8 | 21. MAI Løftet

Løftet

Bakgrunnsstoff

1 Mos 22; Hebr 11,17; 3 Mos 18,21; Joh 1,1–3; Rom 5,6–8; 1 Mos 23–25; Rom 4,1–12.

Minnevers

Abraham var nå gammel og langt oppe i årene, og Herren hadde velsignet ham på alle måter (1 Mos 24,1).

Til slutt fødte Sara ham en sønn «på hans gamle alder» (1 Mos 21,2) slik Gud hadde lovet, og han kalte barnet Isak (se 1 Mos 21,1–5). Men historien om Abraham er ikke slutt og den når et høydepunkt da han tar med sønnen til Moria-fjellet for å ofre ham. Men Isak erstattes av en vær (1 Mos 22,13), som viser at Gud vil velsigne folkeslagene gjennom hans «ætt» (1 Mos 22,17.18). Denne etterkommeren var Jesus (Apg 13,23). I denne forbløffende (og på et vis foruroligende) historien avsløres mer av frelsesplanen.

Hendelsen må ha rystet Abrahams familie, og Abrahams fremtid er ikke klar. Sara dør etter offeret ved Moria (1 Mos 23), og Isak forblir enslig.

Da tar Abraham initiativet for å sørge for at den «rette» fremtiden vil følge ham. Han sørger for at sønnen blir gift med Rebekka (1 Mos 24), som skal føde to sønner (1 Mos 25,21–23), og Abraham gifter seg med Ketura, som skal gi ham mange barn (1 Mos 25,1–6). Denne uken skal vi følge Abraham til slutten av hans liv (1 Mos 25,7–11).

MORIAFJELLET

Les 1 Mos 22,1–12 og Hebr 11,17. Hva betyr denne testen? Hva kan vi lære av begivenheten?

1 Mos 22 er en klassiker i verdenslitteraturen og har inspirert filosofer og kunstnere, ikke bare teologer. Men betydningen av Guds prøve er vanskelig å fatte. Befalingen stred mot det senere forbudet mot menneskeofringer (3 Mos 18,21), og den så ut til å utfordre Guds løfte om en evig pakt gjennom Isak (1 Mos 15,5). Hva var da hensikten med at Gud kalte ham til å gjøre dette? Hvorfor teste ham så grusomt?

Bibelens forestilling om «test» (på hebraisk, nissah) rommer to motsatte ideer. For det første er det tanken om dom, en dom for å kjenne hjertet til den som testes (se 5 Mos 8,2 og 1 Mos 22,12). Men det forsikrer også den testede om Guds nåde (2 Mos 20,18–20).

I dette tilfellet fører Abrahams tro på Gud ham så langt at han risikerer å miste sin «fremtid» (etterslekten). Men fordi han stoler på Gud, vil han gjøre det Gud ber om, samme hvor vanskelig det er å forstå befalingen. For hva er tro om ikke tillit til det vi ikke ser eller forstår?

Bibelsk tro handler ikke så mye om å gi til Gud og ofre for ham (selv om det utvilsomt spiller en rolle, se Rom 12,1), men om evnen til å stole på ham og ta imot hans nåde mens vi forstår hvor ufortjent den er.

Denne sannheten ble stadfestet i det som fulgte. Alle Abrahams handlinger, hans smertefulle reise med sønnen, også hans vilje til å adlyde og gi Gud det beste, kunne ikke frelse ham. Hvorfor? Fordi Herren selv hadde skaffet en vær til offeret, og den pekte på hans eneste håp om frelse, Jesus.

Så Abraham må ha forstått nåden. Det er ikke det vi gjør for Gud, som frelser oss, men det Gud gjør for oss (se Ef 3,8 og Rom 11,33), selv om vi er kalt til å arbeide for Gud. Dette ser vi av det Abraham gjorde (Jak 2,2 –23).

Hva sier historien om Abraham og Isak på Moriafjellet til deg personlig om din tro og hvordan du viser den?

GUD VIL SKAFFE TIL VEIE

Les 1 Mos 22,8.14. Hvordan oppfylte Gud sitt løfte om at han vil skaffe til veie? Hva ble skaffet?

Da Isak spurte om offerdyret, svarte Abraham: Gud vil selv «se seg ut et brennofferlam» (1 Mos 22,8). Men den hebraiske verbformen kan faktisk bety «Gud vil skaffe seg selv som lam.» Verbet «skaffe» (yir’eh lo) brukes på en måte som kan bety «skaffe seg selv» (eller bokstavelig talt «se ham selv»).

