Tørr tysk riesling (9788241959592)

TØRR

TYSK RIESLING

TØRR TYSK RIESLING

RIESLING

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2023

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign ved forlaget

Baksidefoto: Eirik Sand Johnsen

Portrettfotografier: Jon Wyand

Andre fotografier: Jon Wyand

Vinmarkskart: © mapz.com

Vinmarksfotografier: VDP

Regional- og oversiktskart: Morten Løwe

Papir: 130 gr G-Silk

Boken er satt med Akzidenz-Grotesk Pro 9pt/13

1. opplag 2023

ISBN: 978-82-419-5959-2

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS

Kanalveien 51

5068 Bergen

Telefon 55 38 88 00

Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Rundt år 1900 var tørre eller halvtørre tyske rieslingviner blant verdens dyreste og mest etterspurte viner. Tysk vin hadde et enestående renommé, og prisene på de dyreste utgavene var høyere enn prisene på premier cru bordeaux. Men to verdenskriger og resesjonen på 1930-tallet gjorde at markedet for tyske kvalitetsviner nesten ble borte. De tradisjonelle eksportmarkedene forsvant, og selv om enkelte produsenter fortsatt satte kvalitet i høysetet, måtte mange legge om til en mer volumorientert produksjon. Mange begynte å bruke kunstgjødsel i vinmarkene, noe som førte til en enorm økning i produksjonsvolumet per hektar, nye vinmarker ble plantet på flat mark, der produksjonskostnadene var betydelig lavere enn i bratte kvalitetsmarker, og man satset mange steder på alternative druesorter til riesling, druesorter som lettere modnet, men som ikke ga samme kvalitet som riesling.

Da man i 1971 introduserte en ny vinlov der eneste kvalitetskriterium var sukkerinnholdet i druene, var det i realiteten den siste spikeren i kisten for tysk vin. På 1970-tallet, 1980-tallet og langt inn på 1990-tallet ble tysk vin derfor langt på vei assosiert med enkle, søtlige og billige hvitviner av typen Liebfraumilch, viner som oftest inneholdt lite riesling og mye av druesorten müller-thurgau.

Tysk vin hadde dermed vært gjennom en nedtur som savner sidestykke i vinens verden, og jeg har lenge hatt lyst til å fortelle historien bak denne nedturen.

På 1980-tallet var det imidlertid enkelte produsenter som gikk i bresjen for igjen å satse på tørre rieslingviner fra bratte kvalitetsmarker. Jeg smakte mine første tørre tyske rieslingviner på denne tiden, og selv om de fleste av dem fremsto som magre, syrlige, anemiske og fruktsvake, i hovedsak grunnet altfor høye avlinger, var det enkelte produsenter, særlig Breuer og Wegeler Deinhard i Rheingau samt Koehler-Ruprecht og Müller-Catoir i Pfalz, som viste veien. Og mot slutten av forrige århundre var det en klar bevegelse mot å produsere høyere kvaliteter av tørr tysk riesling, drevet frem særlig av produsentforeningen VDP (Verband Deutscher Prädikatsweingüter).

VDP introduserte begrepene Grosse Lage (GL) og Grosses Gewächs (GG) som betegnelser på henholdsvis de kvalitativt beste vinmarkene og de beste tørre vinene fra disse markene.

De siste 20 årene har jeg deltatt på «sneak preview»-smakingene av nye GGviner i regi av VDP som avholdes i Wiesbaden i slutten av august hvert år, og jeg har dermed fått muligheten til å danne meg et

bilde av utviklingen av tørr tysk riesling i nyere tid. Det har vært en fantastisk reise, kvalitetsutviklingen har vært enorm, og prisene på de aller beste vinene nærmer seg igjen prisene på topp bordeaux. På mange måter kan man derfor si at ringen er sluttet og at tysk vin er på full fart tilbake mot fortidens høyder. På basis av de mange smakingene av tørr tysk riesling siden årtusenskiftet har jeg derfor et klart bilde av hvilke vinmarker som danner grunnlag for de beste tørre rieslingvinene i dag, og hvilke produsenter som lager dem. Denne boken er derfor ikke bare en beskrivelse av historien til tørr tysk riesling samt av tysk vins voldsomme nedtur og påfølgende markante opptur, men også en guide til hvilke vinmarker som gir dagens beste tørre rieslingviner og hvilke

produsenter som står bak. Tørr tysk riesling defineres i dagens tyske vinlov som viner med mindre enn 9 g/l restsukker. Imidlertid har jeg inkludert enkelte produsenter som marginalt overstiger denne grensen, fordi vinene sensorisk fortsatt fremstår som tørre. Jeg har valgt å profilere det jeg mener er et 80-talls av de beste vinmarkene og 41 av de beste produsentene i dagens marked. Av disse 41 er 36 medlemmer av VDP. Et slikt utvalg vil selvfølgelig alltid danne grunnlag for diskusjoner. Den innsiktsfulle leser vil se at jeg har utelatt flere vinmarker med et historisk høyt renommé. Årsaken er at jeg ikke synes dagens vinkvalitet er god nok. Viel Freude beim Lesen!

