Meningen med livet by Vigmostad & Bjørke

Er det noen mening i å søke etter meningen med livet?

Ifølge Statistisk sentralbyrå har Eduardo «Doddo» Andersen 31,6 år igjen å leve. Han har levd godt over halve livet og har de fysisk beste årene bak seg. Nå er han midt inne i forfallet.

– Blir du glad av å tenke på meningen med livet? Det ville vikingene ha spurt deg om, sier islendingen.

Det er på tide å tenke igjennom ting. Hvem er jeg? Hvorfor er jeg til? Kort sagt: Hva er meningen med livet?

– Blir du det? spør han igjen.»

I håp om å få svar oppsøker forfatteren en rekke mennesker som bør ha tenkt grundig over dette største av alle spørsmål. Men det er ikke lett å få ekspertene til å svare, selv ikke i kontortiden.

Tenker jeg for mye?

* * * «Jeg har både hørt om og lest om filosofer. Jeg har til og med møtt noen, men jeg har aldri hatt en filosofisk samtale med en av dem. Forventningene foran dette møtet er derfor store. Jeg er i ferd med å bli noe forvirret, det er så mange ulike meninger, jeg trenger et udiskutabelt svar på hva som er meningen med livet. – Vi kan bare sette en stor parentes rundt det spørsmålet, sier han.»

Resultatet er en både alvorlig og under holdende skildring av livene vi lever i Norge i dag. «Jeg kan ikke møte døden som en ignorant. Jeg må finne ut mer. Jeg må finne mennesker som kan opplyse meg, som vet, eller aner, hvorfor vi lever, som kjenner til meningen med livet.» ISBN 978-82-419-1081-4

ISBN 978-82-419-1081-4

www.vigmostadbjorke.no

meningen med livet-omslaget-endeleg2.indd 1-5

7 882 41 91 081 4

omslagsfoto: colognid & adaml212 / flickr

«Grubler jeg for mye?

eduardo «doddo» andersen er forfatter og blogger og tid ligere frontfigur i bandet Unge Frustrerte Menn. Flere ganger i uken blogger han på bt.no om Sportsklubben Brann. Han har gitt ut fem bøker: Kjærlighet er best på pinne (2005), Kjeks og samliv (2007), Hei, døden (2009), Fortellingen om Brann (2010) og Mitt Haukeland. En nær livet-opplevelse (2012). ——————————————————————— forfatterfoto: oddleiv apneseth omslagsdesign: øystein vidnes

18.09.14 15:14

EDUAR DO DOD DO AN DER SEN

MEN IN GEN MED LI VET

JEG GRUB LER

En gang var jeg med på en obduksjon. Jeg så på mens en bio ingeniør – det er den utdannelsen de som parterer lik har – tømte den avdøde for alle hans indre organer, hørte på da hun skar opp skallen med en gipssag og deretter tok ut hjernen. Da hun var ferdig med første økt for dagen, lå det et uthulet lik tilbake, en tom mann, en mann som noen få dager tidligere hadde vært i live. Sannsynlig vis hadde han da gledet seg til noe, gruet seg til noe annet, vært sulten, deretter mett. Kanskje hadde han vært glad, kanskje hadde han vært sint, kanskje hadde han tenkt på sitt livs store kjærlig het som glapp ut av hendene hans førti år tidligere, da han ble sittende handlingslammet av altfor sterke følelser? Kanskje hadde han tenkt: Hva er vitsen med det hele? Hvorfor har jeg levd? Hva skjer når jeg dør? Eller tenkte han på at vasken på badet skulle vært reparert, nå skulle han fikse den, men så hadde han utsatt det, nok en gang, for aller siste gang.

