Stjernestøv by Vigmostad & Bjørke

StjernestĂ¸v Stjernebarnet

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2020 Dette er et offisielt lisensprodukt basert på NRKs julekalender STJERNSTØV, produsert av NRK Super. Serieskapere: Karianne Lund og Ida Sagmo Tvedte. Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsillustrasjon: Mateusz Pek Illustrasjoner: Mateusz Pek Papir: 130 g Alto naturel 1,5 Boken er satt med Sabon 14 pkt. / 21,5 pkt. 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-419-5181-7 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Basert pĂĽ NRKs julekalender StjernestĂ¸v, av Ida Sagmo Tvedte og Karianne Lund. Skrevet av Karianne Lund.

Slik begynte det ... For lenge, lenge siden, så langt mot nord det er mulig å komme, bodde det et folk. De jaktet og fisket og levde av det naturen ga dem.

Den lille landsbyen deres ble ødelagt …

En liten gutt på syv år gikk bakerst i følget med moren sin og kjempet seg fram i den tunge snøen.

En mørk desembernatt kom det en voldsom storm.

… og de ble tvunget ut på vandring for å finne et nytt hjem.

Til slutt orket de ikke å gå lenger.

Da det så ut som om alt håp var ute ...

... kysset moren hånda til gutten.

Moren forvandlet seg til en stjerne ...

I det samme skjedde det noe magisk.

... som viste vei.

Stjerna ledet folket til et nytt hjem.

I hånda til den lille gutten, der moren kysset ham, lå en lysende stein.

Da gutten åpnet hånda, trakk stormen seg tilbake.

Gutten ble kalt stjernebarnet, og siden den dagen har det alltid vært et stjernebarn i Nord. Et barn som gir stjerna kraft.

En stormfull bursdag Den dagen Elly fylte syv år, våknet hun tidligere enn vanlig. Hun lå helt stille og prøvde å kjenne etter om noe var annerledes. I går hadde pappa sagt at hun ville merke det når de kom – kreftene. Hun ville kjenne det. Men hvordan kunne hun vite hva hun skulle kjenne etter? Hun hadde jo aldri hatt magiske krefter. Elly snudde seg over på ryggen. Hvis hun kikket gjennom hullet i taket, kunne hun se rett opp på Nordstjerna. Nå syntes hun den lyste sterkere enn vanlig. Det var stjerna som ga de magiske kreftene. Alle i stjernefolket kunne lage alt mulig fantastisk av snø og is bare ved å løfte hendene – skulpturer, snøhusene de bodde i, men

også snøstormer og skypumper. Takket være kreftene kunne de også hoppe høyere og løpe fortere enn noe vanlig menneske. Elly holdt hendene opp foran seg, sånn som hun hadde sett de voksne gjøre når de brukte magien. Kanskje hvis hun konsentrerte seg veldig, så kunne hun lage et nytt mønster i veggen av snø ved siden av senga? Mamma hadde laget isrosene som var der nå, de glitret så vakkert i lyset fra stjerna. Prikket det ikke litt? Jo! I hvert fall i lillefingeren, og kanskje i den ene pekefingeren. Elly satte seg spent opp, fortsatt med hendene foran seg. Hva skulle hun prøve å lage først? Kanskje en tegning av mamma og pappa i snøen? Eller en fjellrev! Eller kanskje bare et fint mønster i taket? Elly smilte ved tanken. Det var tungt å sitte der med strake armer. Prikkingen, som hadde virket så lovende, føltes mer som kløe. Elly gnei albuen inntil kroppen. Nå kilte det inni håndflaten også, og mellom fingrene. Elly ga opp, hun knyttet nevene og boret neglene inn i håndflatene. Det kom jo ikke noen krefter. Hun sukket og lot seg synke ned på skinnfellen. Hva er vitsen med å være stjernebarn hvis man ikke har krefter? Vinden utenfor fant hullet i taket, og små dryss

av snø blåste inn og traff nesa hennes. Hun prøvde å fange snøfnuggene med tunga. Kanskje hun burde være ute? Nærmere stjerna? Det var jo der kraften kom fra. Elly snudde seg og tittet gjennom den buede åpningen, inn til foreldrene. Senga deres var bygget inn i en liten hule i veggen. Faklene var slukket, og hun skimtet pappas hode, et virvar av svarte krøller. Hun kunne høre at begge snorket, mamma lavt og pappa høyt, annenhver gang. Hvis hun var rask og listet seg ut, bare en liten tur, kunne hun være tilbake i senga før de våknet. Forsiktig hoppet hun ned på det snølagte gulvet og smøg seg så stille hun kunne forbi foreldrene. Det var helt stille ute. Det eneste som hørtes, var vinden som fikk det til å rasle i tørrfisken på de store stativene, eller hjellene som det het. Her oppe i Nord var det mørkt nesten hele døgnet. Men Elly likte det, da kunne hun alltid se stjernehimmelen. Hun stoppet opp et lite stykke fra snøhuset og kikket seg rundt. For å komme nærmere stjerna måtte hun opp på det høyeste punktet. Blikket falt på Stjernestøvfjellet. Der oppe syntes en sky av glitrende stjernestøv mellom fjellet og Nordstjerna. Det var som en liten del av galaksen steg opp fra fjelltoppen og strakte seg mot universet.