Arne Ronold

Druesorten riesling har antagelig oppstått som en naturlig krysning (bier og blomster), mest sannsynlig i Rheingau. DNA-analyser (1998) viser at foreldrene er gouais blanc (heunisch på tysk) og en i dag ukjent druesort relatert til druesorten savagnin (traminer).

Gouais blanc er også en av foreldrene til chardonnay.

Den første omtalen av riesling sies å være i et dokument fra 1435, der Klaus Kleinfisch, kjellermester på Schloss Katzenelnbogen i Rüsselheim nær Frankfurt, beskriver inntekter og utgifter til Graf Johann IV von Katzenelnbogen: «item XXII ß umb setzreben riesslingen in die wingarten» (22 gullmynter for riesslingen-planter til vinmarken), men det forekommer også en omtale av druesorten rüssling i et dokument fra Worms i 1402. Den nåværende stavemåten, riesling, opptrådte første gang på midten av 1500-tallet.

På den tiden var det vanlig å tilplante vinmarkene med flere ulike druesorter, såkalt blandet tilplanting (Gemischter Satz), og den første henvisning til en vinmark tilplantet utelukkende med riesling finner vi i et dokument fra 1688 angående tilplantingen av en vinmark nær landsbyen Langenlonsheim, åtte kilometer syd for Bingen. Her bekrefter lokale myndigheter en tillatelse til en av landsbyens beboere til å tilplante en vinmark rett utenfor

INNLEDNING

byen på en bakke ved navn Löhrberg, der det i dag ligger en vinmark ved navn Löhrer Berg. Videre står det at vinmarken ikke skal tilplantes med en blanding av ulike druesorter, men kun med riesling. Mot slutten av 1600-tallet ble riesling i økende grad dyrket i Mosel og nær Worms, og i 1672 utsendte biskopen ved klosteret St. Clara i Mainz et dekret om at vinmarker med andre druesorter i Rheingau skulle plantes om til «rissling».

Schloss Johannisberg skriver på sine nettsider at eiendommen ble tilplantet utelukkende med riesling i 1720, men i sin bok Riesling Rediscovered (2016) hevder forfatteren John Winthrop Haeger at det kan dokumenteres at eierne av Schloss Johannisberg i 1720 også kjøpte inn andre vinplanter, blant annet orleans, muscat og pinot noir. Uansett ble Rheingau etter hvert omtrent synonymt med riesling, og druesorten ble også benyttet mye i de andre tyske vinregionene. Blant Tysklands 13 vinregioner er det i dag kun i Ahr, Baden og Franken at riesling ikke er den mest plantede druesorten.

På Kloster Eberbach lagret man fra tidlig på 1700-tallet de beste vinene i et lite rom kalt Das Cabinet, og betegnelsen Cabinet ble etter hvert benyttet på mer generell basis også av andre produsenter, særlig i Rheingau, om de beste og dyreste vinene.

Utover på 1700-tallet og inn på 1800-tallet ble det mer og mer vanlig å plante vinmarker utelukkende med riesling. Her bør det også nevnes at en av de viktigste hendelsene til rieslingdruens utbredelse i Tyskland var da erkebiskop og kurfyrste av Trier, Clemens Wenzeslaus, i 1787 krevde at innen syv år skulle alle kvalitativt svakere druer i Mosels

vinmarker byttes ut med riesling. Tidspunktet er viktig her. Wenzeslaus hadde stor makt innenfor den katolske kirken, og nettopp kirken var en dominerende vinmarkseier på denne tiden. Wenzeslaus’ befaling var som ordre å regne, og det ga store konsekvenser å ikke følge denne. I 1797 ble Tyskland

beseiret av Napoleon, og tre år senere ble Code civil gjeldende for Tyskland. Det vil si

at all eiendom tilhørende kirken ble sekularisert. Noe av det siste kirken rakk å gjøre som vinmarkseier, var dermed å foreta en massiv utrenskning av druesorter og replante med riesling i Mosel. Hadde vinmarkene vært på private hender, ville det neppe vært mulig å gjennomføre en slik ensretting. Og fokuset på riesling som kvalitativt sterkere enn andre druer fikk betydning langt utover Mosel.

