Til hundene

Mikkel Vika Til hundene Noveller

Til hundene

Mikkel Vika

Til hundene

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2022

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil Design Forfatterportrett: Leikny Havik Skjærseth

Papir: 90 g Lux cream 1,8 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15,7 pkt.

1. opplag 2022 ISBN: 978-82-419-5932-5

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Innhold

Brødre

De fleste ulykker skjer i hjemmet

Produkter av krig

av snømann

Sylvanian Family

fugler små de er

veit

som

glemte nesten hva det heter

hundene

Det är många många mil till drömmarna

Lars Winnerbäck («Jag väntar här»)

Brødre

– Onkelen deres sier denne plassen ser ut som ei rønne, sa faren min hånlig.

– Synes dere det ser ut som ei rønne? spurte han og pekte på hytta med lukka øyne. Broren min og jeg rista på huet og hviska nei, vi syntes ikke det.

– Og hva faen har han tenkt, egentlig? Skal han mure opp et jævla svømmebasseng som en annen nesse konge, nærmest freste han, – ser han for seg en forbanna tennisbane nede ved brygga?

Sakte løfta han kroppen opp av fluktstolen, myste. Det funkla i signetringen. Var øya smale på grunn av sola som akkurat skar klar av tuntreet, eller på grunn av oss? tenkte jeg. Han gikk mot kjøleskapet inne i hytta, mumla at sola sto i senit. Skritta var lette. Broren min og jeg satt på den hvite utebenken, den som mora mi danderte med uteputer og myke fleecetepper de gangene hun var med.

Faren min vrengte av seg T-skjorta. Varmen gjorde ham pløsete, det senka seg noe stakkarslig over de pærelignende

kinnbeina. Ett rapp med smørkniven og korken var av. Det var bare her på hytta faren min drakk midt på dagen. Og selv om ølkassa fyltes raskt med tomgods, mista han aldri fatninga over påfunna jeg dro med broren min på; som regel satt han bare i fluktstolen og kikka utover sin barndoms sommerrike.

Av og til fikk vi, broren min og jeg, ham med på noe av det vi dreiv med. Vi studerte maurtråkket, spora det tilbake til ei tue langt inne ved lysninga, der det en gang lå ei gammel koie. Med mild latter kikka han på krabbene vi fanga, men hva sier egentlig det smilet i et hardt ansikt? Hva sier egentlig måten armene henger på, eller stikker ut fra kroppen som kanonløp? Er øya smale nok til at det svarte slipper ut, eller hoper det seg opp der inne, og når smeller det fra kanonene?

Før det skar seg med onkelen min, var tida på hytta den beste jeg hadde med faren min, og jeg tror den beste tida faren min hadde, var her, men han kunne ikke lage mat. Med unntak av noen pølser han slengte på kulegrillen, blei det mye egg. Speilegg. Kokte egg, bløt- eller hardkokt. Han visste aldri hva det blei til når han dro kjelen av komfyren. Iblant lagde han eggerøre og serverte den på tynne skiver formloff. Andre ganger bare loffskiver med syltetøy eller tjukke skiver med falukorv. Egg, egg. Loff. Faren min sa han kunne leve på saltvannsdraga aleine, så da blei det sånn.

Jeg savna mora mi, mykheten hennes og de helt enkle tinga hun gjorde. Hvordan mønsteret på sommerkjolene hennes liksom passa med gardina og motivet på plastduken. Safta som alltid smakte det samme når hun laga den, eller måten hun smurte mentholatum på myg gestikka på, hvordan hun gnei gullringen på kanten av øyelokket om jeg hadde fått sti, reservoaret av ro hun hadde når ting sto på, når det storma.

Som med faren min og onkel, ja, sikkert alle brødre i hele verden, blei det også vanskelig med broren min og meg.

