro som hun hadde følt fra morgenen av. Frykten for at møtet med koia skulle bli et leit møte med fortiden, var snudd til trygg forventning. «Bare et lite stykke til, så er vi der.» Hun stanset ved en død osp med et stort, ovalt hull høyt oppe på stammen. «En svartspett lagde dette for mange år siden. Etterpå har det vært bolig for perleugler.» «De bor sannelig midt i matfatet.» Blikket til Carl sveipet opp og ned stammen. Flere steder var barken falt av, og insektgangene åpenbarte seg som et utall labyrinter. «Osp har myk ved, og er fin for hakkespetter og insekter,» svarte Ane. «Som brensel er den ikke noe å skryte av. Ospekubber brenner fort opp og gir ikke like god varme som bjørk og rogn.» Carl blunket under lueskyggen. «Her er du virkelig hjemme.» Hun vendte seg mot ham. Takknemlig fordi han forstod. Visne blader av filtkongslys raslet tørt i vinden. Om 24

sommeren pleide hun å fylle friske kongslysblader i putene for å sikre god søvn og gode drømmer. Hun slo muntert ut med armene. «Bare stopp meg hvis jeg prater for mye.» «Jeg lærer stadig noe nytt. Nyter hvordan kona mi blomstrer i høstsola.» Hun ville si noe pent tilbake. Takke for alle de vakre ordene. Stryke ham over armen og vise hvor glad hun var i ham. Her, langt inni skogen. Men i stedet ble hun stående stille og lytte. Det kom noen i møte med dem på stien. «God dag. Dere er sannelig tidlig på farten.» Det var kjøpmannen i bygda, Sæter, han nikket og smilte til Jørgen, holdt et fast tommelgrep under stroppene på sekken. «Skal dere se til Storvelta?» «Ja. Du er tidlig på farten, selv, og så på disse trakter?» «Ville bare se meg om litt. Det hogges mye skog i området, men sannelig er det mye igjen også. Hogstmoden skog.» Det lå noe usagt i blikket hans, syntes Ane, men han var vennlig, som han alltid var mot henne. «Det er vel ikke mer enn rett og rimelig at skogen forvaltes,» sa hun tenksomt, «jeg håper bare det gjøres skånsomt.» «Der sier du noe.» Han kikket seg over skulderen. «Solberg ville selge noen teiger, så jeg har kjøpt skog i dette området. Kanskje du også vil selge? I så tilfelle kjøper jeg gjerne.» «Storvelta?» Ane tok av seg vottene og løsnet på skjerfet i halsen. «Du kan tenke på det. Jeg skal betale godt.» «Storvelta er ikke til salgs.» Hun ristet på hodet for å understreke svaret. «Det er hjemstedet til Jørgen, og vi tenker å bo der.» 25

«Ja ja. Det var nå bare en tanke.» Sæter nikket mot Jørgen som var på vei opp i ei gran. «Går det greit med guttungen?» «Ja, han trives. Ikke minst på grunn av læreren,» svarte Ane. «Vi håper det fortsetter slik.» «Læreren, ja. Han er godt likt, og trives med å bo i sidebygningen hos fru Weng.» «Bor læreren hos henne?» Hun så overrasket på ham. «Ja, og hun er ikke urimelig når det gjelder husleie, har jeg hørt, det er jo ikke verst.» Sæter smilte, rettet ryggen og gjorde seg klar til å gå videre. «God søndag.» Med et kort nikk snudde han og forsvant mot bygda uten en eneste gang å løsne grepet om sekken. «Kanskje du skulle ta en prat med den tanten din likevel?» Carl hadde fått med seg det meste av samtalen. «Hun vet sikkert noe om foreldrene dine.» «Selvfølgelig vet hun noe om dem. Men hun nekter å fortelle. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har spurt henne om mamma.» «Hun er eldre nå.» «Så får hun komme til meg.» Carl minnet henne om at tanten hadde sendt to invitasjoner som Ane ikke hadde svart på. Kanskje fru Weng faktisk hadde kommet på bedre tanker. Men Ane ristet på hodet, og Carl lot det ligge. «Jeg likte ikke helt tonen til kjøpmannen i dag,» sa han i stedet og bøyde seg for å stramme lissene. «Hvorfor vil han kjøpe Storvelta?» «Sikkert fordi han allerede har kjøpt noe skog i samme område. Med Storvelta får han større råderett. Sæter er og blir en kremmer, ingen tvil om det.» 26

