Sykt barnslig by Vigmostad & Bjørke

Hva er verst: å miste en venn, eller å miste seg selv? Trine er faktisk ikke sikker. Men om hun skal klare å beholde Stina som bestevenn, må hun nok bli en helt annen. En som går med sminke og sier de rette tinga. I hvert fall ikke en som kler seg ut som enhjørning. Som om det ikke er nok, mistenker Trine at mamma har fått seg kjæreste. Hvem er han? Hva slags fyr kan være bedre enn pappa? Og kan hun kanskje få mamma til å slå opp?

Sykt barnslig handler om det å ikke ville bli stor – og hvordan man kan vokse på det.

ISBN 978-82-419-5253-1

Ena – et imprint i Vigmostad & Bjørke Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2020 Tekst: Morten Solheim Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsillustrasjon og -design: Åshild Irgens Papir: 80 g Creamy Boken er satt med Adobe Garamond Pro 13 pkt./17,75 pkt. 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-419-5253-1 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no www.bakomslaget.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Til Mathilde Josefine

Enhjørning – Jeg blir ofte kalt barnslig, sier jeg. Pat ser ned på hendene sine. Han har sånne voksne mannehender. Tynne og lange med svarte hår på. Han holder en bunke konvolutter. – Men jeg ER jo et barn, ikke sant? – Hah! Jo, det har du sannelig rett i, sier Pat. – Man blir jo regnet som barn til man er atten år, og jeg er bare elleve og et halvt. – Ja, men da er det vel bare å fortsette med å være barn, da. Er det ikke? Pat smiler. Jeg liker Pat. Eller Pat og Pat. Det er det vi kaller ham. Pat har vært postmannen vår siden vi flytta inn. Jeg var så liten da, så da jeg skjønte at han var postmann, begynte jeg å kalle ham Postmann Pat med en gang. Han syntes visst det var greit, siden jeg fortsatt får kalle ham det. Han har 7

nok et annet navn i virkeligheten. Eller kanskje han faktisk heter Pat. Haha! – Er det ikke? sier Pat en gang til. – Jo. Jeg har uansett lyst til å være barn i alle fall i ett år til. Men med de vennene jeg har nå, så vet jeg ikke om jeg får det til. De er ikke på samme nivå som meg. – Hva mener du? spør Pat. – Vil du høre alt? – Alt sammen, sier Pat. – Dere er siste stopp på ruta mi, så jeg har god tid. – Ok, sier jeg. – Det begynte forrige torsdag. * – Hva skal du ha på deg på skoleballet, spurte Stina. – Skoleball? – Følger du ikke med eller, Trine? Vi er invitert til å være med på sjuendeklasses skoleball i år! Jeg skjønte ingenting. Sjetteklasse har aldri fått være med på ballet. Aldri! Og hva skal vi der egentlig? – Hallo, Trine! Jeg spurte hva du skulle ha på deg på ballet, ikke hva hovedstaden i Belgia er. Svar da! – Brussel, sa jeg. 8

– Hæ? – Hovedstaden i Belgia. Den heter Brussel. – Jeez, Trine! Hva skal du ha på deg på skoleballet? Jeg lot som om jeg faktisk hadde en plan. – Det kommer litt an på, sa jeg. – Men om det er utkledning, skal jeg ha på meg enhjørnings-onepiecen. Stina fikk et uttrykk i ansiktet jeg aldri har sett før. Og vi har kjent hverandre i ganske mange år, for å si det sånn. – Er du helt DUST eller, Trine? Er du HELT DUST? Stina skrudde opp utestemmen: – Det er ikke KARNEVAL! Vi snakker kjoler og dresser og slips. – Eh, sa jeg. Men Stina var ikke ferdig. – Ja, kanskje til og med TOPPER som gjør at PUPPENE synes. Og siden du faktisk HAR pupper, så er kanskje det noe for deg. – Men …, sa jeg. – Men? Du har tenkt å komme som ENHJØRNING! Man kan få bakoversveis av stemmen til Stina. Farmor pleide å si det da vi var små. Og Stina og jeg svarte i kor: – Men du HAR jo bakoversveis, farmor! Og så kranglet vi mens vi sugde på dropset vi fikk som belønning for å gå 9

