Vendela Kirsebom og Anne Gunn Halvorsen: Vendela - alt jeg ikke har fortalt

Av Vendela Kirsebom Anne Gunn Halvorsen

Copyright © Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2017 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Erland Gyllensten Banggren Omslagsfoto: Thomas Qvale Photo Editor: Patty Sicular Papir: 90 g Munken Print Cream 15 Boken er satt med 10,7/15,5 pkt. Warnock Pro 1. opplag 2017 ISBN: 978-82-419-1484-3 Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Playgirls look like playgirls. Models look like models, you have to look fresh.

Eileen Ford, Life, 1970.

Innhold Del 1 Hjemme 13 Arlanda 16

Del 2 Et overraskende ekteskap 21 I gode og onde dager 24 Nye tider 30 Ulykken 32 Ingi 34 Hässelby 38 Sammenbrudd 40 Jenter 42

Del 3 En fremmed kvinne på kafé 47 Mikas historie 52 Jeg blir forlovet og må tjene en million Milano 59 De andres liv 63 En ubehagelig misforståelse 66 New York, New York 71

56

7

Modellmoren og ulveflokken 76 Tro, Trump og toppløs turbulens 80 Lavtlønnet luksusliv 86 En blomsterhilsen 91 Fra frisør til direktør i La la-land 94 En tøff Thanksgiving 100 Brudd og diamanter 103 Sports Illustrated 107 Livet i front 114 Løgn og videotape 118 Middag med Bill 120 Elizabeth, Donald og jeg 125 30-årskrise 129 Lommerusk 134 Olaf 137 Bryllup og Batman 142 Filmdrømmer 146 Barselblues 148 Brystspreng og Hillary 153 Mammaliv på Manhattan 156 Babybok 160 Mitt Manhattan 163 Endring 166 Et vanskelig valg 170

Del 4 Retur Norge 175 På egne ben 179 En eksplosjon 186

8

«Vendela, alle leter etter deg» 190 Hva som skjer etter «alt går bra!» 193 Det dummeste jeg har gjort 196 Pappa 205 Hallo, adjø 212 Min nye familie 214 Fire stjerner og en grusom beskjed 218 Brudd 222 Runder i retten 225 Førti, femti, slett ikke ferdig 229

Del 5 Tilbake til start 235 Tilbake til fortiden 238 Kvinnene i mitt liv 245 Hjem 250 Takk 253 Kilder 254

Del 1

Hjemme Det er fremdeles mange timer til mørket skal slippe taket.

Jeg svinger bena ut av sengen, drar på meg en bukse, smetter inn i en jakke og fester båndet i Stella. Potene klaprer begeistret mot gulvet i gangen. I fem år har vi bodd her nå, jeg og jentene. Nå er eldstemann i Frankrike for å se på en skole, heldigvis kunne Olaf bli med – men hvem skulle da passe Stella? Det ble meg, jeg lar hunden dra meg rundt på måfå i bakgården, og hun rykker i retning Slottsparken. Det har jeg ikke tid til, jeg må nå flytoget og begynner å dra henne med meg hjemover igjen.

Jeg trekker luften inn gjennom nesen, kjenner at det er snø i luften. Jeg gjesper og dytter opp hoveddøra til bygården. Jeg gir Stella mat på kjøkkenet, skifter til en ren dongeribukse og titter inn på rommet til min yngste datter, 16-årige Hannah som sover. Nå må hun være alene igjen. Det er ikke første og garantert ikke siste gang. Avtalen denne gang er at jeg skal overføre penger til lunsj for å bøte for mitt fravær. Jeg fisker ut en tepose fra boksen i skapet, plasserer den i yndlingskoppen hennes og setter den slik at hun skal se den. Jeg griper bagen som jeg pakket dagen før, lister meg ut døra og går mot Nationaltheatret.

13

Der, under bakken på stasjonsområdet, er dagen i full gang. Mennesker vandrer rundt med våkne ansikt og ordnet hår, som om de ikke har stått opp i otta, de også. Jeg marsjerer ned de lange korridorene mot flytoget og prøver å dytte unna minnene om privatfly. På perrongen står folk og holder i trillekoffertene mens de virrer med hodet. De kikker på klokken, ser mot rulletrappen, ser opp i taket, titter inn i tunnelen. «Innstilt» står det på informasjonstavlen. Jeg blir stående og virre som de andre. Hva nå, vente eller finne en reserveløsning? Jeg skal ta morgenflyet til Stockholm og ser på klokken, venter. Da det nærmer seg en time til flyavgang, snur jeg for å finne en taxi. Akkurat da jeg er på toppen av rulletrappene, hører jeg det suse i tunnelen. Jeg kaster meg rundt og løper ned igjen og rekker akkurat å kaste meg inn i flytoget før det går videre. Sånn, nå kan jeg ta resten på autopilot.

Reise seg ikke for tidlig og ikke for sent til å komme raskt av toget. Velge billettslusen nærmest avgangshallen, der er det minst kø. Skynde seg gjennom sikkerhetskontrollen, hendene arbeider automatisk. Av med jakken, frem med pc-en, opp med kofferten, smile til personalet, stå rolig på den andre siden, ta bagasjen, flytte meg og pakke ned pc-en igjen. Inngangen til flyet er i ferd med å lukkes, men jeg vet at «gate closing» ikke egentlig betyr «gate closing». Jeg rekker akkurat å ta med meg en kaffe før jeg smiler meg raskt forbi personalet som venter ved gaten. Flylukta river i nesen, det velter seg i magen. Før fikk dette meg til å kaste opp, hver gang. Jeg finner setet, tar lokket av koppen og drikker mens jeg ser på medpassasjerene mine. Ingen ser

14

tilbake. Alle er opptatt med sitt, alle fornøyd med at de har kommet seg pü plass.