På 1700- og tidlig på 1800-tallet begynte også enkelte vinmarker å få en viss status. De fleste viner ble gjerne solgt under et landsbynavn, men de mest berømte vinmarkene fikk også vinmarksnavnet på etiketten, for eksempel Kirchenstück i Pfalz, Steinberg og Marcobrunn i Rheingau og Scharzhofberg i Saar.

Parti fra kjelleren hos Schloss Johannisberg.

Myndighetene begynte på denne tiden også å skattlegge vinprodusentene ut fra hva vinene ble solgt for, og dermed så de første vinmarksklassifiseringene dagens lys.

Vinmarkene i Pfalz ble klassifisert i 1828, der Forster Kirchenstück tronet alene på toppen, så fulgte Rheingau i 1867, Mosel (distrikt Trier) i 1868, Mosel (distrikt Koblenz) i 1898, Nahe i 1901 og Mittelrhein og Ahr i 1902 og 1904. Det er blant annet disse klassifiseringene som har ligget til grunn for den nåværende definisjonen av Grosse Lage-marker.

Både Alexander Henderson (i The History of Ancient and Modern Wines fra 1824) og

Cyrus Redding (i A History and Description of Modern Wines fra 1833) skriver i sine bøker at riesling var den viktigste druesorten

for tyske hvitviner på den tiden, og at vinene var tørre. Begge disse forfatterne skriver at de tyske rieslingvinene generelt var tørrere enn de fleste franske hvitviner, og at de tyske vinene hadde en eksepsjonell holdbarhet, som ifølge Henderson ikke ble overgått av noen andre typer av vin. Det med tørrheten skyldes antagelig at det som måtte være av restsødme i de tyske vinene, ble balansert mot rieslingens høye syrenivåer slik at helhetsinntrykket ble tørt. Begge fremhever også Rheingau som det kvalitativt beste området med de dyreste vinene og nevner særlig Schloss Johannisberger som den beste vinen, fulgt av vinene fra Steinberg , Rüdesheimer Berg, Marcobrunn og Grafenberg.

Vinmarken Forster Kirchenstück i Pfalz.

Riesling er en druesort som setter skudd sent, og den er derfor relativt lite utsatt for vårfrost. Den modner også sent og trenger derfor vinmarker med god soleksponering for å gi best resultat, som oftest bratte åssidemarker ned mot en elv. På sitt beste gir den friske, elegante og syrlige viner med raffinerte aromaer som ofte relaterer til voksestedet. Men det var på denne tiden ikke alle årganger som ga modne rieslingdruer. I dårlige årganger fikk man derfor druer med lite sukker og ekstremt høy syre, og det var mange produsenter som i slike dårlige år benyttet seg av såkalt gallisering. Det var en metode som ble oppfunnet av den tyske kjemikeren Ludwig Gall i 1851, og som innebar at man tilsatte sukker og vann til en druemost med det formål å øke produksjonsvolumet og redusere syrenivået. Det førte til at begrepet Naturwein så dagens lys, viner laget på naturlig vis, uten sukkertilsetting, som et motstykke til galliserte viner.

Den første tyske vinloven kom i 1892, og en revidert utgave ble lansert i 1909. I begge ble gallisering tillatt, men i loven av 1909 ble bruken av prädikater og betegnelsen Cabinet forbeholdt Naturwein.

Produsentene av slik Naturwein, som gjerne ble solgt på auksjon (tysk Versteigerung), ønsket naturlig nok å beskytte dette privilegium, og det førte i 1910 til dannelsen av Verband Deutscher Naturweinversteigerer (VDNV), som i dag har endret navn til VDP.

De tørre toppvinene av riesling var på rundt år 1900 typisk laget med avlinger på rundt 20 hl/ha, og de ble spontangjæret med gjæren som naturlig var til stede på druene eller i kjellerne. Analyser av datidens viner viser et sukkerinnhold varierende fra noen få gram til opp mot 20 gram/liter, noe som betyr at vinene i dag ville bli klassifisert som tørre eller halvtørre. Renommeet var skyhøyt og prisene ditto. Og det var særlig rieslingvinene fra Mosel, Saar, Ruwer, Pfalz og Rheingau samt vinene fra Roter Hang nord for Nierstein i Rheinhessen som var etterspurt.

