Egil Ulateig: «Freden»

«Etter en tid ble lensmannen tilkalt og han tok seg inn i direktørboligen. Synet som møtte ham glemte han aldri. Det første han så var Dagfinn Enodd som lå på gulvet med en Krag-Jørgensen-rifle ved siden av seg. I sengen lå Aase med begge barna. Datterens hode hvilte på armen hennes.»

(Fra boken)

Den 8. mai 1945 kom Freden. Gjennom hendelser og øyenvitner fra hele landet gir denne boken liv til fredsdagen på nytt.

I hver fortelling får vi et lite innblikk i hvordan disse timene var.

På mesterlig vis formidler Ulateig fortellinger om mennesker som ikke nødvendigvis hadde noen stor påvirkning på historien, men som alle ble en del av begivenhetenes gang. Han følger også et utvalg nye og gamle makthavere gjennom dagen. Slik speiles forventningene og ekstasen, men også frykten som fantes i disse timene.

8. mai 1945 er den tynne halsen på et timeglass: Alle krigens sandkorn renner gjennom. For noen markerte ikke freden slutten på et mareritt, men begynnelsen på et nytt.

Boken er basert på et omfattende forskningsarbeid. Mange historier fortelles for første gang.

«Egil Ulateigs bok er velskrevet, spennende og gir oss ny kunnskap om fredsdagene i 1945. Flere av historiene var ukjente for meg, andre har jeg ikke hørt fortalt i sin helhet før. Mange enkelthistorier gjør sterkt inntrykk. Freden er interessant lesning ikke bare for dem som elsker krigslitteratur, men for alle som liker populærhistoriske bøker.»

Ingerid Hagen, historiker og forfatter av boken Oppgjørets time.

www.vigmostadbjorke.no ISBN 978-82-419-1110-1

egil ulateig freden

«Erik Diesen er mest engstelig for NRK-bilen.

Taket holder på å falle sammen under alle de nysgjerrige som klatrer opp for å få bedre utsikt.

Men, sier han rolig inn i mikrofonen: – Det er vel bare en gang i livet vi opplever en kapitulasjon.

Imens er delegasjonen kommet frem til hotellinngangen. Oppe på balkongen står Edderkoppens berømte sjef, Leif Juster, og vinker.»

egil ulateig

freden 8. mai 1945

Egil Ulateig (født 1946) er en anerkjent sakprosaforfatter og journalist. Han arbeidet i mange år som frilansjournalist i konfliktområder rundt om i verden.

Ulateig har skrevet en rekke reportasjeog dokumentarbøker om andre verdenskrig.

Freden er hans tjuesjette utgivelse.

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 7. mai, klokken 02.41. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 7. mai, klokken 11.20. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 En utflukt til Oslo. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28 Da freden kom til Narvik. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34 Den siviliserte SS-offiseren. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40 Familien som ikke orket freden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46 Det usynlige vitnet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 To tusen kvadratkilometer frihet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57 «Jag heter Harry Söderman». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 60 Massemordernes venn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 Gutten og grisen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72 En ensom mann. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80 «Høsten 1941 ble jeg kjent med en tysker». . . . . . . . . . . . 86 Krigsherren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91 Siposjefens hemmelighet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 96 De dødsdømte i Kruttårnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 Per Askims triumfferd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 112 Quislings nei . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 7

«Vi hadde ventet takk og ikke hån» . . . . . . . . . . . . . . . . 120 Nederlagets budbringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 Krig og sigaretter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Selmer Alm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 Böhmes valg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143 Sjefen for Dommedag. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149 Den ariske kriger. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155 Sjøkrigens siste ofre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 160 Hvor var Jens Christian Hauge?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165 Den plagsomme diplomaten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 173 Odd Nansens dårlige samvittighet. . . . . . . . . . . . . . . . . . 180 «Tilgi meg, men jeg klarte ikke mer» . . . . . . . . . . . . . . . . 186 Jakten på far. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 197 Frihetens ofre. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 205 De som ikke fikk fred. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 209 Fredens røster. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 215 Journalisten som kuppet freden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 217 «Det er vårt land, vårt eget land» . . . . . . . . . . . . . . . . . . 220 «Ich mache Ålesund grösser» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 225 De usynlige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 228 Liste nummer 1. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 231 De meningsløse kanonene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 235 Kilder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 239 Noter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 247 Personregister. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 254 Stedsregister. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 260

8

Familien som ikke orket freden

Direktøren ved Opstad tvangsarbeiderhus i Åna på Jæren het Dagfinn Enodd, og var ung til å ha en så krevende stilling.

