Trenger deg død

På et offentlig bad i Brighton finner man liket av en kvinne, og politietterforsker Roy Grace tilkalles. Det som først ser ut som en ukomplisert sak med en åpenbar hovedmistenkt, viser seg til Grace sin store overraskelse å være alt annet enn akkurat det.

«James blir bare bedre og bedre. Han fortjener virkelig all suksessen han har hatt med denne førsteklasses serien.»

INDEPENDENT ON SUNDAY «Roy Grace er kanskje ikke kriminallitteraturens livligste helt, og heller ikke den som sliter mest med alkohol, overvekt eller et elendig liv, men han er en av de aller mest troverdige.»

THE TIMES

PETER JAMES (f. 1948) er en internasjonalt bestselgende spenningsforfatter som er utgitt på 36 språk og har solgt over 20 millioner bøker på verdensbasis. Trenger deg død er den 13. boken i serien om politietterforsker Roy Grace. James er kjent for å gjøre en spesielt grundig research.

Alle bøkene om etterforsker Roy Grace har sitt utgangspunkt i en sann historie eller i fakta forfatteren har funnet under forarbeidet.

ISBN 978-82-419-5407-8

PETER JAMES

Lorna Belling gjør hva som helst for å komme seg ut av et destruktivt ekteskap og faller for en ny mann – som lover henne gull og grønne skoger. Men som Lorna finner ut, kan det ofte være manglende samsvar mellom det man planlegger og den vendingen livet faktisk tar. Et tilfeldig foto på mobilen til en av klientene endrer alt for henne.

TRENGER DEG DØD

20 M I LLI ON E R S OLGTE B ØK E R

PETER JAMES TRENGER

DEG DØD

HVORDAN BLIR MAN MORDER?

[start smuss]

Trenger deg død

[start tittel]

peter james

Trenger deg død Oversatt av Halvor Kristiansen, MNO

Originaltittel: Need you dead Copyright © originalutgave Really Scary Books Ltd./Peter James 2017 Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2021 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsillustrasjon: Carlos Caetano/Shutterstock Laurence Cartwright Photography/Getty Images Papir: 52 g Holmen Book Bulky 2,3 Boken er satt med Sabon 10,8/13,6 pkt.

1. opplag 2021 ISBN: 978-82-419-5407-8 ISBN (BC-utgave): 978-82-419-5509-9 Oversatt av Halvor Kristiansen, MNO Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Utdraget av Rudyard Kiplings dikt «Hvis» på side 67 er hentet fra André Bjerkes oversettelse.

Utdraget av Robert Frosts dikt «Kvilstund ved skogen ein snøtung kveld» på side 86 er hentet fra Sigmund Skards oversettelse.

Utdraget av John Fowles’ roman Den franske løytnants kvinne på side 333 er hentet fra Axel Amlies oversettelse.

Til CAROLE BLAKE Min nære venn og veileder har gått bort.

En lysende stjerne som forlot oss så altfor tidlig.

Du vil alltid skinne sterkt på himmelen min.

Hvil i fred

6 kilometres

4 miles

SUSSEX

WORTHING

Shorehamby-Sea

Portsladeby-Sea

Henfield

HOVE

Brighton Marina

BRIGHTON

Patcham

Burgess Hill

Haywards Heath

Peacehaven

Lewes

Seaford

Newhaven

CID HQ Malling House, Lewes

[start kap]

1 mile

1 kilometre

KINGSW AY

King Alfred Leisure Centre, Hove

Aldrington Hove

i360 Grand Hotel

ROAD

West Pier

RN

WESTE

Preston Park

Police Station

Brighton Palace Pier

The Pavilion The Lanes

Brighton Station

London Road

MAR INE P A

Brighton Racecourse

RAD E

Brighton Marina

Royal Sussex County Hospital

Brighton & Hove City Mortuary

Moulsecoomb

Hollingbury

EET

Hangleton

N

STR JOH

BRIGHT ON

[start kap]

[start kap]

1 torsdag 14. april

I den første frisørsalongen Lorna hadde jobbet i etter at hun var ferdig med utdanningen, hadde hun hatt en kunde som var antropolog ved universitetet i Sussex. Han hadde fortalt henne om teorien sin, og den vakte nysgjerrigheten hennes. Han mente at de første menneskene utelukkende kommuniserte via telepati, og at vi kun hadde lært å snakke for å kunne lyve.

I løpet av de neste femten årene hadde hun innsett at han antakelig hadde rett i det. Alle har en side vi viser fram, og en annen som vi holder for oss selv, og skjuler. Sannheten.

