Til døden
Agnes lovise MATre
Til døden du skAl ikke bryTe ekTeskApeT
Copyright © Vigmostad & Bjørke As 2021 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Erlend Askhov Omslagsillustrasjon: Mats Anda / Getty Images Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 11,1/15,5 pkt. Sabon lT Pro 1. opplag 2021
isbn: 978-82-419-5536-5 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke As Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Da sa mannen: Dette er da ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt, for av mannen er hun tatt. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. De var nakne både mannen og hans hustru, men de skammet seg ikke. Første Mosebok, kapittel 2, vers 24–25
sTrekkoden
Barcode. Denne strekkoden midt i et ingenmannsland mellom Oslo S og fjorden. I passe avstand til Akersgatens overskrifter, Karl Johan og Slottet. En by i byen, fri for fast food og kebab, med kortreiste restaurantmåltider en inntar i stillhet. Et hint av den samme stillheten de har vokst opp med, i Ulsteinvik, på Fræna, i Tørvikbygd og på Smøla. Frisørtimen koster det lille ekstra, men til gjengjeld byr de på kort ventetid og ekte mennesker. Mennesker som til forveksling ligner naboene hjemme på Ørsta eller Sotra, men uten å være like nærgående og nysgjerrige. En uke på Barcode, og sjela er solgt. En gleder seg til å våkne hver dag, tusle ut på terrassen og kikke ned på den lille jenta i rosa boblevest. Følge henne der hun løper etter hunden på gresset, høre den frydefulle latteren som gir gjenlyd mellom bygninger som mest av alt minner om dem hun bygget av klossene på morgenen, mens moren dormet på sofaen.
7
Kun en spektakulær gangbro over skinnegangene skiller den lille jenta fra de andre. De som ikke var like heldige som henne. På Barcode bor velstående hipstere, innovative designere, velbeslåtte amerikanere og suksessfulle kunstnere i fredelig omgjengelighet med IKT-gründere, aksjemeglere og finansfolk, triatleter med løpebarnevogner og strebere med slipsknuter strammere enn dem de lærte å lage av far, til konfirmasjonen. Fra Åpent bakeri sprer lukta av gjærbakst seg som fra mors kjøkken hjemme på Sunnmøre. En enser knapt de røde el-bussene som lydløst flyter forbi, fram og tilbake, fram og tilbake i en endeløs monotoni, nå og da avbrutt av trikken som til slutt fant sin vei gjennom Dronning Eufemias gate … den også. På verandaene bortover, oppover og nedover, ligger et flortynt slør av varme og sol, uten at det stjeler kulden fra halvliteren med IPA eller glasset med chablis. Barcode er en skjev tanngard, som uten blygsel smiler mot det hvite operabygget hvor fine frognerfruer stiger ut av bilene sine og glir, som skigåere, over det blendende hvite taket med innøvde grasiøse bevegelser. Kanskje for å høre en Puccini eller Mozart før de like grasiøst forlater det vulgære og moderne. Kanskje kaster de et lengtende blikk mot Sørenga, som breier seg som en hage mot fjorden, og tenker at de skulle vært unge, virile og yre av boblende, brusende kjærlighet, slik ungdommene som kaster seg i vannet langs brygga, er. De som er like ubesudlet og rene som området de bor på. 8
Her leves drømmene ut på få, eksklusive kvadratmeter der velstanden måles i antallet høydemeter. Et hierarki hvor den øverste etasjen holdes oppe av den nederste, og den nederste hviler på gammel sagflis fra nedlagt treindustri. En snakker ikke om det; at noen geologer frykter at bygningene når som helst kan kollapse, at de gedigne kolossene kan rase sammen som under en kontrollert sprengning, og flyte forbi Munchmuseet og forsvinne i fjorden. Når det blåser fra Oslofjorden, suges vinden inn mellom de svarte og hvite marmorveggene, hvor byggene holder seg fast i hverandres skygger som i redsel for at nettopp det skal skje. En snakker ikke om det. En snakker heller aldri om penger i Barcode, men om komfort, kunst, interiør, sunne matvaner og nye Deichmanske bibliotek, hvor selv den som ingen bøker leser, stikker innom jevnlig fordi det passer inn i det store bildet. Som det grønne skiftet. Langt nok borte fra Grønlandsleiret til at en slipper å se fattigdommen. Noen få ganger må en krysse broen; når en skal hente en pakke på posten eller besøke helsestasjonen for en spedbarnskontroll. Da møtes de, kvinnene med langt, bleket hår og de hvor ingen hårmanke vises, men de snakker sjelden med hverandre. Til det er avstanden for stor. Tilbake på Barcode kan de puste ut. Trekke luften dypt ned i lungene og fortsette å tro at de er trygt hjemme igjen.
de To skAl være eTT MAThiAs
– Men størst av alt er kjærligheten. Jeg så henne inn i øynene hvor Gud hadde plassert sjølve regnbuen sin, som et tegn på pakten mellom meg og henne. Jeg slo ned blikket mens jeg tok en pause for å sjekke om stemma holdt. Usikker på om jeg gikk for langt ved å bruke ordene fra skapelsesberetningen i beskrivelsen av min kjærlighet til kvinnen foran meg. Usikker på om det var mulig å være så lykkelig som jeg var i dette øyeblikket, om en slik lykke kunne vare. Jeg sjekket om øynene hennes viste det samme, at hun var like grepet av stunden som meg. Jeg trodde det. Vi hadde ingen gjester å dele vår lykke med. Det gjorde ingenting. Hjertet mitt rant over av stolthet og kjærlighet. Hun satt med lett rødmende kinn og blanke øyne. Jeg kjente adamseplet protestere idet jeg forsøkte å svelge. Så løftet jeg glasset, holdt det som et trofé, mens hun nesten brøt sammen, i glede og tårer, som applaus etter et overjordisk musikkstykke. 10
Jeg gikk rundt bordet. La hånda på skulderen hennes. Det hvite stoffet i brudekjolen var glatt, nesten kjølig mot håndflata. – Jeg er så uendelig forelsket i deg, Ella min. Jeg sto en stund, ventet på at hun skulle si noe, men hun forblei stum. Et tegn på at alt var bra. Det var slik hun var. Når Ella stilnet av, var alt bra. Jeg hadde kjent henne i tre korte måneder, men det føltes som et heilt liv. En klisjé, selvfølgelig, men det var slik det føltes den dagen. Vi snakket om alt. Om hvilken mat vi likte, hvilke klær vi likte å gå i, musikksmak, litteratur. Alt. Tilfreds satte jeg meg igjen. Løftet glasset enda en gang mens jeg glimtvis så for meg dagene sammen med henne, hvor vi litt etter litt kom nærmere hverandre gjennom de gode samtalene over en flaske vin på verandaen. Turene langs Middelalderparken hånd i hånd. Følelsen av å gå fra å være en til å bli to, ikke lenger føle meg så alene. Tryggheten. Det var den jeg søkte. Å vite at jeg aldri mer skulle være alene. Stormene løyet ved tanken på at jeg skulle ha henne hos meg for alltid, kjenne på nærheten, legge meg sammen med henne, stå opp sammen med henne. Være sammen. Glemme fortida, leve for nåtida. Gud hadde lovet meg det, at størst av alt var kjærligheten. At løsningen var å finne i den. Jeg trodde det da, for Ella bekreftet det hver eneste dag. Fra nå av skulle jeg ikke lenger vandre i mørket, for Ella bar lyset. Gikk foran meg slik Gud hadde lovet.