Han var dessuten utdannet meierist. Men han var også medlem av Nasjonal Samling og sveitfører i Hirden. Han og Aase, konen, hadde to barn, Faste på fem år og Marit var to. Til tross for at han var nazist hadde Dagfinn Enodd et svært godt ord på seg, både blant folk i Åna og de ansatte i den beryktede straffeanstalten.14 I likhet med de andre i bygden ble han glad da meldingen kom den 7. mai, om at krigen offisielt var over. Jubelen brøt løs, også på Opstad. Alle løp ut og plassen foran den majestiske hovedbygningen på Opstad fyltes av glade mennesker. En av dem var lille Faste Enodd, som ble ansett for å være tilbakestående. Men også han viftet med et flagg.

Det eksisterer flere versjoner av hva som nå skjedde. Men ifølge Dagbladet rev de andre barna flagget ut av hendene på gutten og skrek at nå skulle faren hans henges. Faste løp gråtende inn og fortalte foreldrene hva som hadde skjedd.

Faren var en rolig, sindig mann og gjorde ikke noe så over­ilet som å løpe ut og be ungene pelle seg vekk. Han bad 46

verksmesteren kalle inn til et møte klokken tolv neste dag, tirsdag den 8. mai. Men klokken tolv var ingen direktør å se, og heller ingen annen av familien Enodd. Etter en tid ble lensmannen tilkalt, og han tok seg inn i direktørboligen.

Det var ikke noe liv å se eller høre, og til slutt åpnet han døren til soverommet. Synet som møtte ham glemte han aldri.

Det første han så var Dagfinn Enodd som lå på gulvet med en Krag-Jørgensen-rifle ved siden av seg.

I sengen lå Aase med begge barna. Datterens hode hvilte på armen hennes. I politirapporten står det: «Alle var avsjelet.»

Etterforskerne kom til at tragedien hadde funnet sted klokken 06.15 samme morgen.

Moren og barna hadde hver et kulehull i tinningen. Faren hadde åpenbart til slutt skutt seg i hodet.

Det viste seg senere at det ikke var fire, men fem liv som var gått tapt. Aase Enodd var gravid.

Men kunne guttens opplevelse av barnlig ondskap virkelig utløse så sterke følelser i en moden, balansert mann at han utslettet hele sin familie?

Det lå to brev på nattbordet. Det ene inneholdt et ark med takk til staben ved Opstad. Det andre var stilet til Dagfinn Enodds foreldre i Oslo. Der stod det at de ikke kunne leve videre etter det som hadde hendt. De kunne heller ikke tenke seg å fortsette livet i et samfunn der bolsjevikene hersket. De ville heller dø. Brevet var undertegnet av både mann og kone.

Hele samfunnet i Åna med 450 sjeler var rystet. Det var tross alt mennesker de kjente. Og det de hadde gjort var så utenfor all fatteevne. På grunn av ideologien hadde de fire levd litt avsondret. Men verken direktøren eller konen hadde blitt regnet som farlige nazister. Tvert om var Dagfinn Enodd 47

en respektert mann, med mange gode egenskaper. Dagbladet skrev: «Han forstod å behandle mennesker og skaffe seg respekt på arbeidsanstalten ved sin rettferdige behandling av folkene.» Men det sier noe om overbevisningen hans at så sent som våren 1945 bestilte han elleve bilder av Adolf Hitler fra partiets riksdepot.

Var episoden med sønnen likevel som en utløsende faktor, den siste dråpen? Var mannen så ærekjær og opptatt av sin anseelse at han var villig til å ofre familien og seg selv for å slippe å falle fra direktør til fange og leve i endeløs skam?