Hun trakk på seg vottene igjen. Storvelta lå som et lite frimerke i det uendelige havet av skog som bølget på hver side av svenskegrensen. Det meste på disse traktene tilhørte den rike skogeieren Solberg, men Storvelta var hennes lille eiendom. Jørgens arv. Skyer drev forbi uten hast og skygget for sola. Men lufta ble varmere, og nordadraget stilnet da de gikk videre. Mot den siste svingen. Mot lysningen. Mot en svak dunst av fjøs og kaldt bekkevann. Så brøt sola gjennom, og Ane stanset. En lang stund stod de side om side, liksom for å venne seg til synet av den vesle plassen. Hun, Jørgen og Carl. Helt stille. En beskjeden åpning mellom høye graner og krokete furuer. En voll dekket av vissent gress. En gjengrodd åker. Et ødelagt gjerde rundt en sovende kjøkkenhage. Hun lot blikket gli over fjøset, vedskjulet og løa. Lange, brune gresstrå stod høyt opp på veggene. Og koia, den virket så liten der den lå badet i høstsola. Men den var der. Trygg, som den aller første gangen hun kom hit. Da Hans stod på trappa og ønsket henne velkommen for tjuesju år siden. En vegg av minner strømmet mot henne. Hans, hennes første kjærlighet, var med ett så nær. Det var nesten så hun kunne se ham komme over vollen med det blå skjerfet i halsen. I neste sekund var det en liten, lubben pjokk som satt tankefull på en stubbe. Bilder, følelser, erindringer raste i henne, skapte en storm. En storm som først la seg da Carl tok hånden hennes og klemte den. Hun trakk pusten dypt og gikk ut på vollen. Strøk av seg den altfor tykke lua og lukket øynene. Snudde seg rundt og favnet alle himmelretninger med sansene. Vinddraget over pannen var som en gammel kjenning. Suset i grantoppene en hjemlig melodi. 27

«Velkommen til Storvelta!» «En slipestein!» Før de rakk bort til koia, var Jørgen ved vedskjulet og grep fatt i sveiva til slipesteinen. Den var rustet fast, men han klarte å rugge den løs. Med barnlig iver og pågangsmot fikk han også steinen til å bevege seg. Men så løsnet hele festet, og han stod der med en løs sveiv i hånden. «Jeg skal reparere den!» Han ropte oppglødd mot de voksne. «Det er lett. Jeg har sett hvordan Reidar gjør det.» Han satte seg på den nærmeste stubben og begynte å fingre med sveiva. Det var den samme stubben som han satt på for fire år siden da han skulle tenke ut et navn til den nye katta. Det var den stubben han ble lokket bort fra, og det var der hun så ham siste gang før hun fant ham igjen i Tyskland, fire år senere. Ane strøk vekk en tåre og smilte. Om han ikke husket stedet, så var det helt naturlig for ham å sette seg der. Kanskje det var slik barn «husket». Ved hjelp av en vag gjenkjennelse som fikk dem til å føle seg hjemme. Jørgen viste helt tydelig at han var fortrolig med stedet, men det kunne selvfølgelig være fordi hun hadde snakket så mye om det. «Jeg tror han kjenner seg igjen,» sa Carl og strøk Ane over armen. «Dette er et sted som setter seg fast i sjelen.» Hun smilte takknemlig mot ham og stakk nøkkelen i låsen. Metallet var kaldt mot huden, men nøkkelen gikk glatt rundt. Hun mistenkte Reidar for å ha smurt både lås og hengsler før de kom, for døra gled opp uten en eneste protest. Hun slo den på vidt gap og ble møtt av et kaldt, innestengt drag. Som forventet. Først da gardinene var trukket fra og vinduet åpnet, så hun seg om. 28

