90 mm
145 mm
(Fra boken)
221 mm
Etter fullskalainvasjonen av Ukraina i 2022 har russerne igjen fått øynene opp for Svalbards strategiske betydning. Norge og Vestens sanksjoner har kneblet russisk aktivitet og forsuret forholdet mellom nordmenn og russere på øygruppa og har ført til provokasjoner fra russerne. Sterkt inntrykk gjør møtet med ukrainske Galina, som hoppet over bord fra et sovjetisk cruiseskip i en fjord på Svalbard i 1985 – og som forfatteren møter i det krigsherjede Ukraina. Ingen har bedre forutsetninger for å skrive denne boken enn forfatter Birger Amundsen, som har tilbrakt store deler av livet på Svalbard.
ISBN 978-82-419-6025-3
SPILLET OM SVALBARD
«Toget er mørklagt, alle vinduene er tildekket og tapet igjen. Det er 9. mai 2022, og jeg er underveis sørøstover i Ukraina. For russerne er dette Seiersdagen, for ukrainerne er det nådeløs krig. Det er min interesse for Svalbard i den gamle, kalde krigen og den nye varme krigen som har bragt meg hit. På vei mot fronten.»
I denne boken tas du med inn i spillet om Svalbard etter andre verdenskrig og fram til i dag. Du møter spioner og avhoppere, konsuler og KGB-agenter, ambassadører og gruvearbeidere. Boken avslører sovjetrussiske planer for å okkupere Svalbard ved bruk av sovjetiske gruvearbeidere under den kalde krigen.
BIRGER AMUNDSEN
«I det øyeblikket krigen var et faktum, skulle gruvearbeidere fra Barentsburg og Pyramiden bli fløyet til et bestemt sted langs den fem kilometer lange veistrekninga mellom Longyearbyen og flyplassen. Med våpen i hånd skulle veien sperres og nordmenn hindres å ta seg ut til flyplassen.»
32 mm
145 mm
B I R G E R
90 mm
A M U N D S E N
SPILLET OM SVALBARD
B I R G E R A M U N D S E N (f. 1948) har vært tilknyttet Svalbard i nærmere femti år som ingeniør, journalist, redaktør, fotograf og forfatter. Han har utgitt en rekke bøker fra polarlandet, produsert filmer og vært redaktør av Svalbardposten.
SPILLET OM SVALBARD
B I R G E R
A M U N D S E N
SPILLET OM SVALBARD
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2024 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Trine + Kim Design Forsidefotografier ved Birger Amundsen Kart: Geir Steigan Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Capitolina 11/15 pkt. 1. opplag 2024 ISBN: 978-82-419-6025-3 Forfatteren og forlaget har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor. Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
LITT OM STEDSNAVN I BOKEN Boken er blitt til i en tid med store og pågående endringer i Europa. Gjennom kald krig, Sovjetunionens kollaps og fram til dagens russiske angrepskrig i Ukraina. Flagg heises, og flagg fires, gamle helter knuses, og nye helter overtar. Sovjetunionens opphør i desember 1991 førte til at femten republikker ble selvstendige land. Hviterussland var ett av disse. I mai 2022 ble det norske navnet på landet endret til Belarus. Fra offisielt norsk hold ble det påpekt at avgjørelsen ble gjort for å framheve Belarus og belarusisk som noe distinkt forskjellig fra Russland og russisk, og at det var «en viktig symbolsak for den belarusiske demokratibevegelsen». I de tretti årene som er gått siden min første reise til Ukraina i 1994, har landet gått løpet fra fredfull selvstendighet til revolusjon, okkupasjon, invasjon og krig. Etter Ukrainas selvstendighet i august 1991 har stedsnavn og personnavn i økende grad blitt ukrainisert. Den store endringen kom med okkupasjonen av Krimhalvøya og Donbas i 2014 og den russiske invasjonen 24. februar 2022. Krigen har ført til at Ukraina i enda større grad distanserer seg fra alt russisk, særlig gjelder det navn på regioner, steder, byer, gater og plasser; som Kiev til Kyiv, Kharkov til Kharkiv, Lvov til Lviv, Zaporozje til Zaporizjzja, Donbass til Donbas, Odessa til Odesa, Krim til Krym – og personnavn som russiske Vladimir til ukrainske Volodymyr.
