Utvandrerne

«Tettere

på de norske utvandrerne enn i noen andre bøker jeg har lest.»

Øystein Morten, historiker og forfatter

svein indrelid

En norsk familiesaga i Amerika

Svein Indrelid

UTVANDRERNE

EN NORSK FAMILIESAGA I AMERIKA

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2024

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign: Kåre Martens

Omslagsfoto tilhører Børge Solem

Kart: Geir Steigan

Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15 pkt.

1. opplag 2024

ISBN: 978-82-419-6184-7

Boken har fått støtte av Vestland Fylkeskommune

Spørsmål om denne boka kan du rette til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen

Telefon 55 38 88 00

Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er gjort med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

FORORD

Tirsdag 7. mai 1844 satte briggen Juno seil og la ut fra Bergen med kurs for New York. Om bord var 110 passasjerer som hadde tatt farvel med slekt og venner for godt, i håp om bedre fremtidsutsikter for seg selv og barna i Amerika enn det de kunne ha i hjembygden. Blant disse var en liten flokk på 14 personer fra en av de innerste fjordarmene i Sognefjorden, den aller første gruppen med emigranter fra Aurland prestegjeld.

De var fire familier, en tilårskommen husmann og tidligere fehandler med kone og to halvvoksne sønner, en middelaldrende småbruker med kone og tre mindreårige barn samt hans søster og hennes uektefødte barn og en klokkersønn –sorenskriverens «skrivekarl», med sin gravide forlovede. Dessuten var også en ungkar med, en husmannssønn fra fattige kår. Etter nærmere seks uker på havet kom de til New York, og etter nye uker på skrøpelige farkoster innenlands nådde de frem til nybyggersettlementet Koshkonong i Wisconsin i siste halvdel av juli.

Det er disse menneskene og noen av deres slektninger og etterkommere denne boken handler om. Ut fra lett tilgjengelig kildemateriale har jeg forsøkt å gjøre fortellingen om dem og deres tilværelse som innflyttere til et fremmed land så sann eller så sannsynlig som mulig. Jeg har hovedsakelig brukt samtidskilder og lite av nyere historiske analyser. Det er historien om disse emigrantene, sett fra deres eget ståsted,

jeg vil fortelle. Dette er følgelig ingen akademisk bok med vitenskapelig siktemål. Men det er også historien om mange andre norske emigranter som bosatte seg i Midtvesten i 1840og begynnelsen av 1850-årene. De fleste vil ha møtt de samme utfordringene og hatt tilsvarende opplevelser som det de fire familiene fra Aurland opplevde under reisen i 1844 og i årene som nybyggere og pionerfarmere i Amerika.

Bakgrunnen for boken ligger et par tiår tilbake da jeg arbeidet med de tre bindene av Bygdebok for Aurland. Soga om Flåm, utgitt 2003–2009. I mange bygdebøker på denne tiden var det sparsomt med opplysninger om emigrantene. Om dem stod det ofte kun navn og fødselsår, med tilleggsopplysning: «Til Amerika» og gjerne også et årstall. Ingenting mer.

For meg ble det en utfordring å finne ut mer om «mine» emigranter. Hvordan gikk det med dem på reisen? Hvor ble det av dem? Hvordan greide de seg den første tiden i Amerika, uten å kunne språket og med liten kunnskap om forholdene i sitt nye hjemland? Og hvordan gikk det senere med dem og deres barn og etterkommere?

Jeg leste det jeg kom over av emigrantlitteratur, brukte arkivmateriale i Statsarkivet i Bergen, mikrofilmer fra samlingene til Norsk Utvandrermuseum på Hamar (nå Ottestad), norske aviser på mikrofilm ved Universitetsbiblioteket i Bergen og norskamerikanske i innlån fra Nasjonalbiblioteket, og Arkivverkets digitale publiseringskanal – Digitalarkivet. Etter hvert fikk jeg også en stor mengde opplysninger fra etterkommere av emigrantene i Amerika og deres nettverk.

Bygdebokarbeidet avdekket livshistorier og enkeltskjebner så interessante at flere av dem kunne fortjent en egen bok. Det ble historier om hvordan nybyggernes liv i Midtvesten gradvis ble endret fra en kamp mot det som hadde vært indianernes land og ublide naturkrefter til de etter mye strev fikk dyrket

opp sine egne farmer og, etter hvert, bidro til å skape velfungerende bosetninger – settlementer, tettsteder og småbyer på prærien. Det var suksesshistorier, og det var tragedier. Tanken om å skrive en bok om emigrasjonen, sett fra emigrantenes ståsted, ble stadig mer aktuell, men lot seg ikke realisere før jeg ble pensjonist.

I løpet av årene som er gått siden jeg arbeidet med bygdebøkene, er et enormt kildemateriale blitt gjort tilgjengelig på nettet. Avskrifter av eldre passasjerlister på emigrantskutene (til 1873) er å finne på www.norwayheritage.com. Betalingsnettsteder som My Heritage, Ancestry, Family Search og Archives gir tilgang til blant annet folketellinger, kirkebøker, lister over fødsler, ekteskapsinngåelser og dødsfall og militære kilder. Særlig nyttig har newspapers.com vært med tilgang til flere tusen historiske amerikanske aviser. Jeg har også i stor utstrekning benyttet arkivmateriale fra Wisconsin Historical Society, Minnesota Historical Society og Library of Congress. Nettstedet Find a Grave har bilder av gravsteiner med inskripsjoner, av og til også med mer utfyllende biografiske opplysninger. Eldre bøker og skrifter som ikke lenger er rettighetsbundet (public domain), i USA for tiden publikasjoner utgitt før 1928, kan søkes online eller på Internet Archive.

Av de mange enkeltpersoner og institusjoner jeg har hatt kontakt med, og som har bidratt til at denne boken ble til, vil jeg særlig takke Patti Benson ved Grant County Historical Museum i Minnesota og mrs. Jean Marthaler fra St. Joseph i Minnesota, som har gjort en stor innsats for å spore opp og sette meg i kontakt med etterkommere etter emigrantene fra 1844, takk til sakprosaforfatter Øystein Morten som har lest gjennom og gitt kommentarer til en tidlig versjon av manuskriptet, en særlig takk til sjefredaktør Frode Molven i Vigmostad & Bjørke for kommentarer, råd og veiledning

under skriveprosessen, og ikke minst takk for støtte og motivasjon til mine to mest kritiske lesere, min kone Anne Karin Hufthammer og min datter Stine Hufthammer Indrelid.

Bergen, april 2024

Svein Indrelid

INNLEDNING

De kom til det vidstrakte Koshkonong-settlementet som fire år tidligere bare var ubebygd villmark, men som i løpet av 1844 allerede hadde fått en norsk bosetning på 8–900 sjeler, spredt på flere mindre bosetninger innenfor et 350 kvadratkilometer stort område. Det var et fullstendig uorganisert samfunn de kom til. Ingen øvrighet, ingen lokal administrasjon man kunne henvende seg til for å søke råd og veiledning. Nybyggerne bodde i jordgammer og i enkle, hastig opptømrete loghytter.

Men alt land, prærier, myrstrekninger og skoger, var kartlagt og målt opp av landmålere og inndelt i passe store stykker som landsøkerne kunne kjøpe. På Landkontoret i Milwaukee – dit var det nærmere hundre kilometer, kunne man få kart over udyrkete landstykker som var ledige, men man måtte selv dra ut på præriene og i skogene og lete til man fant et stykke land man var tilfreds med. De var pionersettlere ved den ytterste grensen for vestlig sivilisasjon i Nord-Amerika – the frontier.

Eiendommene de skaffet seg, hadde de kjøpt av den amerikanske regjeringen. For myndighetene var det viktig å få hånd om dyrkbare landområder som kunne brødfø en stadig økende befolkning. Fra Europa strømmet det på med immigranter. Indianerne rådde over enorme områder hvor de i tusener av år hadde drevet jakt og fiske og sanking. Til ingen nytte, etter regjeringens oppfatning. Jorden lå udyrket og ubrukt. Indianerne måtte bort, ved tvang eller ved avtaler om kompensasjon.

I 1830 skaffet regjeringen seg hjemmel til å tvangsflytte urbefolkningen ved en ny lov – The Indian Removal Act. Det ble foretatt flere slike forflytninger etter inngåtte «avtaler» –treaties − mellom regjeringen og stammer av urbefolkningen.

I begynnelsen av 1850-årene måtte sioux-indianerne i Minnesota-territoriet gi fra seg et landområde på 97 000 kvadratkilometer mot en etter forholdene beskjeden godtgjørelse.

I bytte ble de tildelt et reservat på 3300 kvadratkilometer ved Minnesotaelven. Landet de måtte flytte fra, lå da klart for oppdyrking og bosetning av nybyggere fra Norge og andre land.

Norske nybyggere var i 1840-årene fullt klar over at dette var land som regjeringen hadde tatt fra de innfødte, men det ser ut til at få har reflektert noe særlig over at de de nå pløyde i jord som andre hadde måttet gi fra seg. Indianernes situasjon var neppe noe som opptok tankene deres i det daglige. Gjennom brev de sendte hjem til Norge, får vi innblikk i hva de var opptatt av, og hva de fant verdt å fortelle om til familiene i gamlelandet. I sju bind med amerikabrev, publisert av Orm Øverland og Steinar Kjærheim, finner vi i bind 1, fra årene 1838 til 1857, i alt 122 brev sendt fra Midtvesten-statene Illinois, Wisconsin, Iowa og Minnesota. I kun tre av dem er indianere nevnt.