Mora mi som ikke var her, fordi hun var på felgen. På grunn av oss. Egentlig tror jeg hun var sliten av Ivo, siden han er mongoloid og trenger hjelp til nesten alt. Når hun ikke er her, blir det min jobb å passe på ham. Det hendte jeg sa høyt det jeg tenkte. Sånn som at jeg skulle ønske at Ivo ikke fantes. At han ikke var mongo. Da fikk jeg så dårlig samvittighet for at jeg turte å tenke sånne tanker, at jeg bare ville holde rundt ham og si jeg ikke mente det, men selv om Ivo kom til å være en unge hele livet, var han ikke helt dum. Ivo skjønte hva jeg mente når jeg kalte ham mongo. Ivo skjønte hva jeg mente når jeg sa at jeg hata ham. Da ville ikke Ivo ha kos, da. Når faren min så dette, reiste han seg fort fra stolen han satt i, eller slapp det han holdt på med. Han aksla seg og kom mot meg med lange klyv. Den sinte

stillheten når han klemte til rundt overarmene mine. De kullsvarte øya hans som sto i meg. Selv om han ikke sa noe, fikk han fram meninga si. Noe inni meg sank. En vegg ramla ut, og det blei tomt. Når han slapp taket, så jeg fingermerka hans i huden. Det kilte og stakk ned over mot håndledda når blodet fikk flytta på seg igjen. Uansett hvor mye sola skinte, var det som om den melkeblå himmelen kantra eller revna. Rullegardina blei trekt ned, og det blei svart. Alt det mørke bare rant nedover og utover og innover. Verden blei stygg, død. Måkene remja og sloss, blei gærne og styrta som kamikazepiloter mot formloffen som fortsatt lå ute, og de eneste som ikke blei redde for det, var fluene som krøyp over duken og sverma over maten.

Den første dagen rydda vi alltid stranda. Tanga hang fast i tunge steiner som vi kasta vekk. Ivo plaska på grunna, eller sto i leira til føttene blei sugd ned, mens jeg duva litt lenger ute, dykka ned til moringen på bunnen. Jeg slapp aldri Ivo av syne, skimta den lute ryggen til faren min ute i båten. Den ene hånda om styrepinnen på Withen. Jeg visste han hadde trimma 9,9-hesteren ved å bytte forgasseren, og at han likte å treffe bølgene i hekksjøen etter de større båtene som passerte. I den andre hånda holdt han sigaretten, den måtte liksom være der. Den brune, skjeve overkrop pen hans, ryggen han alltid liksom tøyde på grunn av skoliosen, fulgte bevegelsene på båten, der skroget slo

mot de snøhvite krusningene. Ei vindflære tok tak i den mørke manken. Den overkroppen ville jeg kjent igjen på alle verdens hav. Innimellom måtte jeg få Ivo opp av vannet. Da var huden på henda og føttene hans skrukkete, kroppen rista. Vi satt i søkket mellom den lille stranda og gresset foran hytta. Ivo fingra med den ru veven i det skittengule teppet under oss. Derfra kikka vi på tordenskyene som passerte, og prikken over sundet som var faren vår, i Withen som pløyde havet. Jeg kjente kroppen steike i den trykkende varmen. Etter hvert som prikken blei større, var det denne gangen omrisset av to personer i den lille båten. Det kunne ikke være mora mi, det var jo oss hun måtte ha ferie fra. Verken mora eller faren min hadde noe særlig med venner her, de fleste hadde jo solgt, og de nye naboene var aldri som de gamle, så da måtte det være onkelen min. Han hadde plutselig begynt å vise interesse for hytta. Sist han nevnte det, var i bursdagen til mora mi. Onkelen min snakka om hvor lenge det var siden taket blei bytta, at hytta så ut som ei brakke sammenligna med nabohyttene. Mora mi fylte kaffekoppene med harde, kantete bevegelser, holdt kaffekanna høyt da hun helte. Perlene spruta mot porselensbunnen og la seg som tårer utover damasken. Mora mi ymta frampå at han ikke dukka opp på dug nadshelga, og da han lente huet bakover og satte opp det stille smilet, slo faren min neven i bordet så akevittflaska

hoppa, og skreik at onkelen min dreiv med spillfekteri, og jeg visste ikke hva det betydde, men turte ikke spørre. – Voksenting, sa faren min, og jeg husker han blei våt i øyekroken der han satt ved kjøkkenbordet. Hytta ved sjøen var det som gjorde at han ikke blei en klassisk innlandsmann som enten felte tømmer eller kjørte tømmer, sa han. Drammensfjorden var på sitt vis forbundet med Atlanterhavet. De ulike havstrømmene hadde kanskje en gang velta i land på steder med navn som den geografiinteresserte faren min syntes klang så godt. Manila eller Colombo, Kurilene. Kanskje blei en av disse vanndråpene til et saltlag på leggene til faren min, en av de mange sommerdagene han tilbrakte på hytta. Den lille stua som broren hans nå hadde røva fra ham.

