7 | 14. MAI Pakten med Abraham

Pakten med Abraham

Bakgrunnsstoff

1 Mos 15–19,29; Rom 4,3.4.9.22; Gal 4,21–31; Rom 4,11; Rom 9,9; Am 4,11.

Minnevers

Men Abram svarte: «Herre, min Gud, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort, og Elieser fra Damaskus er arving til mitt hus» (1 Mos 15,2).

1 Mos 15 beskriver øyeblikket da Gud formaliserer sin pakt med Abraham. Abrahams-pakten er den andre pakt, etter pakten med Noah.

I likhet med Noahs pakt involverer Abrahams pakt også andre nasjoner, for i siste instans er pakten med Abraham en del av den evige pakt som tilbys alle mennesker (1 Mos 17,7; Hebr 13,20).

Denne episoden av Abrahams liv er full av frykt og latter. Abram er redd (1 Mos 15,1), det er også Sara (1 Mos 18,15) og Hagar (1 Mos 21,17). Abram ler (1 Mos 17,17), det gjør Sara (1 Mos 18,12) og Ismael også (1 Mos 21,9). Disse kapitlene er fulle av menneskelig følsomhet og varme. Abram brenner for Sodoma-folkets frelse, han har omsorg for Sara, Hagar og Lot, og han er gjestfri mot de tre fremmede (1 Mos 18,2–6).

Det er her Abram, hvis navn tilsier adel og respektabilitet, skal få navnet sitt endret til Abraham, som betyr «far til mange folkeslag» (1 Mos 17,5). Så vi får flere hint om den universelle siden av det Gud vil gjøre gjennom pakten med Abraham.

ABRAHAMS TRO

Les 1 Mos 15,1–21 og Rom 4,3.4.9.22. Hvordan viser Abram hva det vil si å leve i tro? Hva er meningen med den ofringen som Gud lot ham utføre?

Guds første svar på Abrams bekymring for en arving (1 Mos 15,1–3) er at han vil få en sønn av sitt «eget kjøtt og blod» (1 Mos 15,4). Profeten Natan ordlegger seg likedan om den fremtidige messianske kongen (2 Sam 7,12). Abram ble beroliget og «trodde Herren» (1 Mos 15,6) fordi han forsto at oppfyllelsen av Guds løfte ikke var avhengig av hans egen rettferdighet, men Guds (se 1 Mos 15,6 og Rom 4,5.6). Denne tanken er særegen, spesielt i den kulturen. I egyptisk religion ble for eksempel dommen felt ved at ens rettferdige gjerninger ble målt mot rettferdigheten til gudinnen Maat, som sto for guddommelig rettferdighet. Kort sagt, du måtte fortjene «frelse».

Gud setter opp en offerseremoni for Abram. Offeret peker på Kristi død for våre synder. Mennesket blir frelst av nåde, Guds rettferdighets gave som er symbolisert ved disse ofringene. Men akkurat denne seremonien formidler noe spesielt til Abram. Når rovfuglene gikk etter offerdyrene (1 Mos 15,9–11), betyr det at Abrams etterkommere skal være slaver i 400 år (1 Mos 15,13), eller fire generasjoner (1 Mos 15,16). I fjerde generasjon skal Abrams etterkommere «vende tilbake hit» (1 Mos 15,16).

Offerseremoniens siste scene er dramatisk: «en flammende fakkel for mellom kjøttstykkene» (1 Mos 15,17). Dette underet viser at Gud forplikter seg på å oppfylle sitt paktsløfte om å gi land til Abrams etterkommere (1 Mos 15,18).

Grensene for dette landet, «fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat» (1 Mos 15,18), minner om grensene for Edens hage (se 1 Mos 2,13.14). Profetien omfatter derfor mer enn bare utfrielsen fra Egypt og et hjemland for Israel. En viktig side av denne profetien om Abrahams etterkommere som tar landet Kanaan i eie, er tanken om Guds folks frelse i endetiden, da de vil komme tilbake til Edens hage.

