apacHe
Jeg tror fortsatt ikke Mangas Coloradas har fått tilbake hodet sitt. Dagen etter at han ble drept av blåjakkene i 1863, hogg noen soldater skallen hans løs fra kroppen og sendte den til en slags forsker i New York City som ønsket å studere kraniet for en bok han holdt på å skrive. Geronimo døde av lungebetennelse etter at han falt av hesten sin da han var full og ble liggende hele natta i ei grøft. Cochise fikk kreft i magen, og da han vandret, gravla familien hans ham på et hemmelig sted, slik at ingen hvite skulle bli fristet til å stjele deler av ham også. Apache er derfor et navn som forbindes med blodig tilfangetagelse og brå undergang, står det i leksikonet til bestefar, men for meg betyr det navnet det stikk motsatte. Frihet! Det å være modig langt bortenfor det å leve. Mor sier jeg er altfor liten til å ha så store tanker. Jeg svarer at Jesus var like gammel som meg første gang han holdt skole med de fariseerne i tempelet. Det siste burde hun egentlig huske. Hun er søndagsskolelærerinne, og hver
13
helg lærer hun unga på Skogli alt om å bli glad i ham, selv om det ofte gjør oss redde. Faren min er i Vietnam. Han er der for å redde verden fra kommunistene, eller den røde fare, som bestefar kaller det. Jeg er stolt av faren min, men jeg savner ham. I klassen er det bare jeg og hun fra Karasjok, som er halvt same, som ikke har med fedrene våre på avslutninger og andre tilstelninger. Jeg hadde med pappa i begynnelsen, men faren til Ánu har jeg aldri sett. Faren min er helikopterpilot, og jeg er kry over å være sønnen til en som slåss for frihet. Det sier jeg høyt også når de andre gutta i klassen gjør narr av meg, akkurat som om det skulle være noe bedre å være sønn av en forskalingssnekker, en murer og en sakfører, slik tre av de største kjeftesmellene er. «Man skal alltid være standhaftig og si høyt det man tror på, som døperen Johannes, ikke være en vinglefant som Simon Peter», sier bestefar. Jeg lurer forresten på om døperen Johannes noen gang fikk igjen sitt hode, eller om det gikk med han som Mangas Coloradas. Døperen Johannes var tremenningen til Jesus og fikk navnet sitt fordi han døpte folk som angret på det dumme de hadde gjort. Kanskje det var derfor de hogg hodet av ham, ja, fordi han, akkurat som apachene, gjorde slik han selv visste var best. Det er rart hvor mye Bibelen kan minne om indianerbøkene til Edward S. Ellis, forresten, bare at det ikke er like mange som dør i det han skriver. Ingen av de andre ungene i menigheten på Eben Ezer leser Edward S. Ellis, men bestefar har alltid ment at det er greit å følge med på begge sider av veien
14
når man er ute og går. «Det er midt i det er lettest å bli påkjørt», liker han å si, og da mor sa det kanskje ikke var bra for meg å lese så mange indianerbøker, svarte han bare at det som var greit for ham som unge, også er greit for meg. Jeg ble veldig glad for det, men nå tror jeg kanskje jeg har vokst litt fra bøkene til Ellis. For det første skriver han aldri om apacher, og dernest er Hjortefot, en av indianerne historiene ofte handler om, bestevenn med de hvite og slåss mot andre indianere. Det blir som å høre bestefar fortelle om Quisling.
Det som er vanskelig med faren min, er at han slåss for amerikanerne, altså de samme som ønsket å ta apachene og de andre stammene til fange. Ikke bare ta til fange forresten, de ville utrydde dem. Dette er Aksel, sønnen til sakføreren, glad i å minne meg på. «Dessuten, hvis far din er i Vietnam, slåss han jo mot de røde», sa han da vi kranglet forrige uke. «Rødt har ikke noe med hvordan de ser ut å gjøre, men hva slags politikk de tror på», innvendte jeg. «De gulingene ser ut som indianere, det gjør faren din til en indianerdreper», fortsatte han, og jeg endte hos rektor etter å ha slått ham midt i magen. Det hender Geronimo vinner over Jesus når det gjelder hvordan jeg oppfører meg. Heldigvis var det bestefar som tok telefonen da skolen ringte hjem.