Det vi får se her, er kjernen i frelsesplanen, det at Gud selv lider og betaler straffen for vår synd!

Les Joh 1,1–3 og Rom 5,6–8. Hvordan hjelper dette oss å forstå det som skjedde ved korset, som er fremstilt i offeret på Moriafjellet?

På Moria-fjellet pekte offer-væren «som hang fast etter hornene i et kratt» (1 Mos 22,13) frem mot Jesus lenge før korset. Han er den som blir «sett» her, som Abraham sa det senere: «På fjellet hvor Herren lar seg se» (1 Mos 22,14). Jesus pekte på Abrahams profetiske tale da han sa: «Deres far Abraham jublet over å skulle se min dag. Han fikk se den dagen og frydet seg» (Joh 8,56).

«Det var for å lære Abraham å forstå evangeliets virkelighet og for å sette hans tro på prøve, at Gud påla ham å ofre sønnen. Den sjelekval han gjennomlevde i de dagene den forferdelige prøven varte, ble tillatt for at han av egen erfaring skulle forstå noe av storheten i det offer den evige Gud brakte for å kjøpe mennesket fri.» –Alfa og Omega, bind 1, side 142-143 [PP 154].

Hvordan gjør denne dramatiske hendelsen det lettere å forstå det som skjedde på korset og hva Gud har lidd for oss? Hva skal vår respons være på det som er gjort for oss?

SARA DØR

I 1 Mos 22,23 leser vi nyheten om Rebekkas fødsel, hun som en dag skal bli gift med Isak (1 Mos 24). På samme måte bereder rapporten om Saras død (1 Mos 23) grunnen for Abrahams kommende ekteskap med Ketura (1 Mos 25,1–4).

Les 1 Mos 23. Hvilken funksjon spiller historien om Saras død og begravelse for oppfyllelsen av Guds løfte til Abraham?

Når Saras død nevnes rett etter historien om Isaks offer, tyder det på at hendelsen som nesten kostet sønnen livet, kan ha gått hardt inn på henne. På et vis var Sara også med i «testen» sammen med sin mann, slik hun var det på hans reiser og når hans tro noen ganger sviktet (1 Mos 12,11–13).

Sara var ikke av dem som tiet om viktige saker eller det som uroet henne (se 1 Mos 16,3–5; 18,15 og 21,9.10). Hennes fravær og taushet, og også tidspunktet for hennes død etter den dramatiske hendelsen, sier mer om hennes relevans for hendelsene enn hennes fysiske nærvær. Det at Saras alderdom er nevnt (1 Mos 23,1) som et ekko av Abrahams alderdom (1 Mos 24,1), viser hennes betydning for historien.

Sara er den eneste kvinnen i GT hvor alderen er nevnt, noe som viser hennes betydning for historien. Fokuset på kjøpet av Saras gravsted (det fyller størsteparten av kapittelet), og ikke hennes død, understreker forbindelsen med det lovede land.

Det at hun døde «i Kanaan» (1 Mos 23,2) understreker at Saras død hører sammen med Guds løfte om landet. Sara er den første døde av Abrahams klan som dør og begraves i det lovede land. Abrahams bekymring for sin situasjon som «innflytter og fremmed» (1 Mos 23,4), og hans argument med Hets sønner, viser at Abraham ikke bare er ute etter å skaffe seg et gravsted. Han er mest opptatt av å bosette seg fast i landet.

Les 1 Mos 23,6. Hva sier dette om Abrahams omdømme? Hvorfor er dette viktig for å forstå det Gud brukte ham til?

EN KONE TIL ISAK

1 Mos 24 forteller om Isaks bryllup etter Saras død. De to historiene hører sammen.

Les 1 Mos 24. Hvorfor er Abraham så opptatt av at sønnen ikke skal gifte seg med en av kanaanittenes kvinner?

Abraham ønsket å kjøpe land til å begrave sin kone på grunn av Guds løfte til hans etterkommere om at de skulle få dette landet. Derfor insisterer han nå på at Isak heller ikke skal bosette seg utenfor det lovede land (1 Mos 24,7). Isaks ønske om å føre bruden til Saras telt, og merknaden om at Rebekka trøstet Isak «i sorgen over moren» (1 Mos 24,67) viser tilbake til Saras død og antyder Isaks smerte ved tap av moren.

Historien er full av bønner og oppfyllelse av bønner samt lekser om Guds forsyn og menneskets frihet. Den begynner med Abrahams ord. Han sverger ved «Herren, himmelens og jordens Gud» (1 Mos 24,3). Han erkjenner Gud som skaper (1 Mos 1,1.1 Mos 14,19), med direkte betydning for Abrahams etterkommeres fødsel, også Messias.