Og løgnene. Det er slik verden fungerer.

Det visste hun.

Gjett om hun gjorde.

Og nå hadde hun avslørt en løgn som såret henne langt inn i sjelen.

Hun grublet mens hun penslet farge i hårrøttene til Alison Kennedy. Distrahert. Ikke sitt vanlige pratsomme jeg. Hun tenkte på Greg. Knust av det hun hadde oppdaget om elskeren sin. Hun ivret etter å bli ferdig med Alison for å vende tilbake til laptopen før ektemannen – Corin – kom hjem om en times tid.

De seks labradoodlevalpene hun hadde avlet fra deres mor Milly, bjeffet i vei i vinterhagen vegg i vegg med kjøkkenet, som nå også ble brukt som frisørsalong. Hun hadde 9

begynt å jobbe hjemmefra, til Corins store irritasjon, for å kunne hengi seg til lidenskapen for å ale opp disse skjønne skapningene, og det ga henne en god ekstrainntekt – selv om Corin fnøs av det. Han fnøs av nesten alt hun gjorde nå for tiden, fra maten hun serverte, til klærne hun gikk i. I det minste elsket hundene henne. Og Greg også, det hadde hun i hvert fall trodd.

Kunde etter kunde åpnet seg for henne, og mens hun stelte håret deres, oppførte de seg som om de satt i stolen til en psykiater. De fortalte henne om de mest intime samlivsproblemer og avslørte hemmeligheter de holdt skjult for partneren. Alison bablet ivrig i vei og fortalte om det siste sidespranget, denne gangen med sin personlige trener.

Iblant lurte Lorna på om det fantes noen som ikke hadde en hemmelighet.

Ved en tilfeldighet, takket være en kunde hun hadde hatt en stund før Alison kom, hadde hun nettopp oppdaget noe ekstremt smertefullt. Det å oppdage sannheten om noen – særlig om en du elsker – kan gjøre fryktelig vondt. En sannhet som du innerst inne skulle ønske du ikke hadde oppdaget. En sannhet som kunne snu hele verdenen din på hodet. For du kan ikke fjerne noe, du kan ikke slette en oppdagelse fra hjernen slik du sletter en fil på datamaskinen, selv om du aldri så gjerne skulle ønske det.

Da Alison Kennedy dro noen minutter før kl. 18.00, skyndte Lorna seg å åpne laptopen på kjøkkenbordet og stirret nok en gang på det forelskede paret på fotografiet.

Stirret med lammende vantro, med øyne som var tårevåte av smerte og sinne. Et sinne som var i ferd med å bli til raseri.

[start kap]

2 torsdag 14. april

Din jævel. Din løgnaktige jævla rotte.

Lorna knyttet nevene, slo i luften og forestilte seg at hun slo det glatte ansiktet hans, det glatte smilet, den tilgjorte oppriktigheten. Svimeslo ham.

Atten måneder ut i forholdet deres hadde Lorna plutselig og uheldigvis oppdaget sannheten om ham. Oppdaget at mannen hun var hodestups forelsket i og hadde planlagt å tilbringe resten av livet med, hadde løyet for henne. Ikke bare løyet. Han hadde levd et komplett dobbeltliv med henne. Alt han hadde fortalt om seg selv, var løgn.

Hun var ekstremt skuffet. Og sint på seg selv. For en gedigen tosk hun hadde vært, nok en gang.

Hun hadde stolt fullt og helt på ham. Trodd på de endeløse løftene om at han bare ventet på det rette øyeblikket for å si det til kona. Han hadde kommet med den ene unnskyldningen etter den andre for å utsette det: Belinda var syk; Belinda var på randen av sammenbrudd; faren til Belinda var dødssyk, og han måtte støtte henne gjennom det til han døde; broren til Belinda lå i koma etter en motorsykkelulykke.

Stakkars jævla Belinda. Og nå hadde Lorna oppdaget at hun ikke engang het Belinda.

«Greg» hadde nylig kommet tilbake fra en ferie med «Belinda» på Maldivene. Legene hadde sagt at kona hans 11

trengte et avbrekk for å komme til hektene rent psykisk. Før han dro, hadde han lovet Lorna at han skulle gå fra Belinda så fort som mulig etter at de kom tilbake. De hadde til og med fastsatt en dato. Hans flukt fra «Belinda». Hennes flukt fra Corin, den drittsekken av en ektemann.

Jaså?

Hvor dum trodde «Greg» at hun var?