5
Dnepr er den mest sentrale elva i Ukraina. Med utspring i Russland renner den gjennom Belarus og videre tvers gjennom Ukraina fra Kyiv i nord til Kherson i sør. Elva som i dag heter Dnipro, bruker jeg konsekvent det gamle navnet Dnepr på, som elva fortsatt het i 1994. Valget er praktisk motivert, ikke politisk, i og med at byen som tidligere het Dnepropetrovsk på russisk og Dnipropetrovsk på ukrainsk, i 2016 ble omdøpt Dnipro og derfor lett kan forveksles med elva. Ukraina er inndelt i tjuefire oblaster som jeg oversetter med fylke, men som i mange sammenhenger på norsk også omtales som område, distrikt, region eller provins. Transkribering av russiske og ukrainske navn er vanskelig fordi det brukes forskjellige former på ulike europeiske språk. Ofte blir den engelske formen ubevisst brukt i Norge. Den russiske fullmektigen i Trust Arktikugol, Jevgenij Buznij, som skrev Dagbok fra Spitsbergen, brukte selv den engelske transkripsjonen Eugene Bouzney under sitt opphold på Svalbard. Den russiske forfatteren Maksim Gorkij, på engelsk Maxim Gorky, har gitt navnet til det sovjetiske cruiseskipet i boken. Jeg skriver «Maxim Gorkiy», som det sto malt i baugen på skipet den gang det seilte på Svalbard.
TIDSSPRANGET Jeg hoppet over bord fra det sovjetiske passasjerskipet «Maxim Gorkiy». Jeg kunne blitt drept idet jeg traff vannet, eller kommet under propellen. Dette var utenfor en av verdens nordligste øyer, Spitsbergen. Vanntemperaturen var fem grader. Jeg arbeidet som bartender på skipet. Det var to menn fra KGB som gjorde meg så opprørt at jeg hoppet.
Galina nølte ikke. Hun klatret over rekka og gjorde et sprang. Det var tjue meter ned til havflaten. Hun sank ned i dypet. Det var 22. juli 1985. Idet hun åpnet øynene og så et svakt lys over seg, ble hun redd for å dø. Jeg ligger på rygg i en togkupe og betrakter et ørlite lys over hodet mitt, som et nålestikk i mørket. Nå og da blinker lyset, og Galina er i tankene mine. Vognen gynger og kaster på seg, som et skip i opprørt hav. Det gnisser og skriker i metall, det banker og slår. Det er natt, og jeg glir ut og inn av drømmer. Toget er mørklagt, alle vinduene er tildekket og tapet igjen. Det er 9. mai 2022, og jeg er underveis sørøstover i Ukraina. For russerne er dette Seiersdagen, for ukrainerne er det nådeløs krig. Det er min interesse for Svalbard i den gamle, kalde krigen og den nye varme krigen som har brakt meg hit. På vei mot fronten.
7
KONGEN 1975
Tåka lå tett over Nordenskiöld Land den dagen kong Olav svevde over fjellene rundt Longyearbyen sammen med statsminister Trygve Bratteli. Nede på bakken, under tåketeppet, ventet hundrevis av mennesker forgjeves. Alt var forberedt til minste detalj. Bordene var dekket til flere hundre gjester. Det var 14. august 1975, femti år etter at Svalbardtraktaten trådte i kraft, Svalbards nasjonaldag. I tillegg til jubileet var dette også dagen for den offisielle åpningen av flyplassen. Taler var skrevet og folket pyntet. Kongen sa noen ord fra oven. Han snakket med sysselmann Leif Eldring over flyets radio, beklaget at de ikke kunne lande, og ba sysselmannen overbringe de hjerteligste hilsener og gratulasjoner. Tre uker senere kom majesteten svevende på ny. Denne gangen landet SAS-flyet «Erling Viking». Det var 2. september, og kongen erklærte Svalbard lufthavn for offisielt åpnet. «La flyplassen bli et levende bindeledd mellom Svalbard og fastlandet og mellom alle landsdeler i vårt kjære fedreland», sa kongen. Isolasjonen var brutt, landet lå åpent for hele verden. Og verden skulle komme i flokk og følge.