Henvisningen til hans «engel» og til «Herren, himmelens Gud» (1 Mos 24,7) peker tilbake til Herrens engel som kom fra himmelen for å redde Isak fra å bli slaktet (1 Mos 22,11). Den Gud som styrer universet, Herrens engel som grep inn og reddet Isak, vil veilede i spørsmålet om ekteskap.

Men Abraham tar høyde for muligheten for at kvinnen ikke vil ta imot Guds kall. Gud er mektig, men tvinger ingen til å adlyde ham. Selv om Guds plan for Rebekka er å bli med Elieser, står det henne fritt. Det var mulig at hun ikke ville komme, og i så fall skulle hun ikke tvinges til det.

Her har vi enda et eksempel på dette store mysteriet at Gud har gitt oss en fri vilje, en frihet han ikke vil tråkke på. (Gjorde han det, ville det ikke være fri vilje.) Men til tross for at vi har en fri vilje, og på tross av alt det forferdelige mennesker gjør med sin frie vilje, kan vi stole på at Guds kjærlighet og godhet vil få det siste ordet.

Hvorfor er det så stor trøst at selv om ikke alt er Guds vilje, så har han fremdeles kontroll? Hvordan viser profetier som Daniel 2 dette?

EN KONE TIL ABRAHAM

Les 1 Mos 24,67–25,8. Hva er meningen med disse siste hendelsene i Abrahams liv?

Abraham giftet seg igjen etter at Sara døde. Som Isak finner han trøst etter Saras død (1 Mos 24,67). Minnet om Sara må være levende i patriarkens sinn, slik det er det for sønnen hans.

Men det er uklart hvem hans nye kone var. Når forfatteren forbinder Keturas sønner med sønnene til Hagar uten å nevne navnet Ketura, tyder det på at Ketura kan være Hagar, men vi vet det ikke. Det er også viktig at Abraham oppfører seg på samme måte med Keturas sønner som han gjorde med Hagars sønn: Han sender dem bort for å unngå all åndelig innflytelse og skiller skarpt mellom sin sønn med Sara og de andre sønnene.

Han gir også «alt han eide til Isak» (1 Mos 25,5), mens han «ga gaver til sønnene han hadde med medhustruene sine» (1 Mos 25,6). Klassifiseringen «medhustruer» kan også bety at Keturas status, i likhet med Hagars, var medhustru. Hvis Ketura var Hagar, kan det også forklare den milde hentydningen til Saras minne som opptakt til ekteskapet med Ketura-Hagar.

Det som er interessant, er at det i 1 Mos 25,1–4.12–18 er en liste over barna som Abraham hadde med Ketura og en liste over Ismaels barn. Hensikten med slektstavlen etter Abrahams bryllup med Ketura, som fødte ham seks sønner, mot hans to andre sønner (Isak og Ismael), er kanskje å bevise Guds løfte om at Abraham skulle bli far til mange folk.

Den andre slektstavlen gjaldt Ismaels etterkommere, som også ble tolv stammer (sammenlign med 1 Mos 17,20), slik det skulle skje med Jakob (1 Mos 35,22-26). Men Guds pakt var forbeholdt Isaks ætt (1 Mos 17,21), ikke Ismaels, det går klart frem av Skriften.

Meldingen om Abrahams død er klemt inn mellom de to slektstavlene (1 Mos 25,7–11) og vitner om Guds velsignelse. Den avslører oppfyllelsen av hans løfte til Abraham mange år tidligere, om at han ville dø «i høy alder» (1 Mos 15,15).

Gud var tro mot sine løfter om nåde mot sin trofaste tjener Abraham, hvis tro er som et godt eksempel i Skriften, om ikke det beste eksemplet på frelse ved tro i GT (se Rom 4,1–12).

TIL ETTERTANKE

Siden Abraham var den som Gud ville dele sine planer med (1 Mos 18,17), gikk han inn i Abrahams menneskelige sfære, ga ham en viss innsikt i sin frelsesplan og sin Sønns offer.