I det ene omtales de nærmest som eksotiske rariteter med ringer i nese og ører og merkelige klær og frisyrer.1 I det andre forteller brevskriveren at regjeringen har kjøpte en stor landstrekning av dem for tre millioner dollar. Man får inntrykk av at indianerne har gjort en god handel.2 I det tredje brevet, sendt fra Spring Grove i Houston county i Minnesota, omtales landet der omkring slik: «Denne Egn var for 4 a 5 Aar tilbage et øde Ørken hvor Hjorten og de vilde Folkestammer vandrede uforstyret af Noget vidt Menneske.» Fremskrittet og sivilisasjonen var kommet til Spring Grove, hvor «Tusinde Bushel af

Hvede og andre Artikler udføres til hvert Aar, og hvor Byer Møller og Gaarde Kappes om at reises.»3

Etter sioux-opprøret i Minnesota høsten 1862 ble tonen en annen. Indianerne er nevnt i annethvert brev, og nå var det uro og engstelse og frykt som ble formidlet til familien i Norge. De innfødte ble omtalt som mordere og voldsmenn og røde djevler. Enkelte av brevene inneholdt groteske og detaljerte beskrivelser av drap på nybyggere og plyndring av eiendommer. Kun i ett av dem, fra 1864, blir det nevnt at myndighetene var medskyldige i det som hadde funnet sted. Etter at brevskriveren, med sin haltende ortografi, hadde gjort rede for at «de Vilde Indianere» hadde myrdet 900 hvite mennesker, legger han til: «Og Grunden til dette udBrud hvar Regjeringens Skyld at Den ikke Betalte Dem Sin Aarlige Pensjon Da dem en gang har Været Eier af det hele Lande.»4

Da sioux-opprøret hadde roet seg og borgerkrigen var slutt, ser det ut som interessen for de innfødte igjen forsvant. I de 108 brevene fra årene 1865–1870 er indianere nevnt i 7, men nå er det ikke lenger frykten det skrives om. Forholdene mellom indianerne og de hvite settlerne var igjen relativt fredelige. En brevskriver fra Wisconsin forteller i 1870 at han så indianere hver dag og snakket med dem, og de var ikke farlige. Han hadde til og med vært på bryllupsfest hos noen av dem.5

I våre dager kan regjeringens behandling av urbefolkningen karakteriseres som etnisk rensing og overtakelsen av deres land som kolonialisme.6 Men i denne boken er det nybyggernes historie vi følger, og den er farget av hvites holdninger og deres oppfatning av de innfødte.

Under arbeidet med boken ble jeg stadig slått av de mange likhetene det er mellom opplevelsene og utfordringene til de

tidligste norske emigrantene og det som vår tids flyktninger, asylsøkere og immigranter opplever i sitt møte med vårt land. Det er et sørgelig faktum at mange flyktninger omkommer på reisen til Europa. Også blant de norske emigrantene var det mange dødsfall, både under sjøreisen og ikke minst kort tid etter at de kom i land i Amerika. Det var sykdom som tok liv, mer enn forlis og andre ulykker. Brøt det ut tyfus eller meslinger eller kolera om bord, kunne dødsfallene bli mange. I ett tilfelle døde 49 av 280 passasjerer om bord på et norsk emigrantskip, og ytterligere 30 døde på lasarettet da de kom i land. Det verste året døde 4 prosent av de norske emigrantene under overfarten til Amerika.

Smitte som utvandrerne hadde dratt med seg, førte i flere år til epidemier i nybyggersettlementene med mange døde. Og de ble utsatt for svindel og lureri under turen, ofte av sine egne landsmenn, både ved ankomsten til New York og på reisen innover i landet.

De norske pioneremigrantene forlot ikke hjemlandet som følge av voldelig forfølgelse, hungersnød eller naturkatastrofer. De hadde først og fremst økonomiske motiver, og de hadde til hensikt å bosette seg i Amerika for godt og bli amerikanske statsborgere. Ytterst få kom til å returnere. Ingen av aurlandsemigrantene i 1844 reiste tilbake til Norge, og ingen av deres etterkommere kom noen gang til å bosette seg i sine forfedres gamle hjemland.

Nybyggertilværelsen ble alt annet enn lett. De fikk føle på kroppen hvordan det var å stadig komme til kort i møte med det nye landets egne innvånere. Språkproblemene var den største hindringen for sosial integrering, ikke minst for godt voksne og tilårskomne kvinner. Med lite utdannelse og en isolert tilværelse i hjemmet med ansvar for matlaging og vask, barnepass og husarbeid var det små muligheter til å lære

et nytt språk og kunne beherske det. De ble hjemmeværende, også i Amerika. Men her mangler de det sosiale nettverket de hadde der de kom fra. Det førte uunngåelig til isolasjon og ensomhet.

På omgangsskolene i Norge i de par første tiårene av 1800-tallet skulle barna lære seg å stave og lese, men det ble ikke undervist i skriving og regning. Selv så sent som omkring 1850, flere år etter at det var kommet ny skolelov, fikk mindre enn halvparten av barna i skolene på landet undervisning i skriving, om man skal tro på en skolestatistikk fra den tiden. Enda færre lærte å regne.7 Mange av de første norske emigrantkvinnene, og også en del av de eldre mennene, var for analfabeter å regne.

De norske kvinnene hadde hatt sine faste arbeidsoppgaver i gårdsarbeidet hjemme, i tillegg til det huslige arbeidet. Men i Amerika var det, etter noen år, ikke lenger plass til dem i skuronna eller i slåtten. Det amerikanske landbruket ble tidlig mekanisert, og det var mennene som tok seg av maskinene. Til og med fjøsstellet tok mennene over. Og i Amerika fantes det ingen støler hvor konene kunne være eneherskere en åtte–ti uker hver sommer. Flere av de meningsfylte oppgavene de hadde hatt hjemme, var blitt fratatt dem.

For barn og ungdom var situasjonen en annen. De kom til det nye landet i sin mest lærenemme alder. Etter hvert som det kom i stand common schools i settlementene i Midtvesten, hvor norske barn gikk sammen med amerikanske, lærte de seg snart å beherske engelsk. For foreldrene kunne det ta mange år før de var noenlunde selvhjulpne, men de plukket stadig opp ord og uttrykk fra ungdommene.

Barna ble foreldrenes læremestre, og foreldrenes autoritet overfor dem ble satt på prøve. Hjemme i Norge var det husfaren som bestemte. Det var han som hadde ansvar for

å forsørge familien. Det var han som tok alle de store og viktige beslutningene, og det var han som tok seg av pengesaker og alt som hadde med øvrighet og offentlige instanser å gjøre. Som familiens overhode forlangte han lydighet og respekt av barna. Men som nybygger i Amerika kom han ofte i forlegenhet med sine mangelfulle engelskkunnskaper. I møte med amerikanske handelsmenn og myndigheter kom han stadig til kort og måtte søke hjelp av de unge.

Det var alle foreldres håp at barna måtte lykkes i Amerika og få et bedre liv der enn de kunne fått i Norge – bli amerikanere. De innså at de måtte gi avkall på deler av sin norske kulturidentitet og væremåte for å kunne integreres i det amerikanske samfunnet. Men de måtte ikke bli for amerikanske. Mange av foreldregenerasjonen så med uro på at de unge fjernet seg stadig mer fra sine norske røtter og sin norske kulturarv.

Også for ungdommene var generasjonskløften et problem. De havnet i en slags dobbelttilværelse. De var «amerikanske» ute når de fant det nødvendig, og «norske» hjemme, hvor det ble forventet. «Å befinne seg i krysspresset mellom to kulturer er beintøft» skrev journalisten Ahmet Fawad Ashraf, født i Norge av pakistanske innvandrerforeldre: «Du kan falle mellom to stoler og er ikke god nok i noen av verdenene.»8

Når de skulle velge ektefelle, var det ikke amerikanere emigrantene i 1840- og 50-årene giftet seg med, men norske, og i stor utstrekning folk fra sitt eget hjemmedistrikt. Kirkebøker fra norske menigheter viser at av 54 ekteskap inngått i Wisconsin i årene 1844–1859 hvor den ene av partene var fra Aurland, var også den andre i 33 av ekteskapene fra samme prestegjeld, 7 var fra nabobygder i Sogn og Voss, 12 fra andre deler av Norge, og 2 var uten opplysning om tidligere hjemsted. Ingen ble gift med amerikanere eller folk fra andre land.9 Selv hos andregenerasjonen, de som var født i Amerika, ser vi

en tilsvarende tendens, men her var det noen flere som valgte partner fra andre deler av landet. I 1870- og 80-årene var det fremdeles ikke vanlig at noen valgte en amerikansk ektefelle i de norske miljøene.