«Mus og røyskatt har vært snille,» bemerket hun. Den ene stoppede stolen som fantes i koia, var like hel. Riktignok var det litt muselort på kjøkkenbenken og inni skapet, men ingen store gnageskader. Og bordet var like slitt og arrete som da hun reiste. Med flat hånd strøk hun over bordplaten. Kjente hakk og sår mot huden. «Jeg lovet meg selv å male dette bordet blått når jeg fant Jørgen igjen.» «Da er tiden inne.» Carl dunket en neve i kjøkkenbordet og sa at det kom til å vare lenge. «Du har aldri tenkt at du skal gi den vakre harpen en oppussing, da?» Han nikket mot instrumentet som stod i hjørnet mot soverommet. «Det er denne som startet det hele, hva?» «Ja, der er den.» Ane syntes harpen så ynkelig ut, og hun måtte se på Carl for å finne ut om han mente alvor. «Vakker?» «Det er en gammel harpe med mye sjel. Kanskje ikke like god å spille på lenger, men vakker. Bare se på utskjæringene på kronen.» «Jeg så det ikke den gang, men nå …» Etter å ha bodd flere år sammen med harper skjønte hun at harpen etter Alvars tante var et stolt eksemplar av arten. Til tross for at gullet bare satt på flekkvis og alle strengene hadde røket, hadde den noe stolt og urokkelig ved seg. «Hun må ha vært en dyktig harpespiller. Hva het hun?» «Jeg vet ikke. Han kalte henne bare Gunilla, grandtante Gunilla.» Ane prøvde å huske tilbake til den dagen Alvar hadde kommet med harpen, men kom ikke på noe mer. «Gunilla, ikke et navn jeg forbinder med harpespill.» Carl vippet harpen opp og kikket på foten. Myste mot et slitt og nesten usynlig metallskilt. «Det er en Morleyharpe. Lagd i England.» 29

«Jeg har aldri klart å tyde bokstavene,» svarte Ane. For en som visste hva det kanskje skulle stå, var det lettere. «En god harpe?» «Avgjort. Hun var nok flink til å spille og velstående.» Han satte harpen ned og klappet den på halsen. «Men alle taper seg med årene, også harper.» Gjennomtrekken i koia feide ut gammellukten og fylte rommet med frisk skogluft. Gardinene prøvde å rive seg løs fra stangen, men de hektet seg bare fast i ujevnhetene på tømmerveggen og ga vinden fritt leide. Muselorten blåste av benken og havnet i vannbøtta der det lå en død mus i vannet. «Den kan ikke ha ligget der lenge, for det lukter ikke, og den er like hel.» Ane tok resolutt tak i bøtta og kastet innholdet ut bak koieveggen. Da hun kom inn igjen, stod Carl i soverommet og kikket på barnesengen og på dynene som hang under taket. «Jørgen har vokst fra senga si.» Hun satte seg på kne og la hodet mot madrassen. Smilte mens en tåre blinket i øyekroken. Reidar hadde lagd en fin seng til Jørgen den gangen. En seng som var til å vokse i for en fireåring. «Det var lurt å henge sengetøyet opp på bjelken.» Carl pekte på madrassen som var musegnagd i hjørnet. «Men den er fortsatt ganske hel.» «Jeg tror ikke det bare er mus som har vært på besøk her,» svarte hun. «Det var ikke vann i bøtta da jeg dro. Men det kan hende Reidar har kokt seg kaffe.» Hun trodde ikke helt på den forklaringen selv. Reidar hadde sett innom koia iblant, men han hadde helt sikkert med seg niste hjemmefra. Hun ristet det av seg. «Nå, hva synes du?» 30

«Koia er lun og god. Med fyr i ovnen blir den enda triveligere. Jeg forstår at du følte deg trygg her.» Mens veden spraket i ovnen og gjennomtrekken blåste koia ren for skygger og snerk, gikk Ane og Carl ut til Jørgen. Han var så lik faren sin at det var nifst; hun så det så godt nå som de var her. Måten han satt på, litt framoverlent med begge føttene fast plantet i bakken og en karakteristisk knekk i nakken. Han hadde visst fått festet den løse delen på sveiva, og nå satte han den på plass igjen før han fulgte etter inn i fjøset. Nysgjerrig, men på samme tid påfallende hjemmevant. Fjøset var tomt, men så rent som et fjøs kunne bli. Og det var fortsatt lukt etter driften. Ane strøk hånden over det glattpolerte båsskillet. Fortalte om de to kuene de hadde hatt, og hun syntes å kjenne dampen fra varme dyr mens gutten fikk høre om kalver og råmelk og vårknipe og sommerbeite. Jørgen, som nå var godt vant med husdyr fra Bråten, trakk inn gammel fjøslukt og banket på den store vanntønna. Svaret var en dyp, hul klang. «Om vinteren kakket jeg hull på bekkeisen og fylte tønna til randen,» forklarte hun. «Det ble mange turer med vannbøtta, skal jeg si deg.» Hun gikk ut og lot fjøsdøra stå åpen. Blunket til Carl som smilte varmt oppmuntrende. «Men det er ikke så langt til bekken.» Jørgen løp foran. Forbi vedskjulet og den vesle høyløa og bort til kulpen der melken pleide å stå til kjøling. Det var lite vann der på denne årstiden, men nok til å senke et lite melkespann nedi. Han oppdaget øyeblikkelig det vesle spannet med en tung stein oppå lokket. «Er det melk?» Uten å vente på svar bykset han over bekken, og så tilbake igjen før han satte seg på huk og begynte å bygge 31

