ZOV

EN RUSSISK SOLDATS FORBUDTE DAGBOK

FRA KRIGEN I UKRAINA

PAVEL FILATJEV

PAVEL FILATJEV

ZOV

EN RUSSISK SOLDATS FORBUDTE DAGBOK

FRA KRIGEN I UKRAINA

oversatt av steinar gil, mnffo, mno

[START KOLOFON]

Originaltittel: ZOV

Copyright © originalutgave Pavel Filatjev 2022

Published by arrangement with Deborah Harris Agency and Licht & Burr Literary Agency, Copenhagen

Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2023

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign: Øystein Vidnes

Omslagsfoto: Anton / Adobe Stock (ødelagt russisk tanks på veien til Izium i Kharkiv-regionen)

Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8

Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15,7 pkt.

1. opplag 2023

ISBN: 978-82-419-6048-2

Boken er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Oversatt av Steinar Gil, MNFFO, MNO

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS

Kanalveien 51

5068 Bergen

Telefon 55 38 88 00

Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

I denne boken beskriver jeg hendelser jeg var vitne til og deltok i under min tjeneste i 56. luftbårne angrepsregiment i VDV1 før krigen i Ukraina, under de russiske styrkenes innmarsj i Ukraina og i de to første månedene av krigen. Jeg fremlegger også mine personlige konklusjoner og følelser om det som skjer i Russland.

Pavel Filatjev

1 VDV: De russiske luftlandestyrkene.

Når jeg skriver dette, har det allerede gått halvannen måned siden jeg kom tilbake fra krigen i Ukraina. Jo da, jeg vet at jeg ikke kan bruke ordet «krig», det er forbudt i Russland, men likevel vil jeg si nettopp «krig». La meg forklare, jeg er allerede 33 år gammel, og i hele mitt liv har jeg bare snakket sant, selv når det har vært til skade for meg selv – det er en «feil» jeg har, det er ingenting jeg kan gjøre med det.

Dette er altså en krig: Vår russiske hær skyter på den ukrainske, som skyter tilbake, granater og raketter eksploderer. Har dere noen gang hørt lyden av et prosjektil som nærmer seg? Synd, hvis ikke. Det er en uforglemmelig følelse av vibrasjon og plystring i luften, når alt vrir seg inni deg, du mister pusten rett og slett. Så, hvis du er heldig, hører du eksplosjonen og tenker at dette er din dag, selvfølgelig bare hvis du samtidig forstår at trykkbølgen ikke har revet noe av deg, og at kroppen din ikke har tatt imot en eller annen splint. Men hvis noe gikk galt, betyr det at det ikke var din dag, at du ikke var heldig denne gangen. Kort sagt, det er litt av en jobb … Her dør soldater på begge sider, og også sivile som har vært så «heldige» at de bor der krigen ble satt i gang, en krig som kalles en spesialoperasjon.

Akk ja, vi må heller ikke glemme det som følger med krigen − sulten, sykdommene, de søvnløse nettene, uhygieniske forhold og livet med en konstant adrenalinflom som tømmer organismens ressurser for å gi kroppen styrke, hurtighet og reaksjon. Først senere, når du kommer tilbake fra krigssonen, føler du deg som en presset sitron, og du innser at helsen din ikke er som den skal være.

Samvittigheten din legger også et tungt moralsk press på hjertet ditt og sjelen din – hvis de da finnes, selvfølgelig –fordi du uvilkårlig spør deg selv hvorfor du gjør dette, og hva det skal tjene til. Hvorfor risikerer du livet og ødelegger helsen? Hvorfor tilsviner du din karma, som kanskje allerede ikke er helt uplettet?

Nå skal jeg fortelle om hvordan jeg opplevde denne krigen, og hvordan jeg i det hele tatt havnet i den. Jeg er klar over ansvaret jeg har når jeg sprer informasjon om tjenestegjøringen min, men å skjule dette ville bety å bidra til å øke tapene.

24. FEBRUAR, 00:00

Vi kjørte en kort stund, over noen jorder. Det hadde regnet, og veien var gjørmete. Jeg våknet trolig i totiden om natten. Kolonnen hadde stilt seg opp i flere rader på et ødslig sted langs et jernbanespor. Alle motorene og frontlysene var avslått. En ordre ble gitt om å vikle hvite bånd, «venn eller fiende», rundt venstre arm og høyre bein. Fra et eller annet sted dukket det plutselig opp maskeringstape som ble sendt fra den ene til den andre.