Inntil for bare noen dager siden hadde Lorna følt seg ordentlig glad og trygg. Hun trodde at sjelefrenden hun endelig hadde funnet i livet, som det siste halvannet året hadde gjort det voldelige marerittet av et ekteskap omtrent utholdelig, skulle redde henne fra helvetet hun levde i.

Så hadde Kerrie Taberner, dagens første kunde som hun hadde funnet en time til i siste liten, kommet inn, vakrere enn noensinne, fantastisk solbrun etter en ferie på Maldivene. Hun hadde vist Lorna noen av bildene fra øya Kuramathi på mobilen, og der, ved en ren tilfeldighet, dukket det opp et par som hun og ektemannen hadde møtt på en bar en kveld. Et dypt forelsket par, hadde Kerrie fortalt.

Hun hadde skravlet i vei om hvor fint det var å møte noen som åpenbart elsket hverandre inderlig, siden så mange par som hadde vært gift lenge, ofte endte med å hakke på hverandre i ett sett.

Mannen på fotografiet var uten tvil «Greg».

«Greg» og «Belinda». Tett omslynget og leende mens de så hverandre inn i øynene.

Bortsett fra at det ikke var navnene de hadde fortalt Kerrie. De hadde presentert seg med helt andre navn. De virkelige navnene.

For en jævel. For en idiot av en jævel. Hadde det ikke slått ham at det kunne dukke opp på Facebook eller i andre sosiale medier?

«Belinda!»

Belinda og Greg.

12

Og det vondeste var at hun hadde trodd på ham. Stolt på ham.

Stolt på «Greg».

Han hadde løyet om navnet sitt. Han het ikke «Greg».

Og kona het ikke «Belinda».

Så snart hun oppdaget hans virkelige navn, tok det henne bare et øyeblikk på Google å finne ut hvem han egentlig var.

Men nå som hun visste det, var hun forvirret og sint og usikker på om hun var glad for å vite sannheten eller ikke.

Drømmen hennes var knust. Drømmen om et liv med denne mannen – denne forræderske jævelen av en rundbrenner.

Alt han hadde fortalt henne, var løgn. Alt de hadde gjort sammen, var bare en jævla løgn.

Hun satt ved kjøkkenbordet i huset – i hjemmet – hun hadde delt med Corin de siste sju årene, og stirret tomt på det enorme akvariet som dekket nesten hele den ene veggen.

Fargerike tropefisker svømte eller drev rundt i vannet, noen gulpet i seg mat fra overflaten. Corin var besatt av dem og kjente alle artene. Kutlinger, tetraer, guppyer, regnbuefisker, pansergjedder og alle de andre.

Han skjemte dem bort. Flere av dem hadde et sørgelig uttrykk og minnet henne om hennes eget liv. Slik de var fanget i akvariet, som var den eneste verdenen de noensinne ville se, var hun fanget i dette huset i Hollingbury i utkanten av Brighton, sammen med en mann hun avskydde, og hun fryktet at dette var den eneste verdenen hun noen gang ville se. Og nå virket det enda mer sannsynlig.

Herregud, alt hadde vært så annerledes da hun traff Corin. Den kjekke, blendende, sjarmerende salgssjefen i et datafirma hun hadde falt pladask for, og som hadde tatt henne med til St. Lucia, der de hadde tilbrakt noen fantastiske, lykkelige dager med å snorkle, slikke sol, elske og spise. De hadde giftet seg noen måneder senere, og 13

ikke lenge etterpå begynte alt å gå i vasken. Kanskje hun burde ha sett tegnene på en kontrollfrik da de var på den idylliske ferien; på den nevrotiske måten han hadde lagt ut klærne sine på, målebegeret han brukte for å smøre seg med solkrem, og da han skjente på henne fordi hun klemte tannkremtuben på midten i stedet for å rulle den opp fra enden. På hvordan han planla hver time av hver dag og ble ulykkelig når de ikke overholdt tidsskjemaet, selv om de bare gikk noen minutter over tiden. Men hun hadde ikke sett det, for hun hadde vært oppslukt av ham. Det hadde hun måttet betale for siden, mer og mer for hver dag som gikk.

Den første gangen hun ble gravid med barnet hun ønsket seg så inderlig, hadde hun mistet babyen etter at Corin slo henne i magen i et raserianfall i fylla. Det neste barnet mistet hun da han dyttet henne ned trappen i et annet raserianfall. Etterpå kunne han gråte og be om tilgivelse, eller prøve å overbevise henne om at det ikke hadde skjedd, at hun hadde innbilt seg det. Og hver gang hadde hun idiotisk nok tilgitt ham, for hun følte seg fanget og så ingen vei ut av forholdet. Venninnen Roxy hadde sagt at det Corin gjorde mot henne, var det som psykologene kalte «gaslightning».

