1 | 2. APRIL Skapelsen

Skapelsen

Bakgrunnsstoff

Sal 100,1–3; 1 Mos 1–2; 2 Mos 20,8–11; 2 Mos 40,33; Matt 25,14–30; Matt 19,7–9.

Minnevers

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden (1 Mos 1,1).

Bibelen begynner med at Gud skapte. Det betyr at skapelsen markerer begynnelsen på menneskelig og bibelsk historie. Dette innebærer også at skapelsesfortellingen i 1 Mos er like sann som andre hendelser i menneskets og Bibelens historie.

De to tekstene om skapelsen i kapitlene 1 og 2 inneholder lærdommer om Gud og mennesket. Denne uken skal vi lære mer om den syvende dag som sabbat. Vi skal tenke over den kjensgjerning at Gud skapte mennesker i sitt bilde – og av jord. Vi vil bli forundret over formålet med treet til kunnskap om godt og ondt og dets sammenheng med livets tre.

Den viktigste leksen i Bibelens historier om begynnelsen handler om nåde. Vår eksistens er av Guds nåde. Gud skapte himmelen og jorden før mennesket var til stede. Som skapelsen er også frelsen en gave fra Gud. Og hvor uutgrunnelig det er at skapelsen og gjenløsningen er å finne i sabbatsbudet.

SKAPELSENS GUD

Les Sal 100,1–3. Hva er menneskets respons på skapelsens Gud, og hvorfor?

I 1 Mos 1 er det første budskapet i skapelsesfortellingen «Gud». Vi hører det allerede i ordene: «I begynnelsen skapte Gud» (1 Mos 1,1). I første linje står ordet «Gud» midt i verset. Teksten om skapelsen vektlegger Gud, skapelsens opphav. 1 Mos begynner med to ulike presentasjoner av Gud. I den første skapelsesfortellingen (1 Mos 1,1–2,4) står Gud uendelig langt fra mennesket som den oversanselige Gud, Elohim, som viser til Guds overherredømme. Navnet Elohim betegner forrang og kraft, og bruken av flertallsformen i ordet uttrykker tanken om majestet og oversanselighet.

I den andre skapelsesfortellingen (1 Mos 2,4–25) er Gud nær og personlig, YHWH, et navn mange mener betegner nærhet og relasjoner. Skapelsesteksten som helhet er altså en appell om å tilbe Gud: først å erkjenne hans uendelige storhet og makt, og samtidig å innse at vi trenger ham fordi han skapte oss (Sal 100,3). Derfor forbinder mange av salmene tilbedelse med skapelsen (Sal 95,1–6; Sal 139,13.14; se også Åp 14,7).

Dette synet på Gud som majestetisk og mektig, men også nær og kjærlig og i et forhold til oss, sier noe om hvordan vi skal nærme oss Gud i tilbedelse. Ærefrykt og ærbødighet går hånd i hånd med glede og forsikring om hans nærhet, tilgivelse og kjærlighet (se Sal 2,11). Selv rekkefølgen i de to skildringene av Gud gir mening: opplevelsen av Guds nærhet følger opplevelsen av Guds avstand. Når vi har innsett at Gud er stor, kan vi verdsette hans nåde og glede oss over hans fantastiske og kjærlige nærvær i vårt liv.

Tenk på Guds makt, som bærer kosmos, og likevel kan være så nær den enkelte. Hvorfor er denne sannheten så fantastisk?

SKAPELSEN

Les 1 Mos 1,4.10.12.18.21.25.31 og 1 Mos 2,1–3. Hva menes med «det var godt» i den første skapelsesfortellingen? Hva er underforstått i skapelsens avslutning? (1 Mos 2,1–3).

På hvert trinn i skapelsesfortellingen vurderer Gud sitt verk som tov, «godt». Folk tenker gjerne at dette adjektivet betyr at skaperverket var vellykket og at Guds ord om at «det var godt» betyr at «det funket». Lyset lyste opp (1 Mos 1,4). Plantene ga frukt (1 Mos 1,12) og så videre.

Men ordet betyr mer enn at noe virker. Bibelen bruker også ordet tov for å uttrykke en estetisk verdsettelse av noe vakkert (1 Mos 24,16). Det brukes også som motsetning til ondt (1 Mos 2,9), som er forbundet med døden (1 Mos 2,17).