demning. Rennende vann var mer spennende enn et vanlig melkespann. «Det ser slik ut.» Hun lettet på lokket og bekreftet antagelsen. Vekslet blikk med Carl, men sa ingenting. «Mamma.» Jørgen reiste seg brått opp og tørket hendene på buksa. Den vesle demningen hadde allerede hevet vannstanden i kulpen. «Var det her jeg ramlet uti?» «Husker du det? Husker du at du falt med ansiktet ned i bekken, og at du fikk skjenn?» Hun la en tyngre stein på lokket og rettet ryggen. Smilte mot sønnen. «Det var en sinna mann eller noe.» Jørgen så ned og konstaterte med stor sinnsro at både støvlene og buksa var våt. «Og en hest.» «Presten, ja.» Ane lo og gikk mot vedskjulet. «Han kom på besøk akkurat da jeg fisket deg opp fra bekken, og han var sinna fordi jeg ikke passet godt nok på deg. Tror du hadde fylt fire år den gangen.» I skjulet hang redskapen pent på veggen. Ane løftet ned øksa og kjente hvordan den la seg til rette i hånden, slik den alltid hadde gjort. «Hardt arbeid fordriver vonde tanker,» sa hun og slo armene ut mot vedstablene. Carl pirket borti øksehodet. «Litt rust, men ellers like velholdt som resten av stedet. Her er ved nok for en hel vinter.» Fra vedskjulet gikk de til den vesle høyløa der det lå et fange høy igjen i et hjørne. Akkurat stort nok til å ligge på. Ane trakk inn lukten av tørt høy, for angen satt fortsatt i tømmeret. Men det var en annen lukt som fikk henne til å gå helt inn.

«Det lukter tobakk,» forkynte Jørgen. «Hvem eier den sekken og jakka?» Noen hadde hengt det fra seg til venstre for døra. Et par støvler stod på gulvet. «Det er vel sånt en må regne med når hus står tomme,» mente Carl. «Det er ikke tegn til skade noe sted.» Tomme uthus og koier fikk ofte besøk av hogstmenn eller jegere, så Ane var ikke overrasket, men hun lurte på hvem som hadde slått seg til. Med et siste blikk på høyleiet bøyde hun hodet og gikk ut igjen. Nøkkelen, som lå på hylla over fjøsdøra, var lett å finne. Hvem som helst kunne låse seg inn. Hun ristet av seg den vesle uroen og stanset ved en mosedekt fordypning. «Her er stedet som har gitt navn til Storvelta.» Vinden grep fatt i skjørtet og draperte det i bølger rundt leggene hennes. «Et stort tre gikk over ende her for mange år siden. Den tørre enga like bak er fiolenga som jeg har fortalt om.» «Var det alver som danset her?» Carl blunket muntert som for å si at han skjønte hvor frodig det var her om sommeren. I dag var det bare bleke, kraftløse strå tilbake. «Å ja. Blålysalver.» Hun lo og svingte seg rundt. «De danser i kveldsdisen. Derfor tenker jeg på stedet som Alveroa.» «Alver finnes bare i eventyr,» fnøs Jørgen. Men Ane så at han søkte bekreftelse i blikket til Carl, og hun skjulte et smil da hun trakk pusten dypt inn gjennom nesa. Røyken fra pipa la igjen en god lukt av bjørkebål, og hun fikk lyst til å hogge ved. Til å rake vekk tørt gress og til å klargjøre mårfeller og revefeller. Forberede vinteren. Sola kom høyere på himmelen, og den varmet så godt i koieveggen at de bestemte seg for å spise ute. Mens Carl