8
I årene før flyplassen på Hotellneset ble en provisorisk fly stripe i Adventdalen brukt. Samme stripe som tyskerne benyttet under andre verdenskrig. I årene like etter krigen slumret Svalbard hen, inntil to brødre i 1956 fant ut at landet kunne få en viktig rolle for passasjerflyginger over polhavet. Ja, de så for seg Svalbard som «jordens luftgeografiske midtpunkt». Einar Sverre Pedersen var sjefnavigatør i SAS og flypioner i arktiske strøk. Gunnar Sverre Pedersen var sivilingeniør og oberstløytnant, med flyplassbygging som spesialfelt. Valget falt på Kvadehuksletta utenfor Ny-Ålesund. For øvrig samme område som amerikanske CIA-folk i et hemmelig oppdrag med fangstskuta «Godønes» sommeren 1955 mente var det best egnete stedet for en militær flybase. I likhet med CIA så Pedersen-brødrene, gjennom sitt selskap Norsk Polar Navigasjon, for seg en tre kilometer lang rullebane, i tillegg til hotell og alskens fasiliteter. Planen var storslagen, Ny-Ålesund ville bli et arktisk dreiepunkt. Kulldriften pågikk fortsatt i Kings Bay-gruvene, nå skulle forskning og turisme bidra. Alt så riktig så lyst ut, inntil det hele dreide mer og mer over til å bli et politisk anliggende. Norge tråkket også den gangen forsiktig rundt på tundraen, redde for å påkalle Sovjetunionens vrede. Selv etter alle årene som var gått siden Norge fikk suvereniteten, var russerne fortsatt ømskinnet når det gjaldt Svalbard. Norge ble tilkjent suvereniteten over Svalbard i 1920, som del av fredsoppgjøret etter første verdenskrig. Svalbardtraktaten ble inngått i 9. februar 1920 og trådte i kraft 14. august 1925. Tyskland og Russland fikk ikke være med på forhandlingene da de tok til i Paris i 1919. Det var seiersmaktene som forhandlet, og Tyskland var naturlig nok ikke medlem av den klubben. Det var heller ikke Russland, fordi vestmaktene ikke anerkjente
9
Russlands revolusjonsregjering. Det har Russland aldri glemt. Likevel erklærte sovjetregjeringen i 1924 at den ikke hadde innvendinger mot Norges suverenitet, og sluttet seg formelt til traktaten i 1935. Til tross for det ble det i årene etter den tid fortsatt murret i Kreml. En novembernatt i 1944 ble Norges utenriksminister Trygve Lie, som befant seg i Moskva i et oppdrag, innkalt til et møte med den sovjetiske utenrikskommissæren, Vjatsjeslav Molotov, Stalins nærmeste medarbeider. Molotov mente at Sovjetunionen var blitt diskriminert da traktaten ble vedtatt i 1920, og at det ikke lenger kunne aksepteres. Traktaten burde skrotes, og Spitsbergen, som øygruppen het den gangen, tilhøre begge land som en felles eiendom. Mens Bjørnøya burde tilhøre Sovjet unionen, ettersom den, ifølge Molotov, var en russisk øy fra gammelt av, og at det i så fall ville svare til begge lands sikkerhetsinteresser i nord. Lie sier at da Norges suverenitet over disse øyene i sin tid ble erklært, ble dette sett på som en stor seier. Nordmennene har i mange hundre år drevet fiske og fangst i de nevnte områdene. Han, Lie, hadde hatt inntrykk av at Bjørnøya også ble regnet som norsk. Han vil måtte tenke over de spørsmålene Molotov har reist, og han, Lie, håper at Molotov vil forstå ham. Selvfølgelig vil han, Lie, måtte rådføre seg med sin regjering. Men han vil gjerne legge til at britene og amerikanerne er interessert i de nevnte øyene, der det var blitt opprettet noen mindre norske garnisoner. I tre år hadde disse garnisonene sendt værvarsler fra øyene. Han, Lie, ber Molotov gi ham tid.1
Russere flest er overbevist om at Russland har en vel så lang historie på Svalbard som Norge. Russiske arkeologer hevder
10
at Svalbard egentlig ble oppdaget av pomorer fra det nordlige Russland flere årtier før nederlandske Willem Barentsz i 1596 oppdaget, eller gjenoppdaget, landet han kalte Spitsbergen. Mens den norske fortellingen forholder seg til den korte teksten «Svalbardi fundr» i en islandsk årbok for 1194. Norrøne sjøfarere seilte vidt og langt på den tiden, og Svalbard lå i likhet med Grønland godt innenfor deres rekkevidde. I likhet med borgere av andre nasjoner som har signert Svalbardtraktaten, Parisavtalen, som russerne omtaler den som, har Russlands borgere rett til adgang og opphold «uten hensyn til grunn eller formål» og kan uhindret drive alle former for virksomhet. En rett først og fremst Sovjetunionen, i dag Russland, har benyttet seg av. Det russiske statlige gruveselskapet Trust Arktikugol hadde tidligere virksomhet i tre kullbyer, Pyramiden innerst i Isfjorden, Grumantbyen like ved Longyearbyen, med Colesbukta som utskipningshavn, og Barentsburg ytterst i fjorden. En kullby eksisterer så lenge det finnes kull i umiddelbar nærhet. Grumantbyen ble nedlagt i 1961, Pyramiden i 1998. Kravet fra Molotov ble ikke fulgt opp, og Svalbard slumret videre inntil brødrene fra Trondheim kom støvlende og pekte på slettelandet i munningen av Kongsfjorden. Planene utløste behersket begeistring hos norske myndigheter, men ingen klar motstand. Ikke før den store bjørnen begynte å røre på seg og påsto at flyplassen kunne brukes militært. Og dermed braket det løs, mens de to brødrene ikke lot seg affisere av støyen. De mente at myndighetene tok for mye hensyn til Moskva, og at de måtte tåle at Kreml var misfornøyd. Hva ville skje om Sovjetunionen i en øst–vest-konflikt valgte å okkupere flyplassen, eller svare på planene med å bygge sin egen flyplass? Da ville Svalbard fort ende opp som noe ganske annet enn et luftgeografisk midtpunkt.