Den kortvokste unge kvinnen står smilende, ung og pen, med ravnsvart hår under en grå lue. Luen er en del av den sømmelige, solide, grå uniformen til Røde Kors. Rundt henne står en stor gruppe kvinner i samme uniform, like smilende og mange av dem like tiltrekkende. Det er unge norske kvinner som har meldt seg til tjeneste i det tyske Røde Kors. I lommen har de et identitetskort som forteller at de er godkjent av sin egen nasjonale Røde Kors-organisasjon.

De står på trappen til Fredrik den stores sommerslott Sanssouci i Potsdam utenfor Berlin, og det er vår i 1942. Kvinnen med det ravnsvarte håret heter Gerd Enodd, 26 år gammel, utdannet sykesøster, og sammen med gruppen på vei til Østfronten. De skal pleie sårede soldater på lasarett i fjerne byer med underlige, eksotiske navn som Dnepropetrovsk og Kislovodsk. Verken hun eller de andre aner noenting, verken om byene eller krigen de er på vei til.

Gerd Enodd hadde for lenge siden bestemt seg for å pleie soldater i krigen. Hun forsøkte å komme til Finland under 48

Vinterkrigen, men ble avvist fordi hun ikke hadde fullført utdannelsen. Hun ble heller ikke godtatt som sykesøster i felten, på tysk side, i 1940. Men så kom anledningen da Den norske legion ble opprettet sommeren 1941. De norske frontkjemperne som ble sendt til Russland, kunne også bli såret og trenge pleie. Men over hele fronten var det et skrikende behov for varme hender.

Hun var medlem av Nasjonal Samling fra 1935, uten å ha interesse for politikk. Da hun meldte seg til fronttjeneste i Røde Kors, visste hun at hun skulle arbeide på tyske sykehus. Det tenkte ikke Gerd Enodd så nøye over. Det lå også et skjær av eventyrlyst bak beslutningen hennes. Og at pasientene hennes for det meste kom til å bli soldater i Waffen-SS, betydde i hvert fall ingenting. Hun hadde godkjennelse av Norges Røde Kors og var villig til å hjelpe alle, uansett nasjonalitet.

Gerd Enodd ble en lederskikkelse blant de norske frontsøstrene og var en av lederne under oppbyggingen av store lasaretter, helt øst til Kaukasus. Lenger øst kom verken hun eller den tyske hæren. Hun fulgte SS-divisjonen Wiking på det blodige tilbaketoget. Men hun unngikk Det tredje rikets dødskramper på veien til Berlin. Hun kom hjem for godt i 1944 og giftet seg med frontkjemperen Leiv Herigstad fra Time. Derfor var hun i Norge da freden kom, og hun mottok de fryktelige meldingene fra Jæren og Vinderen.

Gerd var søsteren til Dagfinn Enodd, og hun må ha vært med og forme den korte dødsannonsen som stod på trykk i Aftenposten den 14. mai.

«Vår inderlige kjære sønn, datter og barnebarn, bror og søster Dagfinn Enodd, Aase Enodd f. Bjerke, Faste og Marit er død.

49

Oslo og Ås 10. mai 1945.» Nederst stod det navn på fire personer som alle kalte seg søsken. Men annonsen fortalte ikke at en ny, fryktelig tragedie hadde rammet familien Enodd.

Faren til Gerd og Dagfinn het Faste og var en streng og dyktig overlærer på Vinderen skole i Oslo. Men elevenes holdning til ham endret seg da krigen kom, for Faste Enodd var en over­ bevist tilhenger av Quisling og medlem av Nasjonal Samling fra lenge før krigen. Han ble stadig mer upopulær etter som krigen gikk. Elevene viste stadig sin forakt for ham, men det var først en dag i februar 1945 at den slo ut i en åpenlys handling.

Fra vinduene i klasserommet på skolen hadde elevene utsikt mot Blindernveien. Bjørn Pedersen husker ennå dagen, den 8. februar da han fra pulten sin så en svart Mercedes som gled nedover gaten. Alle i nabolaget visste at det var tjenestebilen til Karl A. Marthinsen, sjefen for Statspolitiet. Bilen stanset, og Bjørn kunne se en mann, som måtte være sjåføren, krype ut av døren og sette på sprang bortetter veien. Samtidig fikk han øye på to menn i frakk komme ut fra et torvlager rett under vinduet.