Uttrykket «det var godt» betyr at skapelsen fungerte godt, den var vakker og fullkommen, og at det ikke var noe ondt i den. Verden var «ennå ikke» som vår verden, berørt av synd og død, en tanke som bekreftes i innledningen til den andre skapelsesfortellingen (se 1 Mos 2,5).

Denne skildringen av skapelsen strider mot evolusjonslæren, som lærer at verden formet seg gradvis gjennom en rekke hendelser og gikk fra en dårligere tilstand til en bedre.

Forfatteren sier derimot at Gud plutselig og med overlegg skapte verden (1 Mos 1,1). Det var ingen tilfeldighet. Verden ble ikke til av seg selv, men var et resultat av Guds vilje og ord (1 Mos 1,3). Verbet bara’, «skape», i 1 Mos 1 sier at Gud «skapte» himmelen og jorden. Det forekommer bare med Gud som subjekt, og det betegner noe plutselig: Gud talte, og det sto der.

Skapelsesteksten sier at «alt» ble gjort da (1 Mos 1,31), og ifølge Skaperen selv var det «svært godt» (1 Mos 1,31). 1 Mos 1,1 angir selve hendelsen, skapelsen av himmel og jord, og 1 Mos 2,1 sier at den var avsluttet. Og det hele ble fullført på syv dager, inkludert sabbaten.

Hvorfor avviser tanken om milliarder år med evolusjon skapelsesfortellingen? Hvorfor er de to synspunktene uforenlige?

SABBATEN

Les 1 Mos 2,2.3 og 2 Mos 20,8–11. Hvorfor er den sjuende dagen som sabbat knyttet til skapelsen? Hvordan påvirker denne forbindelsen vår sabbatshelligholdelse?

Det er fordi «Gud fullførte» sitt skaperverk at han innstiftet sabbaten. Som sabbat er den syvende dag derfor uttrykk for vår tro på at Gud fullførte sitt verk da, og at han fant det «svært godt.» Å holde sabbaten er å si med Gud at hans skaperverk er vakkert og verdifullt.

Vi kan hvile fra våre gjerninger slik Gud hvilte fra sine. Sabbatshelligholdelse er å si ja til Guds «svært gode» skaperverk, også kroppen. I motsetning til noen gamle (og moderne) forestillinger er det ingenting i Skriften som nedvurderer kroppen som ond. Det er en hedensk tanke. Nei, de som holder sabbat, er glade for Guds skaperverk – inkludert sitt eget kjøtt – og det er derfor de gleder seg over skapelsen og tar vare på den.

Sabbaten, som markerer den første «enden» i menneskets historie, er også et tegn på håp for en lidende menneskehet og for verdens smerte. Det er interessant at uttrykket «fullført arbeidet» også er brukt om slutten på byggingen av helligdommen (2 Mos 40,33) og igjen på slutten av konstruksjonen av Salomos tempel (1 Kong 7,40.51). Begge steder er det undervist om evangeliet og frelsen.

Etter syndefallet peker sabbaten på frelsens mirakel, som vil finne sted via en ny skapelse (Jes 65,17; Åp 21,1). Ved slutten av uken er sabbaten et tegn om at denne verdens lidelser og prøvelser også vil få en slutt.

Derfor valgte Jesus sabbaten som den beste dagen å helbrede syke på (Luk 13,13–16). Med sine helbredelser på sabbaten pekte han frem til tiden da all smerte, lidelse og død vil være slutt. Derfor peker hver sabbat på frelseshåpet.

Hvordan kan vi ved å hvile på sabbatsdagen oppleve den hvile og frelse som vi har i Jesus nå og som vil bli oppfylt når den nye himmel og den nye jord blir skapt?

MENNESKET BLIR SKAPT

Skapelsen av mennesket er Guds siste skaperhandling, iallfall ifølge 1 Mos. Mennesker er skapelsens høydepunkt, formålet med jorden.

Les 1 Mos 1,26–29 og 1 Mos 2,7. Hva er sammenhengen mellom disse to skapelsesfortellingene?

At Gud har skapt mennesker i sitt bilde, er en av de dristigste uttalelsene i Bibelen. Bare mennesket er skapt i Guds bilde. Selv om «Gud laget alle slags ville dyr» (1 Mos 1,25), skapte han mennesket i sitt eget bilde (1 Mos 1,27). Dette har ofte blitt begrenset til menneskets åndelige natur, som at «Guds bilde» bare forstås som det å representere Gud administrativt, eller det åndelige forholdet til Gud eller hverandre.