Det var først etter borgerkrigen emigrasjonen til Amerika virkelig skjøt fart. I tiåret 1866–1875 emigrerte mer enn 100 000 norske. Mange av dem ville ikke hatt råd til å bekoste reisen uten hjelp fra skyldfolk eller kjenninger i Amerika som betalte billetten, ofte mot avtale om arbeid på farmen en viss tid. Reisen fra Norge til Wisconsin eller Minnesota med dampskip og tog tok nå to–tre uker mot to–tre måneder i seilskutetiden.

De som emigrerte i 1870- og 80-årene, hadde følgelig helt andre kunnskaper om amerikanske forhold, og slik sett langt bedre forutsetninger for å lykkes enn pionergenerasjonen som la ut på sin vågsomme ferd en drøy mannsalder tidligere. Men det er disse første denne boken handler om, de som la ut på sin amerikareise den gangen da også våre landsmenn, uten riktig å vite hva de hadde i vente, var immigranter i et fremmed land.

PERSONOVERSIKT

Familien Flom:

Ole Torjussen Flom, født i 1794, husmann, tidligere fehandler, emigrerte i 1844.

Anna Botolvsdatter Flom, født i 1798, konen til Ole Torjussen, emigrerte i 1844.

Ole Olsen Flom, født i 1830, sønn til Ole Torjussen og Anna Botolvsdatter, emigrerte i 1844.

Anders (Andrew) Olsen Flom, født i 1833, sønn av Ole Torjussen og Anna Botolvsdatter, emigrerte i 1844.

Botolv Andersen Flom (Butler Flom), født i 1822, søskenbarn til Ole Olsen og Anders Olsen Flom, borgerkrigssoldat, emigrerte i 1851.

Familien Åretun:

Knut Olsen Åretun (Skjerdal), født i 1812, småbruker, emigrerte i 1844.

Anna Knutsdatter Åretun, født i 1819, konen til Knut Olsen, emigrerte i 1844.

Ole Olsen Skjerdal, født i 1790, far til Knut Olsen Åretun, emigrerte i 1843 som den aller første fra Aurland prestegjeld.

Gunhilde Christine Knutsdatter Åretun, født i 1837, datter til Knut Olsen og Anna Knutsdatter, emigrerte i 1844.

Anna Maria Knutsdatter Åretun, født i 1839, datter til Knut Olsen og Anna Knutsdatter, emigrerte i 1844.

Ole Knutsen Åretun, født i 1842, sønn til Knut Olsen og Anna Knutsdatter, emigrerte i 1844.

Knut Knutsen Åretun (Cornelius Knute Orton) , født i 1846, sønn til Knut Olsen og Anna Knutsdatter, født i Amerika.

Gjertrud Olsdatter Skjerdal, født i 1817, søster til Knut Olsen, emigrerte i 1844.

Peder Atlesen Skjerdal, født i 1841, Gjertrud Olsdatters uekte sønn, emigrerte i 1844.

Familien Wendelboe Olsen:

Ole Wendelboe Olsen, født i 1817, klokkersønn, sorenskriverens «skrivekarl», emigrerte i 1844.

Ragnilde Samsonsdatter Henjum, født i 1821, konen til Ole Wendelboe Olsen, emigrerte i 1844.

Samson (Sam) Olson, født i 1847, sønn til Ole Wendelboe Olsen og Ragnilde Samsonsdatter, født i Amerika.

Unni Lassesdatter Henjum, født i 1841, Ragnildes uekte datter, emigrerte med sine fosterforeldre i 1846.

Hans Olai Olsen Vinjum (Hans Oleson), født i 1845, søstersønn til Ole Wendelboe Olsen, soldat i indianerkrigen og borgerkrigen, emigrerte i 1856.

Familien Vangen:

Ivar Hansen Vangen, født i 1819, husmannssønn, emigrerte i 1844.

Marta Gundersdatter Hjellum , født i 1828, konen til Ivar

Hansen Vangen, emigrerte i 1845.

Hans Vangen, født i 1848, sønn til Ivar Hansen Vangen og

Marta Gundersdatter, født i Amerika.

Synneva Botolvsdatter Vangen, født i 1781, stemor til Ivar

Hansen, søster til Anna Botolvsdatter Flom, emigrerte i 1846.

KAPITTEL 1

FORBEREDELSER

AUKSJONEN

Det var tredjedag påske og fridag for tjenestefolk. Påskehelgen hadde vært lang, og det var lite å ta seg til om man skulle vise folkeskikk i den stille uken. Og det gjorde de fleste i Flåm, den lille bygden ved Aurlandsfjorden, innerst i Sogn. Dagen var ikke helligdag slik den hadde vært i gammel tid, men den ble holdt halvhellig. Det tok seg ikke ut å drive med større arbeid eller festligheter denne dagen, selv om bøndene verket etter å komme i gang med våronna og ungdommene kjedet seg.

Men dette året var det annerledes. Det skulle holdes auksjon på gården Flåm. Husmannen Ole Torjussen skulle emigrere til Amerika med kone og barn og la nå ut for salg det meste av sine eiendeler, både innbo, løsøreffekter og krøtter. Han trengte penger til reisen.

Man skrev den 9. april 1844.

Det tok til å strømme på med folk i Flåmstunet, fra alle gårder i bygden. Det kom også noen fra hovedsognet, og det ble etter hvert trangt mellom stabbur og stolpebuer og halvlemstuer med smårutete vinduer og solsvidde vegger. Auksjonen skulle foregå utendørs, selv om det ennå var tidlig i april måned

og kjølig i været. Det fantes ikke stue stor nok på gården til å romme alle. Det hadde vært kaldt de siste dagene, med nattefrost. Kald tredjedag påske var et dårlig varsel. Frøs det natten til tredjedag, skulle det fryse i tretti netter, sa de gamle.10 Folk stampet med føttene for å holde varmen.

Lensmannen stod ved bordenden med klubben i hånden og skuet utover flokken av bygdefolk som forventningsfulle ventet på at han skulle åpne auksjonen.

Lensmannsdrengen satt ved bordenden og førte protokoll. Et par mann begynte å bære frem de tingene som skulle selges. Ole selv holdt seg i bakgrunnen. Anna satt inne i stuen. Alt de hadde spart sammen i de snart tjue årene de hadde vært gift, skulle nå bli spredt for alle vinder. Og så skulle de starte på nytt, bygge opp igjen alt fra grunnen av. Få seg nytt hus, rydde nytt åkerland og slåttemark og skaffe seg nye husdyr. Ville de greie det?

Både Torjus-Ola og Torjus-Anna, som de het i dagligtale i bygden, begynte å bli tilårskomne folk. Han hadde nettopp fylt femti. Hun var fire år yngre. De hadde sine beste arbeidsår bak seg. De to guttene deres var ennå ikke konfirmert. VetleOla var tretten og et halvt år gammel. Anders manglet enda noen måneder på elleve.

Ole hadde ikke vært til å rikke. Han var sikker på at fremtiden lå i Amerika, i hvert fall for guttene. Folk i bygden mente det var galskap å reise av gårde på lykke og fromme med kone og barn til en uviss fremtid i et fremmed land, men Ole brydde seg ikke om folkesnakk. Han gjorde som han ville. Det var ikke alltid Anna var enig med ham, men når han hadde satt seg noe i hodet, så ble det slik. Anna lot seg overtale, også denne gangen.

Den hvite bjellekua ble leid frem for forsamlingen. Den var i bra hold, trass i sultefôringen de siste ukene. Våren hadde latt

vente på seg. Det begynte å bli lite med høy, og kyrne måtte tåle rasjonering. De fikk ikke mer enn det som trengtes for så vidt å holde liv i dem.

Budene falt tregt. En kar fra nabogården fikk tilslaget på bjellekua for en ort og tolv skilling under takstpris.11 Det var en dårlig start på auksjonen, men Ole fortrakk ikke en mine. Ingen skulle se på ham at han var misfornøyd med prisen.

Den andre, Kranselin, gikk for den taksten som lensmannen hadde satt, ti daler. Nå var det bare den rødsidete Kroti som stod igjen. Siste sjanse til å få en god melkeku til rimelig pris! Flere var interessert, og budene steg. De endte på ti daler, to ort og tolv skilling. Der tok han inn igjen det han tapte på bjellekua.

Det måtte fem tettskrevne sider til i auksjonsprotokollen, i to spalter, for å få ført inn de 186 gjenstandene som gikk under hammeren.12 Av tekstilredskaper er nevnt tre par karder, to hespetre og en vevskje av jern, to vevskutler og en sauesaks. En mengde tre-kar til melkestell ble ropt opp og solgt. Ystekjelen av kobber gikk for nær seks daler. Store og tunge ting kunne de ikke ta med seg til Amerika. Det ble listet opp tjue stuttorver. Tre av dem ville ingen ha. De andre gikk for spottpris, godt og vel en halv daler til sammen.

Så kom de til klærne. Mesteparten tilhørte Anna. To rødrandete stakker, to serker av strielerret, tre forklær og fire trøyer. Hjemmelagete hverdagsklær, som gårdmannskonene hadde bruk for, og de ble godt betalt. To brystduker, to røde overliv og ett grønnroset ble ropt opp. Tre silkeduker, innkjøpte i Bergen, rene luksusvarer, fikk de god pris for. Noen småsaker av sølv var det også rift om.

