Bok Fire
Münekrøniken Skrevet av Marissa Meyer Oversatt av Tore Sand
Originaltittel: The Lunar Chronicles – Winter Copyright © originalutgave 2015 Rampion Books. Translation rights arranged by Jill Grinberg Literary Management, LLC. and Ia Atterholm Agency, Sweden. All rights reserved. Trykket i USA av R. R. Donnelley & Sons Company, Harrisonburg, Virginia. Mer informasjon er tilgjengelig ved henvendelse til Feiwel and Friends, 175 Fifth Avenue, New York, N.Y. 10010. Copyright © Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2017 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Omslagsdesign: Pocket Jeunesse, Frankrike Repro: Kathe Skandar Papir: 52 gr Snowbright 2.3 Boken er satt med 10.4/13.5 pkt. Sabon 1. opplag 2017 ISBN: 978-82-516-8488-0 Oversatt av Tore Sand Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Til Jesse, som jeg lever lykkelig med alle mine dager.
bok
Én Den unge prinsessen var vakker som dagen var lang. Hun var enda vakrere enn dronningen selv.
kapittel
Én
WINTERS TÆR HADDE BLITT TIL ISBITER. LIKE kalde som verdensrommet, som den mørke siden av månen. Så kalde som … «… overvåkningskameraer filmet ham da han gikk inn i kjelleren på den medisinske klinikken i AR sentrum klokken 23.00 UTC …» Mirakelmaker Aimery Park snakket med et fredfylt, syngende tonefall, som om han fremførte en ballade. Det var lett å miste tråden i det han sa, lett å la alle ordene gli i hverandre til en lang strøm. Winter krøllet sammen tærne i de tynne skoene, redd for at hvis det ble stort kaldere nå, så ville de rett og slett brekke rett av. «… prøvde å få kontakt med et av skallene som var under forvaring …» Brekke av. En etter en. «… opplysningene vi har, indikerer at skallbarnet er den tiltaltes sønn, tatt i forvaring 29. juli i fjor. Han er nå femten måneder gammel.» Winter gjemte hendene i foldene på kjolen. De hadde begynt å skjelve igjen. Hun skalv alltid nå for tiden. Hun klemte fingrene sammen for å holde dem i ro og presset 9
fotsålene ned mot det harde gulvet. Hun gjorde sitt beste for å få tronsalen i fokus før alt gikk i oppløsning. Tronsalen, som lå i det midtre tårnet i slottet, hadde den beste utsikten i byen. Fra der hun satt, kunne Winter se Artemisiasjøen som speilet det hvite slottet, og byen som strakte seg helt til kanten av den enorme, gjennomsiktige kuppelen som beskyttet dem mot elementene på utsiden. Eller mangelen på elementer. Selve tronsalen strakte seg ut over murene i tårnet, slik at når hun gikk utenfor kanten av mosaikkgulvet, sto hun på en avsats av gjennomsiktig glass. Det var som å stå på luft, som om hun hvert øyeblikk kunne stupe ned i kratersjøen under seg. Til venstre for seg kunne Winter se stemorens fingernegler grave seg ned i armlenene på tronen, et imponerende sete skåret ut av hvit stein. Normalt var stemoren rolig under disse møtene, og hørte på rettssakene uten å vise det minste tegn til følelser. Winter var vant til å se Levanas fingertupper stryke den polerte steintronen, ikke prøve å kvele den. Men det hadde vært en ekstremt spent stemning siden Levana og følget hennes hadde kommet tilbake fra jorden, og de siste månedene hadde stemoren hatt enda flere raserianfall enn normalt. Helt siden den rømte lunaren – kyborgen – hadde flyktet fra fengselet på jorden. Helt siden krigen mellom jorden og Luna hadde brutt ut. Helt siden dronningens forlovede hadde blitt kidnappet, og Levanas sjanse til å bli kronet til keiserinne hadde blitt stjålet fra henne. Den blå planeten hang over horisonten som en halvsirkel. Luna var litt mer enn halvveis gjennom den lange natten, og Artemisia glødet i skjæret fra utallige blå gatelamper og skinnende krystallvinduer som ble reflektert i innsjøen.