Hvordan kan vi ha blikket festet på Kristus og hans rettferdighet som vårt eneste håp om frelse? Hva skjer hvis vi prøver å telle våre gode gjerninger?

ABRAHAMS TVIL

Les 1 Mos 16,1–16. Hva innebærer Abrams beslutning om å gå inn til Hagar, til tross for Guds løfte? Hvordan viser de to kvinnene to holdninger til tro? (Gal 4,21–31).

Da Abram tvilte (1 Mos 15,2), forsikret Gud ham om at han ville få en sønn. Mange år senere er Abram fortsatt uten sønn. Selv etter Guds siste store profeti ser det ut til at troen glapp for Abram: han tror ikke det er mulig å få en sønn med Sarai lenger. Hun føler seg hjelpeløs og ber ham å ty til en vanlig praksis på den tiden i det gamle Midtøsten: finn en erstatning. Hagar er Sarais tjener og utses til dette. Det virker. Ironisk nok var denne strategien mer effektiv enn troen på Guds løfter.

Avsnittet som beskriver Sarais forhold til Abram minner om historien om Adam og Eva i Edens hage. Tekstene har en rekke fellestrekk (Sarai er den aktive, som Eva, og Abram er passiv, som Adam), og vanlige verb og uttrykk går igjen («høre på» «ta» og «gi»). Denne parallellen mellom de to historiene viser at Gud ikke likte fremgangsmåten.

Paulus viser til denne historien når han taler om nåde og gjerninger (Gal 4,23–26). I begge historiene er resultatet det samme: menneskeverk utenfor Guds vilje bærer frukt, men fører til problemer siden. Merk at Gud er fraværende under hele prosessen. Sarai snakker om Gud, men aldri til ham, og Gud snakker heller ikke til noen av dem. Fraværet av Gud er slående, særlig etter hans intense nærvær i forrige kapittel.

Så viser Gud seg for Hagar, men ikke før hun har forlatt Abrams hus. Det uventede synet viser at Gud er der til tross for menneskers forsøk på å klare seg uten ham. «Herrens engel» (1 Mos 16,7) er en tittel som ofte er jevnstilt med Herren, JHWH (se 1 Mos 18,1.13.22). Denne gangen er det Gud som tar initiativet og sier til Hagar at hun skal føde sønnen Ismael, hvis navn betyr at Gud hører (1 Mos 16,11). Og ironisk nok: historien, som ender med tanken om å høre (shama’) er som et ekko av høringen i begynnelsen av historien, da Abram «hørte» (shama’) Sarais stemme (1 Mos 16,2).

Hvorfor er det så lett å mangle tro slik som Abram?

ABRAHAMSPAKTENS TEGN

Les 1 Mos 17,1–19 og Rom 4,11. Hva er omskjæringens åndelige og profetiske betydning?

Abrams mangel på tro i forrige historie (1 Mos 16) brøt flyten i hans åndelige reise med Gud. I den tiden var Gud taus. Nå taler han igjen til Abram. Gud tar kontakt med Abram på nytt og fører ham tilbake til det punktet da han inngikk en pakt med ham (1 Mos 15,18).

Men nå gir Gud ham tegnet på denne pakten. Omskjæringens betydning har lenge vært diskutert, men siden omskjæring innebærer utgytelse av blod (se 2 Mos 4,25), kunne det forstås i en ofringssammenheng, slik at rettferdighet ble tilskrevet ham (se også Rom 4,11).

Det er også viktig at den pakten som kjennetegnes ved omskjæring, er beskrevet med ord som peker tilbake til den første messianske profetien (se 1 Mos 17,7 og 1 Mos 3,15). Parallellen mellom de to tekstene tyder på at Guds løfte til Abram gjelder mer enn bare ett folks fysiske fødsel; det er det åndelige løftet om frelse for alle jordens folk. Og løftet om en «evig pakt» (1 Mos 17,7) viser til det som den messianske etterkommeren skal gjøre, Kristi offer som sikrer evig liv for alle som tar imot det i tro og alt det troen innebærer (se Rom 6,23 og Tit 1,2).