Selv om auksjonen gav mindre enn ventet, var det neppe den helt store katastrofen for Ole og Anna. Sølvsakene viser

at de hadde hatt muligheter til å skaffe seg ting som få andre husmannsfolk i bygden kunne smykke seg med. Og de hadde neppe lagt ut alt for salg. Hvor mye han hadde i kontanter av oppsparte midler, vet vi ikke. Hva de tok med seg til Amerika og som ikke ble ropt opp på auksjonen, vet vi heller ikke. Men ved «1 rødmalet Kiste med Laas og Beslag», taksert til fire daler, står anmerket i protokollen: «Sælges ikke.» Ole må ha angret seg da den skulle ropes opp, for en slik kiste kunne romme litt av hvert som måtte sikres under reisen.

Kisten ble med på flyttelasset til Amerika.

OLE TORJUSSEN – DEN EGENRÅDIGE HUSMANNEN

Gården Flåm ligger på en smal elveslette mellom stupbratte fjell i den nedre delen av Flåmsdalen, i Aurland prestegjeld, et par kilometer opp fra fjorden. Det tretten kilometer lange dalføret skjærer seg inn som en kløft i fjellmassivene omkring, hvor toppene når godt og vel halvannen kilometer til værs. I den nedre delen består den flate dalbunnen av avleiringer på gammel havbunn fra slutten av istiden.

Der nede på elvesletten ligger tre gårder, Fretheim og Brekke på hver sin side av elven nede ved enden av fjorden, og Flåm et par kilometer lenger opp. Videre oppover, hvor dalen blir smalere, ligger flere gårder i mer skiftende og kupert terreng, og i de bratte dalsidene på østsiden ligger fire høgdagardar, som de ble kalt, mellom 400 og 550 meter over havet, med godt utsyn over dalen og flatbygden. En femte ligger for seg selv, på en berghylle på vestsiden av dalen.

Flåm, som bygden har navn etter, var den største gården i bygden. Der står kirken, og på denne gården har det bodd folk i minst to tusen år. På Ole Torjussens tid var det omkring 150 mennesker på de ni gårdsbrukene og de elleve

husmannsplassene. Gårdmennene – bøndene, bodde i klyngetunet ved kirken, hvor det stod mer enn 80 hus og uthus, en hel liten landsby med små, lave, laftede bygninger med torveller helletak. Mellom husene var det trange passasjer – geiler.

Ole var født og oppvokst på ett av de største brukene, Midgarden, eller Torjusgarden, som den hadde vært kalt de senere årene, etter hans far, Torjus Olsen. Farsgården var forbeholdt odelssønnen Gulleik. Ole, som var noen år yngre, slo seg i stedet på handel, slik mange gårdmannssønner gjorde. Sammen med andre ungdommer fra bygden dro han på senvinteren eller tidlig om våren til fjordbygdene i Sunnfjord og Nordfjord og kjøpte kyr av bøndene. De solgte billig i vårknipa. Så snart det var beite i fjellet hjemme, hentet han og de andre handelskarene dyrene og fetet dem opp på fjellbeite sommeren over, før de drev dem østover om høsten og fikk god pris for dem på markedene i Kongsberg og på Bragernes i Drammen.13

Han må ha gjort det bra de årene han drev fehandel. En tid oppholdt han seg på Voss og fikk tilbud om å kjøpe en gård der. Men faren, gamle Torjus, var lite begeistret for det. Ole ble lovet halve gården om han ville bli værende hjemme. Men da det kom til stykket, skjøtte Torjus alt over på Gulleik. Ole endte opp med en husmannsplass under farsgården, riktig nok på rimelig bra vilkår. Han hadde sin egen stue til seg og familien, og han skulle ha bruksrett til et par åkre og litt slåttemark og vedskog.

Etter at gamle Torjus døde, oppstod det gnisninger mellom de to brødrene. Gulleik syntes Ole tok seg vel mye til rette på gården. Han hadde uten lov satt opp et sel på hjemmestølen, og han hadde drevet ulovlig vedhogst i flåmsbøndenes felles utmark. Det ble reist sak mot ham i forlikskommisjonen. Klagerne lot ham få beholde selet mot en årlig avgift, men

han måtte betale erstatning for vedhugsten.14 Ole har åpenbart ment at han burde stå noe friere med hensyn til sine rettigheter i Torjusgarden enn det som stod i de skrevne dokumenter.

Dessuten skyldte broren ham penger som han hadde vært treg med å betale tilbake.

På vårtinget i 1840 solgte Gulleik uventet gården til sine to eldste barn, sønnen Torjus på sytten år og datteren Marta på knapt tjue. Nå fikk Ole pengene sine, men han må ha oppfattet gårdssalget til de umyndige barna som en klar provokasjon. Gulleik kunne ha solgt ham hele gården, eller i det minste den halvparten som han i sin tid mente seg snytt for.

Etter at de to ungdommene hadde overtatt hovedbruket, kom konfliktene for alvor til overflaten. Våren 1843 mente unge Torjus at den egenrådige farbroren måtte settes på plass. Han anklaget Ole for å ha overskredet grensene for husmannsplassen og brukt et større areal av gården enn det han opprinnelig hadde fått seg tildelt. Det ble ny prosess. Partene stod langt fra hverandre, men Torjus sa seg villig til å la saken falle dersom farbroren ville betale ham en årlig avgift på ti spesidaler. En ren fornærmelse. Ole avslo kontant. Dermed ble saken henvist til retten.15

Rettssak ble det ikke, så de må på ett eller annet vis ha funnet en løsning uten videre belastning for rettssystemet. Men stemningen i Torjusgarden ble neppe bedre med det. Ole hadde fått nok.

Det må ha vært da han bestemte seg for å reise til Amerika.

Først dro han til Voss, den store emigrantbygden, hvor han var godt kjent fra før. De siste sju årene hadde hele 330 vossinger emigrert.16 Flere av dem skrev hjem og omtalte forholdene i Amerika i overstrømmende ordlag. Det var ikke måte på hvor mye jord de hadde fått tak i.

Fra Voss spredte amerikafeberen seg til Vik i Sogn, og derfra til de midtre og indre bygdene ved Sognefjorden.17 Den første som reiste fra Aurland prestegjeld, var en 53 år gammel gårdmann, Ole Knutsen, som eide et lite bruk på gården Skjerdal i hovedsognet. Han var gift og hadde voksne barn, men reiste alene med barken Juno i mai 1843.18

Ole Skjerdal og Ole Torjussen var kjent med hverandre fra gammelt av. De var omtrent på samme alder, og Aurland prestegjeld var ikke større enn at de aller fleste godt voksne i de fire kirkesognene hadde kjennskap til hverandre. Fra Amerika hadde Ole Skjerdal skrevet hjem til sønnen Knut, som bodde i Lærdal, og bedt ham komme etter, og ryktet om dette har ganske sikkert også nådd frem til Ole Torjussen.

Nei, Ole, den egenrådige husmannen fra Torjusgarden, dro slett ikke til Amerika på lykke og fromme, slik mange i hjembygden ville ha det til. Han var bedre underrettet enn de fleste. Han visste hva han ville.

Og han reiste i fullt sinne.

AMERIKA LOKKER

Det hadde vært mye snakk om Amerika det siste året. Fra andre deler av Vestlandet hadde amerikafeberen grepet om seg. Men så langt var det ingen fra Flåm som hadde reist.

Folk flest visste lite om Amerika. I allmueskolen ble det ikke undervist i geografi. De færreste holdt aviser. Det de visste om Amerika, hadde de fått vite gjennom brev fra emigranter fra Voss og Vik som hadde slått seg ned der borte og blitt farmere.

I Ole Rynnings lille bok fra 1838, Sandfærdig Beretning om Amerika, var det detaljerte informasjoner om natur- og samfunnsforhold, om religion og språk og om en mengde

praktiske ting som det kunne være greit for norske emigranter å kjenne til. Teksten var formet som spørsmål og svar: «Paa hvad Kant ligger Amerika for Norge, og hvor langt er det derhen?» Det var ett av spørsmålene. «Er det nogen slags Orden og Regjering i Landet, eller kan Enhver gjøre hvad han lyster?» «Hvilket Sprog tales i Amerika? Er det vanskeligt at lære?» «Har man noget at befrygte af vilde Dyr eller af Indianerne?»

Forfatteren kunne forsikre sine lesere om at det i denne delen av Amerika ikke fantes farlige rovdyr. Riktig nok kunne prærieulven ta både svin og lam og høns, men den var ikke større enn en norsk rev. Giftige slanger fantes. Giftigst av dem alle var klapperslangen, men den var ikke så giftig som mange i Norge trodde. Med hensyn til indianerne kunne han berolige engstelige landsmenn med at disse nå var transportert langt vestover. «Desuden er disse Folk godmodige og begynder ikke Fiendtligheder, naar de ikke ere fornærmede.»

Og det tåpelige ryktet som mange i Norge trodde på, at utvandrerne ble solgt til Tyrkia som slaver, kunne han på det mest bestemte avvise.