11
Da norske myndigheter oppdaget at amerikanske penger og militære krefter var involvert i Pedersen-planene, ble de skrinlagt. At Svalbard skulle bli et konfliktområde mellom USA og Sovjet, med lille Norge dyttet ut på sidelinjen eller skviset mellom kjempene, var noe norske myndigheter fryktet mest av alt. Etter hvert stilnet det hele av, inntil en ny plan om flyplass ble lansert. Nå fra norske myndigheter og ikke som et privat initiativ. Problemet med en flyplass er Svalbards beliggenhet. For uansett hvor sivil en flyplass måtte være, er overgangen fra sivil til militær kun fargen på flyene. Russerne fryktet at en flyplass fort vekk kunne ende opp som en framskutt base for angrep mot Sovjetunionen. Sovjet viftet som alltid med traktaten og framholdt særlig at en flyplass var brudd mot artikkel 9, hvor det står at Svalbard «aldri må nyttes i krigsøiemed», og at Norge forplikter seg til ikke å opprette eller tillate opprettet flåtebase eller anlegge noen form for befestning. Kravet om helårsflyplass utenfor Longyearbyen vokste utover i 1960-årene. Og så fort russerne innså at de ikke kom noen vei med protestene, krevde de at flyplassen ble bygd og drevet som et felles sovjetisk-norsk prosjekt. «Det var altså tanken om fellesskap fra forhandlingene i 1944/45 som på et vis ble tatt opp igjen, men i en langt mere begrenset form», skriver tidligere utenriksminister John Lyng (H) i sin erindringsbok Mellom øst og vest. Det norske standpunkt var imidlertid fra første stund klart nok. Anlegg av en flyplass på Svalbard kunne bare foretas i den norske stats regi. Det var en konsekvens både av vår råderett etter Svalbardtraktaten og av traktatens prinsipp om likestilling for de øvrige signatarmakter. Hvis vi aksepterte Sovjets krav, måtte vi også godta
12
lignende krav fra andre signatarmakter. Jeg hevdet konsekvent overfor russerne at dette ville føre til helt uholdbare tilstander. Denne argumentasjon ble omsider godtatt.
Det endelige vedtaket om å bygge flyplassen ble fattet av Bratteli-regjeringen i mai 1971, uten at russerne fulgte opp sine tidligere protester. Allerede under planleggingen av flyplassen fantes en frykt for at russerne kunne ta kontroll over den om det brøt ut krig. Forsvarsminister Otto Grieg Tidemand advarte mot å bygge flyplass ut fra sikkerhetspolitiske hensyn. Skulle den likevel bli bygd, måtte flyplassen kunne ødelegges i en krisesituasjon. Forsvarets overkommando insisterte på at det måtte bygges et såkalt demoleringsanlegg. Et anlegg hvor det på forhånd var plassert sprengstoff for raskt å kunne ødelegge rullebane og oppstillingsplasser i tilfelle krig. Det framkommer av tidligere hemmelige dokumenter som avisen Nordlys har studert.2 «Å bygge flyplassen uten noen form for forhåndsplanlagte ødeleggelsesmuligheter vil bety at den i krig eller krisesituasjoner vil representere en ikke uvesentlig trussel mot oss. Samtidig antas den å bli av spesiell interesse både for Sovjet og NATO», skrev Forsvarets overkommando i februar 1972. Likevel ble planen om et demoleringsanlegg aldri gjennomført. Ingen kjente til at russerne allerede da var i gang med å legge planer for å ta kontroll over flyplassen. Dette skal jeg komme tilbake til. At norske myndigheter var positive til at russerne etablerte seg med eget mannskap på flyplassen, hadde også sitt å si for humørskiftet. Kravet fra russerne var tjue til tretti personer. Luftfartsdirektoratet svarte at fem, seks fikk holde. Det var tross alt ikke snakk om mer enn ett til to fly i måneden.