feide og ordnet sitteplass inntil veggen, gikk Ane og Jørgen inn i koia for å finne tørre sokker i sekken og lage til mat. På bare sokkelesten tasset Jørgen rundt og gjorde seg kjent. Undersøkte soverommet, og så forundret på det som hadde vært barnesengen hans. Kikket inn i den vesle matboden, og rynket på nesa over den stygge harpen. Ane pekte på den gamle jakka til Hans som hang på veggen sammen med en vadmelsbukse. Fortalte Jørgen om jaktturene til faren, om fiske, fellefangst, trefelling, vedhogst og pløying mens hun ordnet med maten. Ville så gjerne at han skulle få et hederlig bilde av faren sin. Selv om Hans jaktet fugl, kunne han gjerne løfte opp en omtumlet gjerdesmett og gi den hvile, eller legge unger tilbake i reiret når de falt ut. De store nevene var ømme når det trengtes. Hun kastet et blikk på sitt eget speilbilde. Det gamle speilet med hvitmalt treramme hadde fått en sprekk, men den hindret henne ikke i å se at øynene skinte på samme måte som den gang hun tok imot Hans etter jaktturene. Det grønne øyet som dyp grønn mose, det brune som varm karamell. Jørgen lyttet, stilte spørsmål og ble rød i ansiktet av anstrengelse da han dro på seg støvlene som fortsatt var fuktige. Han ville gjerne lære å sette snarer. Han ville se en bjørn, og han gledet seg til å fiske. For alt dette kunne han vel gjøre når de flyttet hit? Ane nikket og trykket hendene mot brystet. Hun visste at Storvelta bød på en endeløs rekke av muligheter for en guttunge. Muligheter som ikke fantes i Bremen. Men hun hadde ikke vært sikker på om Jørgen ville se det slik. Sauefellene som hadde hengt på en bjelke under taket, var like hele og fine og varmet godt under baken ute på 34

benken. Sola gjorde det den kunne for å skape hygge, og det ble riktig lunt i koieveggen. Ane pekte ut grensetrær og viste hvor stor eiendommen var. «Tomta er mye større enn jeg hadde forestilt meg.» Koppen til Carl hvilte mellom hendene hans, og kaffen speilet sola som i et lite tjern. «Det er god plass til flere bygg her.» «Mener du at vi skal bygge flere hus?» Hun hadde ikke tenkt annet enn at selve koia kunne utvides litt. «Hvordan skal vi ellers få plass til harpene, og hvor skal vi øve?» Carl var alvorlig og tenksom. «Har du forresten avtale om adkomstvei?» «Ja. Jeg har rett til god kjerrevei gjennom skogen.» «Kanskje vi skal begynne der? Med å lage en bedre vei?» Carl så mot stien. «Hvis vi kan sykle eller kjøre hestevogn hit, blir alt lettere.» «Det er ikke sikkert at krigen vil vare så lenge.» Hun så prøvende på ektemannen. Vedhogst og snekring var ikke noe for harpefingrene hans. Ikke for hennes heller. «Nei, men uansett blir stedet mer brukt hvis vi har en ordentlig vei. Jeg liker plassen.» Han strøk hånden gjennom det krusete håret og blunket fornøyd. «Tenk å øve her mens vinden spiller i trekronene i bakgrunnen. Hva sier du, Jørgen?» Gutten gomlet på ei brødskive og mumlet seg enig. Lurte på om han kunne få eget rom. Da Carl mente at det måtte la seg gjøre, smilte Jørgen så det skinte varmt i brune og grønne øyeflekker. Synet varmet Ane. Hun skjenket mer kaffe og følte på en dyp, inderlig ro hun knapt hadde kjent siden de fant Jørgen, før alt snakket om krig begynte å spre seg, før trusselen om innkalling dukket opp. Men før hun 35