Boken ble lest og studert over hele landet og ble en av de viktigste opplysningskildene for emigrantene i 1840- og begynnelsen av 1850-årene.

Amerikabrevene hadde en tilsvarende funksjon. De tidligste av dem har mer karakter av nyhetsmeldinger om forholdene i Amerika til bygdefolk hjemme enn som private brev til den nærmeste familien. Det ble fortalt om hvordan det stod til med andre fra den samme bygden, om arbeidslønner og hva ting kostet, om hvor mye land de hadde kjøpt, og hvor mye de hadde dyrket opp. Kopier av brevene ble spredt vidt omkring, og ferske nyheter fra Illinois og Wisconsin fant også veien over fjellet til aurlandsbygdene. Mange var skeptiske til det de fikk

høre. Ikke alt som stod i brevene, kunne stå til troende. Det gikk så mange slags rykter.

Et åpenbart formål med brevene var å få andre som vurderte å emigrere, til å gjøre alvor av reiseplanene. Det ble gitt råd om hva de burde ha med seg av mat og klær og redskaper og bruksting ellers. For nybyggerne var det viktig å få slekt og venner til å komme over og bosette seg i nærheten, slik at de fikk naboer som de kjente. Det kunne være ensomt på prærien. Derfor var om å gjøre å få budskapet spredt så vidt som mulig i gamlelandet.

Ofte var de flere som gikk sammen om å skrive og sende brev. Det ble billigere for hver, og de kunne tillate seg å bruke flere ark. I 1850-årene kostet det i underkant av en halv dollar å sende et brev med minstevekt – ett tynt ark, fra Wisconsin til Norge. Det var omkring en dagslønn for en arbeidskar ved godt betalt onnearbeid. Før frimerker kom i bruk, måtte også mottakeren betale for å løse ut amerikabrev.19

I en tid da de færreste holdt aviser og ikke hadde stort annet skriftlig i hjemmet enn huspostillen og salmeboken, var amerikabrevene en åpning til en ny og ukjent verden hvor mulighetene var mange, og hvor selv småkårsfolk kunne ha håp om å nå opp i velstand og status. Mange hadde hørt om Lars Møen fra Voss, som reiste i 1841. Lars hadde kjøpt et landstykke på 120 acres for 200 dollar. En acre var fire mål, eller dekar, og 200 dollar skulle svare til 200 spesidaler. Dollaren og daleren ble regnet som noenlunde like i verdi. De 480 målene var like mye som de ni bøndene på Flåmsgården til sammen hadde av åker og eng.

Lars var kommet godt i gang med å pløye opp åkerland, skrev han. Præriejorden trengte ikke gjødsel, i hvert fall ikke de første årene. Likevel kunne man regne med gode avlinger. På den slette og steinfrie marken stod det høye præriegresset

tett. En dyktig arbeidskar kunne slå og sanke sammen vinterfôr til en ku på mindre enn to dager.20 Lars Møen var kjent som en gudfryktig og pålitelig mann. Det var ingen grunn til tvile på at det han skrev, var sant.

Men det var ikke bare herlighet og velstand det ble skrevet om. Det uvante klimaet førte til mye sykdom den første tiden. Smittsomme sykdommer hadde lett for å spre seg i nybyggerkoloniene, og det hadde vært mange dødsfall de første årene. I nesten hvert eneste brev ble mottakeren bedt om å formidle dødsbudskap til pårørende hjemme. Også selve overfarten, de mange ukene på havet på trange mellomdekk i tett og innestengt luft, var en større påkjenning enn mange hadde regnet med. Brøt det ut sykdom om bord, kunne reisen bli uutholdelig for de svakeste, og den kunne ta slutt før de kom til land.

Tidlig om våren 1844 nådde et brev fra Anders Kløve frem til hans mor på Voss. Anders var reist fra Bergen i mai 1843 med kone og ti barn på skonnerten Lucie Marie. De hadde ikke før lagt Shetlandsøyene bak seg, før det brøt ut febersykdom om bord. To av barna hans døde og ble senket i havet. Da de kom til New York, ble en stor del av reisefølget lagt inn på lasarett, hvor flere døde. Blant disse var en tredje datter. En måned etter at de kom frem til Muskego-settlementet i det sørlige Wisconsin, døde også den yngste datteren. Utover sommeren og sensommeren raste sykdommen i dette settlementet. Mange bukket under. Men selv etter å ha mistet fire barn så Anders lyst på fremtiden: «Saafremt Herren vil forunde os Helsen, saa tror jeg vist vi vil faa lettere og blidere Kaar her end vi havde i Norge.» 21

Det var ikke til å begripe.

Biskop Neumann i Bergen hadde med stigende uro sett på utviklingen på Vestlandet. Den første emigrantskuten, sluppen

Restauration, la ut fra Stavanger i 1825. I 1836 dro to stavangerskuter til New York med folk fra Sør-Vestlandet, og samme år også en fra Göteborg, med vossinger. I 1837 gikk den første emigrantskuten fra Bergen, barken Ægir, med 83 hordalendinger om bord.

Det var ille nok at folk fra Rogaland forlot hjemlandet for aldri å komme tilbake, men når mengder av ungdommer, selv familiefolk, kvinner og menn i sin beste alder, reiste fra hans eget stift, måtte det sies fra. Det var hardt tiltrengt arbeidskraft som dro fra landet. De reiste i strid med Guds ord, og biskopen siterte fra Salmenes Bok: «Bliv i Landet og nær dig redelig.»

24. mai 1837 sendte han ut et hyrdebrev med tittelen Varselord til de udvandringslystne Bønder i Bergens Stift, der han på det sterkeste oppfordret bøndene og husmennene deres om å holde seg hjemme og ikke la seg forlede av forlokkende omtaler av forholdene i Amerika. Som eksempel på hvor farlig reisen over havet kunne være, viste han til avismeldinger, både norske og utenlandske, som kunne melde om skipsforlis, matmangel om bord og folk som sultet i hjel under overfarten.

Biskopen refererte også til etterretninger som Finansdepartementet hadde fått fra en nordmann, bosatt i New York. Denne kunne fortelle hvordan det hadde gått med emigrantene fra Stavanger som kom dit i 1836. De var uten penger da de ankom New York, og de var i en slik sørgelig forfatning at de måtte ha understøttelse fra barmhjertige givere. Flere av mennene kom til Rochester, hvor de fikk arbeid på et veianlegg, men de kom tilbake til New York etter kort tid, skremt av slitet og det uvante arbeidstempoet som den amerikanske arbeidsformannen forlangte. De fleste av Stavanger-emigrantene reiste videre til Illinois. Hvordan det hadde gått med dem der, visste melderen ikke, men han fant grunn til å anta at de hadde fått det vanskelig.

Skulle det nå likevel bli slik, at trang eller overbevisning også kalte folk fra Bergens stift bort fra fedrehjemmet, så hadde biskop Neumann den forhåpning at de ville holde fast ved sin gudstro og be Den Allmektige om kraft og styrke til å bære de gjenvordigheter som de måtte bli utsatt for.

Hyrdebrevet ble lest opp fra prekestolen i alle kirker i Bergens stift våren 1837.22

Men verken bispeord eller advarsler fra bygdefolk bet på Ole Torjussen. Han hadde bestemt seg. Det var Koshkonong det stod om i amerikabrevene. Det var der de bodde, mange av de som hadde dratt til Amerika for noen år siden. Etter tre–fire år eide de storgårder og var blitt rene kakser der borte.

Skulle man bli rik, var det til Koshkonong man skulle dra. Hvor dette Koshkonong lå, var uklart for de fleste.

Men Ole visste det.

KLAR TIL AVREISE

Dagen etter auksjonen var det gjestebud i Torjusgarden. Ole stod neppe øverst på gjestelisten. Stemningen mellom ham og bror Gulleik var fremdeles dårlig, og med de to voksne barna hans, de nye gårdeierne, var det rent ille. Men nå var det store ting på gang. Unge Marta skulle stå brud! 23

Det var en ungkar fra gården Hjellum i Undredal sogn som hadde skutt gullfuglen og fått Marta og halve Torjusgarden. Ungjenta kunne selvfølgelig ikke drive som gårdbruker alene og måtte ha arbeidshjelp fra første stund. Hjødla-Ola hadde vært dreng hos henne en tid. Nå kunne han nyte sin nye status og i full ærbarhet krype opp i ektesengen. Det var på høy tid.

Datteren deres var allerede blitt to måneder gammel.