Allerede da vi kjørte ut fra øvingsfeltet den 19. februar, ble det malt horisontale hvite striper på kjøretøyene. Om kvelden den 23. februar, da vi skulle kjøre ut, kom det en ordre til sjåførene om å male en ny stripe, slik at det ble dannet en hake.2 Og nå, mens vi alle sto i bekmørket nær jernbanen og viklet bånd rundt venstre arm og høyre bein, ble sjåførene beordret til å male enda en stripe på kjøretøyene. Det ble til en Z.

Mens vi ventet og viklet bånd rundt armer og bein, pratet og røykte i nærheten av de tett parkerte kjøretøyene, begynte gutta fra nabokjøretøyet, som hadde kanon, å overtale meg til å slutte meg til dem – de var tre mann på kanonen istedenfor fem.

Troppssjefen deres, en ung løytnant, kom bort til meg i mørket

2 Haken ser slik ut: L. En vannrett stripe på toppen gir Z.

og sa at det virkelig ikke var nok hender der, så kom igjen, bli med oss.

Jeg tok RP-maskingeværet mitt og hjelmen og gikk bort til nabokjøretøyet, en Ural 3 , og tenkte at jeg kanskje kunne gjøre nytte for meg der, men jeg hadde uansett ikke peiling på bombekastere. Jeg slengte ryggsekken og hjelmen opp på lasteplanet og begynte å klatre over den lukkede lemmen i fullstendig mørke. Idet jeg krøp over lemmen, hengte magasinene på den skuddsikre vesten seg fast, og buksene hindret meg i å løfte beinet høyere. På en eller annen måte ble jeg hengende med den skuddsikre vesten mot lemmen på Uralen. Dette førte til at jeg raste ned på lasteplanet med hodet først og satte straks i et skrik av smerte. Det var som om et lysglimt skjøt ut av det ene øyet mitt i mørket …

Jeg er på lasteplanet, men skjønner ingenting. Jeg holder hånden over det høyre øyet, kjenner noe vått og en sterk smerte … Det er mørkt rundt meg, noen på lasteplanet prøver å få fyr på en lighter for å lyse opp ansiktet mitt. Jeg tar bort hånden og prøver å finne ut om jeg ser med to øyne eller med ett. Han som lyser opp ansiktet mitt, utbryter: «Å, faen!»

Jeg spør ham straks om øyet mitt er på plass. Han lyser og sier: «Ta vekk hendene, jeg kan ikke se!»

Jeg ser at jeg har blod på hånden, og jeg kjenner at noe varmt renner nedover ansiktet. Det viste seg at øyet var uskadd, men øvre og nedre øyelokk var revet opp. Jeg ser meg omkring på lasteplanet i det svake lyset og forstår at øyet hadde truffet håndtaket på en termoboks til mat. Jeg sparker til boksen i sinne. Jeg ser meg rundt og får øye på en ung bombekastersoldat. Over hele lasteplanet ligger det granatkasser, dessuten er det en bombekaster

der, en trefot og en retteflate. Vi må kjøre sittende på kassene. Jeg begynner å tenke på hva jeg skal med alt dette i en alder av 33 år, hadde det ikke vært eventyr nok i Kaukasus? Jeg skulle ha blitt sittende stille og rolig i kompaniet mitt, det var enda godt at øyet ikke ble slått ut. Vi røykte, ble kjent med hverandre og sovnet igjen …

I april ble jeg evakuert fra frontlinjen nær Nikolajev4, fordi jeg hadde utviklet keratokonjunktivitt i øyet. Etter nok en artilleribeskytning mot oss ble det blåst jord ned i skyttergraven. Jeg fikk den i øynene, lite hyggelig, men noe småtteri, jeg hadde flaks. Øynene mine ble betente, ett begynte å lukke seg, noen dager senere sa en legeassistent at jeg måtte evakueres, for uten behandling kunne jeg miste synet. Jeg ble sendt til en sanitetsavdeling i Kherson, som allerede var okkupert av oss, og derfra ble jeg evakuert til Sevastopol. Følelsene du har når du forlater krigssonen, er ubeskrivelige …

To måneder med gjørme, sult, kulde, svette og opplevelsen av å ha døden tett innpå deg. Det er synd at de ikke lar journalister besøke oss ved frontlinjen, dermed går hele landet glipp av en mulighet til å beundre fallskjermjegerne. Skjeggete, uvaskede, skitne, tynne og forbitrede, og det er ikke godt å si hva de er mest forbitret over: De sta ukrainerne som ikke ønsker å denazifiseres, eller sine egne inkompetente offiserer som selv ikke under kamphandlinger er i stand til