Noe av det siste faren min gjorde før han meldte seg i Saigon, var å lære meg å sykle. Noe jeg egentlig ikke trodde jeg skulle klare, for i det øyeblikket han slapp taket i bagasjebæreren, veltet jeg som om noen skulle ha dyttet meg over ende. «Snakk om å være uvenn med
15
tyngdekraften», sa bestefar. «Tenk om han skader seg
alvorlig», sa mor en ettermiddag hun plukket torner ut fra legger og lår. Noen torner hadde også festet seg lenger opp, der midt i, men dem plukket jeg bort selv. Vi hadde holdt på med syklinga mesteparten av ei uke, og for en gangs skyld hadde jeg ikke veltet i det øyeblikket far slapp meg, men jeg hadde glemt hvordan man bremset, og kjørte meg fast i nypehekken. Det var forresten etter den velten faren min teipet en skumgummi rundt stanga på sykkelen fordi jeg nesten hver gang jeg ramlet, holdt på å slå balla opp i magen.
Allerede neste morgen gjorde jeg framskritt og klarte å fortsette å holde balansen rett fram etter at han slapp meg. Utpå formiddagen hadde jeg fullt ut forstått hvordan man brukte pedalene, og dagen etter trengte han ikke å holde sykkelen da jeg satte meg opp. Jeg skrevde over den som en rytter og bare red av gårde.
«Vet du, Markus», sa far etter at jeg hadde snudd i enden av potetlandet og syklet tilbake til ham. «Så fort jeg kan, skal jeg kjøpe en Apache til deg. Jeg vet du synes det er de fineste syklene som finnes.»
Jeg bare nikket og knep munnen sammen så han ikke skulle se hvor glad jeg ble. Noen ganger når folk gjør noe fint for meg kan jeg finne på å gråte, og det ville jeg virkelig ikke gjøre. Helt siden de første Apache-syklene kom tidligere det året, hadde jeg ønsket meg en, ikke bare på grunn av navnet, men også fordi dette var de absolutt fineste syklene jeg noen gang hadde sett. En Apache var ikke en sykkel, det var en hest med hjul.
16
–
14 dager senere var faren min borte. Vi satt og så nyhetene på tv da mor fortalte at han hadde måttet dra. Tv-bildene viste amerikanske helikoptre som fløy inn over jungelen i Vietnam, og nyhetsoppleseren sa det var den største amerikanske luftoffensiven noen gang. – Dit? sa jeg.
– Hva? sa hun.
– Til Vietnam, han er jo helikopterpilot.
– Ja, sa hun. Bestefar sa ingenting, men gikk ut for å lufte Burman, elghunden sin.
– Hvorfor sa han ikke ha det til meg før han dro? sa jeg.
– Han var redd du skulle bli redd hvis han vekket deg i mørket, sa hun, og jeg tenkte at den setningen ville lærer Dammerud ikke ha likt. En gang en av gutta ikke visste forskjell på preteritum og imperfektum, knekte læreren pekestokken i pulten foran ham.
Først på natta, da jeg bråvåknet av at jeg skrek, gikk det opp for meg at faren min deltok i krigen.
– Han kan bli drept, sa jeg da jeg ristet mor våken.
– Hvem? sa hun.
– Far. I Vietnam.
Hun satte seg opp i senga og drakk tomt vannglasset hun alltid har stående på nattbordet. Håret hennes sto til alle kanter som en av de popmusikerne hun ikke lot meg høre på.
– Han bare lærer de andre å fly, sa hun.
Jeg ble straks roligere, men fikk likevel lov til å overnatte i senga hennes. Neste morgen satte jeg en papplate
17
inn i eikene på bakhjulet på sykkelen min mens jeg lot som om den raspende lyden kom fra helikopterrotorene til faren min som lærte amerikanerne å fly lavt over rismarkene i Vietnam. Nå har jeg ikke sett ham på to år, men på nyhetene sier de at krigen går mot slutten. Jeg savner faren min. Han kunne le selv om ingen fortalte noe morsomt. Mor er helt motsatt. Hun kan grine selv om ikke noe er trist. Jeg forsøker mest å ligne på far, men det er ikke bare fordi han nesten alltid var i godt humør at jeg savner ham, jeg trenger Apachen han lovet meg, mer enn noen gang. Det gir meg dårlig samvittighet
å tenke på det, for de siste ukene har jeg vært mer opptatt av sykkelen enn ham, og det er Pauline sin skyld. Etter at hun kom flyttende til Skogli på begynnelsen av året, har jeg ikke hatt en stille stund på jorden. Hun er den siste jeg ser for meg før jeg sovner, og den første jeg tenker på når jeg våkner, enda jeg egentlig synes at pene jenter er stygge. Det siste stemmer i hvert fall for de andre jeg går i klasse med. Så fort en gutt sier noe pent om dem, slutter de å se i hans retning, men neste dag er de som får lov til å sminke seg enda blåere over øynene og har håret mer tupert. Pauline er ikke slik. Hun er pen på samme måten som en solnedgang er det, mens de andre jentene ser ut som om noen skulle ha prøvd å male den samme solnedgangen. Pauline behandler meg ikke som om jeg skulle lukte vondt selv på avstand, og hun har aldri rynket på nesa i nærheten av meg. Like etter at hun kom flyttende, hadde hun med et fotoalbum på skolen med bilder fra hjemstedet sitt. Etter å ha snakket om
18
stedet de flyttet fra i den ene o-fagtimen, brukte hun langfriminuttet til å vise meg flere av bildene. Jeg syntes hvor hun kom fra hadde et av de fineste stedsnavnene jeg noen gang hadde hørt, i hvert fall etter at jeg forsto hun ikke sa Bredmager, men Bremanger. Det klang like fint som Damaskus eller Ozark, men så får dialekten til Pauline alt til å høres ut som linjer fra dikt, ja, selv når hun må stå oppe ved tavla og forklare vanskelige regnestykker.