Selv om dette også er riktig, rommer det ikke den viktige fysiske virkeligheten i denne skapelsen. Begge dimensjonene er inkludert i de to ordene «bilde» og «ligner» om denne prosessen i 1 Mos 1,26. Mens tselem, «bilde», peker på kroppens konkrete form, viser demut, «likhet» til abstrakte egenskaper som kan sammenlignes med den guddommelige person.

Derfor bør «Guds bilde» forstås helhetlig, i lys av det bibelske synet på menneskenaturen. Bibelteksten bekrefter at menn og kvinner er skapt i Guds bilde både fysisk og åndelig. «Da Adam og Eva kom fra Skaperens hånd, lignet de sin skaper både fysisk, mentalt og åndelig.» – Utdanning for livet, side 10 [Ed 15].

Denne helhetlige forståelsen av Guds bilde bekreftes i den andre skapelsesfortellingen, som sier at «mennesket ble en levende skapning» (1 Mos 2,7), eller bokstavelig talt «en levende sjel» (nefesh), som følge av to ting Gud gjorde: Han «formet» og «blåste». Merk at «blåste» ofte peker på den åndelige siden, men den er også nært knyttet til evnen til å puste, den delen av mannen som ble «formet … av støv fra jorden.» Det er «livets ånde» dvs. pust (åndelig) og liv (fysisk).

Gud vil senere gjøre en tredje ting, denne gangen for å skape kvinnen av mannens kropp (1 Mos 2,21.22) for å vise at hun er av samme natur som mannen.

MENNESKETS PLIKT

Da Gud skapte det første mennesket, ga han det tre gaver: Edens hage (1 Mos 2,8), mat (1 Mos 2,16) og kvinnen (1 Mos 2,22).

Les 1 Mos 2,15–17. Hva er menneskets plikt overfor skapelsen og overfor Gud? Hva er sammenhengen mellom de to pliktene?

Menneskets første plikt gjelder miljøet Gud har satt oss i: «å dyrke og passe den» (1 Mos 2,15). Verbet ‘avad, «dyrke», viser til arbeid. Det er ikke nok å få en gave. Vi må jobbe med den og gjøre den fruktbar – en lekse Jesus gjentar i lignelsen om talentene (Matt 25,14–30). Verbet shamar, «passe», viser at vi skal ta vare på det vi har mottatt.

Den andre plikten gjelder maten. Vi må huske at Gud ga den til mennesker (se 1 Mos 1,29). Gud sa også til Adam: «Du må gjerne spise» (1 Mos 2,16). Mennesket skapte ikke trærne eller maten på dem. De var en gave, en gave i nåde.

Men det er også et påbud her: De skulle motta og nyte Guds gave «av alle trærne». Likevel føyer Gud til en begrensning. De skal unnlate å spise av et bestemt tre. Grenseløs nytelse fører til døden. Dette prinsippet gjaldt i Edens hage og gjelder på mange måter også i dag.

Mannens tredje plikt angår kvinnen, Guds tredje gave: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne» (1 Mos 2,24). Dette understreker ansvaret overfor ektepakten og hensikten med å være «én kropp», altså én person (se også Matt 19,7–9).

At mannen som skal forlate foreldrene, kan ha å gjøre med Bibelens generelle bruk av hankjønnsformen. Så budet gjelder kanskje også kvinnen. Uansett innebærer ekteskapet ansvar når Guds gave er mottatt, et ansvar både mannen og kvinnen har.

Tenk på alt Gud har gitt deg. Hva er ditt ansvar med det du har fått?

TIL ETTERTANKE

Les «Vitenskapen og Bibelen» side 68 i Utdanning for livet; «Da verden ble til» i Alfa og Omega, bind 1, side 22–30.

«Siden naturens bok og åpenbaringens bok er preget av den samme mesters tanker, kan de ikke unngå å være i harmoni med hverandre. Med forskjellige metoder og på forskjellige språk vitner de om de samme store sannhetene. Vitenskapen oppdager stadig nye under, men når forskningen forstås riktig, innebærer den ikke noe som strider mot Guds åpenbarte ord. Naturens bok og det skrevne ord kaster lys over hverandre. Når de forteller oss om de lovene Gud arbeider etter, blir vi bedre kjent med ham.