10
Winter savnet varmen fra solen. De kunstige dagene var ikke det samme. «Hvordan visste han om skallene?» spurte dronning Levana. «Hvorfor trodde han ikke at sønnen hadde blitt drept ved fødselen?» Rundt i rommet, i fire rader i ulik høyde, satt familiene. Dronningens hoff. Adelen på Luna, som hadde fått en spesiell posisjon hos Hennes Majestet etter generasjoner med lojalitet, på grunn av eksepsjonelle ferdigheter med lunargaven eller rett og slett bare fordi de hadde hatt flaks nok til å bli født som innbyggere i den flotte byen Artemisia. Og så var det mannen som satt på kne ved siden av mirakelmaker Park. Han hadde ikke vært like heldig. Han holdt hendene sammen i desperat bønn. Winter skulle ønske hun kunne fortalt ham at det ikke hadde noe å si hva han gjorde. At tryglingen var til ingen nytte. Hun tenkte det måtte være en slags trøst i å vite at det ikke var noe du kunne gjøre for å unngå døden. Folk som allerede hadde godtatt skjebnen sin når de møtte dronningen, virket som om de hadde det lettere. Hun så ned på hendene sine, som fremdeles hadde et fast grep i det florlette, hvite stoffet i kjolen. Hendene hennes var frosne. Det var egentlig ganske pent å se på. Glitrende, skimrende og kalde, skrekkelig kalde … «Dronningen stilte deg et spørsmål», sa Aimery. Winter rykket til, som om det var henne han hadde kjeftet på. Fokus. Hun måtte prøve å konsentrere seg. Hun løftet hodet og pustet inn. Aimery hadde på seg hvite klær, i og med at han hadde erstattet Sybil Mira som dronningens hovedmirakelmaker. Gullbroderiene på drakten hans glitret mens han gikk i sirkler rundt fangen.
11
«Beklager, Deres Majestet», sa mannen. «Familien min har tjent deg i flere generasjoner. Jeg er vaktmester på klinikken, og jeg hadde hørt rykter … Det var ikke noe jeg hadde noe med å gjøre, så jeg brydde meg ikke, jeg hørte ikke etter. Men … da sønnen min ble født, og viste seg å være et skall …» Han klynket. «Han er sønnen min.» «Tenkte du ikke», sa Levana med høy og klar stemme, «at det kunne være en grunn til at dronningen din har valgt å beholde sønnen din og alle de andre ubegavede lunarene atskilt fra innbyggerne? At vi har et formål som tjener hele folket ved å oppbevare dem som vi gjør?» Mannen svelget tungt. Winter kunne se adamseplet hans bevege seg opp og ned. «Jeg vet det, dronning. Jeg vet at du bruker blodet deres til … eksperimenter. Men … men du har så mange, og han er bare en baby, og …» «Ikke bare vil blodet hans bidra til å styrke våre politiske allianser, allianser jeg ikke kan forvente at en vaktmester fra de ytre sektorene skal kunne forstå, men han er også et skall, og slike som ham har vist seg å være farlige og upålitelige. Du husker sikkert attentatene mot kong Marrok og dronning Jannali for atten år siden? Likevel ville du utsette samfunnet vårt for denne trusselen?» Mannens øyne var ville av skrekk. «Trussel, Deres Majestet? Han er en baby.» Han tok en pause. Han så ikke direkte opprørsk ut, men mangelen på anger kom snart til å sende Levana inn i et nytt raserianfall. «Og de andre i tankene … så mange av dem er barn. Uskyldige barn.» Rommet ble kaldere. Han visste for mye. Ordningen med drap på spedbarnsskall hadde blitt iverksatt under regjeringstiden til Levanas søster, dronning Channary, etter at et skall hadde sneket seg inn på slottet og drept foreldrene deres. Ingen ville satt spesielt stor pris på å få vite at babyene deres ikke hadde blitt 12