Iblant har det passet slik at jeg er blitt sittende rett bak henne på skolebussen, og for noen uker siden, akkurat idet jeg lente meg fram for å sette sekken på golvet, kastet hun på hodet slik at det lange, svarte håret hennes strøk meg over ansiktet før det ble hengende over seteryggen. Hele meg ble fylt med den samme følelsen som når du forsøker å holde tilbake et nys og bare nesten klarer det.
Etterpå har jeg fortsatt å ha det slik, og jeg har flere ganger tenkt å sykle forbi huset hennes i håp om at hun kanskje driver med noe ute i hagen og vi kunne komme i snakk uten at det var noen andre rundt oss. Men jeg har ennå ikke kommet så langt. Mor sier at bestefar tenker seg om så grundig at han ofte glemmer hva han tenker på. Bestefar sier det bare er tull, men at hvis man tenker seg godt om, slipper man å gjøre noe dumt. Jeg er kanskje litt slik, men mest handler det om hvordan det var da faren min traff mor. Han hadde en ny, hvit Anglia, og mor sa han var den kjekkeste mannen hun noen gang hadde sett. Jeg ble overrasket da hun sa
19
det, for nesten alt mor sier, tar hun fra Bibelen. Da jeg spurte far om det med Angliaen var sant, sa han at hvis man ikke gjorde inntrykk på jentene, var man dømt til å bli forbli ensom. Det er bare det at Gritzneren etter bestefar er så langt fra den Apachen jeg ønsker meg, som det er mulig å komme. Før syntes jeg at det var morsomt at bestefar kalte den Grizzlyen, og rett etter at jeg hadde lært meg å sykle, forestilte jeg meg at den lille verktøytaska som var festet til stanga, var der jeg hadde colten min. Ikke bare innbilte meg, forresten, da jeg syklet rundt og rundt potetlandet og lekte at det var et vogntog med hvite inntrengere som jeg hadde omringet, var det virkelig der jeg hadde revolveren min. Når jeg tenker på det nå, kan jeg nesten ikke forstå hvor barnslig jeg var den gang. Men altså, bestefar sier sykkelen er fra før krigen, men jeg vet ikke hvilken av dem han mener. Den er tungtrådd, svart med rustne skjermer, og jeg kan ikke vise meg for Pauline på den. Riktignok red Jesus palmesøndag inn i Jerusalem på et simpelt esel i stedet for en stor, flott hest, men det blir likevel annerledes. Jesus trengte ikke å flotte seg, ikke utseendemessig, i hvert fall. Han kunne riktignok en hel haug med triks, alt fra å gå på vannet til å mette store folkemengder med litt brød og noen fisker, mens alt jeg kan, er ganske mye om indianere, først og fremst
apacher, og så har jeg lett for å huske det lærerne sier. Ingen av delene har så langt gjort meg populær hos jentene. Aksel, derimot, er smart nok til å spille dummere enn det han er, og så lenge vi har gått i samme klasse,
20
har han alltid hatt kjæreste. Jeg har aldri skjønt at han gidder, «men hver mann gjør det han må, for å komme seg fra a til å», sier bestefar, og for min del kan Aksel bare fortsette å bruke hele alfabetet til å dumme seg ut. Hva den tosken driver med, er like spennende som matematikk. Det blir det samme svaret hver gang.