På en Christie’s-auksjon i 1877 ble en kasse Schloss Johannisberger Riesling

1862 solgt for 130 shilling, mens en kasse av Château Lafite 1865 (en stor årgang) gikk for 90 shilling. Tilsvarende hadde den engelske vinhandleren Berry Bros. & Rudd i sin prisliste fra 1896 den tyske Marcobrunn Cabinet 1862 til en pris av £ 10 per kasse, mens en Château Lafite 1870 (en legendarisk årgang) til sammenligning sto i £ 7,20 per kasse. Den samme listen inneholder også en Liebfraumilch til £ 3,10, som var noe mer enn hva vinene fra Château Léoville, Château Pichon Longueville og Château Margaux kostet. Og ifølge VDP ble en Ayler Kupp Riesling solgt i Tyskland i 1904 for 10 goldmark per flaske, mens en flaske Château d’Yquem på samme tid kostet 9 goldmark.

Andre halvdel av 1800-tallet og tiden frem mot første verdenskrig kan derfor med rette kalles for tørr tysk rieslings første storhetstid.

Da Titanic la ut på sin jomfrutur i 1912, sies den dyreste vinen på skipets vinliste å ha vært en riesling fra Roter Hang i Rheinhessen fra Weingut Franz-Karl Schmitt-Hermannshof, den gang en av de mest betydningsfulle vineiendommene i området. Det ligger noe nesten symbolsk i det at Titanic gikk ned med slike flasker i lasten og at tysk vin deretter gikk gjennom en nedtur av historiske dimensjoner.

Og nedturen startet allerede etter første verdenskrig. Tre av de viktigste eksportmarkedene forsvant. I Russland var tsarveldet styrtet og bolsjevikene hadde tatt makten, i USA kom forbudstiden, og britene, som hadde kjempet mot tyskerne under krigen, var ikke lenger interessert i å kjøpe tysk vin.

Så fulgte hyperinflasjonen i Tyskland i 1924, børskrakket i 1929, depresjonen på 1930-tallet og andre verdenskrig. Da krigen sluttet for tyskerne i 1945, var vinmarksarealet redusert fra 90 000 ha i 1914 til 50 000 ha i 1945. Og i 1945 var situasjonen for tysk vin om mulig enda verre enn etter første verdenskrig.

En ny vinlov hadde sett dagens lys i 1930. Den tillot dessverre fortsatt å benytte gallisering, men det som verre var, var at den også tillot å angi et opprinnelsessted, altså en vinmark eller et område, selv om dette ikke

NEDTUREN

stemte med virkelighetens verden. Det var nok at vinstilen var lik, at vinen hadde samme verdi eller at vinen kom fra en nærliggende vinmark. Det var også lov å angi et opprinnelsessted så lenge to tredjedeler av vinen kom herfra. Det var for eksempel lov å blande inn en tredjedel av vin fra Pfalz med to tredjedeler fra Mosel og så selge blandingen som moselvin. Og mange berømte vinmarksnavn ble misbrukt. Den eneste måten å skille den ekte varen fra de manipulerte produktene på, var via begrepet Naturwein.

I 1950 var utbyttet i tyske vinmarker i snitt 40 hl/ha. Endrede vitikulturelle praksiser, særlig en uhemmet bruk av kunstgjødsel, førte til at utbyttet ved introduksjonen av enda en ny vinlov i 1971 hadde økt til 80 hl/ha. På 1980-tallet var det vanlig med et snitt på over 100 hl/ha, med en foreløpig rekord fra 1982 på 173 hl/ha. Det sier seg selv at det ikke er mulig å lage høykvalitetsvin med en slik enorm overproduksjon. De siste ti årene har produksjonen i Tyskland i snitt ligget på 87 hl/ha.

Perioden etter andre verdenskrig så også fremveksten av en rekke kooperativer, der formålet var å sikre medlemmene en anstendig økonomi snarere enn å satse på høy vinkvalitet.

Et annet forhold som influerte på vinkvaliteten, var den såkalte Flurbereinigung, et

nasjonalt program for å omorganisere vinmarker med formål å effektivisere driften. På Rüdesheimer Berg i Rheingau betydde dette at man på 1970-tallet fjernet de opprinnelige terrassene, fylte på jord utefra, planerte og anla vinrader opp-ned på det bratte berget i stedet for å følge høydekurvene på langs. Ifølge lokale kilder tok det 30 år før vinene fra Rüdesheimer Berg fikk tilbake sin opprinnelige karakter.

I 1958 ble det også tillatt å anlegge vinmarker på steder som tidligere ikke var ansett å være velegnet til druedyrking, og man begynte også å plante alternative druer til riesling, i begynnelsen særlig müller-thurgau, som helt frem til midten av 1990-tallet

huxelrebe, optima og ortega mfl. Felles for alle disse druesortene er at de modner tidligere enn riesling, men uten unntak gir mindre god kvalitet tørre viner.