Mens det ble turet bryllup i Torjusgarden, hadde Ole og Anna fullt opp å gjøre med å pakke sammen det de skulle ha

med seg, både det som ville gå med av matvarer på reisen, og det de ville trenge den første tiden i Amerika. De viktigste redskapene han ville få bruk for, ble pakket forsvarlig ned i kasser. Øks og spade, hammer, tang, slegge, plogjern, tauverk, børse og et par langorvljåer. Stuttorvene hadde han med lett hjerte latt gå for nesten ingenting. I skorter og på steinet skrapslåttemark var stuttorven – husmannsredskapet − det eneste som dugde. Ikke så i Amerika. På prærien slo ingen med stuttorv. Av amerikabrevene hadde Ole fått gode råd om hva de burde ha med. Dessuten hadde han fått tak i Ole Rynnings bok som forklarte hva slags varer man burde ha med på sjøreisen: «Til Proviant over Søen bør man tage Noget af hvert Slags Madvarer, der holder sig længe uden at bedærves. Flesk, Spegekjød, saltet Kjød, Spegesild, røget Sild, Tørfisk, Smør, Ost, Primost, Melk, Øl, Meel, Ærter, Gryn, Potetes, Rugskonrokker, Kaffe, The, Sukker, Gryde, Pande og Kjedel.»24

Det stod ingenting om hvor mye det burde være av hvert slag, men det gjorde en som utvandret fra Voss i 1839, rede for: Han regnet med 9 kilo smør, 8 spekekjøttlår, ¼ gris, 12 kilo mel, 200 leiver flatbrød, én kagge melk, én kagge prim, 40 liter øl, 25 kilo poteter, én flaske sirup, én flaske brennevin, 6 kilo erter, 6 kilo gryn og litt sild. Dette var niste for én person. Det burde være rikelig, både for selve overfarten og for reisen videre innover i landet.25

Kapteinene på amerikaskutene hadde plikt til å se etter at hver passasjer hadde med seg tilstrekkelig med mat for tolv uker. Han skulle etter vanlig avtale holde vann og ved. Hver passasjer hadde krav på tre potter vann daglig – knapt tre liter. En kar fra Vik, som hadde reist året før, skrev hjem at han og familien kun hadde fått to, og de holdt på å forgå av tørst.26 Det kunne også være bra å ha med en pott eddik til å friske opp drikkevannet. Det brukte å smake vondt etter noen uker.

Det meste var kommet på plass. Nå gjenstod bare besøket hos sognepresten for å få flytteattest og få flyttemeldingen innført i kirkeboken.27 Prestegården lå i hovedsognet, et lite stykke vei oppetter dalen fra Aurlandsvangen. Fra gården Flåm måtte man da først ta veien fatt de tre kilometerne ned til fjorden og derfra med robåt åtte kilometer til Aurlandsvangen.

Presten Bugge hadde vært i bygden i seks år og tok etter hvert til å kjenne sine sognebarn. De flakket mye omkring, særlig ungdommene. Det var ikke mange som tok bryderiet med å skaffe seg flytteattest. For hele året 1843 var bare 14 blitt innført i kirkeboken. Den forrige presten hadde fått påpakning både av prosten og biskopen for manglende protokollføring av utflyttede.28 Bugge hadde forsøkt å rette på det, men det var ikke enkelt. Aurlendingene tok lett på den slags formaliteter så lenge de ikke anså det som absolutt nødvendig.

Fredag 12. april banket Ole Torjussen på døren i prestegården og ville ha utflyttingsattest for hele familien. Presten skrev ut attest og førte navnene inn i protokollen:

Opgiven Datum

Udflytnings attest af 12 April 1844

Reist følgende Dag

Navn Alder Til hvad Sted

Ole Torjussen

Flom

Hustru Anna

Botoldsdatter

Deres Børn:

Ole Anders

50 Aar

40 Aar

13 ½ Aar

10 Aar

Til America

Han rotet litt med alderen og gjorde Anna seks år for ung, enten nå Ole har oppgitt feil alder eller presten har hørt feil. Nå var det i hvert fall gjort. Familien var klar for avreise.

Neste dag startet de på første etappe. Med hest og kjerre tok de veien på vestsiden av elven nedover til fjorden. Derfra

og ut til Onstad i hovedsognet hadde Ole leid skyss av fretheimsbonden. På Onstad hadde landhandler Larsen lastet opp den store jekten sin med bjerkeved og smør og ost som skulle selges i Bergen. Ole hadde tinget plass på jekten for seg og familien og det omfangsrike flyttelasset.

De tok fatt på første etappe til sjøs.

PÅ SOGNEFJORDEN OG I BERGEN

Sognefjorden skjærer seg nesten midtveis inn i landet, som et tre, med roten ut mot havet og fjordarmene som grener spredt ut i flere retninger innerst, helt inn mot Jotunheimen. I sommerhalvåret blåser det ofte østavind ut fjorden, fra totiden om natten og noen timer utover på formiddagen. Det gav landvind og strykende bør utover for dem som skulle til Bergen. Ved middagstid stilnet det gjerne av, og mot kvelden kom havgula gustende innover og gav motvind, før det stilnet igjen ved soleglad. I de trangere fjordarmene i Indre Sogn, der fjellene er høye og fjorden smal, kunne det blåse opp uberegnelige kastevinder som satte selv den mest erfarne jekteskipper på prøve.29

Med full last og høvelig bør kunne en sognejekt gjøre seks− sju knop – godt og vel én norsk mil – i timen. Fra Aurland til Bergen er det rundt regnet tretti mil sjøverts. Det tok gjerne tre−fire dager fra Indre Sogn til Bergen, men ble det motvind eller svartestille, kunne det ta opptil en uke, og i verste fall enda mer.

Så snart de var kommet ut Aurlandsfjorden, ble fjorden bredere og fjellene lavere. Selv med god bør må de likevel ha søkt nattehavn både én og to ganger før de nådde ut i Sognesjøen, mellom Solundøyene og fastlandet, hvor Sognefjorden ender og leia snur mot sør. Det siste overnattingsstedet på en byferd var ofte handelsstedet Glavær, på en holme ytterst

i Sognesjøen. Dette var en av de beste båthavnene på denne delen av kysten, med gjestgiveri, landhandel og bondestue, med sengeplass for jektekarer og annet farende folk.

Stedet hadde ikke det beste ryktet. Vertsfolket hadde ikke lov til å skjenke brennevin, men brygget sitt eget øl, som var så sterkt at det gikk gjetord om det. Også vinen i Glavær hadde en styrke som de andre gjestgiveriene på strekningen mellom Bergen og Sognefjorden ikke kunne konkurrere med. Lensmannen hadde sine mistanker, men ingenting hadde latt seg bevise de gangene han hadde vært på inspeksjon.30

Fra Glavær til Bergen er det drygt sju mil, men på veien måtte de gjennom både Kilstraumen og Alverstraumen. Her kunne de risikere å bli liggende om det var stigende flo og strømmen kom imot. Men på fallende sjø kunne de stryke gjennom begge strømmene med god fart.

Vi vet ikke nøyaktig når de kom til Bergen, men det må ha vært en gang mellom 17. og 20. april.31 Jekten ankret opp på Bryggesiden, hvor ved-jektene fra Sogn brukte å legge til. Emigrantskutene lå på den andre siden av Vågen, på Strandsiden, sammen med langveisfarende brigger, skonnerter og tremastere fra mange land. Det må ha gjort et overveldende inntrykk på de to guttene som ikke hadde vært så langt ute i verden før. Der kunne de også se barken Juno, som de skulle reise med. Ole hadde for flere uker siden skrevet til kaptein Bendixen og tinget plass.

Det var en vrimmel av fartøyer på begge sider av Vågen, og mellom dem en uavlatelig ferdsel av fløttmannsbåter som fraktet varer og folk mellom brygger og båter. Fløttmennene, det var for det meste eldre, avdankete sjøfolk, lå ved hver sjøtrapp med sine små båter og speidet etter muligheter for å kapre seg en «fløtt» over til Strandsiden.32 Ole har nok også

måttet spandere noen skillinger for å få fraktet reisegodset sitt over til den andre siden av Vågen.

Deretter var det å skaffe overnattingsplass i en av bondestuene inntil de slapp om bord. Bondestuene var enkle overnattingsplasser hvor folk fra landsbygden kunne få overnatting for en rimelig penge. Den tyngre delen av reisegodset deres, slikt som de ikke skulle bruke på reisen, hadde mannskapet allerede fått på plass, sammen med ballasten i underrommet, under mellomdekket. En kiste og en kasse med matstell og slikt som de trengte til daglig, kunne de plassere ved køyene.

Fra skutene lød banking og hamring og saging. Skipene ble gjort klare for emigranttransport. Som de fleste andre emigrantskuter i 1840-årene var heller ikke Juno bygd med tanke på passasjerer. Den var først og fremst et lasteskip. Når den på denne turen skulle gå i emigrantfart, ble det nødvendig å bygge et mellomdekk for å få plass til flest mulig passasjerer.

Så snart passasjerene var kommet i land i Amerika, skulle hele innredningen rives igjen for å få plass til returfrakt til Europa. Arbeidet ble derfor gjort så lettvint og billig som råd var.

På mellomdekket ble det satt opp rekker av køyer langs begge skipssider, i to høyder fra forut til akter. Et langt bord med sittebenker på begge sider strakte seg i hele rommets lengde. Mellom benkene og køyene ble det da en lang, smal passasje på hver side. I «familiekøyene», med plass til fire−fem personer, lå menn, kvinner og barn om hverandre, men slik at hver enkelt familie lå samlet.33 Et forheng for køyene var det eneste som stengte ut mot rommet.

Barkskipet Juno var ganske nytt, bygd på Grans verft på Laksevåg og sjøsatt i 1842.