Jeg har ikke hørt ham fortelle en historie eller sett ham på biblioteket. Men selv om familien hans bor i et av de største nye husene på Skogli, har jeg aldri vært misunnelig på ham. Nesten ikke misunnelig. Jeg skulle ønske det var jeg som eide sykkelen han slenger fra seg i grøfta der vi går på bussen hver morgen. Det er selvfølgelig en Apache, og den andre nye han eier etter at han mistet den første i Baklengselva. Samtidig er det bare en gjenstand, og jeg vet at man ikke skal fylle hjertet med jag etter vind og andre tomme ting, selv om jeg ikke husker om det er noe fra Bibelen eller noe jeg har hørt i en sang. Uansett er det fint sagt, og egentlig noe som kunne kommet fra Cochise, Geronimo eller Mangas Coloradas, så jeg har bestemt meg for å være tålmodig når det gjelder Pauline. Det ville være bra lite dumt å ha lest så mye om apacher og ikke ha lært noe av det. Helt til mandag denne uka tenkte jeg det.
Da vi gikk av bussen den dagen, tok Aksel sekken hennes, og jeg tenkte at nå finner han på noe bus, nå kommer sjansen min, men før jeg rakk å forsvare henne, bukket han som om han skulle være med i en dum film, og sa at han kunne hjelpe henne å bære. «Det klarer jeg selv», sa hun og strakte høyrearmen ut etter ranselen,
21
men Aksel danset unna. «Jeg har hjelp», sa han, dro sykkelen opp fra grøfta og balanserte sekken på salen til Apachen. Pauline lo, og sammen begynte de å gå bortover mot stasjonen der hun og foreldrene bor. Det jeg tenkte da, hadde ikke noe med apachene å gjøre, det vil si, på en måte hadde det virkelig det, men ikke de tingene med å være tålmodig. Da jeg lusket etter dem inne i skogbrynet på furumoen, tenkte jeg på Cochise og krigerne hans som ble uskyldig anklaget for å ha kidnappet en ung, hvit gutt. Da Cochise tilbød seg å finne gutten, ble han og de andre tatt til fange av blåjakkene. Like sint som Cochise må ha blitt, følte jeg meg da den trippende jålehanen med stripete slengbukser, ny KawasakiT-skjorte og hæler på platåskoene, som sikkert gjorde ham sju og en halv centimeter høyere, stjal smil etter smil fra Pauline, mine smil, og ubesværet trillet Apachen mellom dem, som om det skulle være den mest naturlige ting av verden å balansere sekken på sykkelsalen. Inne i meg fantaserte jeg om å jage hælene inn i flankene på mustangen min og ri triumferende bort med skalpen hans i beltet, men det var to ting, eller tre–fire egentlig, som holdt meg fra å gjøre det. For to somre siden ble jeg litt vel ivrig da jeg gjenskapte slaget ved Adobe Walls for meg selv og kom dessverre i skade for å skalpere sønnen til en predikant, som tilfeldigvis var ute og syklet langs skogsbilveien nedenfor huset vårt. Altså, jeg skar selvfølgelig ikke av ham hodebunnen, bare et lite hakk i panneluggen, og da han greide den bakover etterpå, gikk det nesten ikke an å se det engang, i hvert fall
22
ikke på avstand. Likevel truet mor med å brenne alle indianerbøkene mine og sende meg på kristen leir, både i høstferien og på sommeren, hvis det skjedde en gang til.
Det som virkelig gjorde at jeg ikke rykket fram denne mandagen «som en slangelik kobberfarget virvelvind», som Edward S. Ellis kanskje ville kalt det, var at jeg ikke ville skremme vettet av Pauline, og at jeg strengt tatt ikke hadde noe å ri på eller skalpere med. «Ikke klem han, ikke klem han», ba jeg inni meg da de stoppet foran huset hennes og Aksel høytidelig løftet sekken ned fra setet som om den skulle være en salveske full av gull. Bønnene mine ble hørt, men bare halvveis, for selv om ikke hun klemte ham, klemte han henne. Den kvelden følte jeg meg som Jesus da han ba alene i Getsemane rett før han ble forrådt av Judas Iskariot. Mer ensom har aldri noen tolvåring på Skogli vært.
I dag, tirsdag, skjedde det samme. Det vil si, Pauline satt ytterst i setet ved sida av Eva, og da bussen stanset ved nedkjørselen til stasjonen, bare løftet Aksel sekken ned fra fanget hennes og sto og ventet på holdeplassen da hun steg av. Nå satte han på seg ranselen hennes, og det var enda verre. Sekken som for bare et drøyt kvarter siden hadde klemt mot hennes rygg, klemte nå mot hans. Jeg ble kvalm, men det ble litt bedre da hun også denne gang sa hun klarte å bære sekken sin selv.