På 1950- og 1960-tallet så man også fremveksten av en søtere vinstil, noe som blant annet ble muliggjort via sterilfiltrering og tilsetning av sulfitter. De tidligere tørre toppvinene av riesling ble gjerne solgt med mer restsukker. Denne søtere vinstilen var i stor grad markedsdrevet og vant frem i en slik grad at den tørre rieslingstilen nesten var gått i glemmeboken på 1970-tallet. Mange av de vinene som hadde begeistret verdensmarkedet 100 år tidligere, eksisterte ikke lenger!

Vinmarken Rüdesheimer Berg Schlossberg i Rheingau.

EF (forløperen for EU), og det var mange markante forandringer. Kvalitet ble nå målt utelukkende ut fra druenes sukkerinnhold, og det ble ikke gjort noen forskjell på de ulike druesortene. Før 1971 var det registrert ca. 30 000 Einzellage (enkeltmarker) i Tyskland, men dette ble redusert i den nye vinloven til ca. 2700 marker. Vinmarker ble slått sammen, og intet Einzellage måtte i prinsippet være mindre enn 5 ha. Man mistet altså det etablerte finmaskede systemet, og vinmarkens betydning for vinens kvalitet var dermed forsvunnet. Man etablerte begrepet Grosslage som en samling av flere vinmarker (altså noe helt annet enn begrepet Grosse Lage) for å prøve å forenkle systemet. Men for forbrukeren ble det helt håpløst. Hvordan skulle folk kunne vite at Piesporter Goldtröpfchen kommer fra en av Mosels beste vinmarker på 66 ha og er fremstilt av riesling, mens Piesporter Michelsberg kommer fra et uinteressant Grosslage på 1106 ha og antagelig er fremstilt med en høy andel av müller-thurgau?

Begrepet Naturwein forsvant, og det ble innført fire ulike kvalitetsklasser: Tafelwein, Landwein, Qualitätswein bestimmter Anbaugebiete (QbA) og Qualitätswein mit Prädikat (QmP), der sistnevnte kategori erstattet den tidligere Naturwein-kategorien og ikke tillot chaptalisering (tilsetting av sukker til druemosten). I de tre laveste kategoriene er chaptalisering fortsatt tillatt, og vinloven av 1971 tillot fremdeles gallisering.

Prädikatvinene omfatter Kabinett, Spätlese, Auslese, Beerenauslese, Eiswein og Trockenbeerenauslese. Betegnelsen Cabinet, som tidligere var forbeholdt produsentenes beste og dyreste viner, primært fra Rheingau,

var nå plutselig endret til det enkleste prädikatet i den nye vinloven!

En annen endring som fikk stor betydning som følge av den nye vinloven, var vintypen Liebfraumilch. Denne vintypen, som hadde tatt sitt navn fra vinmarken LiebfrauenstiftKirchenstück ved byen Worms, var populær allerede rundt år 1900. Et dekret fra handelskammeret i Worms fra 1910 stadfestet at Liebfraumilch skulle være rhinskvin i en lieblich (søtlig) stil og av en viss kvalitet. Dette førte til at flere begynte å markedsføre ulike utgaver av denne vinen, blant annet Madonna Liebfraumilch fra firmaet Valckenberg og Blue Nun fra H. Sichel Söhne.

Prisene på tysk vin hadde på tross av nedturen holdt seg noenlunde godt i perioden frem mot 1971. I en liste fra Vinmonopolet fra 1967 kostet en flaske Château La Lagune 1960 kr 23 og en flaske Château Pichon-Lalande 1962 kr 30, mens den dyreste moselvinen, en Serriger Vogelsang Spätlese 1961, kostet kr 31 og Madonna Liebfraumilch kr 19.

I vinloven av 1971 ble regelverket for Liebfraumilch imidlertid endret, slik at det nå var mulig å lage Liebfraumilch av druer fra Nahe, Pfalz, Rheinhessen eller Rheingau med krav om at de skulle være laget hovedsakelig av druesortene riesling, silvaner og müller-thurgau. I praksis var det Rheinhessen og Pfalz som sto for det meste av produksjonen av Liebfraumilch, og regelendringen førte til en eksplosjon i produksjonen av denne vintypen og en implosjon i prisene. På midten av 1980-tallet sto Liebfraumilch for 60 % av den tyske vineksporten, prisene var på et lavmål, og det var müller-thurgau som dominerte de fleste av blandingene.