drept i det hele tatt, men isteden hadde blitt låst inne i tanker og brukt som små blodplatefabrikker. Winter blunket og forestilte seg sin egen kropp som blodplatefabrikk. Hun senket blikket igjen. Isen hadde spredt seg til håndleddene. Det ville nok ikke vært spesielt hensiktsmessig for blodplateinnsamlingen. «Har den tiltalte familie?» spurte dronningen. Aimery nikket. «Han har en datter på ni år. Og han har to søstre og en nevø. Alle bor i sektor GP-12.» «Ingen kone?» «Død for fem måneder siden. Regolittforgiftning.» Fangen stirret på dronningen mens en dam av desperasjon vokste på gulvet rundt knærne hans. Det spredte seg en uro i hoffet, og det kom stadig mer tydelige lyder fra de fargerike klærne når de beveget seg. Denne rettssaken hadde pågått for lenge. De hadde begynt å kjede seg. Levana lente seg tilbake. «Du er herved funnet skyldig i innbrudd og forsøk på tyveri av kronens eiendom. Denne forbrytelsen straffes med umiddelbar henretting.» Mannen skalv, men ansiktet hans tryglet fremdeles. Det tok alltid noen sekunder før de skjønte denne setningen. «Familiemedlemmene dine vil alle få tolv piskeslag offentlig som en påminnelse til sektoren din om at jeg ikke tolererer at noen setter spørsmålstegn ved avgjørelsene mine.» Mannen ble sittende og gape. «Datteren din blir donert som en gave til en av hoffets familier. Hos dem skal hun lære lydighet og ydmykhet, som man må kunne anta at hun ikke har lært av deg.» «Nei, vær så snill. La henne bo hos tantene sine. Hun har ikke gjort noe galt!» 13
«Aimery, iverksett straffen.» «Vær så snill!» «Dronningen har talt», sa mirakelmaker Aimery. «Hennes ord er endelig.» Aimery trakk frem en lavaglasskniv fra et av de vide ermene og holdt frem skaftet mot fangen, som nå hadde et hysterisk uttrykk i de vidåpne øynene. Rommet ble enda kaldere. Winters pust dannet krystaller i luften. Hun presset armene tett mot kroppen. Fangen tok tak i knivskaftet. Hånden hans var stø. Resten av ham skalv. «Vær så snill. Den lille jenta mi … jeg er alt hun har. Vær så snill. Dronning. Deres Majestet!» Han hevet knivbladet mot halsen. Det var nå Winter så vekk. Det var nå hun alltid så vekk. Hun så sine egne fingre grave seg inn i kjolen, fingerneglene som skrapte mot stoffet til hun følte smerten i lårene. Hun så isen klatre forbi håndleddene mot albuene. Der isen fikk kontakt, fikk hun en nummen følelse. Hun forestilte seg at hun kastet seg over dronningen og hamret løs på henne med de harde isnevene. Hun forestilte seg at hendene knustes i tusen små isbiter. Isen var ved skuldrene nå. Halsen. Selv gjennom den knasende lyden av isen som spredte seg, kunne hun høre mannens hals bli skåret over. Gurglingen gjennom blod. Lyden av kroppen som falt sammen på gulvet. Kulden hadde nådd brystet hennes. Hun klemte øynene igjen og minnet seg selv på at hun måtte være rolig, puste kontrollert. Hun hørte Jacins bestemte stemme i hodet, og kjente at hendene hans grep henne om skuldrene. Det er ikke virkelig, prinsesse. Det er bare en illusjon.