Den ene avfyrte et pistolskudd etter sjåføren som traff ham i hånden. Den andre hoppet opp på det brede stigbrettet og skjøt flere skudd inn gjennom bilruten. Så forsvant de begge ut av syne.

Da ropte en i klassen: «Det er Marthinsen!» Det brøt ut vill jubel, og hurraropene gjallet gjennom klasserommet. Overlærer Enodd var den eneste som ikke jublet, og ga dem i stedet en kraftig skjennepreken for bråket.

Nøyaktig tre måneder senere ringte telefonen hjemme hos ham. Han ble meddelt hva som hadde skjedd på Opstad den 9. mai. Brevet fra sønnen mottok han et par dager etter.

50

Den gamle læreren må ha tatt beslutningen like etter. Fra hjemmet på Vinderen gikk han og konen oppover mot skogen ved Gaustad. Der skjøt den 68 år gamle overlæreren først henne og deretter seg selv.

Begge familietragediene ble kortfattet skildret i Dagbladet den 16. mai. Til tross for den dramatiske tittelen, «Uhyggelig mord og selvmordstragedie,» fikk historie bare et lite oppslag nederst på førstesiden. Den store nyheten denne dagen var at kronprinsen hadde flyttet ut til Skaugum.

Av de to familiene Enodd overlevde bare to. Den ene var Gerds søster. Hun var den 7. mai sluppet ut fra Grini, der hun hadde sittet i flere måneder for illegal virksomhet. Gerd ble arrestert noen dager senere og satt i varetekt. Hun ble etter noen måneder dømt til femten måneders fengsel for landssvik fordi hun hadde arbeidet for det tyske Røde Kors, og dessuten stått som medlem av Nasjonal Samling.

Dommeren ville ikke høre på argumentet hennes om at hun hadde det norske Røde Kors’ velsignelse til å reise ut.

Han bare ga henne den samme leksen som alle landssvikerne fikk høre: Hun burde vite at hun gikk i tjeneste for et land som Norge var i krig med. I 1947 ble hun flyttet til Bredtveit fengsel i Groruddalen. Der ble hun, som flere andre frontsøstre, brutalt behandlet. Men hun brød seg knapt om torturen. Den var bare som et lite rapp over kinnet sammenlignet med den smerten hun bar med seg resten av livet.15 Gerd Enodd led av depresjon og sykdommer i fengselet.

Høsten 1946 søkte hun om benådning. Hun fortalte at hun hadde mistet nesten hele familien sin. Om grunnen til tragedien skrev hun: 51

Da hans (brorens) smaa barn etter krigen ble utskjelt for forredere, tok han livet av sin kone, sine to barn og seg selv.

Min mann, Leiv Herigstad er læge. Har arbeidet som lege ved fronten og er idømt 4 aars tvangsarbeid. Jeg staar nu helt alene i verden.

Ektemannen skrev et dramatisk brev til forsvareren hennes, overrettssakfører Ødegaard i Sandnes, fra Supplandsfoss tvangsarbeiderleir, hvor han selv sonet. «Han var svært engstelig for at også hun skulle ta sitt eget liv,» skrev han. Han opplyste at hun at hun hadde et «cyclotysent temperament».

Slike mennesker ble ansett som disponerte for melankoli og depresjon. Han hadde selv opplevd at hun var på randen av selvmord da meldingen om dødsfallene i familien kom.

En dag da hun lå på sykehus i Grimstad, hvor mannen nå arbeidet som reservelege, forsvant hun sporløst. Han fant henne på en øde vei. Til advokaten skrev han at det var kanskje bare han som holdt henne i live. I tillegg led hun av tuberkolose.

Var det ikke mulig å gjøre straffen betinget?

Det var det ikke. Men hun overlevde. Hun fikk snart tilbake tillatelsen til å utøve yrket som hun hadde vært villig til å gi livet for. Ekteparet flyttet etter noen år til Hamar, hvor de begge arbeidet på sykehuset. De fikk aldri barn.