Den magiske skyen hadde oppstått den dagen Nordstjerna ble til, og folket i Nord brukte den til å hjelpe menneskene. Ellys foreldre og alle andre voksne kunne gå inn i skyen og forvandle seg til stjernestøv. Da kunne de hjelpe mennesker som hadde gått seg bort, med å finne hjem igjen, men uten å synes selv. Stjernestøvfjellet raget over alt annet, men der oppe var det nesten alltid noen, enten på vei inn eller ut av skyen. Og det var bare de voksne som fikk lov til å gå dit. Elly sukket og lot blikket gli til andre høydene i nærheten. Fjellet bak landsbyen var ikke like høyt, men det fikk duge. Elly kunne alle snarveiene mellom snøhusene, og snart sto hun ved foten av fjellet. Et stykke opp i fjellsida ble snøen dypere. De bare føttene hennes sank stadig gjennom. Elly kikket ned på landsbyen og tenkte på mamma og pappa. De hadde vel ikke våknet ennå? Prøvende satte hun seg på knærne og krabbet forsiktig oppover det siste stykket. Elly ble stående noen sekunder på toppen av fjellet. I den lille landsbyen lå snøhusene strødd utover. Fra høyden lignet de små sukkertopper nede i dalen. Hun vendte ansiktet mot stjerna som om hun solte seg. Kom igjen, stjerne, sa hun, fyll meg med kraften din! Men hun kjente bare vinden som blåste håret foran ansiktet. Hun strøk det irritert vekk.

Hvorfor skjedde det ingenting? Pappa hadde jo sagt at kreftene skulle komme når hun ble syv år, hvis hun var klar. I dag fylte hun syv år. Og hun følte seg så klar som det gikk an å bli. Hun kikket nedover den bratte fjellsiden. Bortsett fra fotsporene hennes lå snøen hvit og urørt. Rett over snøhusene stakk det ut en hylle i fjellet. Snøen hang tungt over den. Et perfekt hopp. En gang hadde mamma satt utfor og brukt kreftene sine til å fly elegant over alle snøhusene og lande trygt på den andre siden. Kanskje magien kom først når man virkelig trengte den? Kanskje hvis hun prøvde seg på det samme som mamma, så ville stjerna gi henne krefter til å klare det? Elly la seg ned på magen og akte seg fram til kanten. Her var skaren glatt og hard. Langt der nede hadde folk begynt å våkne, og snøhusene lyste som små snølykter. Heldigvis var det fortsatt mørkt hjemme hos Elly. Hun skjøv seg prøvende fram og tilbake. Nattkjolen hennes var laget av mykt skinn og gled lett på snøen. Hun hadde akt her før, men ikke alene. Mamma hadde alltid vært med og styrt kjelken. Og hun hadde aldri fått lov til å hoppe ut fra fjellhyllen før. Elly tittet opp på stjerna. Hvis den eneste måten hun kunne klare hoppet på, var med magi, så måtte vel stjerna hjelpe henne? Elly trakk pusten og dyttet fra.

Først gikk det ganske sakte, men så ble hellingen brattere og farten større. Suget begynte i magen og bredte seg helt ned i tærne. Var dette egentlig så lurt, burde hun prøve å stoppe? Men snart fant hun en rytme, svingte elegant forbi steiner og fjellbjørk som stakk opp av snøen. Hun var ikke redd lenger. Nå kilte det mest. Elly ulte av fryd. Snart måtte hun vel komme til hoppet, men hun klarte ikke å få øye på det. Hun presset håndflatene ned i snøen for å bremse i en sky av snø. Alt var bare hvitt rundt henne. Hvor var hoppet? Hjemme hos Elly hadde foreldrene nettopp stått opp. De listet seg på tå og hvisket til hverandre mens de pyntet bursdagskaka. Pappa tente det siste lyset på kaka med en bekymret mine. – Hun våkner nok snart, sa han. – Håper bare hun er klar. – Det kommer til å gå fint, sa mamma ømt. – Tror du? sukket pappa. – Det er et stort ansvar. Kreftene må tøyles, og hun må lære seg å bruke dem varsomt. Elly er jo ikke alltid så tålmodig av seg. Mamma løftet kaka forsiktig opp mens hun smilte beroligende til ham: – Du skal se det går bra.

I samme sekund suste Elly ut fra fjellhylla i voldsom fart. I det bakken forsvant, svimlet det for henne. Hun knep igjen øynene med et lite skrik. Heldigvis syntes hun å merke at kreftene var på vei. Hun fløy gjennom løse luften i det som synes som en halv evighet, og nå var hun sikker. Stjerna ville ikke svikte henne. Hun så for seg at hun svevde over landsbyen.

Elly åpnet øynene igjen. Rett der borte skimtet hun sitt eget hus. Bakken kom farende mot henne i full fart. Dette ble nok ingen elegant landing bak snøhuset. Hun fløy rett mot det. Hun krøket seg sammen, prøvde å beskytte hodet. Med et brak raste hun gjennom veggen og landet foran foreldrene i en sky av snø og is. Pappa holdt fremdeles kaka i hendene, men alle lysene hadde slukket.