Men folk har trukket feilaktige slutninger av ting de har observert i naturen, og dette har fått mange til å tro at det er motsetninger mellom vitenskap og åpenbaring. For å gjenopprette harmonien, har man valgt bibeltolkninger som undergraver og ødelegger kraften i Guds ord. Man har ment at geologien motsier en bokstavelig forståelse av den mosaiske skapelsesberetningen. Det hevdes at det måtte millioner av år til for at jorden skulle utvikle seg fra kaos. I et forsøk på å få Bibelen til å stemme med denne antatt vitenskapelige oppdagelsen har man gått ut fra at skapelsesdagene var lange, ubestemmelige tidsperioder som varte i tusener eller til og med millioner av år.

Det er ikke nødvendig å trekke slike konklusjoner. Bibelens beretning harmonerer med seg selv og med det naturen lærer oss.» – Utdanning for livet, side 68, 69.

Spørsmål til drøftelse

1. Hvorfor ville det påvirke vår tro hvis vi mente at disse historiene om begynnelsen var legender, «myter» laget for å gi oss åndelige lærdommer, men uten bunn i virkeligheten? Hva i bibelteksten tyder på at forfatteren visste at de var like «historiske» som resten av 1 Mos? Hva sier Jesus om historienes historiske sannhet?

2. Hva lærer 1 Mos oss om betydningen av å forvalte jorden? Hvordan kan vi være gode forvaltere av kloden og samtidig unngå å tilbe skaperverket? (se

Rom 1,25.)

3. Synden har herjet i årtusener, men hvordan viser det «svært gode» skaperverkets skjønnhet og majestet seg for oss og vitner om Guds godhet og makt?

2. april MISJONÆREN FORANDRET MITT LIV

Eugene Fransch, Zimbabwe

Solusi College ga meg kultursjokk sist i 1970-årene. Jeg var radikal med stor afrofrisyre på hodet og rockemusikk på kassettspilleren. Men Adventistkirken så noe i meg og ga meg stipend til Solusi i jungelen i Zimbabwe.

Jeg var middelhavsfarer i teologiklassene. Gresk var bøygen. Jeg slet med å klare prøvene. Mr. Raunio fra Finland var streng, men snill.

Vi ble venner da jeg begynte i 1978. Han lærte meg sjakk og fortalte om sine opplevelser. Han hadde vært misjonær blant de innfødte i Nord-Amerika og undervist på universitet i Sør-Afrika før han kom til Solusi for å avslutte sin karriere.

Da jeg tok min siste eksamen i gresk, visste jeg at jeg hadde strøket. Jeg ga ham arkene og sa: «Jeg har strøket igjen.» Han smilte og sa: «Det er OK.»

Den neste uken var jeg nedfor, for jeg visste at jeg ikke kunne fullføre uten gresk. Jeg hadde sett frem til å bli ferdig, for jeg planla bryllup. Tanken på å ta gresk om igjen det neste halvåret var uutholdelig.

En uke etter eksamen ba Raunio meg inn på kontoret. «Jeg har lagt merke til deg i fire år,» sa han. «Du har blitt en hardtarbeidende ung mann som elsker Gud. Selv musikken din endret seg fra rock til kristen musikk. Jeg har sett deg komme Jesus nærmere.»

Det var da en overraskelse. Jeg tror ikke noen andre hadde sett det.

«Du har bestått alle dine andre fag, og jeg vet hva det betyr for deg å bli ferdig. Du gjorde ditt beste for å klare gresken, men strøk. Men jeg vil vise deg nåde. Jeg vet Gud har en plan for deg. Jeg vil gi deg ståkarakter så du kan få fullført.» Så ba han om at Gud ville lede meg i fremtiden.

Siden sa jeg til min forlovede: «Ved Guds nåde har jeg bestått.»

Jeg er Raunio stor takk skyldig. Han så ut over der og da og så mitt potensial. Gud hjalp meg i arbeidet som ungdomsleder i Zimbabwe i 18 år. Siden var jeg ungdomsleder i divisjonen og har hatt andre lederjobber. Raunio lærte meg hvordan vi kan vise andre nåde når de ikke fortjener det.

Gud ser hva vi kan utrette, og vi må se ut over dagen i dag med Guds blikk og se hva andre kan bli.

En del av offeret i 2015 gikk til Solusi Univiersity for å doble kapasiteten i kafeteriaen fra 500 til 1000 plasser. Takk for dine misjonsgaver.

Eugene Fransch døde i 2021 etter at han hadde fått COVID-19. Leo Raunio døde 72 år gammel i 1984, to år etter at Eugene fullførte sine studier. Se Eugene på YouTube: bit.ly/Eugene-Fransch.