meningen med livet

Kan det ha vært noe av dette han tenkte på i timene før han døde? De unike tankene våre kan være forbausende like. Ikke det at jeg tenker på at vasken på badet vårt skulle vært reparert, den fungerer, men mange ganger hver dag tenker jeg at lyset over vasken skulle vært fikset. LEDlampene har vært ødelagt i et halvt år, men ennå har jeg ikke foretatt meg noe. Jeg utsetter det igjen, igjen og igjen, og pusser tennene daglig i svakt lys. Jeg tenker heller ikke så ofte på kjærester jeg hadde for lenge siden, men det hender at jeg plutselig tenker på en av dem, eller en av dem som det aldri ble noe av, for eksempel hun blonde jeg lokket med meg hjem fra et utested. Hvorfor ble det aldri ble noe mer? prøver jeg å erindre. Hun var søt, snill, interessant, var hun ikke det? Og ikke hadde vi sex – det burde indikere at spennin gen var ivaretatt. Men så husker jeg at hun hadde fem bikkjer, at hun bodde inne i et skogholt, at hun likte å gå tur, helst til fjells, og det forklarer kanskje hvorfor flørten aldri ble til et forhold. Fjell og meg er som olje og vann. Jeg forstår ikke hva jeg har på et fjell å gjøre, men jeg skjønner at det må være noe der oppe som jeg aldri har sett eller forstått. Over tregrensen et sted lig ger det et skattkammer som jeg ikke tar del i. Jeg står ikke bare nedenfor, jeg står utenfor og misunner alle dem som drar til fjells så fort de får sjansen. Selv når våren endelig ankommer og snøen smelter, farer de av gårde, tilbake til kulden og snøen. Simpelthen det å være på fjellet er noe av det mest meningsfylte de kan drive med. Jeg kjente ikke mannen foran meg. Det eneste jeg med sik kerhet kunne fastslå, var at han, som hadde gått fra å være et menneske til å bli et lik på ytterst kort tid, bare hadde kroppen

jeg grub ler

sin igjen – og knapt nok det. Det som en gang hadde vært en person, en personlighet, var borte. Idet hjertet slo for siste gang, forsvant samtidig han. Hvor ble han av, mannen med personligheten? Det var åpen bart at tankene hans ikke befant seg i hjernen som patologen nå dissekerte og skar opp i skiver, som om den var et kneippbrød. Hvor hadde tankene tatt veien? Patologen fikk mannens indre liv ser vert på en benk av bio ingeniøren. Hun satte straks i gang med å analysere nyrer og lun ger og hjertet og alt det andre som finnes på innsiden av huden. Hun skulle finne ut hvorfor mannen hadde dødd, hun skulle finne dødsårsaken. Det var mening i arbeidet. Samtidig som patologens jobb ble stadig mer meningsfull, føltes min tilværelse stadig mer meningsløs. Det var ikke sånn at jeg ble akutt deprimert, men jeg begynte uunngåelig å fun dere på meningen med det hele, livet altså, og noe av det som hadde virket veldig viktig noen timer tidligere, var plutselig blitt uviktig. Om vi skulle feriere i Kroatia eller i Spania, hadde det noen betydning? Om jeg unngikk å bli valgt til klassekontakt på kveldens foreldremøte, hadde det egentlig noe å si? Om jeg burde begynne med pensjonssparing eller ei, betydde det noe i den store sammenhengen? En rekke mørke spørsmål poppet opp i hodet mitt: Hvor for sto jeg opp hver morgen og gjorde det jeg gjorde? Hvorfor bekymret jeg meg for økonomi og arbeid, og hvorfor irriterte jeg meg grenseløst over alt det som ikke ble gjort tidsnok, eller det som aldri ble utført, for eksempel elektrikerarbeid på badet?

meningen med livet

Hva var det jeg strebet etter når jeg uansett en dag skulle ende opp slik, som et lik? Jeg skulle ønske jeg var glad i fjell. Da hadde jeg kanskje sett en mening med det hele, og om jeg ikke hadde sett en mening, så forestiller jeg meg at jeg hadde funnet en trøst i det mektige landskapet vi er omgitt av. Fjellet kunne tatt vare på meg og gitt meg en idé om at vi begge, fjellet og jeg, var deler av noe større. Det er selvfølgelig en grunn, forsto jeg, til at folk prater så lite og så overfladisk når de er på fjellet; det er i stillheten det foregår, kontemplasjonen og undringen. Mannen hadde vært gammel. Døden hans var trist, men ikke tragisk. Hjertet hadde jobbet på spreng et langt liv, så selv om mannen verken var feit eller røyker, hadde årene inn til hjertet tettet seg til. Da jeg kom hjem, måtte jeg fordøye opplevelsen. Det er ikke hver dag jeg ser døde mennesker. Det har jeg strengt tatt bare sett tre ganger før. Selv om det årlig dør over 41 000 men nesker i Norge, ser jeg dem sjelden. De aller fleste forsvinner uten at jeg aner det. Jeg så døden i 2003 da min far takket av. Han lå fredfullt i sykesengen og så passe rar ut. Sykepleieren hadde festet et bånd rundt hode og hake, slik at han ikke skulle ligge der og gape. Meningen med livet var for min far musikk. Han var pianist og fant både salig lykke og pirrende utfordringer på notelinjene til Franz Schubert og Wolfgang Amadeus Mozart. Han ble aldri lei av å studere og spille musikken til de store komponistene. Når han satte seg ned ved pianoet, ble han en del av musikken, han forsvant fra denne verden og inn i tonene.