14
Vanligvis hjalp det, minnene om at han hjalp henne gjennom panikken. Men denne gangen virket det bare som om det fikk isen til å spre seg fortere. Den hadde tatt tak i brystkassen nå. Gravde seg nedover i magen. Festet seg rundt hjertet. Hun var i ferd med å fryse til is fra innsiden. Hør på stemmen min. Jacin var ikke der. Hold fast ved meg. Jacin var borte. Det er bare inni hodet ditt. Hun hørte trampingen fra gardistenes støvler nærme seg mannen. Liket som ble dratt mot kanten. Plasket langt der nede. Hoffet klappet med avmålt høflighet. Winter hørte at tærne hennes brakk av. En. Etter. En. «Bra», sa dronning Levana. «Mirakelmaker Tavaler, sørg for at resten av dommen blir fullbyrdet.» Isen var i halsen hennes nå, den klatret opp langs kjeven. Tårer frøs til is i tårekanalene. Spytt ble krystallisert på tungen. Hun hevet hodet og så en tjener som hadde begynt å vaske vekk blodet fra flisene. Aimery, som gned kniven sin med et tøystykke, møtte Winters blikk. Han smilte bredt. «Jeg er redd prinsessen ikke har mage til disse rettssakene.» De adelige fniste. Winters avsky for rettssaken spredte alltid munterhet blant de fleste i Levanas hoff. Dronningen snudde seg, men Winter greide ikke å se opp. Hun var en jente laget av is og glass. Tennene hennes var skjøre, lungene i ferd med å knuses. «Ja», sa Levana. «Ofte glemmer jeg at hun er her i det hele tatt. Du er omtrent like nyttig som en filledukke, eller hva, Winter?» 15
Publikum klukket igjen, høyere nå, som om dronningen hadde gitt dem tillatelse til å håne den unge prinsessen. Men Winter greide ikke å reagere, ikke på det dronningen sa, ikke på latteren. Hun konsentrerte seg om mirakelmakeren og prøvde å skjule panikken. «Å, nei, hun er da ikke fullt så ubrukelig», sa Aimery. Winter stirret på ham og så en blodrød strek danne seg tvers over halsen på ham, der blodet boblet opp. «Den peneste jenta på hele Luna? Hun kommer til å bli en fin brud for et av hoffmedlemmene en vakker dag, skulle jeg tro.» «Den peneste jenta, Aimery?» Levanas lette tone greide nesten å skjule raseriet som lå under. Aimery bukket elegant. «Kun den peneste jenta, dronning. Ingen dødelig kan selvsagt måle seg med din perfeksjon.» Hoffet nølte ikke med å støtte opp om denne uttalelsen, og stemte i med hundre komplimenter i munnen på hverandre. Men Winter følte fremdeles de hånlige blikkene til flere av de adelige. Aimery tok et skritt mot tronen, og det avkappede hodet hans tippet til siden og smalt i marmoren på gulvet. Så rullet det bortover til det stoppet ved Winters frosne føtter. Fremdeles smilende. Hun klynket, men lyden ble begravd av snøen i halsen. Det er bare inni hodet ditt. «Stille», sa Levana, da hun følte at hun hadde fått nok hyllest. «Er vi ferdige?» Endelig fant isen øynene hennes, og Winter hadde ikke annet valg enn å lukke dem, stenge Aimerys hodeløse kropp ute og omslutte seg selv i kulde og mørke. Hun kom til å dø her, og hun kom ikke til å klage. Hun ville begraves under et skred av livløshet. Hun kom aldri til å måtte være vitne til flere mord.
16
«Det er en fange til som skal for retten, dronning.» Aimerys stemme gjallet gjennom kulden i Winters hode. «Jacin Clay, gardist og pilot med oppdrag å beskytte mirakelmaker Sybil Mira.» Winter gispet, og isen knustes, en million skarpe fragmenter eksploderte gjennom tronsalen og suste bortover gulvet. Ingen andre hørte dem. Ingen la merke til det. Aimery, igjen med hodet på plass, betraktet henne, som om han hadde ventet på reaksjonen hennes. Hånfliret hans var nesten usynlig da han snudde seg mot dronningen igjen. «Ja, stemmer det», sa Levana. «Få ham inn.»