å utruste soldatene. Halvparten av gutta mine kledde seg om og gikk i ukrainske uniformer, enten fordi de var av bedre kvalitet og mer komfortable, eller fordi deres egne allerede var helt utslitt, fordi vårt store land ikke er i stand til å kle, utstyre og fø sin egen hær. Helt fra begynnelsen hadde jeg for eksempel ikke noe Ratnik-sett5, og da jeg krysset grensen, hadde jeg ikke en sovepose engang. Etter en uke skaffet gutta meg en gammel en med ødelagt glidelås – det var vel å merke ikke offiserene som ga meg den. Å si at jeg var glad for å få den, er det samme som ikke å si noe i det hele tatt. Å sove på bakken om vinteren ved frontlinjen (i Ukraina var det kuldegrader også i mars) i en fillete sovepose, det er en skikkelig dårlig tripp. Kort sagt, en gang i midten av mars begynte beina og ryggen å gjøre vondt. Jeg trodde lenge at det var muskler eller leddbånd, og jeg var dum nok til å holde ut, haltet og forklarte det hele med at vi knapt tok av oss den skuddsikre vesten og hjelmen. Men senere fikk jeg vite at søvn på frossen mark, mangel på vann og mat i kombinasjon med belastningene hadde gitt meg osteokondrose i alle deler av ryggraden, protrusjoner, brokk i nakken, sekvestrert brokk i korsryggen og uforståelige leddsmerter i beina. Så om evakueringen. Du har tilbrakt to måneder ved frontlinjen, og så pang, tar de deg ut derfra, og du føler glede fordi du forlater dette drittstedet, og samtidig ergrelse fordi kameratene dine blir igjen der, og det er uvisst hva som vil skje med dem videre. Lykken du føler for deg selv, blandes med en skyldfølelse overfor soldatkollegene som er der, mens du forlater dem.

5 Ratnik-sett (krigersett): består av skuddsikker vest, hjelm og sambandsutstyr.

Vi kjørte i en PAZ-buss:6 sjåføren og i kabinen omkring 20 sårede − skitne, utmattede mennesker med blodige uniformer. I ansiktene til de alvorlig skadde kunne du se smerte og mismot, mens de som hadde sluppet lett fra det, var glad for at de endelig dro derfra. Siden jeg ikke var såret, ble jeg evakuert som syk, og derfor satt jeg på trappetrinnet foran døren (det var ikke nok plasser til alle, og mange var mindre heldige enn meg). Vi måtte kjøre i fem–seks timer, jeg husker ikke nøyaktig, men det var akkurat da jeg endelig slappet av og begynte å tenke på de to siste månedene av livet mitt, på hva det hadde vært, på hvorfor jeg hadde behøvd det, på om jeg hadde gjort noe bra, eller, tvert imot, noe dårlig, på hvorfor jeg hadde deltatt i dette, og hvordan jeg i det hele tatt hadde havnet der. Fra den stunden og til i dag har jeg lyttet til en ustanselig indre monolog, en cocktail av samvittighet, patriotisme og sunn fornuft.

Hvis vi skal bruke klisjeer, vil svaret mitt være at jeg er militær, fallskjermjeger, jeg er forpliktet til å utføre ordrer og har ingen rett til å feige ut og ikke gå i krigen når den har begynt. Jeg er forpliktet til å tjenestegjøre til beste for mitt land og forsvare det russiske folk. Men straks begynner den sunne fornuften å komme med innvendinger og stille spørsmål.

«Truet Ukraina Russland?»

Alle rundt meg sier at Ukraina ønsket å bli med i NATO. Men angriper vi alle land som ønsker å bli med i NATO?

Latvia, Litauen, Estland og Polen er allerede med i NATO.

Finland slutter seg nå til NATO. Et av våre fly ble skutt ned over Tyrkia for ikke så lenge siden, men vi glemte det fort. 6 PAZ: Bussfabrikken i Pavlovo.

Vi har en tvist med Japan om Kurilene, og USA grenser faen meg mot oss i øst. Men alt dette er av en eller annen grunn ikke en foranledning til å starte en krig. Vi angriper dem jo ikke. Eller?

Så det er altså ikke grunnen.

«Hvis ikke vi hadde angrepet Ukraina, ville Ukraina ha angrepet oss?»