Og Liebfraumilch på billigsalg trakk også prisene på annen tysk vin ned. Det medførte at flere av de bratteste og mest arbeidsintensive vinmarkene helt eller delvis ble brakklagt da det ikke lenger var lønnsomt å dyrke dem. For eksempel gjaldt dette vinmarken Ockfener Geisberg i Saar. I 1985 fikk Tyskland

sin del av frostvæskeskandalen som rammet Østerrike samme året, der det ble blandet inn dietylenglykol i enkelte viner for å få dem til å smake søtere enn de egentlig var. Man kan vel trygt si at tysk vin nådde sitt absolutte bunnivå på denne tiden.

VDP OG VEIEN TILBAKE

Selv om det på midten av 1980-tallet var en klar dominans av søtlige viner innen den tyske vinproduksjonen, så fantes det unntak. Bassermann-Jordan i Pfalz hadde i hele etterkrigstiden fastholdt en tørr/halvtørr vinstil for ca. to tredjedeler av produksjonen.

I Roter Hang fastholdt mange av produsentene en tørr vinstil, og i Pfalz satset Bernd Philippi på å legge om til en tørrere vinstil da han ble involvert hos Koehler-Ruprecht

i 1969. Forbildet var bestefarens måte å lage vin på i 1920-årene: Ingen kunstvanning, ingen kunstgjødsel, ingen kjemiske sprøytemidler i vinmarken, ingen chaptalisering, selektiv innhøsting av perfekt modne druer og spontangjæring og lagring på tradisjonelle gamle eikefat. Hans tørre rieslingviner fra vinmarken Kallstadter Saumagen var tidlig en referansestandard for hva som var mulig å få til i Pfalz. Omtrent samtidig satte også Müller-Catoir i Pfalz fokus på en tørr rieslingstil under ledelse av eieren Jacob Heinrich Catoir og vinmakeren Hans-Günther Schwarz. Og Bernhard Breuer bestemte seg tidlig på 1980-tallet til å legge om driften hos Weingut Georg Breuer i Rheingau mot tørrere viner etter at han overtok ansvaret for driften i 1975. Hans tørre Rüdesheimer Berg Schlossberg var allerede på 1980-tallet et monument innen tysk vin på linje med

Koehler-Ruprechts Saumagen. Også Gutsverwaltung Geheimrat J. Wegeler Deinhard i Rheingau satte en ny standard for tørr tysk riesling med vinen Geheimrat J, laget på druer fra lave avlinger og utvalgte parseller i Rheingau. Første årgang av denne vinen var 1983.

Bernhard Breuer var også en av medstifterne av Vereinigung der Charta-Weingüter. Denne organisasjonen ble stiftet sommeren 1984, og de andre medstifterne var Erwein Graf Matuschka-Greiffenclau fra Schloss Vollrads , Dr. Hans Ambrosi fra Rheingau Statweingüter, Professor Dr. Helmut Becker fra Forschungsanstalt Geisenheim og Heinrich Breuer, bror til Bernhard. Formålet med Charta var å produsere og promotere klassisk Rheingau Riesling i en tørr stil for å bringe renommeet tilbake til fordums høyder. Kravet til vinene var blant annet et syreinnhold på minst 7,5 g/l og lite eller ingen restsødme (definert som maksimalt 3 g/l restsukker). Hensikten var åpenbart god, men vinene som ble solgt under Charta-etiketten, var av variabel kvalitet, og mange av dem fremsto som sure og magre. Skal man lage en balansert tørr vinstil med den syrlige rieslingdruen, må man ha høye ekstraktverdier, og det krever lave avlinger. Mange av de tidlige Charta-vinene var rett

og slett basert på rieslingdruer fra altfor høye avlinger.

Men det var også en del gode viner blant Charta-vinene, og særlig Breuers viner imponerte på 1980-tallet. Samlet sett var det en markant økning i produksjonen av tørr tysk riesling i perioden 1985-1990. Det bør også nevnes at Charta i 1984 brukte det såkalte Dahlen-kartet fra 1885 til å klassifisere vinmarkene i Rheingau. Vin fra de beste vinmarkene ble benevnt Erstes Gewächs.

Et annet lyspunkt på denne tiden var at gallisering av druemost ble forbudt ved lov i 1985. Det er imidlertid fortsatt lov å chaptalisere druemost til Tafelwein, Landwein og QbA-viner, men altså ikke til QmP-viner.

Eliteorganisasjonen VDNV, som ble stiftet i 1910 med produksjon av Naturwein som fellesnevner, byttet navn til VDP etter at vinloven av 1971 fjernet begrepet Naturwein fra lovgivningen og introduserte begrepet QmP. Medlemmene av VDP skulle nå lage høykvalitetsviner med denne betegnelsen. Men det var sterke krefter innen VDP som også ønsket å fokusere på vinmarkene og på tørre viner, og på et møte i 1994 ble det bestemt at man skulle lage en vinmarksklassifikasjon for alle de tyske vinregionene. Disse bygger i stor grad på de tidligere klassifikasjonene fra 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, som var laget med skattlegging for øye.