kapittel
To
DØRENE TIL TRONSALEN GIKK OPP, OG DER VAR han, fanget mellom to gardister, med hendene bundet bak ryggen. Det flokete, lyse håret hans lå i klaser, noen hårtuster var klistret til kjeven. Det virket som om det var en god stund siden han hadde tatt en dusj, men Winter kunne ikke se noen tegn til mishandling. Magen hennes gjorde et lite hopp. All varmen den innbilte isen hadde trukket ut av henne, kom i full fart tilbake ut mot huden. Hold fast ved meg, prinsesse. Hør på stemmen min, prinsesse. Ansiktet hans var uttrykksløst da han ble ført frem til midten av rommet. Winter klemte neglene inn i håndflatene. Jacin så ikke på henne. Ikke i det hele tatt. «Jacin Clay», sa Aimery, «du står anklaget for å ha forrådt kronen ved å mislykkes i å beskytte mirakelmaker Mira, og å mislykkes i å pågripe en kjent lunar på flukt, til tross for at du har oppholdt deg sammen med denne lunaren i to uker. Du er en forræder, både mot Luna og dronningen. Disse 18
forbrytelsene straffes med døden. Hva har du å si til ditt forsvar?» Winters hjerte hamret. Hun så bedende på stemoren, men Levana enset henne ikke. «Jeg er skyldig i alle anklagene», sa Jacin, og fikk Winter til å se tilbake på ham, «bortsett fra anklagen om at jeg er en forræder.» Levanas negler trommet mot armlenet på tronen. «Forklar.» Jacin sto like rett i ryggen som om han hadde vært i uniform, som om han var på vakt, og ikke sto anklaget i en rettssak. «Som jeg har sagt tidligere, pågrep jeg ikke rømlingen mens jeg var sammen med henne, fordi jeg prøvde å overbevise henne om at hun kunne stole på meg. Dette gjorde jeg for å samle informasjon til dronningen.» «Ja, akkurat. Du spionerte på henne og kumpanene hennes», sa Levana. «Jeg husker den unnskyldningen, det var den samme du kom med da du ble pågrepet. Jeg husker også at du ikke hadde noen relevant informasjon til meg, bare løgner.» «Ikke løgner, dronning, men jeg skal innrømme at jeg undervurderte kyborgen og egenskapene hennes. Hun skjulte dem for meg.» «Så du var kanskje ikke så heldig med å få henne til å stole på deg», sa dronningen hånlig. «Kunnskap om kyborgens egenskaper var ikke den eneste informasjonen jeg lette etter, dronning.» «Jeg foreslår at du slutter å leke med ord på denne måten. Tålmodigheten min er allerede tynnslitt.» Winter kjente en kald hånd om hjertet. Ikke Jacin. Hun kunne ikke bare sitte her og se dem drepe Jacin. Hun bestemte seg for å kjøpslå for ham, men planen hadde en stor hake. Hva skulle hun kjøpslå med? Hun hadde bare sitt eget liv, og det kom ikke Levana til å godta. 19
Hun kunne gå berserk. Bli hysterisk. Hun trengte nesten ikke å late som engang, og det kunne distrahere dem en stund, men det kom bare til å utsette det uunngåelige. Hun hadde mange ganger i livet følt seg hjelpeløs, men aldri som dette. Det var bare én ting å gjøre. Hun måtte kaste seg foran kniven. Jacin kom til å hate det. Uvitende om Winters avgjørelse bøyde Jacin hodet i respekt. «Mens jeg var sammen med Linh Cinder, fikk jeg informasjon om en innretning som kan oppheve virkningen av lunargaven når den er festet til en persons sentralnervesystem.» Dette fikk det til å gå et sus gjennom hoffet. Folk rettet seg opp og lente seg fremover for å få med seg det som skjedde. «Umulig», sa Levana. «Linh Cinder hadde bevis for potensialet i teknologien. Slik det ble beskrevet for meg, kan innretningen, brukt på en jordboer, gjøre at bioelektrisiteten deres ikke kan manipuleres. På lunarer vil den hindre dem i å bruke gaven. Linh Cinder selv hadde innretningen installert da hun ankom ballet i Østsamveldet. Det var først da denne ble ødelagt at hun kunne bruke gaven sin, som du så med dine egne øyne, dronning.» Ordene hans hadde en tydelig uforskammet tone. Levanas knoker ble hvite. «Hvor mange av disse hypotetiske innretningene finnes?» «Så vidt jeg vet, kun den ødelagte enheten som er montert i kyborgen. Men jeg antar at det fremdeles finnes konstruksjonstegninger. Oppfinneren var adoptivfaren til Linh Cinder.»