ut. Hver gang Stina kalte farmor for farmor, begynte vi å krangle om hvem som hadde rett til å kalle henne det. Jeg følte at jeg måtte protestere, sånn at farmor ikke skulle ende opp med et ekstra barnebarn med utestemme. Innerst inne visste jeg at farmor likte Stina ganske godt. Og enda lenger innerst inne kjente jeg en varm følelse hver gang Stina kalte henne farmor. Da delte vi liksom noe. – HALLO, TRINE!? Stina veivet med armene. – Det med enhjørning var bare tøys, sa jeg. – Faktisk skylder mamma meg en ny kjole, siden hun farga den hvite lysegrønn. Hun sa det var sokkesnoken som hadde gjort det. – Sokkesnok? Herregud, Trine! Jeg tok ikke hintet og babla videre. – Ja, du vet det lille dyret som spiser sokker, sånn at det alltid mangler én? Stina himlet med øynene. Det hadde hun ikke gjort om det var for et halvt år siden. For et halvt år siden hadde Stina diktet videre på historien om sokkesnoken. Hun hadde sikkert sagt at det var det samme dyret som spiste leksene hennes. Stina gjør aldri lekser, men hun har alltid morsomme unnskyldninger. Det vil si, det siste året har Stina blitt mindre og mindre 10

morsom. Hun får mindre humor jo mer sminke hun tar på seg. Jeg kremta. – Ja, men hva skal DU ha på deg, da? – Jeg skal i alle fall ikke være enhjørning, svarte Stina spydig. Så tok hun seg sammen. Det så ut som om hun kom på at jeg er bestevennen hennes. – Jeg ønsker meg en glitterkjole som glinser i lyset fra discokula. Tror du de har discokule? – Helt sikkert, sa jeg. – Det er jo ball! Stina smilte. Jeg ble varm. – Skal vi leke hos meg i dag? spurte jeg. – Trine! utbrøt Stina oppgitt. – Vi er snart tolv år! Vi LEKER ikke! Kan vi ikke heller rappe sminke og klær fra moren din? Øve oss til ballet lissom. – Jo, svarte jeg. – Da kan jeg spørre mamma om den kjolen også. – Det er best om moren din ikke er der, tror jeg. Hva med torsdag, når hun er på yoga? – Ja! Fett! sa jeg.

Jeg blåser i kjoler. Men jeg måtte si noe ungdommelig, for å ikke virke så sjokka. «Vi LEKER ikke lenger.» Hva er det for noe å si? Har vi slutta med det, liksom? Ja, sånn var det jeg oppdaga det. På en vanlig torsdag, da jeg sto i den vanlige skolegården og snakket med min vanlige bestevenn om det jeg trodde var en HELT VANLIG fest for barn. Sånn var det at jeg fant ut at jeg, Trine Halvorsen, er det aller siste barnet i sjetteklasse på Bjørkelunden skole. * Pat er stille. Han har latt meg prate ferdig, og jeg må ha prata lenge. Har jeg blitt en sånn pratmaker, nå? Det hørtes jo nesten ut som en ekte fortelling på slutten der. «Sånn var det at jeg fant det ut …» Kanskje jeg burde skrive teater eller noe. – Du, det første du sa, om at de kaller deg barnslig, men at du tross alt er et barn: Det var veldig fint sagt, sier Pat etter en stund. – Var det? sier jeg. – Ja, det vil jeg si. Det er ikke ofte man hører barn snakke om sin egen barndom. Barndom er jo nesten en filosofisk størrelse i seg selv, om du skjønner hva jeg mener? 12

Jeg skjønner overhodet ikke hva Pat mener. Filosofisk størrelse? Hva babler han om? Har han ikke fått med seg at jeg holder på å miste en bestevenn? At jeg ikke har noen å være vanlig barn sammen med lenger. – Vil du ha en kjeks til? spør Pat. – Ja takk, sier jeg og trykker i meg to. Jeg venter med å åpne postkassa til Pat har gått. Jeg vet at det henger en lapp der. Da det begynte, skjønte jeg ikke hvor de kom fra. Jeg trodde at det var en fe eller noe, som kom flygende med lapper til meg. «Jeg tror de er fra Pat», sa mamma en dag. Da ble jeg hjemme fra skolen en hel fredag, bare for å sitte i trappa og vente på Pat. «Er det du som henger opp lapper i postkassa vår», sa jeg. Pat bare smilte. «Lapper?» sa han, «nei, det har jeg ikke hørt noe om». Men jeg skjønte det nok. Og det var jo ikke så rart jeg at ikke skjønte det i starten. Det er jo ikke akkurat normalt å ha en postmann som skriver lapper. Men siden da har det altså vært en lapp i postkassa hver fredag. I dag også: «Alle voksne har vært barn en gang. (Men mange har glemt det.)»

Hallo? Er Pat synsk, eller? Jeg har jo nettopp fortalt ham at jeg er redd for å bli voksen. Og det er jo akkurat dette som er grunnen: Jeg kommer til å glemme alt som er gøy!

Sykt barnslig handler om det å ikke ville bli stor – og hvordan man kan vokse på det.

ISBN 978-82-419-5253-1