– Vil du prøve sykkelen min? sa Aksel, og jeg følte meg brått enda friskere, det var ingen jente som ville bruke en guttesykkel.
– Kan jeg? sa hun.
23
Igjen fulgte jeg etter dem inne i skogen, og jeg vet ikke hva jeg følte meg som nå. Ikke som Cochise, Geronimo eller Mangas Coloradas, i hvert fall, mer som Sakkeus som klatret opp i det morbærtreet for å kunne se Jesus bedre. Trøsten var at også Aksel måtte løpe for å klare å holde følge med Pauline, men han hadde ingen vindfall, kampesteiner, lave greiner eller røtter å forholde seg til. Da Pauline tok noen æresrunder rundt Aksel foran porten til huset sitt, hadde jeg slått høl på det ene buksekneet, og blodet piplet ned i sokken. Jeg kunne se at også Aksel var sliten etter å ha holdt følge med henne bortover Storveien, men han hadde i hvert fall hele klær, og der og da trumfet det alt. Misunnelsen jeg hadde følt ulme dagen før, bredte seg som en halsbrann i hele kroppen. Hvorfor er det slik at noen får alt, eller i hvert fall nesten alt, mens andre får ingenting, eller i hvert fall nesten ingenting? Apachene ventet og ventet, men det gikk ikke bra til slutt. Det er det samme i Bibelen. Hver søndag lager mor scener derfra på flanellografen, og ofte er det om folk, det vil si alltid menn eller gutter, som ikke klarer å komme seg dit de skal. Moses som labbet rundt i ørkenen i 40 år, og så døde før han rakk å komme inn i Israel, eller det forjettede land, som det står i Bibelen. Josef som under en reise blir stengt inne i en brønn av brødrene sine, og så solgt til ismaelittene, enda han bare var god og snill. Daniel som ble kastet i løvenes hule, selv om jeg ikke helt husker om han skulle noe sted. Uansett er det i det hele tatt mange bortkomne og villfarne i Bibelen, folk som gjør som de skal, men likevel ender
24
opp i en hel masse trøbbel. Hvis jeg skulle vinne hjertet til Pauline Edenstam, ville jeg ikke klare det ved å snu det andre kinnet til. Dessuten gjorde ikke Jesus alltid det man trodde. En gang laget han vin i et bryllup. Det var det forresten bestefar og ikke mamma som fortalte. «Men er ikke det rart», sa jeg. «Kristne skal vel ikke drikke alkohol?» «Å», sa bestefar. «Det er lov å bruke huet. Alkohol er akkurat som våpen. Et gevær er ikke farlig i seg sjøl. Det er det gubben bak som er.» Nå rakk jeg å tenke at det var ganske lurt sagt, før de to foran porten til stasjonsmesterhuset sto midt i en ny omfavnelse. Denne gangen fikk jeg ikke med meg hvem som klemte hvem, eller om klemmingen var gjensidig. Den lille følelsen av å være modig, av å være en handlingens mann, bare visnet, og jeg måtte grøsse da jeg tenkte på hans kinn mot hennes. Jeg ble mer uvel enn da jeg hadde meslinger og skarlagensfeber til sammen. Det var her jeg kom til å dø. Det var her jeg ville dø. På kne på en norsk furumo, som om jeg skulle være en forræder, nakkeskutt for mitt svik, bare at det ikke var jeg som hadde sveket, det var hun, Pauline. Mitt livs store kjærlighet, eller nei. Vent! Det var ikke hun som hadde sveket. Aksel hadde misledet henne, Satan kommer i mange fasonger, og dette var tydeligvis en av de nye. Livet mitt var over nesten før det fikk begynt. Ensomheten ville bli min død. Det var som om trekronene hang med hodene og allerede sørget min bortgang da jeg gikk hjemover. Solnedgangen hadde samme farge som hjerteblod, og jeg kunne nesten kjenne den seige, kobberaktige smaken i munnen.
25
Den natta lukket veggene på rommet mitt seg som svelget på hvalfisken som slukte Jonas. I tre dager og tre netter var han fanget der inne. Hadde jeg vært ham, ville jeg bare gitt opp. Jeg hadde hundre ganger foretrukket mørket der inne, framfor å utstå lidelsen det var å se Pauline og Aksel leie Apachen mellom seg bortover Storveien.
