INTRO
FEM FEM FJES FJES Av Trygve Skaug på NRK.no/andakten. Transkribert av Linea C. Søgaard. Det ringte, og jeg tok den med en gang. For vi har en sånn avtale, han og jeg. Jeg tar den når han ringer, og han tar den når jeg ringer. Det er ikke alltid det er noe «heavy» greier, men det var det nå. Vi ringes ikke ofte heller. Et par ganger i året, kanskje? Men vi har hverandres rygg – sånn har det alltid føltes. Vi snakka om det en gang, at vi begge har fem fjes som dukker opp i hodet når det rakner. Når grunnen forsvinner under beina. Fem fjes til de folka vi vet vi kan ringe da. Vi snakket om at vi er på hverandres liste. Det er vakkert, og nå hadde det rakna skikkelig. Samtalen ble lang. Jeg fikk trå støttende til. En kompis som trenger en kompis. To som bytter på å bære. Også, når vi hadde fått snakka det litt tryggere og han hadde landet litt inni seg, sa han: «Så er det en ting til.. Husker du de fem fjesa vi snakka om? Nå er det bare fire fjes igjen». Jeg begynte å grave i det. Hvem hadde forsvunnet? Det var ikke en av gutta, ingen i familien, men det var hans, kanskje eldste venn, som han hadde mistet av syne. Det viste seg å være Gud som var borte. «Jeg ser han ikke lenger», sa han. Han var opprørt og lei seg, og jeg, jeg fant ikke de rette orda. En ting er jo at det er kjipt for han å miste kontakten med en så viktig støttespiller, men det aller kjipeste i hans tilfelle er nok at han er prest. Da er det ikke bare en fjern bekjent, men er av grunnpilarene. Han er liksom litt ekstra avhengig av den kontakten der. Og nå, en god stund senere, er det fortsatt avstand mellom dem. Akkurat dét har ikke landet enda. Jeg kjenner på flere ting rundt det har. Usikkerheten jeg har hatt og har på om Gud egentlig finnes. Jeg synes synd på han, for det er åpenbart et savn for han. Eller, jeg synes egentlig synd på dem begge; både han og Gud. Det er jo to gode kompiser som har mista kontakten, ikke bare én. Og så er det litt snål følelse å bare fortsette å tro, selv om han ikke gjør det. Jeg klarer ikke å forklare helt hvorfor når han spør meg om det. Heldigvis endrer ikke det noe mellom oss som kamerater. Jeg er litt redd min tro skal bli borte fra den ene dagen til den andre. Og så er jeg letta over at den er her i dag også. Jeg er glad han overlever hverdagen sin uten troa også, for han sier at han gjør det. Det tror jeg på. Dattera til ei jeg kjenner, sa noe veldig stort en gang, som jeg vender tilbake til innimellom. «Det er ikke alltid jeg klarer å tro på Gud, men jeg tro han alltid klarer å tro på meg».
ADVENTungdom – 6-2020
AU#1_2021_kopi.indd 3
33
29.01.2021 12:22