Ikke før prisene i området skøyt i været, meldte han seg på, sa faren min. Helt plutselig og ut av løse lufta. Med store ord om egne erindringer, minner som faren min sa han ikke kjente seg igjen i.

En gang hørte jeg faren min si til mora mi at hvis ikke han og onkelen min hadde blitt født med bare noen minutters mellomrom, ville han ikke trodd de var brødre. At de var vevd av den samme ulla, tror jeg han sa. Jeg skjønte hva han mente. Bortsatt fra at begge var bredbringa, ligna de ikke hverandre i det hele tatt. Ikke i måten de prata eller bevega seg på. Mens faren min liksom dro kroppen etter seg, stiv som han var, hadde

onkelen min et annet gir. Selv når han satt ved bordet og skjenka øl i et glass, noe faren min aldri ville gjort, var han liksom på vei et sted, mens faren min kunne lukke øya og synke langt ned i fluktstolen.

Ivo satt i robåten nede ved brygga, snurra på åregaflene. Onkelen min tok sats, lente seg over bordet, sa han skulle gjøre rett og skjell for seg. Han fikla med lighte ren, kikka opp på makrellskyene, spådde dårligere vær utover kvelden og natta, sa jeg vokste som ei eik og snakka brydd i vei.

– Dere får jo den gamle stølen, begynte han. Faren min kremta og pressa de bare fotbladene mot hverandre så stortærne blei hvite. Han lukka øya og pusta dypt mens han hørte den fire minutter yngre broren fortsette.

– Jeg har jo også skjønt at dere har hatt det litt trangt, sa han.

Onkelen min dro fingeren over bordet, strøyk bort malingsflak og dryssa dem ned gjennom glipa mellom plankeborda. – Og det er jo ikke sånn at dere ikke kan komme hit, på besøk.

– På besøk, sa faren min.

Han kjørte neven i bordet, og lyden av knust glass var det siste jeg hørte da jeg runda hjørnet på hytta. Selv om jeg var barføtt, kjentes det som om jeg løp med langskafta, pansra gummistøvler. Jeg for gjennom kratt og kjerr, hoppa over skurlasta i løvetannskogen bak

utedoen, merka ingenting og oppdaga rispa på leggene først seinere. Jeg kjente ikke smerte, bare hjertet som hamra jordskjelvaktig under T-skjorta, flimmeret av var me som kom innafra. Jeg løp til det ikke var mer svaberg igjen å løpe på. Det eneste jeg så, var glitringa i overflata og den forsiktige skumminga rundt det umerka skjæret faren min bare kalte Hebridene.

Ingen av dem fulgte etter meg. Det var det jeg ville. Jeg ville være aleine. Jeg flytta på meg, til revna i fjellet jeg trodde lynet en gang hadde laga, som Helvetesgapet i Ronja Røverdatter, og fra toppen av svaberget så jeg den kjente utsikten. Den okergule hytta som ligger pressa inn mellom stein, halvsirkelen av kneisende furutrær som gir nok le, den gulnende gressplenen som faren min alltid kalte bøen.

Høyt der oppe slepte et passasjerfly kondensstripa etter seg, en lang, ullen strek. Jeg lurte som vanlig på hvor det skulle. Miami, kanskje, eller Acapulco. Vi hadde aldri reist med fly. Jeg visste ikke hvordan det var å sitte der oppe, over skyene, og kikke ned hit.