«Isak var et bilde på Guds Sønn, som ble et offer for verdens synder. Gud ville vise Abraham evangeliet om frelse for menneskene. For at det kunne skje, og for å gjøre sannheten til virkelighet for ham så vel som for å prøve hans tro, krevde Gud av ham at han skulle myrde sin elskede Isak. Hensikten med all den sorg og angst som Abraham måtte gå igjennom i denne mørke og fryktelige prøven, var å gi hans forstand et inntrykk av gjenløsningsplanen for falne mennesker. Hans egen erfaring fikk ham til å forstå hvor usigelig stor den evige Guds selvfornektelse var når han ga sin egen Sønn i døden for å redde mennesket fra fullstendig undergang. For Abraham kunne ingen sjelelig tortur sammenlignes med den han gikk gjennom da han lød den guddommelige befalingen om å ofre sin sønn.» – Testimonies for the Church, bind 3, side 369.

«Abraham var blitt en gammel mann og ventet at døden snart ville nå ham. Men han hadde enda en ting å gjøre for å sikre at løftet til etterslekten ble oppfylt. Gud hadde utpekt Isak som Abrahams etterfølger for å bevare sin lov og til å være stamfar for det utvalgte folket. Men han var fremdeles ugift. Innbyggerne i Kanaan var avgudsdyrkere. Gud hadde forbudt sitt folk å inngå forbindelser med dem, fordi han visste at slike forbindelser ville lede til frafall. Abraham fryktet for virkningen av den nedbrytende innflytelsen som omgav sønnen. … For Abraham var valget av ektefelle for sønnen en alvorlig sak. Det var viktig for ham at Isak ble gift med en som ikke ledet ham bort fra Gud. … Isak hadde tillit til farens visdom og kjærlighet, og han var tilfreds med å overlate saken til ham. Han trodde også at Gud selv ville lede i et slikt valg.» – Alfa og Omega, bind 1, side 159 [PP 171].

Spørsmål til drøftelse

1. Samtal om den kjensgjerning at Abraham var villig til å ofre Isak. Prøv å forestille deg hva slags tro fortellingen vitner om. Hva er så forbløffende, og også foruroligende, med denne historien?

2. Hva med fri vilje? Hvorfor gir ikke vår tro mening hvis vi ikke har det? Hvilke eksempler gir Bibelen på fri vilje, og hvordan seirer Guds vilje til slutt på tross av menneskers valg?

21. mai HÅP I PANDEMIEN

Antónia da Conceição Miguel Yele (40), Angola

COVID-19 forandret livet mitt.

Jeg har alltid trodd på Gud, og jeg begynte tidlig å be om hans hjelp til å finne en god mann, en kristen til å gå i kirken sammen med. Men hvilken kirke?

Som barn gikk jeg i mine foreldres kirke i Angola og fulgte dens ritualer, men noe manglet. Da jeg ble gift, flyttet jeg til en annen kirke, og senere til en tredje. Men innvendig var jeg tom.

I 2020 ble landet stengt ned under pandemien. Kirkene ble stengt, men jeg fant prekener på YouTube, og to programmer av adventistpastorer på Hope Channel TV. Jeg skjønte at jeg ikke kjente Bibelen. Det som virkelig fanget min oppmerksomhet, var sabbaten.

Det var som om en av pastorene talte direkte til meg. “Hvem vil du følge, menneskers påbud eller Guds ord i Bibelen?” sa han. Spørsmålet plaget meg. Jeg svarte fra dypet av mitt hjerte: “Jeg vil følge det Gud sier i sitt Ord.”

Jeg husket en ung kvinne jeg hadde fått til å hjelpe meg i huset. Da hun begynte, vasket hun og laget mat hver dag utenom lørdager, for da gikk hun i kirken. Men etter en stund begynte hun å arbeide for meg på lørdager også.

Da sabbatens betydning gikk opp for meg, snakket jeg med henne: “Tenk deg om hvis du sluttet å gå i kirken på grunn av jobben hos meg. Fra nå av skal du bare arbeide for meg fra mandag til fredag. Lørdagen er hellig.” Nå kunne hun igjen gå i kirken. I dag tar hun bibelstudier og forbereder seg på dåp.

Jeg ville vite mer om sabbaten og ringte til en adventistpastor. Han tilbød meg en rekke bøker. Jeg begynte å gå i kirken på sabbaten og ble døpt i 2021.

I dag er jeg et nytt menneske. Jeg vet at Gud tilgir min synd og forvandler meg etter sitt bilde. Hjelp meg å be at min mann må kjenne Gud og bli med i kirken på sabbaten.

En del av offeret trettende sabbat vil bidra til fire prosjekter i Antonias hjemland Angola, deriblant en adventistskole i Luanda, en grunnskole i Belize, et senter for rådgivning og beskyttelse mot vold i hjemmet i Lombe og et internat for menn ved adventistenes universitet i Huambo, Angola. Takk for at du planlegger et rundhåndet offer.