Mange gjentar det som sies på TV om at vi gjennomførte et forkjøpsangrep, men hvordan kan du tro at Ukraina ville ha angrepet Russland og Krim, all den stund VSU7 ikke klarte å forsvare sine grenser? De fører en forsvarskrig og lider enorme tap. Alle vet at forsvarskrig er lettere enn å angripe. Hvordan ville dette landet som sliter med å forsvare seg, og som sakte, men sikkert mister territoriene sine, kunne gå til angrep? Og ville det ikke ha vært lettere for hæren vår å styrke grensene og forsvaret rundt Ukraina og, i tilfelle de angrep, forsvare oss mot dem, knuse deres offensive potensial og gå til motangrep? I dette tilfellet ville tapene våre ha vært mye mindre, og verdenssamfunnet ville ikke ha kunnet anklage Russland for aggresjon og «berømme» landet vårt som inntrenger og okkupant. Er det altså heller ikke sant at Ukraina hadde tenkt å angripe Russland?

«Ukraina er slavebundet av nazismen, og de krenker den russiske befolkningen?»

Jeg har snakket med folk som var i Ukraina før krigen, og underlig nok kunne ingen huske noe konkret tilfelle hvor noen hadde krenket eller fornærmet dem personlig på grunn av deres russiske etternavn eller for at de ikke kunne snakke

7 VSU: Ukrainas væpnede styrker.

ukrainsk. Men enkelttilfeller av konflikter i dagliglivet på etnisk grunnlag kan man finne i hvilket som helst land i verden.

«Vi angrep for å redde DNR8 og LNR9?»

Hva er DNR og LNR? De facto og juridisk er dette to regioner som var en del av Ukraina, og som deretter gjorde opprør og bestemte seg for å bli uavhengige. Er ikke dette det samme som at Karelia skulle ønske å bli en del av Finland, Smolensk oblast skulle gå til Litauen, Rostov oblast til Ukraina, Jakutia til USA eller Khabarovsk til Kina, er det ikke det samme? Hvorfor forsvarer vi LNR og DNR? Har vanlige folk i Donbass fått det bedre på grunn av det? I Den russiske føderasjon ville vi jo ikke ha tolerert noe slikt, akkurat som vi i sin tid ikke ga Tsjetsjenia uavhengighet og betalte for det med tusener av liv. Hvorfor gjorde vi da det samme hos våre naboer? Vi gjorde det, men lederne av LNR og DNR klarte ikke, til tross for støtte fra den russiske regjeringen, å gi sine innbyggere sosial omsorg og sikkerhet, og det er grunnen til at folk har flyktet i massevis til Russland, Krim og Ukraina. I samtaler med folk som har flyktet fra krigen i Donetsk og Lugansk, har jeg ikke hørt noe om nazismen som våre medier skriker opp om. Men alle som én fortalte at de hadde flyktet fra krigen, og at de bare ville leve og jobbe i fred. Hvis det var slik at vi på alle mulige måter prøvde å hjelpe folk i Donetsk og Lugansk, hvorfor begrenset vi oss ikke til å gi russisk pass til alle som ville ha det? Vi har rikelig med tomt, uberørt land, så la dem komme, bo og jobbe sammen med oss. Hvorfor trenger vi også en fremmed stats territorier?

8 DNR: Folkerepublikken Donetsk.

9 LNR: Folkerepublikken Lugansk.

Hvorfor? Mangler vi virkelig land? Er det virkelig slik at alle de som ønsket å bo i Russland, ennå ikke har fått russisk pass og flyttet til oss?

EN RUSSISK MOTSTEMME. EN UNIK INNSIDEBERETNING FRA KRIGEN I UKRAINA

«Nå skal jeg fortelle om hvordan jeg opplevde denne krigen, og hvordan jeg i det hele tatt havnet i den. Jeg er klar over ansvaret jeg har når jeg sprer informasjon om militærtjenesten min, men å skjule dette ville bety å bidra til å øke tapene.»

Slik åpner zov av den russiske soldaten Pavel Filatjev. Idet Russland invaderer Ukraina i februar 2022, er Filatjev om bord i en av stridsvognene. Noen måneder senere publiserer han sin krigsdagbok på nettet, før han må flykte fra hjemlandet.

zov tar leseren rett inn i krigens brutale virkelighet.

Filatjev beskriver en hær – og dermed et samfunn: det russiske – i materielt og moralsk forfall. Han og medsoldatene vet knapt hva de gjør i Ukraina. Geværene er rustne, og alt han har vært stolt av og trodd på er i ferd med å gå i oppløsning. Gradvis vokser en erkjennelse i ham: Russlands invasjon er fullstendig illegitim.

zov har tittelen sin fra russiske militærforkortelser, men spiller også på det russiske ordet for «rop». Gjennom krigens meningsløshet og Russlands tilslørende krigsretorikk er Pavel Filatjevs bok en patriotisk protest som krever å bli hørt – et rop om fred og å stå opp for det man mener er ukrenkelig og rett.

ISBN 9788241960482

ISBN 978-82-419-6048-2