jeg grub ler

De siste årene av livet til min far var for øvrig meningsløse. Han hadde alzheimer, og sakte, men sikkert mistet han hukom melsen. Til slutt husket han ikke hvem han selv var. Like før slutten var hjernen hans tømt for all kunnskap. Det eneste som kunne få det til å glimte i øynene hans, var lyden av hans gamle kamerater, Franz og Wolfgang. Da jeg kom hjem, tenkte jeg ikke lenger på hva jeg skulle handle inn til middag, eller om det var noe gøy på tv i kveld (det var det ikke). Alle de trivielle tingene som ble produsert i de små, grå hjernecellene mine før jeg entret obduksjonsrom met, var borte. Det var ikke bare det at jeg tenkte på at de små, grå hjernecellene beviselig er små og grå, det hadde jeg selv sett da «kneippbrødet» ble skåret opp, men jeg grublet mer og mer på spørsmål som prester og filosofer vanlig vis befatter seg med. Hjernen min fløt over av eksistensielle og ubehagelige spørsmål. «Hva pokker», sa jeg til meg selv, «er poenget med å være til når vi til slutt ender opp som ingenting – for deretter muligens å bli hardhendt behandlet av en bioingeniør og hennes gipssag?» Hva er meningen, og hva menes egentlig med frasen «men ingen med livet»? Det er vel strengt tatt to spørsmål i ett. Det ene handler om hvorfor vi er til, og det andre dreier seg om hva vi fyller livet med. Det ene forteller noe om hele menneskehetens eksistens, mens det andre sier noe om hva mennesket finner meningsfylt. Er det mulig å finne svar på noen av dem? Var det egentlig vits i at jeg lurte? Jeg var ikke akkurat det første mennesket i historien som tenkte over meningen med livet. Det aller vanskeligste spørsmålet har vært stilt siden tide nes morgen. Helt siden mennesket hadde hjernekapasitet til

meningen med livet

det, antageligvis for cirka 10 000 år siden, har en spurt om og om igjen: Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvor skal jeg? Hvorfor er jeg til? Og ennå finnes det ikke en godkjent stats autorisert fasit, en fasit som går over alle landegrenser, på tvers av alle kulturer og suser gjennom verdensrommet. Det er ikke det minste rart at de fleste mennesker siden tide nes morgen har søkt tilflukt i ulike religioner. Der er det svar å få. De svarene krevde riktignok mye tro og tålmodighet og lite tvil og kritikk, men de fortalte noe mennesket trenger å høre, at det er en mening et sted, og at døden er noe annet enn det den gir seg ut for. Den var ikke slutten, den var derimot begynnelsen, eller fortsettelsen. Livet var ikke en film, det var kun første epi sode i en tvserie som aldri tok slutt. På rulleteksten sto det ikke «The End», det sto «To be continued». I Norge ble det folk fra Midtøsten som viste vei i religiø se spørsmål. Odin og Tor, og de andre norrøne gudene, ble avskiltet som veiledere i livets gåte. Historiene deres om en hest med åtte bein og en orm som kveilet seg rundt hele verden, ble for usannsynlige. I stedet måtte vi tro på at hav kunne deles i to, og at fem brød og to fisker kunne mette fem tusen mennesker. Ifølge Bibelen kan døden inneholde atskillig verre ting enn en gipssag, den kan inneholde en evig ild, men folk fant likevel trøst i Bibelens budskap. De fleste har nok det meste av tiden regnet med at de ikke skulle ned, men til den motsatte enden av evigheten, de skulle opp til himmelen. Ingen av de fat tige bøndene som levde i Norge, hadde uansett kunnskap eller utdannelse til å sette spørsmålstegn ved leksjonene de fikk av de