Men i Rheingau gikk man annerledes til verks. Her allierte man seg med Agrarmeteorologische Forschungsstelle i Geisenheim, som med utgangspunkt i blant annet druenes modning på en gitt dato og vinmarkens høyde over Rhinen (nærhet til Rhinen ga høyere score) kom med et forslag til klassifisering av Rheingaus vinmarker. Nok en gang ser man altså

et eksempel på at myndighetene benytter kriterier relatert til druemodning som grunnlag for å vurdere kvalitet. Ca. en tredjedel av vinmarkene i Rheingau ble klassifisert som Erste Lage, men flere historisk anerkjente vinmarker var ikke blant de klassifiserte, blant annet gjaldt dette Berg Kaisersteinfels, den øvre del av Berg Schlossberg samt Nonnenberg og Turmberg. Kriteriene for valg av vinmarker var åpenbart ikke gode nok, men siden dette var «vitenskapelig fundert», ble denne klassifiseringen akseptert som en del av det offisielle vinlovverket for Rheingau. Vinene fra disse Erste Lage-markene kunne selges under betegnelsen Erstes Gewächs. Loven trådte i kraft i 1999, samme år som Charta fusjonerte med Rheingau-delen av VDP. Som en konsekvens av den nye klassifikasjonen meldte Bernhard Breuer seg ut av VDP. Parallelt med dette arbeidet klassifiserte VDP i andre vindistrikter de beste vinmarkene som Grosse Lage, og i 2001 kom man med den første kvalitetspyramiden for tørre viner: På enkleste nivå hadde man Gutsweine (for eksempel Riesling Trocken eller Estate Riesling Trocken, på et litt høyere nivå Ortsweine, med et landsbynavn på etiketten (for eksempel Wachenheimer Riesling Trocken) og på øverste nivå viner fra Grosse Lage-marker, der vinene fikk betegnelsen Grosses Gewächse. GG-vinene må lages av avlinger på maks 50 hl/ha, og druene må ha et sukkernivå tilsvarende minst 12 % alkohol. Vinene selges som QbA-viner, men det er ikke tillatt å chaptalisere mosten. Også GGvinene må være av typen Trocken, noe som for rieslings vedkommende altså innebærer maks 9 g/l restsukker. Mange av de beste produsentene av GG-viner ligger imidlertid

 Et gammelt fat med riesling fra Saumagen hos Koehler-Ruprecht.

vesentlig lavere enn 50 hl/ha, ofte i området 30-40 hl/ha.

Etter hvert innså VDP-medlemmene i Rheingau at den offisielle klassifikasjonen ikke var god nok, slik at VDP Rheingau laget sin egen klassifikasjon basert på historiske dokumenter. De siste årene har vi derfor hatt to klassifikasjoner å forholde oss til i Rheingau, den offisielle og VDPs egen utgave. Det skal ikke være enkelt.

Det er også verdt å bemerke at mens det i den første storhetstiden til tørr tysk riesling særlig var Rheingau som eksellerte, er det i dag Nahe, Pfalz og Rheinhessen som leder an. Mosel er den regionen som har den laveste andel av tørre viner blant de tyske vinregionene, men også her begynner man å få sving på sakene. I Rheingau, derimot, er det i dag mange produsenter som skuffer, og det er mange av fortidens mest berømte vinmarker og produsenter som ikke lenger leverer det man burde kunne forvente. Årsaken kan til en viss grad være klimaendringene. En vinmark som Marcobrunn, som var en av storhetene rundt år 1900, er for eksempel ikke i nærheten av å levere topp kvalitet i dagens marked.

VDP utviklet pyramidemodellen videre og etablerte etter hvert en kvalitetspyramide etter modell av Burgund: Gutsweine (tilsvarende regionalburgundere), Ortsweine (tilsvarende kommuneviner), Erste Lagemarker (tilsvarende premier cru) og Grosse

Lage-marker (tilsvarende grand cru). I 2018 endret myndigheten i Rheingau betegnelsen Erstes Gewächs til Rheingau Grosses Gewächs, slik at betegnelsen Erstes Gewächs fremover kan benyttes til vinene fra Erste Lage-marker.