20
Dronningen begynte å løsne grepet. «Dette er fascinerende informasjon, Sir Clay. Men den vitner mer om et desperat forsøk på å redde ditt eget skinn enn ekte uskyld.» Jacin trakk likegyldig på skuldrene. «Hvis ikke lojaliteten min vises i hvordan jeg oppførte meg overfor fienden, skaffet denne informasjonen og varslet mirakelmaker Mira om komplottet om å kidnappe keiser Kaito, så vet jeg ikke om jeg har flere bevis, dronning.» «Ja, stemmer det. Det anonyme tipset Sybil fikk, det som varslet henne om Linh Cinders planer.» Levana sukket. «Det virker veldig beleilig for deg at denne meldingen du hevder å ha sendt, ikke ble sett av andre enn Sybil selv, som nå er død.» Jacin virket med ett mindre selvsikker. Han hadde fremdeles ikke sett på Winter. Dronningen snudde seg mot Jerrico Solis, en kaptein i garden. Som så mange av dronningens gardister fikk Jerrico Winter til å føle seg ubekvem, og hun hadde ofte visjoner om at det oransje håret hans gikk opp i flammer, og at resten av ham brant ned til en glødende haug. «Du var sammen med Sybil i bakholdet ved fiendens skip den dagen, likevel har du tidligere sagt at hun aldri nevnte denne meldingen. Har du noe å tilføye?» Jerrico tok et steg frem. Han hadde kommet tilbake fra turen til jorden med en god del blåmerker, men de hadde begynt å forsvinne. «Dronning. Mirakelmaker Mira virket trygg på at vi kom til å finne Linh Cinder på taket, men hun nevnte ikke noe om å ha fått informasjon utenfra. Da skipet landet, var det mirakelmaker Mira som beordret pågripelsen av Jacin Clay.» Jacins øyebryn rykket. «Kanskje hun fremdeles var irritert for at jeg skjøt henne.» Han tok en pause før han la til: «Til mitt forsvar, mens jeg var kontrollert av Linh Cinder.» 21
«Det virker som om du har ganske mye å si til ditt forsvar», sa Levana. Jacin svarte ikke. Winter hadde aldri sett en roligere fange. Han, som visste bedre enn alle hva som foregikk her, på stedet der han nå selv sto. Levana burde ha blitt rasende av denne frekkheten, men hun virket bare tankefull. «Tillatelse til å snakke, dronning?» Hoffet beveget på seg, og det tok en stund før Winter så hvem det var som hadde hevet stemmen. Det var en gardist. En av de tause pyntegjenstandene på slottet. Selv om hun kjente ham igjen, visste hun ikke hva han het. Levana så skeptisk på ham, og Winter tenkte at hun vurderte om hun skulle gi ham tillatelse eller straffe ham for å ha snakket uoppfordret. Til slutt sa hun: «Hva heter du, og hvorfor våger du å avbryte?» Gardisten tok et skritt frem og stirret i veggen. Gardistene stirret alltid i veggen. «Jeg heter Liam Kinney, dronning. Jeg var med på å hente liket av mirakelmaker Mira.» Et spørrende øyebryn mot Jerrico, som nikket bekreftende tilbake. «Fortsett», sa Levana. «Mirakelmaker Mira hadde en portaskjerm da vi fant henne, og selv om den hadde blitt ødelagt i fallet, ble den registrert som bevisgjenstand i etterforskningen av mordet. Jeg lurer på om noen har prøvd å finne den påståtte meldingen.» Levana snudde seg mot Aimery igjen, og Winter kjente igjen uttrykket hans. Jo hyggeligere han så ut, desto mer irritert var han. «Vi greide faktisk å få tilgang til de nyeste meldingene hennes. Jeg skulle akkurat til å legge frem bevisene.» Det var en løgn, noe som ga Winter håp. Aimery var en utmerket løgner, spesielt når løgnene var i hans egen, personlige interesse. Og han hatet Jacin. Han hadde nok ikke villet gi fra seg noe som kunne hjelpe ham.