Dette løftet om en evig fremtid ligger også i navneendringen for Abram og Sarai. Navnene Abram og Sarai viste bare til deres nåværende status: Abram betyr «opphøyd far» og Sarai betyr «min prinsesse» (Abrams prinsesse). Endringen av navnene til «Abraham» og «Sara» peker fremover: Abraham betyr «far til mange nasjoner» og Sara betyr «prinsessen» (for alle). Parallelt, men ikke uten ironi, er navnet Isak («han skal le») en påminnelse om Abrahams latter (den første latteren Skriften nevner, i 1 Mos 17,17). Det er en skeptisk eller kanskje undrende latter. Selv om han trodde på det Herren hadde lovet ham, strevde Abraham med å etterleve det i tro.

Hvordan kan vi lære å fortsette å tro, også når vi sliter med troen, slik Abraham gjorde? Hvorfor er det viktig at vi ikke gir opp selv om vi iblant tviler?

LØFTETS SØNN

Den siste omskjæringsscenen favnet alle: ikke bare Ismael, men alle mennene i Abrahams hus ble omskåret (1 Mos 17,23–27). Ordet kol, «alle», gjentas fire ganger (1 Mos 17,23.27). Det er på denne inkluderende bakgrunnen at Gud kommer til Abraham og bekrefter løftet om sønnen «Isak».

Les 1 Mos 18,1–15 og Rom 9,9. Hva kan vi lære om gjestfrihet av den måten Abraham tok imot sine gjester på? Hvordan forklarer du Guds respons på Abrahams gjestfrihet?

Det er uvisst om Abraham skjønte hvem de fremmede var (Hebr 13,2), selv om han behandlet dem som om Gud selv var blant dem. Han satt «i teltåpningen da dagen var på det varmeste» (1 Mos 18,1), og siden gjester er sjeldne i ørkenen, lengtet han nok etter å møte dem. Abraham løp mot mennene (1 Mos 18,2) selv om han var 99 år. Han kalte en av dem Adonai, «min Herre» (1 Mos 18,3), en tittel som ofte brukes om Gud (1 Mos 20,4; 2 Mos 15,17). Han løp rundt og stelte til et måltid (1 Mos 18,6.7). Han sto ved siden av dem, oppmerksom på deres behov og klar til å tjene dem (1 Mos 18,8).

Abrahams oppførsel overfor himmelske fremmede skal bli et eksempel på gjestfrihet (Hebr 13,2). Abrahams ærbødige holdning avslører en gjestfrihetens filosofi. Å vise respekt og omsorg for fremmede er ikke bare en høflighetsgest. Bibelen lærer at det er en religiøs plikt, som om det var Gud selv som kom (se Matt 25,35–40). Ironisk nok er Gud mer ett med de sultne fremmede som trenger hjelp enn med den rause som tar imot dem.

Men Guds inntrengen i menneskets sfære viser hans nåde og kjærlighet til menneskene. Det at Gud viser seg, er en slags forløper for Kristus, som forlot sitt himmelske hjem og ble en tjener for å nå menneskene (Fil 2,7.8). Det at Gud tropper opp, er bevis for at hans løfte står fast (1 Mos 18,10). Han ser Sara, som gjemmer seg «bak ham» (1 Mos 18,10) og kjenner hennes innerste tanker (1 Mos 18,12). Han vet at hun lo, og ordet «lo» er hans siste ord. Hennes skepsis blir stedet hvor han vil oppfylle sitt ord.

Tenk mer på tanken om at «Gud er mer ett med den sultne fremmede som trenger hjelp enn med den rause som tar imot dem.» Hvorfor er det viktig å huske dette?