Dette var dets andre tur med emigranter til Amerika, og det skulle gjøres plass til 110 passasjerer. De fleste kom fra Sogn.34

KNUT ÅRETUN – SMÅBRUKEREN

På samme tid som Ole Torjussen og familien hans forsøkte å slå ventetiden i hjel i Bergen, var en annen kar i gang med å pakke flyttelass på småbruket sitt i Lærdal. Også Knut Åretun hadde tenkt seg til Amerika.

Knut var født og oppvokst i Aurland. Han het egentlig

Knut Skjerdal og var sønn til den første aurlandsemigranten, Ole Skjerdal. Men da han gjorde lærdøl av seg og giftet seg med Anna, odelsjenta på det ene av de to Åretun-brukene, tok han navn etter gården hvor han bosatte seg, slik skikken var. Åretun ligger uveisomt til, på nordsiden av fjorden som går inn til Årdal. Her lå i 1844 seks veiløse gårder på rekke og rad, spredt over en strandstrekning på nærmere en mil. På Åretun var det to bruk. Foreldrene til Anna hadde det ene, som hun og Knut overtok da de giftet seg. Nå hadde de vært selveiere på Åretun på fjerde året.

Bruket var ikke for stort mer enn et småbruk å regne. Det lå på en smal, brattlendt landstripe mellom fjorden og skogliene opp mot fjellet. Der hadde de 14 mål innmark og litt skog. De drev dessuten litt fiske i fjorden og hadde lakserett med kilenot og krokgarn. 35 Etter tre år hadde de for lengst innsett at med kun et par−tre kyr og noen sauer lå det ingen fremtid for dem i de bratte bakkene på Åretun, og slett ikke for de tre barna deres. De var ennå unge, Knut 32 og Anna 25, og burde ha mange gode år foran seg i Amerika. Tre barn hadde de fått, to jenter på sju og fire og en gutt på to. Og en fjerde var på vei.

Faren hadde skrevet og bedt ham komme til Amerika med kone og barn. Det ville bli bedre for dem der enn på Åretun. Og så måtte han ta med moren. Men da det kom til stykket, kviet hun seg. Gunhild ville ikke være med. Hun var 65 år og trodde ikke at hun ville greie den lange reisen. Det var bedre om Knut fikk overtalt faren til å dra hjem til Skjerdal, så de

to gamle kunne bo der resten av sin tid. Gunhild ble igjen hjemme.

Knut tok i stedet med seg sin søster Gjertrud og hennes to år gamle sønn. For noen år siden hadde hun flyttet fra Aurland til Lærdal for å søke tjeneste. Et par år senere fødte hun en sønn. «Uægte» står det i kirkeboken. Barnefaren var enkemann, gårdbruker og prestens medhjelper, ifølge kirkeboken. Å inngå ekteskap med Gjertrud, som kom fra beskjedne kår, kunne ikke komme på tale for en så respektert person i bygden.

En ugift mor fra de lavere samfunnslagene kunne i det beste håpe på å bli gift med en husmann. Men i Amerika kunne det være muligheter for bedre partier. På denne tiden var det få ugifte kvinner som emigrerte, men ganske mange ungkarer. I Amerika kunne det være håp, også for Gjertrud.

Også Knut må ha leid seg båtskyss til Bergen. Vi kan ikke finne ham i passasjerlisten til Constitutionen, Norges første dampskip, som nå på tredje året gikk i trafikk som postskip mellom Bergen og Lærdalsøyri i sommerhalvåret. Den hadde avgang fra Bergen hver onsdag med post som skulle til Christiania, og hadde også plass til noen få passasjerer. Skipet returnerte fra Lærdal så snart posten var kommet over fjellet, og var ventende til Bergen i løpet av søndagen. Ankomst til Bergen kunne variere med mange timer, alt etter vær og føreforhold over Filefjell. Passasjerlistene ble publisert i Bergens Adressecontoirs Efterretninger. Det var for det meste folk med fine titler som reiste med hjuldamperen. Frakten ble vel for dyr for Knut.

Det er trolig at Knut Åretun og Ole Torjussen kjente hverandre fra før. Vi vet ikke om de hadde snakket sammen om å reise til Amerika, men rykter spredtes fort bygdene imellom. Det må ha vært mye prat i Aurland da Ole Skjerdal reiste til

Amerika, gammel som han var, og folk må ha vært nysgjerrige på å få vite hvordan det hadde gått med ham. At sønnen i Lærdal hadde fått brev og stod på reisefot, var ganske sikkert alminnelig kjent, og vi må tro at Knut og Ole Torjussen har hatt mye å snakke om da de møttes i Bergen.

Ole Skjerdal hadde sendt grei informasjon til sønnen om reisen: Når de kom til New York, skulle de ta dampbåt til Albany. De burde snakke med kaptein Bendixen og få ham til å ordne med billetter. I Albany skulle de gå om bord på en kanalbåt som ville frakte dem videre på Erie-kanalen til byen Buffalo. I Buffalo måtte de søke skipstransport over de store sjøene til de kom til byen Milwaukee i Wisconsin, hvor de skulle gå i land. Der var det mange norske som kunne rettlede dem om hvordan de skulle komme seg videre i tilfelle Ole Skjerdal selv ikke kunne være der for å ta imot dem. I Milwaukee måtte de forsøke å få leid en prærievogn og et oksespann til å frakte reisegodset de hundre kilometerne frem til Koshkonongprærien, som var det endelige målet for reisen. De to familiene hadde rikelig med tid til å gjøre seg kjent i byen og prate med andre som de skulle reise sammen med på Juno. Så å si hver dag kom det noen de kjente. I et følge med folk fra Leikanger dukket det opp en kar som Ole mente å dra kjensel på. Og Knut mente det samme. Det måtte være sønnen til gamleklokkeren.

OLE WENDELBOE OLSEN –

KLOKKERSØNN OG SKRIVEKARL

Ole Wendelboe Olsen, sønnen til gamleklokkeren i Aurland, hadde reist fra bygden for ti år siden og fått seg arbeid som skrivekarl hos sorenskriveren, som bodde i Fresvik i Leikanger prestegjeld.36 Gutten var da bare 17 år gammel, men hadde

«et lyst Hoved», ble det sagt. Sognepresten plasserte ham som nummer 1 av 37 gutter på kirkegulvet da han ble konfirmert, og gav ham karakteren «Udmærket god» i kristendomskunnskap og flid.37

Gamleklokkeren hadde sørget for at sønnen fikk bedre utdannelse enn unggutter flest i Aurland, og skaffet ham arbeid som var høvelig for ungdommer av hans stand. På den sosiale rangstigen i aurlandsbygdene stod klokkeren et par hakk over vanlige folk, og det slo også over på sønnen hans.

Jo, de kjente ham igjen. De siste årene hadde han flere ganger vært med sorenskriveren som assistent på tingreisene hans i sognebygdene og signert protokollen sammen med ham som «O: W: Olsen». Nå skulle også han emigrere til Amerika.

Ole Wendelboe hadde med seg sin trolovede, Ragnilde Samsonsdatter, fra gården Henjum. De hadde ikke funnet tid til å gifte seg før de dro. Det fikk vente til de kom til Amerika og fikk tak i prest. De kunne vel ha ordnet det i Bergen også, om det hastet, og det gjorde det for så vidt, for Ragnilde gikk gravid i sjette måned. Men det var slikt styr i Bergen at de likså godt kunne vente til de kom frem til Amerika.

Hvordan sønnens forhold til Ragnilde ble mottatt av gamleklokkeren, vet vi ikke. Noe ideelt parti kan det neppe ha vært, sett med hans øyne, for Ragnilde hadde et barn fra før, tre år gamle Unni.

Hva gamleklokkeren måtte mene, fikk nå være hans egen sak. Den unge skrivekarlen var blitt gammel nok til selv å bestemme hvem han ville gifte seg med, om det så skulle skje i Amerika. Lille Unni ble igjen hos morsfolket sitt i Leikanger, som fosterbarn hos Ragnildes søster og hennes mann. Det var meningen at de skulle følge etter med henne senere, men de ville vel se hvordan det gikk med Ragnilde og Ole først.38

IVAR VANGEN – HUSMANNSSØNN OG UNGKAR

Enda en sambygding dukket opp, Ivar Hansen, 25 år gammel og ungkar.39 Han var født og oppvokst på Aurlandsvangen, tettstedet mellom den gamle steinkirken, elveosen og stranden, det som i dag er Aurland sentrum. Nede ved sjøkanten og ut mot elven, på bygdeallmenningen, lå en tett klynge med små, torvtekte hus. I 1844 bodde det 17 familier her, tett i tett, husmenn og strandsittere, som ernærte seg av småfiske i fjorden, løsarbeid og litt håndverk. Det var småkårsfolk som holdt til på Vangen strandsted. De som bodde der, hadde satt opp husene sine uten at noen myndighet hadde blandet seg inn.

Ivar var den yngste av fire søsken. Han var bare to år gammel da moren døde. Faren giftet seg opp igjen et par år senere med søsteren til Anna Botolvsdatter, konen til Ole Torjussen, så Ivar og Ole var på sett og vis i familie. Hva han hadde drevet med etter at han ble konfirmert, vet vi ikke. Men han må ha spart seg opp såpass med penger at han selv var i stand til å bekoste amerikareisen. Foreldrene hadde knapt noe å avse, de var husmannsfolk, og det var neppe noen andre i bygden heller som ville låne ham penger til et så risikabelt foretagende.