Forholdet var blitt så ille at hun i hemmelighet hadde begynt å registrere på datamaskinen hver gang han slo henne, og hva hun tenkte. Så hadde hun møtt Greg i Sainsbury’s i West Hove da handlevognene deres kolliderte idet de rundet enden av en butikkhylle. De ble umiddelbart tiltrukket av hverandre, og en uke senere var de blitt elskere.

De hadde leid en ørliten leilighet – et elskovsreir, som Greg hadde kalt det – nede ved sjøen. De hadde møttes der så ofte de kunne, både to og tre ganger enkelte uker, og når kona hans fløy interkontinentale ruter for British Airways. De hadde hatt den beste sexen hun noen gang 14

hadde opplevd. Det var som et dop begge lengtet etter.

Når hun kjørte hjem etterpå, holdt hun motet oppe ved å tenke på neste gang, og på hvordan hun skulle komme seg gjennom dagene inntil de møttes igjen – og holde ut den endeløse trakasseringen til Corin.

Forholdet var fullt og helt basert på begjær. Likevel hadde hun merket at noe mye, mye dypere foregikk mellom dem. En ettermiddag da de lå tett omslynget, hadde «Greg» sagt nesten unnskyldende: «Jeg er forelsket i deg.»

Da følte hun seg nærmere ham enn hun hadde gjort med noe annet menneske før, og hadde sagt at hun var forelsket i ham også.

Hun hadde lest et sted at god sex bare utgjør én prosent av et forhold. Dårlig sex – som det hun hadde hatt med Corin i flere år – utgjør nittini prosent. Én prosent.

Supert.

Har du noen anelse om hvordan det føles å være bare én prosent av livet til en du elsker? tenkte hun.

Det kan jeg fortelle deg.

Det føles temmelig ræva.

Alt ved denne elendige jævelen hadde vært ren og skjær løgn, tenkte hun. Bortsett fra orgasmene. De var ekte nok.

Både hennes og hans.

Herr Én Prosent.

Herregud, for en tosk jeg er. Hun hadde så mye sinne i seg. Hun var sint fordi hun hadde vært så dum. En tosk fordi hun hadde trodd på ham. Sint fordi hele drømmen hennes var blitt knust. Sint fordi ektemannen var en stor taper.

Hun satte seg igjen og stirret på fotografiet på skjermen.

Vet du hva jeg skal gjøre, herr Én Prosent? Det skal jeg fortelle deg.

Jeg skal legge livet ditt i grus.

På et offentlig bad i Brighton finner man liket av en kvinne, og politietterforsker Roy Grace tilkalles. Det som først ser ut som en ukomplisert sak med en åpenbar hovedmistenkt, viser seg til Grace sin store overraskelse å være alt annet enn akkurat det.

«James blir bare bedre og bedre. Han fortjener virkelig all suksessen han har hatt med denne førsteklasses serien.»

INDEPENDENT ON SUNDAY «Roy Grace er kanskje ikke kriminallitteraturens livligste helt, og heller ikke den som sliter mest med alkohol, overvekt eller et elendig liv, men han er en av de aller mest troverdige.»

THE TIMES

PETER JAMES (f. 1948) er en internasjonalt bestselgende spenningsforfatter som er utgitt på 36 språk og har solgt over 20 millioner bøker på verdensbasis. Trenger deg død er den 13. boken i serien om politietterforsker Roy Grace. James er kjent for å gjøre en spesielt grundig research.

Alle bøkene om etterforsker Roy Grace har sitt utgangspunkt i en sann historie eller i fakta forfatteren har funnet under forarbeidet.

ISBN 978-82-419-5407-8

PETER JAMES

Lorna Belling gjør hva som helst for å komme seg ut av et destruktivt ekteskap og faller for en ny mann – som lover henne gull og grønne skoger. Men som Lorna finner ut, kan det ofte være manglende samsvar mellom det man planlegger og den vendingen livet faktisk tar. Et tilfeldig foto på mobilen til en av klientene endrer alt for henne.

TRENGER DEG DØD

20 M I LLI ON E R S OLGTE B ØK E R

PETER JAMES TRENGER

DEG DØD

HVORDAN BLIR MAN MORDER?