LOT I SODOMA

Les 1 Mos 18,16–19,29. Hvordan påvirker Abrahams profetiske tjeneste hans ansvar overfor Lot?

Abraham har nettopp fått Guds løfte om en sønn bekreftet. Men i stedet for å glede seg over de gode nyhetene, drøfter han ivrig Lots skjebne i Sodoma med Gud. Abraham er ikke bare en profet som Gud åpenbarer sin vilje for, han er også en profet som taler de ugudeliges sak. Ordene «ble stående for Herrens ansikt» (1 Mos 18,22) er et uttrykk for å be.

Abraham utfordrer Gud og forhandler med ham om å redde Sodoma, der nevøen bor. Det går fra femti ned til ti, og Gud ville ha reddet folket i Sodoma hvis bare ti hadde vært rettferdige.

Når vi leser historien om det som skjedde da de to englene kom til Lot for å advare ham (1 Mos 19,1–10), ser vi hvor onde innbyggerne hadde blitt. Det var et ondt sted, som mange andre nasjoner rundt dem, en grunn til at de til slutt ble drevet ut av landet (se 1 Mos 15,16).

«Nå nærmet natten seg, den som skulle bli Sodomas siste. Dystre skyer kastet allerede sin skygge over den dødsdømte byen. Men innbyggerne merket det ikke. Mens engler nærmet seg for å ødelegge byen, drømte menneskene om velstand og forlystelse. Den siste dagen var lik alle de andre. Kvelden falt på en scene av kjærlighet og sikkerhet. Et landskap med uovertruffen skjønnhet ble badet i solens stråler. Kveldens kjølighet hadde lokket innbyggerne ut, og de forlystelsessyke skarene drev omkring ivrig oppsatt på å nyte øyeblikkets gleder.» – Alfa og Omega, bind 1, side 139 [PP 157, 158].

Til slutt reddet Gud bare Lot, hans kone og de to døtrene (1 Mos 19,15), nesten halvparten av et minimum på ti. Svigersønnene tok ikke Lots advarsel på alvor og ble igjen i byen (1 Mos 19,14).

Det vakre landet ble ødelagt. Det hebraiske verbet hafakh, «ødelegge», forekommer flere ganger i avsnittet (1 Mos 19,21.25.29) og kjennetegner ødeleggelsen av Sodoma (5 Mos 29,23; Am 4,11). Tanken er at landet har blitt «satt i revers». Slik syndfloden «reverserte» skaperverket (1 Mos 6,7), slik er ødeleggelsen av Sodoma en «reversering» av Edens hage (1 Mos 13,10). I ødeleggelsen av Sodoma får vi en forløper for ødeleggelsen i endetiden (se Jud 7).

TIL ETTERTANKE

Les «Loven og paktene» i Alfa og Omega, bind 1, side 339–348 [PP 363–373].

Abrahams inntrengende bønn til Gud på vegne av folket i Sodoma (1 Mos 18,22–33) burde få oss til å be for de ugudelige, selv om deres tilstand ser ut til å være håpløs. Dessuten er Guds respons på Abrahams forbønn og hans vilje til å tilgi for bare «ti» rettferdige menneskers skyld en «revolusjonerende» tanke, som Gerhard Hasel påpeker:

«På en revolusjonerende måte blir den gamle kollektive tankegangen, som gjorde at den skyldløse i en skyldig gruppe også straffes, til noe nytt: en rest av rettferdige mennesker kan ha en bevarende virkning på helheten. … For den rettferdige restens skyld ville Herren i sin rettferdighet [tsedaqah] tilgi den onde byen. Denne tanken utvides i profetien om Jahves tjener som skaffer frelse ‘for mange’.» – Gerhard F. Hasel, The Remnant: The History and Theology of the Remnant Idea From Genesis to Isaiah, 3. utg. (Berrien Springs, 1980), side 150, 151.