Jeg legger hodet tilbake, sovner og drar tilbake i tid.

Arlanda Alle gangene jeg slapp taket og falt ned i sikkerhetsnettet.

Lennart og mamma som lot blikket jage over folkemengden på Arlanda, flyplassen i Stockholm. De skannet gjennom mengden av trøtte, bustete passasjerer som hadde fløyet over havet gjennom natten. De hoppet over de lave og de mørke, mennene, barna og de eldre. De prøvde å finne en lys lugg på toppen av en 1,73 meter høy jentekropp. Der, der var jeg!

«Sitt fremme», sa de alltid. «Nei, jeg tar baksetet», svarte jeg, og så repeterte vi dette noen ganger før jeg aller nådigst fikk lov til å ta den dårligste plassen i bilen, som det lille barnet jeg en gang hadde vært.

Lennart legger hendene på rattet, speider mot høyre og venstre og gasser innover mot byen mens stockholmshimmelen legger seg som et stort pledd over oss. Vår lille familie suser 110 kilometer i timen, til høyblokkene begynner å poppe opp rundt oss, til vi dukker inn i bytunnelen og opp igjen i den betonggrå trafikkmaskinen. Vi bremser ned, ruller bortover langs vannet og til slutt opp Hornsgatan på Södermalm.

– Er du sulten?

Ja, alltid, og vi stopper ved middagsrestauranten ingen kan måle seg med; pølseboden der de selger tunnbrödsrulle, en

16

pølse i nybakt lompe med masse rekesalat og bostongurka til 78 kroner.

Nesten hjemme nå; på andre siden av den trafikkerte Hornsgatan ligger leiligheten min. En 160 kvadratmeter stor hjørneleilighet helt øverst, der lyset faller flott inn gjennom alle vinduene. Noe sånt ville en megler sagt. Andre utenforstående ville kanskje bare kalt det en leilighet og tenkt sitt. At den mosegrønne bygården kunne hatt godt av en god fasadevask. At trafikken som dundrer på begge sider av bygningen, er støyende. At gaten med alle sine stråkurver, keramikknips, Røde Kors-tjenester og tulipanselgere kanskje ikke er den mest attraktive veistubben i hovedstaden. Selv vil jeg ganske enkelt kalle Hornsgatan 57 min.

17 år gammel gikk jeg til Mika, agenten min, og sa jeg måtte tjene en million. Det er 32 år siden nå, og da jeg lar taxien stoppe på Söder og går nedover Hornsgatan, ligger den der fremdeles, leiligheten min. Øverst på hjørnet stirrer den med mørke, tomme vinduer utover Stockholm. Ingen Lennart som venter med whiskeyglasset, ingen mamma som har redd opp til meg. I første etasje er det nå skobutikk, frisør, skredder og ingenting som vitner om at bygården også huser noe av det jeg har vært aller mest stolt over. Min første leilighet, beviset på at jeg klarte å tjene den millionen, forsørge meg selv og skaffe meg mitt eget hjem. Jeg var så lettet, så stolt, ja nærmest høy på meg selv da jeg fikk nøklene som tenåring. Sånn, nå var jeg fremme. Nå hadde jeg alt jeg kunne drømme om. Kjæresten min, Martin, som også ville bli min mann, og et hjem som var vårt. Det var bare et tidsspørsmål før jeg skulle dra i land alt det andre jeg drømte om. Planen var mange barn, bil og et stort

17

hus. Det var det eneste jeg ville ha. Sånn skulle det jo aldri bli, og nå står jeg her og kikker mot leiligheten. En 50-åring som ser mot hjemmet til en 18-åring, vi er samme person, men samtidig helt forskjellige mennesker. Alt jeg kunne fortalt den 18-åringen! Jeg kan ikke nå henne, jeg har ikke nøkler inn dit nå, og må nøye meg med å se på utenfra.

Jeg har akkurat fylt 50 år, og det er som om jeg har gått i motbakke svært lenge. Nå har jeg endelig ro og overskudd til å ta en pause, gjøre en oppsummering. Her på denne bakketoppen ser jeg utover livet jeg har lagt bak meg, og det er som om det åpner seg små ganger og nye sammenhenger i landskapet. Jeg bestemmer meg for å dykke ned i mitt eget liv, for første gang hvile litt i fortiden, prøve å forstå. Hva skjedde egentlig med denne alvorlige 18-åringen som bare ville ha kjernefamilie og stort hus? Hvordan endte hun som en singel, 50-årig tobarnsmor i Oslo?

Jeg må begynne med starten, og for å finne veien tilbake griper jeg den røde tråden. Det er faktisk en rød tråd som går gjennom hele livet mitt: kjærligheten. Jeg går mot T-banen for å reise utover og bakover.

Foto: Privat

Jeg drømte om mange barn, men heldigvis får man armene fulle også med to!

Foto: Š S. Granitz/WireImage/ Getty Images

Jeg var pĂĽ en date med George Clooney, en veldig hyggelig mann!

Foto: Margaret Norton/NBC/NBCU Photo Bank via Getty Images

Her besøker jeg talkshowet til Jay Leno, Los Angeles 1993.

Foto: TV3/ Odd-Steinar Tøllefsen

Jan Thomas er en av mine aller beste venner. Vi deler mange like USA-erfaringer.