13
Lille julaften 1975 landet et russisk transportfly på den nyåpnede flyplassen med fire koner medfølgende dobbeltsenger. Det utløste en av de mest kuriøse konfliktene noensinne på Svalbard. Det ble vitset og ledd, men saken utviklet seg til en beinhard maktkamp uten spor av humor. Konflikten kjent som «konesaken» handlet utelukkende om hvem som til sjuende og sist bestemmer på Svalbard. Konene, med sengene, flyttet inn på de fire hyblene Aeroflot hadde leid i Longyearbyen gjennom Luftfartsdirektoratet. I tillegg leide Aeroflot en hybelleilighet og en større familieleilighet til Aeroflots stasjonssjef. Tallet fem til seks var absolutt fra norsk side, en avtale var en avtale, og konene telte med. Ett var den politiske reaksjonen i en tid hvor forholdet allerede var anstrengt. Noe annet var at folk i Longyearbyen reagerte. Det var ikke snakk om at de ville godta at russerne kunne ta seg slik til rette, samtidig som gruvefolket hadde akseptert at de ikke kunne ha kona boende permanent på hybelen, kun over kortere tid under besøk – og da etter avtale med kullselskapet. Det fantes en overenskomst for alt i gruvebyen, et fundament og en balanse opparbeidet gjennom generasjoner. Norske myndigheter ville på ingen måte slå i bordet, et språk som de fleste russere forstår, men tøflet forsiktig rundt og snakket om å løse saken «i minnelighet». Russernes press ble oppfattet som utidig og skapte i neste omgang et dårlig forhold mellom Aeroflots personell og den norske befolkningen i Longyearbyen. Spørsmålet folk stilte seg, var hvordan lille Norge skulle kunne ivareta suvereniteten over Svalbard når de ikke engang klarte det i Longyearbyen.
90 mm
145 mm
(Fra boken)
221 mm
Etter fullskalainvasjonen av Ukraina i 2022 har russerne igjen fått øynene opp for Svalbards strategiske betydning. Norge og Vestens sanksjoner har kneblet russisk aktivitet og forsuret forholdet mellom nordmenn og russere på øygruppa og har ført til provokasjoner fra russerne. Sterkt inntrykk gjør møtet med ukrainske Galina, som hoppet over bord fra et sovjetisk cruiseskip i en fjord på Svalbard i 1985 – og som forfatteren møter i det krigsherjede Ukraina. Ingen har bedre forutsetninger for å skrive denne boken enn forfatter Birger Amundsen, som har tilbrakt store deler av livet på Svalbard.
ISBN 978-82-419-6025-3
SPILLET OM SVALBARD
«Toget er mørklagt, alle vinduene er tildekket og tapet igjen. Det er 9. mai 2022, og jeg er underveis sørøstover i Ukraina. For russerne er dette Seiersdagen, for ukrainerne er det nådeløs krig. Det er min interesse for Svalbard i den gamle, kalde krigen og den nye varme krigen som har bragt meg hit. På vei mot fronten.»
I denne boken tas du med inn i spillet om Svalbard etter andre verdenskrig og fram til i dag. Du møter spioner og avhoppere, konsuler og KGB-agenter, ambassadører og gruvearbeidere. Boken avslører sovjetrussiske planer for å okkupere Svalbard ved bruk av sovjetiske gruvearbeidere under den kalde krigen.
BIRGER AMUNDSEN
«I det øyeblikket krigen var et faktum, skulle gruvearbeidere fra Barentsburg og Pyramiden bli fløyet til et bestemt sted langs den fem kilometer lange veistrekninga mellom Longyearbyen og flyplassen. Med våpen i hånd skulle veien sperres og nordmenn hindres å ta seg ut til flyplassen.»
32 mm
145 mm
B I R G E R
90 mm
A M U N D S E N
SPILLET OM SVALBARD
B I R G E R A M U N D S E N (f. 1948) har vært tilknyttet Svalbard i nærmere femti år som ingeniør, journalist, redaktør, fotograf og forfatter. Han har utgitt en rekke bøker fra polarlandet, produsert filmer og vært redaktør av Svalbardposten.