Mange av de første tørre rieslingvinene ble solgt med betegnelsen Kabinett Trocken, Spätlese Trocken eller Auslese Trocken, men i VDP-systemet er dette nå forbudt, slik at viner med prädikatsangivelse er forbeholdt søte viner. Enkelte produsenter som ikke er medlemmer av VDP, blant andre KoehlerRuprecht i Pfalz og Markus Molitor i Mosel, selger imidlertid fortsatt sine beste tørre rieslingviner under betegnelsen Auslese Trocken.

Fra myndighetenes side hadde man registrert den markante dreiningen mot tørre tyske rieslingviner fra slutten av 1980-tallet og utover 1990-tallet, og i 2001 ble det derfor introdusert to nye vintyper i den tyske vinlovgivningen: Classic og Selection. Classic var ment for litt enklere tørre viner og betegner viner laget av druesorter som er klassiske fra sine respektive distrikter med et sukkerinnhold på maks 15 g/l, mens Selection også omfatter klassiske druesorter, et maksimalt utbytte i vinmarken på 60 hl/ha og for rieslings vedkommende et maksimalt sukkerinnhold på 12 g/l. Imidlertid har ingen av disse vintypene hatt noen nevneverdig suksess i markedet, og for Selection-vinenes vedkommende må det sies å være en desidert flopp.

I 2005 etablerte Bernkasteler Ring – den eldste organisasjonen av vinprodusenter med fokus på auksjonsviner, grunnlagt i 1899 –sin egen versjon av Grosses Gewächs. Kriteriene er stort sett som VDPs, men kravet til sukkerinnhold i druene er en anelse høyere enn hos VDP (93 ° oechsle vs. 12 % alkohol).

Endelig i 2021 kom det en ny endring i den tyske vinloven. Myndighetene aksepterte å introdusere kvalitetspyramiden til VDP i den tyske vinloven. Det betyr at

også ikke-medlemmer av VDP i fremtiden vil kunne produsere EG- og GG-viner. For EG-vinenes vedkommende kan utbyttet ikke overstige 60 hl/ha fra flate vinmarker og 70 hl/ha for bratte vinmarker, og druemosten skal ha et sukkerinnhold tilsvarende minimum 11 % alkohol.

Men det er mye arbeid som gjenstår før man ser GG-viner fra andre produsenter enn VDP- og Bernkasteler Ring-medlemmer i markedet. Innen hver region må man bli enige om hvilke marker som skal klassifiseres som Erste Lage og Grosse Lage, og hvis man klassifiserer for mange marker eller velger feil kriterier for å velge, vil systemet diskreditere seg selv, slik det på mange måter har skjedd med Rheingaus offisielle klassifikasjon.

De første GG-vinene fra VDP ble lansert høsten 2002, og de første årene var det relativt stor variasjon i kvalitet fra de ulike

produsentene, men dette har gradvis bedret seg. Og prisene på de beste vinene har steget jevnt og trutt. Schubertslay Riesling GG 2018 fra Klaus Peter Kellers prosjekt i Mosel ble i Norge lansert til en pris av kr 5400 per flaske, mens samme produsents toppvin fra Rheinhessen, G-Max Riesling Trocken, selges i annenhåndsmarkedet for over kr 20 000 per flaske. Det er derfor mye som tyder på at tørr tysk riesling er på full fart tilbake mot fordums storhet.

Riesling dyrkes i dag på 24 150 ha i Tyskland, noe som utgjør 23,4 % av det totale vinmarksarealet i landet. Til sammenligning utgjorde riesling 19,7 % av det totale arealet i 1985. For müller-thurgaus del er de tilsvarende tallene 25,3 % i 1985 mot kun 11,1 % i dag.

VDP har i dag rundt 200 medlemmer som til sammen kontrollerer rett under 5000 ha med vinmarker.

Rundt år 1900 var tørre eller halvtørre tyske rieslingviner blant verdens dyreste og mest etterspurte viner. Men to verdenskriger og resesjonen på 1930-tallet gjorde at markedet for tyske kvalitetsviner nesten ble borte, og frem til 1990-tallet var tysk vin som oftest assosiert med søtlige hvite billigviner av typen Liebfraumilch.

Men hardt arbeid blant tyske vinprodusenter de siste 30 årene har ført tørr tysk riesling frem i front igjen, og prisene er på vei tilbake mot fordums høyder. Bokens forfatter har fulgt denne utviklingen svært tett. På basis av mange smakinger siden årtusenskiftet formidler han hvilke vinmarker som gir de beste tørre rieslingvinene, og hvilke produsenter som lager dem.

Boken er rikt illustrert med kart og fotografier.

Forfatteren ble i 1993 Norges første Master of Wine og har vært redaktør av tidsskriftet Vinforum siden 1986.

ISBN 978-82-419-5959-2