rakk å si hvor glad hun var, hvor godt alt kjentes nå som de tre var her, på den tryggeste plassen i verden, ble hun var en bevegelse i skogkanten til venstre for koia. Like etter dukket det opp en kar i grove bukser, åpen vadmelsjakke og skyggelue. Skjortebrystet lyste rødt som hos en dompap, men bevegelsene var atskillig langsommere. «God dag.» Karen slentret inn på vollen og så mot piperøyken. «Lukter godt av varme.» «God dag, ja.» Ane gransket den skjeggete, grovbygde mannen. Ansiktet hans røpet at han var vant med vær og vind. «Er du på arbeid i nærheten?» «Driver hogst bak myra. Store områder skal ryddes.» Tømmerhoggeren tok av seg sekken, lettet på lua og satte den på igjen. «Lars Holmen heter jeg. Eier dere stedet?» «Ja. Men si meg, hvorfor hogges det så voldsomt?» «Bare én grunn til det. Penger.» «Blir det plantet ny skog?» «Tror det.» Karen så nysgjerrig på Carl som ikke hadde sagt et ord. «Skal dere bo her?» Carl svarte på en blanding av tysk og norsk. Han sa hvem de var, gjorde det klart at de kom til å bruke koia ofte, og blikket til tømmerhoggeren sluknet. «Det er du som har brukt høyløa?» Ane skjenket kaffe i en ren kopp og rakte den mot ham. «Hvor lenge?» Lars Holmen tok en sukkerbit og dyppet den i kaffen. Sukkerkrystallene ble langsomt farget brune, på samme måte som på et trekkpapir. «Sist vinter og denne sommeren. Jeg ble fortalt at stedet stod tomt fordi dere bodde i utlandet. Ingen trodde at dere ville komme tilbake.» «Du har vært inne i koia også?» 36

Mannen, som kunne være i slutten av førtiårene, nikket. En seig, erfaren skogskar. Det var nok fortsatt godt med krefter igjen i den skrotten. «En eldre frue, fru Weng, som jeg møtte hos landhandleren, mente at jeg kunne bruke koia. Hun var i slekt med eieren og garanterte for at det ikke ville bli vanskeligheter.» Han slurpet i seg kaffen og blunket langsomt over koppen. «Jeg har hørt historien om guttungen og harpen. Det er dere, ja. Alt ordnet seg til slutt. Hun var glad for det, kona på Bråten.» Han kikket lengselsfullt mot bygda. «Hun med den gode baksten.» «Kajsa til Reidar, mener du? Kjenner du henne også?» Ane så med fornyet interesse på den fremmede, men tenkte i samme stund at alle kjente Kajsa og baksten hennes. Lars nikket igjen, strøk seg over skjegget og fortalte at de snart var ferdige med hogsten for i år. Han trengte ikke å bruke løa mer. Først nå la Ane merke til en svak aksent hos tømmerhoggeren, eller var det rett og slett en talefeil? Det var noe ubestemmelig over r-ene innimellom. Kanskje kom han sørfra. «Vi skal bo her,» forklarte Jørgen selvsikkert. «Hvor bor du?» Lars tok seg god tid med kaffen. Nevene som holdt om kruset, kunne med letthet ha klemt det i stykker. «Jeg bor der det er arbeid å få.» «Men hvor er hjemme?» drev Jørgen på. «Du må jo bo et sted?» «Jeg bor der jeg er.» Lars smilte ikke, men øynene var kloke og milde. «En tid bodde jeg ved havet. En tid på fjellet. Nå bor jeg i skogen.» 37

«Alene?» Jørgen drakk resten av melken sin og tørket melkebarten med genseren. «Det holder,» avbrøt Ane. «Nå spør du for mye.» Tømmerhoggeren lo og forsikret om at det var i orden, men han svarte ikke på det siste spørsmålet. Bare takket for kaffen og reiste seg. Carl reiste seg også, ivrig i bevegelsene. «Har du arbeid etter at du er ferdig her?» «Nei, men det ordner seg. Det gjør alltid det.» «Vi er ute etter noen som kan lage en bedre vei hit inn. Kanskje …» Carl måtte ha hjelp av Ane til å forklare. Og uten at hun riktig var forberedt på det, hadde de fort gjort en avtale. Lars skulle få med seg noen karer, de hadde både stubbebryter, hakker og spader og annet utstyr. Kanskje de klarte å få i stand en bedre vei før snøen la seg. Ane syntes hun måtte tilby karene å få bruke koia mens de lagde veien, men Lars kom henne i forkjøpet ved å si at de andre karene bodde i nærheten og helst ville hjem til kone og unger om kvelden. Han selv kunne klare seg med løa, hvis han fikk lov. Der var det god plass og vindharper i novene. Ansiktshuden sprakk som knusktørr bjørkenever da han smilte bredt. «Veldig annerledes enn lyden fra storhavet,» sa han, løftet på lua og ruslet av gårde. Da Ane litt senere stod over en dampende skurebøtte, kom hun i tanker om at grunneieren burde underrettes. En krøttersti var én ting, en kjørbar kjerrevei noe annet. Bare han ikke satte seg imot. Carl og Jørgen koste seg med å hogge ved og å fylle opp vedkista. Etterpå gikk de opp hele eiendommen mens Carl 38