Neste morgen måtte mor riste meg lenge før jeg våknet, og først var jeg inne på tanken å si at jeg var syk, men visste at det var umulig å lure henne. Så jeg gikk ut av huset, sekken hang tung som et kors over skuldrene, og føttene slepte langs bakken som de skrittene som ble tatt opp Golgata. Jeg var i enden av potetlandet da jeg brått stoppet opp og slo meg selv i ansiktet med flathendene, slik jeg hadde sett Muhammad Ali gjøre en gang han ble intervjuet før en kamp. – Fy skam deg, sa jeg til meg selv. – Tenk å sammenligne dette med Jesu lidelse. Du burde hatt juling. Det hjalp. Litt. Jeg klarte å gutte meg nok opp til å fortsette å sette det ene beinet foran det andre og trasket forbi potetkjelleren vi ikke lenger brukte, ned kleiva og til bussholdeplassen. Aksel sto der allerede sammen med Kjell og Kenneth, sønnen til mureren og forskalingssnekkeren. Styret på Apachen hans stakk opp av grøfta som geviret til et majestetisk dyr, og vi nikket til hverandre slik vi pleide uten å si noe. Vi vekslet sjelden ord utenom når vi kranglet. Da jeg så skolebussen komme bortover sletta langs Flyktningsjøen, hadde Pauline ennå ikke dukket opp. Jeg kunne selvfølgelig ikke spørre Aksel
26
om han visste hvorfor hun ikke skulle være med, og heller ikke Eva inne på bussen, slik at alle ville høre det. Det ble derfor den lengste bussturen jeg noen gang hadde tatt, og det å ikke se Pauline i det hele tatt var tusen ganger verre enn å følge etter henne traskende bortover veien med Aksel. Når de to var sammen, var det bare et tidsspørsmål før hun ville avsløre hvilken tufs han virkelig var. Det var slik jeg måtte se på det, hvis ikke kunne jeg bare finne en hvalfiskbuk å krype inn i først som sist.
– Regulering, sa Eva, da jeg så mitt snitt til å spørre henne om Pauline i skolegården uten at Aksel var i nærheten.
– Hæ? sa jeg.
– Hun får satt på regulering i Oslo i dag.
– Hæ? gjentok jeg.
Eva stakk en lillefinger i hver munnvik og flekket tenner mot meg. Jeg bare snudde meg og gikk mot klasserommet. Selvfølgelig visste jeg hva regulering var, men kunne ikke forstå hvorfor Pauline skulle få det. Det var en forbrytelse mot skaperverket, som mor sa hver eneste gang det var noe som gikk mot hennes tolkning av Bibelen. Vakre Pauline med en hel piggtrådskigard i munnen. Hvilken tannlegedemon kunne se nødvendigheten av noe slikt? Jeg hadde aldri lagt merke til noe feil på tennene hennes eller noe annet med Pauline Edenstam sitt legeme eller vesen.
Kristendom, matte og geografi. I disse timene var jeg nær ved å bli hypnotisert av sekundviseren på klokka over utgangsdøra. Fra pulten min helt bakerst på den
27
midterste rekka forsøkte jeg å sette meg slik til at jeg slapp å se hvor langsomt tida bokstavelig talt sneglet seg av gårde, men jeg fortsatte likevel tydelig å fornemme lyden fra det mekaniske treskeverket, som om kneppet hvert sekund var lyden av en nøkkel som ble vridd igjen i døra inn til hjertet mitt. Da det endelig ringte ut til langfri, var lyden vakrere enn all verdens kirkeklokker på julaften. «Gud har en plan for alt», sier mor, mens bestefar heller til at «Herrens veier er uransakelige». Jeg er usikker på hvem av dem som har rett, eller om det de sier egentlig betyr det samme, men ute i skolegården var det noe med det skarpe lyset fra vårsola som minnet meg om mor som trasket Skogli rundt for å trøste og snakke om Jesus til alle dem som ikke har det så bra. «Jeg får en føring», svarte hun når jeg spurte hvordan hun visste hvem hun skulle besøke. Ofte synes jeg svarene hennes om både Gud og Jesus kan være vanskelige å forstå, men akkurat det med å bli ført likte jeg godt. Jeg tenkte at noe slik var det Cochise, Mangas Coloradas og Geronimo opplevde også. Mens hundrevis av blåjakker jaktet på dem, hadde de noe inne i seg som fortalte dem akkurat hvor de skulle gå uten å bli tatt til fange. Jeg hadde selv ofte ønsket at jeg skulle bli ledet på den samme måten, likevel hadde jeg aldri trodd at første gang det skulle skje, ville jeg stå i langfriminuttet på Sentralskolen i Kongsvinger mens det brått slo ned i meg akkurat hva jeg skulle gjøre for å nærme meg mitt livs store kjærlighet.