Hva som fikk Ivar til å bli en av de første emigrantene fra Aurland, vet vi heller ikke. Han var ungkar og hadde neppe dårligere fremtidsutsikter han enn andre ugifte ungdommer fra beskjedne kår. Han kan ha hatt kontakt med folk fra andre bygder som hadde planer om å emigrere. Han kan ha snakket med ungdommer fra Vik, for denne våren var det mange som reiste derfra. Men heller ikke dette vet vi noe om.

VENTEDAGER I BERGEN

Alle var utålmodige etter å komme av gårde, men det var uklart når skuten kunne seile. Det kom an på vær og vind og

når de siste av de påmeldte passasjerene dukket opp. En av de første dagene i mai hadde kaptein Bendixen sagt, så det måtte påregnes en del ventetid.

Det ble lange dager. Emigrantene hadde ikke noe annet å gjøre på enn å rusle omkring i byen, kikke i butikkvinduene, forhøre seg litt om priser med innehaverne og komplettere matforråd og øvrig utstyr som de kunne ha nytte av i Amerika.

Det meste av interesse lå på Strandsiden, på den vestre siden av Vågen, og i gatene bak. I den smale Strandgaten, byens viktigste handlegate, vrimlet det av folk hele dagen. Her lå rekker av toetasjes bygninger, hvor kjøpmennene bodde og drev sin forretningsvirksomhet. Steile steintrapper opp til butikkene eller nedgangstrapper til kjellerne opptok flere steder det meste av fortauet og gjorde gaten enda smalere. Det var knapt et hus i Strandgaten hvor det ikke ble drevet handel av ett eller annet slag. Folk fra fjordbygdene og innlandet, som knapt hadde vært i byen før, strakte seg på tå og beundret herlighetene bak de smårutete vinduene. I én og samme bygning kunne det være flere butikker, og også i kjellerne var det kramboder. Kjellermennene, som de ble kalt, sjenerte seg ikke for å bruke fortauet som utstillingsplass for sine varer, hvor de spankulerte frem og tilbake med hendene på ryggen og speidet etter mulige kunder.40

I byens annonseavis stod avertissementer i fleng om tilbud og priser på det meste som var å få kjøpt, og hvor det var å finne. Mel kunne det fort bli for lite av. Det ville bli mye grøt på turen, så det var gjerne best å kjøpe inn litt ekstra, pluss sukker og salt. Anders Marcussens enke, som holdt til på hjørnet av Vaskerelvgaten og Engen, averterte med byggmel, malt av det beste holstenske bygg til halvfemte skilling for fire mark. M. Qvist Jacobsen solgte havannasukker til åtte og en halv skilling pundet og lampeolje til femtifire skilling for

kannen. D. Bødtker fristet med tykk og velsmakende sirup til seks skilling per pund og sterk vineddik til sytten skilling per kanne. Enkelte av storkjøpmennene holdt auksjon så snart de hadde fått inn et nytt vareparti fra utlandet: røyketobakk, bladtobakk, skrivepapir, penner, barberkniver, voksduker, kaffekverner, synåler og strikkepinner.41

Og så var det språket. Ingen av emigrantene kunne engelsk, men Grønnings Enke solgte J.N. Høsts bok 3000 i daglig Tale hyppig forekommende danske og engelske Ord for tjueåtte skilling og den aller nyeste Engelsk-Dansk Ordbog for førtifire.42 Enken gjorde gode forretninger våren 1844.

Hva hadde de bruk for, og hva hadde de råd til? Det var flere av emigrantene som begynte å se bunnen i reisekassen allerede før de var dratt fra Bergen. Og enda var det uvisst hvilke utgifter de ville få på reisen og den første tiden i Amerika til de fikk seg lønnet arbeid. Det var ikke alle som kunne gå i gang med landkjøp og husbygging det første året.

Men Ole Torjussen hadde full kontroll. Billettene til New York var kjøpt og betalt: 25 daler for voksne og det halve for barn under 14 år. Hva det ville koste videre fra New York til Koshkonong, var mer på det uvisse, men det ville neppe bli mindre enn for reisen over havet, etter som det ble sagt. Resten av pengebeholdningen hadde han fått vekslet inn i gull- og sølvmynter. Amerikanske papirpenger var de blitt advart mot. Det var ikke stort igjen av de 85 spesidalerne fra auksjonen, men Ole hadde fremdeles en del av de femti dalerne fra sluttoppgjøret med Gulleik i behold. Dessuten hadde han oppsparte midler fra driftehandelen.

Gjertrud og Ragnilde og de to konene, Torjus-Anna og Anna Åretun, hadde også nok av butikkvinduer å kikke i. Fine madammer i byklær gikk ut og inn hos manufakturhandler Berent Frøcken, som nettopp var kommet tilbake

fra Hamburg med «et smukt Assortement Manufactur- og Modevarer».43 De dristet seg inn til slutt, men silketøy og musselinkjoler var ikke noe for dem. Det fikk greie seg med litt bomullslerret og noen trådnøster.

For Vetle-Ola og Anders, de to halvvoksne guttene til Anna og Ole Torjussen, må møtet med storbyen ha vært rene eventyret. Fullt av folk overalt, i gater og smau, støy og ståk og mange slags tungemål og dialekter å høre. På fiskebryggene ved Torvet, innerst i Vågen, var det trengsel. Rappmunnete tjenestejenter og fine madammer hang over rekkverket og akkederte med strilene fra øyene vest for Bergen og okket seg over prisen på torsken. Langs bryggekanten stod vippebommene på rekke og rad utenfor hver av de høye, smale, spissgavlete trebygningene hvor nordlendingene fikk avsetning på tørrfisken sin. De første nordlandsjektene var allerede ankommet. Vippebommene gikk, opp og ned, hele dagen, svingte tomme ned mot jektene, fikk hektet på paller med flekket fisk og tønner med torsketran og saltet rogn, som så ble vippet inn på kaien. Herfra ble varene trillet opp gjennom gangene mellom pakkbodene i første etasje, hvor geseller og nordlendinger veide og noterte før lasten ble heist opp til pakkhusloftene i de øvre etasjene.44 Overalt var det noe nytt å se og oppleve. Nå skulle jevnaldringene i Flåm ha sett dem!

I Bergen var det i disse dager en slik kakofoni av lyd fra alle byens kirkeklokker at det knapt var ørenslyd å få. Kongen var død. Gamle Karl Johan hadde sovnet inn på Kungliga slottet i Stockholm 8. mars. Fire dager etter dødsfallet befalte den nye kongen, sønnen Oscar I, at det skulle ringes med klokkene i alle landets kirker en time hver dag fra klokken tolv til ett, «indtil anderledes naadigst vorder befalet».45

Ringingen varte i sju uker. 26. april ble kongen stedt til hvile i Riddarholmskyrkan. Samme dag ble det holdt

sørgegudstjeneste i kirkene i Bergen. Klokkersønnen Ole Wendelboe og hans trolovede Ragnilde satt ganske sikkert i en av kirkene i Bergen den dagen, antakelig også mange andre av emigrantene. Om det var i Domkirken de satt, kunne de få oppleve biskop Neumann selv, han som i sitt hyrdebrev så kraftig hadde advart bønder og husmenn mot å emigrere til Amerika.

Tiden for avreise nærmet seg. Kaptein Bendixen var i full sving med de siste forberedelsene. 4. mai stod følgende annonse i Bergens Adressecontoirs Efterretninger: «Med Barkskibet Juno, Capit. N. Bendixen der afgaaer om faa Dage herfra til New York, er bleven Plats ledig for 2de Passagerer, hvilket tjener til Underretning for dem, der maatte ville afbenytte denne fortrinlige Leilighed.»46 To av emigrantene hadde ombestemt seg, men kaptein Bendixen seilte ikke før skuten var full.

Tirsdag 7. mai var alle de 110 kommet om bord, passasjerlisten var sjekket og kryss-sjekket, utstyret til samtlige var stuet sammen i underrommet, i bunnen av skuten. Det var trangt både på dekket og mellomdekket, men det var plass til alle.

Ferden over havet kunne ta til.

I denne boken følger vi en liten gruppe mennesker som våren 1844 forlot Norge og steg ombord på det knirkende Amerika-skipet Juno.

Store og små hørte mannskapet som sang mens de heiste seil. Det siste glimtet de fikk av hjemlandet var øyene utenfor Bergen. Deretter var de ute på det åpne havet.

Nå var de overgitt til bølgene og vinden. I trange, dunkle rom under dekk blandet etter hvert lukten av oppkast og urin seg med sjøluften som sivet gjennom treveggene. Ville de overleve denne reisen inn i det ukjente? De bar med seg håp om et bedre liv, men også en nagende tvil om de hadde gjort det rette.

Basert på et stort kildemateriale følger vi disse menneskene og deres etterkommere i flere generasjoner fram mot vår tid. Utvandrerne er en saga som tar deg tett på fortidens drømmer og virkelighet – og på hvordan det er å bygge livet på nytt i et ukjent land.