Jeg satte meg på knærne, lent inntil den kjølige fjellveggen, venta på noe jeg ikke visste hva var, og spiste markjordbær jeg plukka på veien. Jeg blei der til jeg trodde trærne hadde begynt å leve. Det rasla i buskaset rundt meg. Da jeg stakk huet opp for å finne et annet gjemmested, var det de brune leggene til faren min jeg stirra rett i. Bak ham sto onkelen min. Begge pusta tungt

etter de høye kneløfta oppover sida av svaberget. Sammen dro de meg den siste halve meteren opp fra revna. Da jeg endelig var oppe, slapp de ikke taket, men kikka over kanten, ned i juvet jeg kom fra. Støkkjakta var over.

– Og så får du med deg Ivo opp, sa faren min. – Det holder nå.

Men Ivo var ikke sammen med meg. Jeg blei svimmel og tørr i munnen, stiv i alle lemma. Onkelen min kravla ned i juvet med beina først. Etter en stund hørte jeg ham si at Ivo ikke var der. Ekkoet hang igjen lenge, jeg kjente de første regndråpene.

Selv om jeg var vant til å ta meg av Ivo, spesielt når mora mi ikke var med, syntes jeg faren min var urimelig når han sa det ikke var for mye forlangt at jeg holdt et halvt øye med broren min mens de voksne prata litt.

– Ivo blei ikke med! skreik jeg og kjente skjelving i knærne.

Så slo jeg, og knoken traff kinnbeinet. Onkelen min blei plutselig gammel, og han måtte ta et skritt bakover. Det svei, ilte nedover hele underarmen. Onkelen min dro håndbaken under nesa og snudde seg vekk. Faren min knytta nevene, lot kanonløpa henge ned langs sida, stivna så ansiktet blei fylt med sement eller betong og han blei til en statue og knokene blei hvite. At den samme hånda kan være så hard, kantete og fremmed, likevel så fininnstilt med byggesett, tenkte jeg. Med korte skritt gikk han over svaberga i stillheten.

Jeg fant Ivo bak det rutete forhenget mora mi hadde hengt opp under kjøkkenbenken, og vi blei sendt i seng selv om regnet hadde passert og sola kikka fram igjen og det var lenge før vanlig leggetid. Avskjeden da onkelen min dro, var avmålt, og jeg tror faren min var ganske full der han gikk og ralla i det uslåtte gresset utafor vinduet vårt.

– Her passer det kanskje med to framskutte fløy er, sa han, tok et støtteskritt og knuste ei ølflaske mot tuntreet.

– Og oppover her passer det vel med et par–tre trappeterrasser som leder til en estrade, kanskje et par romerske søyler.

Varmen lå tjukk, og jeg blei liggende i underkøya. Det var seigt å puste og det minna meg om de få minuttene jeg orka å sitte badstua sammen med faren min de gangene han tok meg med i svømmehallen. Jeg hørte Ivos fingre gnikse mot sengekanten hver gang han bøyde seg over. Han ville vel se om jeg sov, men tvelyset som treng te gjennom de tynne lingardinene, gjorde det umulig å slukne. Jeg blei liggende på været, med vidåpne øyne.

Jeg hørte faren min slippe ei tomflaske ned i ølkassa. Han mumla noe for seg selv, satte på den gamle plata med Kaja Eide Norena, og jeg tenkte på de kveldene. De gode kveldene der tida stoppa opp, og vi satt ute til langt over sengetid, faren min og jeg som sendte stedsnavn vi

mente smakte godt, fram og tilbake. Jeg henta navna fra Jakten på den forsvunne diamanten. Tanger og Kairo og Zanzibar.

– Komorene, kunne faren min si.

– Luanda, ville jeg kanskje sagt.

Så ville han ha sagt bra, og klappa Ivo på de spede, eggeforma kneskålene, bare for at Ivo skulle føle at han også var med på moroa. Jeg tror faren min hadde det på samme måte som meg – å være på hytta var det nærmeste vi kom den store verden, og nå skulle vi ikke lenger dra hit. Jeg hørte de bare føttene hans utafor døra til rommet vårt.

– Addis Abeba, hviska jeg.

– Tamatave, svarte faren min.