plystret tonerent og tok noen mål her og der. Ane så dem gjennom den åpne koiedøra, og hun skjønte at de var i full gang med å planlegge en utvidelse. Carl hadde vært forutseende nok til å tømme bankkontoene lenge før krigen gjorde alt vanskelig. Han hadde til og med opprettet konto i Norge og sendt penger i forveien, men de hadde ikke ubegrenset med midler, og hun var usikker på hvor mye de skulle bruke på stedet. Gleden over å være tilbake kunne ingen ta fra henne, men hjemme, hvor var det? I Bremen eller på Storvelta? Hun vasket skap og inventar, og da hun gikk løs på veggene med en langkost, var hun ikke kommet nærmere et svar, men lukten av fuktig tømmer og gammel ovnsrøyk rørte ved fine strenger i henne. Bilder fra livet sammen med Hans dukket opp igjen. De gode stundene da han kom hjem etter en vellykket jakt og de spiste i taus fortrolighet. Kveldene på trammen. Nære samtaler. En ru hånd over kinnet. Gleden over å være to. Fingrene lyste rødt da hun vred opp skurefilla på nytt. Vannet var ikke særlig skittent, men alt av gammelt spindelvev og døde fluer var fjernet. Koia skulle være i orden. Dette var Jørgens fødested, og her hvilte historien om faren hans. Hun skulle ikke holde noe skjult for ham. Et stikk av savn, en sterk trang til å bli kjent med sin egen mor og far, blusset heftig i henne. Sterkere enn på lenge. Det var fortsatt et mysterium for henne hvorfor tanten alltid hadde nektet å snakke om foreldrene. Alt Ane visste, var at moren og faren døde i en drukningsulykke. Det måtte være noe mer. Invitasjonene fra tanten, de to kortene som lå på kjøkkenhylla hjemme, kanskje de faktisk var ment som en utstrakt hånd? Slik Carl mente? Hun fikk svelge stoltheten og oppsøke tante Molla likevel. 39

Etter å ha lagt filleryene på gulvet låste hun døra og hengte nøkkelen i fjøset. De skulle se hvor nær hogstfeltet var, før de gikk tilbake til Bråten. Myra bak koia lå urørt, men de hadde ikke gått langt inn i skogen før det lysnet og en stor hogstflate gapte mot dem. Stubber på høyde med en treåring stakk opp som små skorsteiner over hele flaten. Innimellom skorsteinene lyste det i lavere stubber. Kraftige greiner var samlet i hauger, men mindre kvister lå strødd over det hele. Ane stod helt stille, lenge, og bare så. Løftet hånden og fingret med øreflippen. «Dette er veldig nært Storvelta.» Jørgen så betuttet på det åpne landskapet. «Tror du de skal hogge helt inn til koia?» «Vi ser jo ikke hogstfeltet fra Storvelta.» Carl la en trøstende hånd på skulderen hans. «Dette betyr ikke noe for oss.» «Men kanskje for tiuren.» Ane sparket til en musespist kongle så den gikk i en stor bue og landet midt i en haug med elgmøkk. «Det er mye stor skog rundt Storvelta. Hogstmoden, som Sæter sa.» Hun snudde og begynte på veien tilbake til Bråten. Dette var ikke mer å tenke på. En skogeier drev med hogst, så enkelt var det; hun måtte bare forsone seg med at skogen forandret seg, som alt annet. Mørket kom sigende lenge før de nådde hovedveien, men det gjorde bare turen mer spennende. Hun merket at Jørgen skjerpet sansene, og han spurte hva for lyder de hørte, eller hva det luktet rundt dem, men han var ikke engstelig. Knekk i tørre kvister og stramme lukter fikk ham bare til å undre seg, og hun forklarte lavmælt at rådyr hadde sin brunstperiode om sommeren. På denne tiden var det nok elg og hjort som var mest aktive. 40

Da de til slutt kom ut av skogen, trampet de jord av støvlene og svingte mot Bråten. Månesigden ga ikke lys nok til at de kastet skygger, men veien løp som en svak stråle foran dem. Hvis det ble lagd vei til Storvelta, ville det da fortsatt være Storvelta? grublet Ane. Den vesle strengen av en sti som forbandt koia med bygda, var ikke den en del av stedet? En skjør forbindelse, en forutsetning for å leve fritt med naturen?