Jeg får aldri lov å se detektimen på tv eller gå på kino for noe annet enn Tarzan, og det siste er bare fordi
28
bestefar ikke ga seg samme hvor mange ganger mor sa nei. Aksel og vennene hans, derimot, har klart å snike seg inn på skrekkfilmer flere ganger. Jeg har hørt dem snakke om det i bussen og på skolen. I dag begynner Aksel å fortelle om en film som heter «Mumien vender tilbake» eller noe lignende, og jeg forsto at den hadde gjort inntrykk på gjengen. Det var lett å se på måten de brukte hendene på når de snakket. Nervøse, brå bevegelser. Og da en av jentene i klassen beveget seg opp bak Aksel og dunket ham på skuldra for å spørre ham om noe, skvatt han flere skritt fram. Det er rart Aksel er så ivrig etter å gå på slike filmer, for da vi lekte gjemsel før og det skumret, var han aldri blant dem som sto, og han gjemte seg alltid med noen andre. Det er i alt dette føringen min ligger.
Etter at bussen slipper oss av på holdeplassen, småløper jeg hjemover og forter meg å gjøre leksene. Etterpå bruker jeg god tid til å skrive ned planen min, skritt for skritt, og lager også noen enkle skisser over hvordan jeg ser for meg det kommer til å gå. Det er noe jeg har lært av bestefar. «Få det ned på papiret», sier han, «hvis det er noe som skal gjøres.» Da jeg er fornøyd med planen, brenner jeg den opp med fyrstikkene jeg lurte til meg nede i stua, og er nøye på å ha vinduet på vidt gap så mor ikke skal lukte røyken.
Etter planleggingen ser jeg Dagsrevyen sammen med de to andre, og da vi spiser kveldsmat, tygger jeg hver bit 30 ganger, dobbelt så mange som jeg pleier, for å trene på ikke å forhaste meg, men la ting ta den tida de trenger. Jeg sier at jeg legger meg tidlig for å lese, finner det jeg
29
trenger på badet, sniker meg ut fra rommet mitt, lister meg over taket og klatrer ned tuntreet. I vedskålen står bøtta jeg har gjemt, og så er jeg klar.
Det er noen måneder igjen til det blir ordentlig sommer, så jeg hutrer i den skarpe aprillufta, men er glad for at det alt har begynt å mørkne. Når Aksel sykler hjem fra stasjonen etter fektetrening i Kongsvinger, slik han gjør hver onsdag, vil det være lettere å utføre det jeg skal. Jeg finner stedet jeg har valgt meg ut, rett etter svingen der stien begynner opp til Overgrenda. Et godt stykke inn i skogen feller jeg ei ungbjørk som er stor nok til å sperre framkomsten for en sykkel. Den drar jeg med tilbake til stien, tømmer en god slump av bestefars motorsagbensin over koksen i den gamle sinkbøtta og gjør klar forkledningen. Så huker meg ned bak rota på det gamle vindfallet.
Jeg hører ham lenge før jeg ser ham. Dancing, dancing, dancing, she’s a dancing machine. Jeg har hørt ham gaule slik når han kommer traskende gjennom skogen kveldstid, og har skjønt at det får ham til å være litt mindre mørkeredd. Igjen klarer jeg ikke, forstå hva det er ved Aksel som gjør at jentene liker ham. The Jackson 5!