22
Håp. Et tynt, skjørt, ynkelig håp. Aimery gestikulerte mot døren, og en tjener pilte frem med en knust portaskjerm og en hologramnode på et brett. «Dette er portaskjermen Sir Kinney nevnte. Etterforskningen vår her bekreftet at det faktisk ble sendt en anonym melding til Sybil Mira denne dagen.» Tjeneren skrudde på noden, og et hologram dukket opp i midten av rommet. Bak det forsvant Jacin som et spøkelse. Hologrammet viste en enkel tekstmelding. Linh Cinder planlegger å kidnappe ØS-keiseren. Flukt planlagt fra taket på nordtårnet ved solnedgang.
Så viktig, og så få ord. Typisk Jacin. Levana leste ordene mens hun myste. «Takk, Sir Kinney, for at du har gjort oss oppmerksom på dette.» Det sa mye at det ikke var Aimery hun takket. Gardisten, Kinney, bukket og gikk tilbake på plass. Blikket hans falt kort på Winter, som ikke klarte å lese noe i det, før han stilte seg opp ved veggen igjen. Levana fortsatte: «Jeg antar, Sir Clay, at dette var meldingen du sendte.» «Det var det.» «Har du noe annet å tilføye før jeg avsier dommen?» «Ingenting, dronning.» Levana lente seg tilbake på tronen, og det ble helt stille i rommet, alle ventet på dronningens avgjørelse. «Jeg antar at stedatteren min ønsker at jeg skal spare deg.» Jacin reagerte ikke, men Winter krympet seg over arrogansen i stemorens tone. «Vær så snill», hvisket hun stotrende, helt tørr i munnen. «Det er Jacin. Han er ikke fienden vår.»
23
«Kanskje ikke din», sa Levana. «Men du er en naiv, dum jente.» «Det stemmer ikke. Jeg er en fabrikk som produserer blod og blodplater, og maskineriet mitt er i ferd med å fryse til is …» Hoffet begynte å le, og Winter krympet seg. Selv Levana trakk litt på smilebåndet, selv om det var tydelig at hun var irritert. «Jeg har bestemt meg», sa hun med høy røst, så alle ble stille igjen. «Jeg har bestemt meg for å la fangen leve.» Winter skrek ut i lettelse. Hun la en hånd over munnen, men for sent til å stoppe utbruddet. Det kom mer fnising fra publikum. «Har du mer innsikt å dele med oss, prinsesse?» sa Levana med sammenbitte tenner. Winter prøvde så godt hun kunne å få kontroll over følelsene. «Nei, dronning. Dine avgjørelser er alltid vise og endelige.» «Dommen er ikke ferdig avsagt.» Dronningens stemme var hardere da hun igjen snakket direkte til Jacin. «Mangelen på gjennomføringsevne når det gjelder å pågripe eller drepe Linh Cinder vil ikke gå ustraffet, ettersom det er din inkompetanse som førte til at hun greide å kidnappe forloveden min. For denne forbrytelsen dømmer jeg deg til tretti selvpåførte piskeslag. Avstraffelsen skal gjennomføres på plattformen i sentrum, etterfulgt av to døgn med botsøvelser. Dommen effektueres ved daggry i morgen.» Winter ble uvel av straffeutmålingen, men ikke engang dette kunne ødelegge følelsen av lettelse i magen. Han kom ikke til å dø. Hun var ikke en jente av is og glass, men en jente av solskinn og stjernestøv, fordi Jacin ikke kom til å dø. «Og Winter …»
24
Hun vendte oppmerksomheten mot stemoren igjen, som så på henne med tydelig misnøye. «Hvis du prøver å gi ham mat, skal jeg få tungen hans røsket ut som takk for vennligheten.» Hun lente seg tilbake i stolen, med en liten stråle av solskinnet slukket. «Det er mottatt, dronning.»