jeg grub ler

geistlige. De ble godtatt uten de store protestene, de hadde mer enn nok med å jobbe hardt og skafe mat til storfamilien. Men på et eller annet tidspunkt mistet Jesus grepet han hadde på oss. Det må ha skjedd omtrent på den tiden da stadig flere leste mer og tok høyere utdannelse. I Bibelen sto det saker og ting som ikke harmonerte med det samfunnet som vi hadde dyrket fram. At kvinner ikke skulle snakke i forsamlinger? Eller at jorden var skapt av Gud? Hva var det for noe? Spørsmålene ble flere og flere, og til slutt begynte vi også å tvile på at Jesus hadde gått på vannet. Var ikke det strengt tatt like usannsynlig som en hest med åtte bein? Troen på kjente bibelhistorier falt som dominobrikker: Adam og Eva, Jonas og hvalen, Lasarus’ oppstandelse og Marias jomfruelighet. Til og med Jesu fødsel tvilte vi på. Hvordan kunne han ha blitt født i år null, når kong Herodes som ønsket å ta livet av ham, døde fire år før han ble født? Jesus mistet langt fra alle, men han mistet meg, og det var kanskje grunnen til at jeg fikk et nesten religiøst øyeblikk under obduksjonen. Det åndelige hadde i lang tid vært fullstendig fra værende i livet mitt, og jeg hadde omtrent like lenge avvist at det eksisterte noe som het sjel, noe som for ut av kroppen når døden inntraf, og som senere, på dommedag, ble gjenforent med kroppen. Jeg hadde avvist det, men da jeg obser verte patologen i arbeid, ble jeg usikker. Alt det som hadde gjort nettopp denne mannen til den han hadde vært, var forsvunnet. Hadde sjel, per sonlighet og følelser opphørt å eksistere? Eller befant de seg et annet sted? Hadde sjelen funnet et nytt hjem, en ny dimensjon? Levde ideene til den døde mannen, levde fortsatt tanken på at vasken skulle vært reparert?

meningen med livet

Jeg begynte å tenke på meningen med livet. Og det har jeg tenkt på siden. Nei, det har jeg ikke. Allerede dagen etter obduksjonen var jeg tilbake på hverdagssporet. Jeg tenkte igjen på alle ubetydelighe tene, i løpet av én natt var de blitt betydelige igjen. Selvfølgelig var det viktig med en innholdsrik ferie, og selvfølgelig var det viktig med pensjonssparing. Pensjonisttilværelsen min nærmer seg, og den kommer til å bli lengre enn det den var for menn på slutten av 1960tallet da både pensjonsalder og gjennomsnittlig levealder for menn var 70 år. Den kommer til å bli lengre enn det den var på 1970tallet, da pensjonsalderen var 67 og den gjen nomsnittlige levealderen for menn var knapt 71 år. Og da er vel pensjonssparing viktig? Livet gikk ubemerket videre, inntil jeg fylte femti, og da kom noen av tankene om død og liv og meningen med dem snikende tilbake. Ifølge Statistisk sentralbyrå har jeg 31,6 år igjen å leve. Jeg har altså levd godt over halve livet og vel så det. Jeg har de fysisk beste årene bak meg. Kroppen min er midt inne i forfallet. De siste tretti årene kommer til å bli en helt annen prøvelse enn de tretti første. På dette punktet i livet skal de fleste drømmer fra ungdoms tiden være realisert, de fleste steder jeg har ønsket å reise til, skal være besøkt, og alle relasjoner til venner og familie burde vært avklart. Men jeg er ikke i nærheten av å være der. Det er på tide å tenke gjennom ting. Jeg kan ikke møte døden som en ignorant. Jeg må finne ut mer. Jeg må finne mennesker som kan opplyse meg, som vet, eller aner, hvorfor vi lever, som kjenner til menin gen med livet.

Er det noen mening i å søke etter meningen med livet?

Ifølge Statistisk sentralbyrå har Eduardo «Doddo» Andersen 31,6 år igjen å leve. Han har levd godt over halve livet og har de fysisk beste årene bak seg. Nå er han midt inne i forfallet.

– Blir du glad av å tenke på meningen med livet? Det ville vikingene ha spurt deg om, sier islendingen.

Det er på tide å tenke igjennom ting. Hvem er jeg? Hvorfor er jeg til? Kort sagt: Hva er meningen med livet?

– Blir du det? spør han igjen.»

Tenker jeg for mye?

ISBN 978-82-419-1081-4

www.vigmostadbjorke.no

meningen med livet-omslaget-endeleg2.indd 1-5

7 882 41 91 081 4

omslagsfoto: colognid & adaml212 / flickr

«Grubler jeg for mye?

18.09.14 15:14