Hadde jeg som ham kunnet kjøpe alle platene jeg ønsket, i stedet for å måtte snikhøre på Ønskekonserten i håp om at de spiller Terry Jacks eller Redbone, skulle jeg vel ha sunget på andre ting enn slik glatt dansemusikk. Men teksta er lett å huske, og jeg klarer ikke å la være
å hjelpe ham med ah baby, move it baby. Heldigvis får det myke papiret over ansiktet meg til å hoste, og det
30
hjelper meg å konsentrere meg om hvorfor jeg egentlig er der. Jeg slipper ungbjørka over stien og tar tre fyrstikker ut av esken. Aprilnatta er på sitt mørkeste nå. Aksel tar refrenget en gang til, jeg teller til tre og tenner fyrstikkene. Slipper dem opp i koksbøtta og hopper fram bak vindfallet samtidig med at Aksel runder svingen. Koksen blir antent med et blaff, og jeg mister bøtta i bakken. Det tar til å brenne i dopapiret jeg har reivet hele kroppen inn i, men jeg tror ikke Aksel merker at jeg river flere tørk av venstrearmen og tråkker på dem. Apachen hans steiler som om det skulle være en virkelig hest, og i langsom kino tipper han baklengs. Lydene som kommer fra ham nå, har ingenting med danseglede å gjøre, men desto mer med en lengsel etter hans moderlige opphav. Det er mer hell enn dyktighet, mer ren og skjær flaks enn kalkulert planlegging, for uten at jeg har tenkt å være det, er jeg plutselig bak ham og kan drive ham foran meg på stien oppover mot huset hans, slik at han ikke kaster seg på sykkelen og haster ned igjen mot Skogli. Jeg aner ikke hva slags lyder mumier gir fra seg, så jeg legger meg på en lang, dyp aaaa. Det hadde sikkert gått like bra med en konsonant, for da Aksel forserer ungbjørka og stormer videre, kan han umulig høre noen andre lyder enn dem han selv lager. For sikkerhets skyld løsner jeg likevel sykkelpumpa hans og dunker den mot sinkbøtta. Da han runder eika på bakketoppen og forsvinner, forter jeg meg å tømme koksen i bekken på nedsida av stien. Angrer straks at jeg ikke hadde vett nok til å kaste alt dopapiret dit og la det brenne opp, men tenker at jeg kan
31
legge det nederst i den lille gropa jeg gravde til bjørkeleggen. Med dopapiret hengende i laser rundt meg drar jeg stammen innover i skogen mens jeg håper at Aksel fortsetter å løpe til han er hjemme. Hvis han neste dag undersøker stedet der han så mumien, er det viktig at det ikke finnes et eneste spor etter meg. Det kan også hende at han forteller hva han har opplevd, til faren, og at selveste sakføreren kommer for å undersøke åstedet. Selv om jeg egentlig tviler på det, forter jeg meg alt jeg kan, og kaster dopapir og bjørka ned i gropa og dekker med mosen jeg har lagt på si. Jeg forter meg tilbake til stien, og som en indianer finner jeg en kvist og bruker den til å viske ut sporene etter det som skjedde ved vindfallet. Så gjemmer jeg sinkbøtta på den andre sida av bekken, setter meg opp på Apachen og slipper på nedover mot Skogli. Vinden mot ansiktet, knastringen av hjula mot kongler og småstein, lukta av vår som kommer kastende imot, alt dette fyller meg med den samme følelsen som på niårsdagen min, da en predikant fra Froland la hendene på meg og sa jeg var frelst. Jeg føler meg like uovervinnelig, like usårlig, samtidig vektløs, som om tyngdekraften helt har gitt meg opp og jeg hvert øyeblikk kan sveve av gårde som en engel. Det stikker til i mellomgolvet, og jeg får tapper i ørene, men jeg tråkker bare på enda hardere, til slutt triller hjula fortere enn jeg klarer å trampe, så jeg hogger giret et trinn ned for mer å ha følelsen av å jage hælene inn i flankene på hesten. Den mekaniske lyden minner om å ta ladegrep på et gevær. Hoka-hey, det er en god dag å dø på. Hoka-hey, det er en god dag å leve. En god dag
32
Brødrene Enok og Seth utfyller hverandre på alle områder, og er så nære som brødre kan være – gjennom hele oppveksten. Men hva skjer med forholdet når den ene forelsker seg i den andres kjæreste?
Menighetsforstander Melkior har et forhold til en ulykkelig gift kvinne. Da hun dør av hjertestans i senga hans, er gode råd dyre. Melkior finner en vei ut av dilemmaet, men innser snart at den leder inn i et nytt og større uføre.
Begjær er en av livets store drivkrefter. I barndommen kan det bety å ha lyst på en venns fine sykkel. Men livet blir mer komplisert når du blir eldre og begjæret rettes mot noen som allerede er i et forhold.
Levi Henriksen forteller med sprudlende overskudd i de tre novellene i Som vi forlater våre skyldnere. Varmt og nostalgisk, men først og fremst medrivende og universelt om det å ønske seg noe annet enn det man har, med plott der du alltid kan forvente deg det uventede.
levi henriksen (f. 1964) slo igjennom med et brak med Snø vil falle over snø som har falt i 2004. Henriksen er kjent for å legge handlingen i sine noveller og romaner til den fiktive bygda Skogli, hvor han skildrer bygdefolkets liv på godt og vondt.
ISBN 978-82-419-5846-5
ISBN 978-82-419-5846-5
9 788241 958465
foto: Thomas Brun, NTB