«Overalt omkring oss finnes det mennesker som driver mot en avgrunn like håpløs og forferdelig som den skjebne som rammet Sodoma. Hver dag opphører prøvetiden for noen mennesker. Hver eneste time er det noen som overskrider grensen for Guds nåde. Hvor er de advarende og tryglende røster som skal formane synderen til å unnfly den fryktelige dom? Hvor er hendene som skal rekkes ut for å dra ham ut av dødens grep? Hvor er de som i ydmykhet og tro ber til Gud for ham? Abraham hadde Kristi sinnelag. Guds Sønn går selv i forbønn for synderen. Han som betalte for vår gjenløsning, vet hva et menneske er verd.» – Alfa og Omega, bind 1, side 127 [PP 140]

Spørsmål til drøftelse

1. Bare regnbuen og omskjærelsen blir kalt «paktens tegn». Hva er likt og ulikt mellom de to paktene?

2. Abraham snublet iblant, selv om han ble kalt av Gud, og selv om han ofte er brukt i NT som eksempel på hva det vil si å leve i tro. Hva kan vi og hva kan vi ikke lære av hans eksempel?

3. Noen mener at Gud ikke vil straffe de fortapte og sier at det ville være i strid med hans kjærlighet. Hva sier vi til argumentet om at han ikke gjør det?

14. mai FESTER ELLER GUD

Bessie Lechina (35), Botswana

Bessie lette etter et sted å gå til gudstjeneste og kom også forbi adventistkirken, men den var alltid stengt på søndager. Hun snakket med en av nabojentene. «Jeg tror neppe du vil gå dit, det er vanskelig å være adventist. De fester ikke og bruker ikke smykker, og så går de i kirken på lørdag.» Nei, den kirken kunne ikke Bessie tenke seg. Hun kunne ikke unnvære fester og øreringer. Bessie kom fra en ikke-kristen familie, men da hun skulle begynne på universitetet, ville hun bli kristen. Hun var innom en rekke kirker, og det var da hun så at adventistkirken alltid var stengt på søndager.

Den høsten begynte Bessie på universitetet i Gaborone i Botswana. Hun så at romkameraten gikk i kirken onsdag, fredag og lørdag, men tenkte ikke mer på det. Selv gikk hun på fest på lørdag og lette etter en kirke på søndag. Men de brukte visst ikke Bibelen, og hun syntes ikke hun lærte noe.

Etter noen måneder spurte hun romkameraten: «Hva slags kirke går du i?» «Det er en adventistkirke, den har gudstjenester på lørdager,» sa Solofelang.

Det gikk opp for Bessie at Solofelang ikke brukte smykker. Men hun ville likevel bli med én gang, bare ikke lørdag.

På onsdag ble Bessie med til et rom på universitetet der adventiststudentene hadde sine gudstjenester. Pastorens tale om ekteskapet gjorde inntrykk. Bessie ville gjerne bli gift en gang. Siden de også skulle snakke om ekteskapet på fredag, ble Bessie med enda en gang. På lørdag ble hun med Solofelang i kirken, og siden har hun aldri holdt opp å gå i kirken på sabbaten.

Bessie syntes ikke det var vanskelig å legge av smykkene og slutte med festingen. Hun lærte å snakke med Gud i bønn. Folk ble rystet da de så hvor forandret hun var og stilte mange spørsmål. Bessie fortalte gjerne om sin tro.

Hun ble døpt før skoleåret endte. I dag er Bessie 35 år, mor og underviser på Eastern Gate Academy, en internatskole i det nordlige Botswana. Hun er gift med forretningsføreren.

Hun har sett endringer i studentenes liv, slik hennes liv også forandret seg. «Noen foreldre kommer med opprørske barn,» sa hun. «Men når de reiser, er de annerledes. Foreldrene takker oss!»

Eastern Gate Academy deler lokaler med grunnskolen Eastern Gate, som ble bygget med hjelp av sabbatsskolegaver i 2017. Bessies seks år gamle datter Joanna er elev der.

Se Bessie på YouTube: bit.ly/Bessie-Lechina.