10 | 4. JUNI Jakob-Israel

Jakob-Israel

Bakgrunnsstoff

1 Mos 32,22–31; Hos 12,4.5; Jer 30,5–7; 1 Mos 33; 1 Mos 34,30–35,29.

Minnevers

Da sa mannen: «Du skal ikke lenger hete Jakob. Israel skal være navnet ditt, for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet» (1 Mos 32,28).

Jakobs familiesaga fortsetter, på godt og ondt. Men gjennom det hele ser vi Guds hånd og hans trofasthet mot paktsløftene.

Denne uken får vi vite at Jakob har forlatt Laban og møter Esau, som han forrådte. Hva ville broren gjøre med ham nå?

Heldigvis for Jakob viste Herren, hans fedres Gud, seg igjen for ham i en hendelse som ble en forløper for det som senere skulle bli kjent som «Jakobs trengselstid» (se Jer 30,5 –7). Og den natten ble fortrengeren Jakob til «Israel», et nytt navn for en ny begynnelse, en begynnelse som skulle føre til opprettelsen av et folk som er oppkalt etter ham.

Så til tross for alt som skjer, forteller Bibelen historien om patriarkene og deres familie, for å vise oss at Gud er trofast og oppfyller det han har lovt, og han gjør det til tross for at det kan se ut som hans folk gjør alt de kan for å hindre denne oppfyllelsen.

KAMP MED GUD

Borte fra Laban får Jakob en ny opplevelse med Gud. Han vet at Esau kommer med «fire hundre mann» (1 Mos 32,6). Jakob ber inderlig til Gud, selv om han innser at: «Jeg er ikke verdig all den miskunn og troskap som du har vist din tjener» (1 Mos 32,10). Jakob forstod hva nåde var. Og hva gjorde Gud?

Les 1 Mos 32,22–31 og Hos 12,4.5. Hvilken åndelig betydning har denne historien?

Jakob er ulykkelig over det som holdt på å skje og slår leir for natten etter å ha gjort det han kan for å beskytte familien. Plutselig blir han angrepet av «en mann» (1 Mos 32,24). Dette begrepet kan ha spesielle overtoner av Guds nærvær (se Jes 53,3). Daniel benyttet det om presten Mikael (Dan 10,5). Josva benyttet det om «føreren for Herrens hær», som var Herren, YHWH selv (Jos 5,13–15).

Midt i kampen må det ha blitt klart for Jakob at han kjempet med Gud selv, for han sa: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg» (1 Mos 32,26). Når han klamret seg til Gud og nektet å gi slipp, viser det hans sterke ønske om tilgivelse og å leve rett med Gud.

«Det feilgrep som hadde ført til Jakobs synd da han ved et bedrag skaffet seg førstefødselsretten, stod nå helt klart for ham. Han hadde ikke satt sin lit til Guds løfter, men hadde ved egne anstrengelser prøvd å virkeliggjøre det som Gud ville ha sørget for i sin tid og på sin måte.» – Alfa og Omega, bind 1, side 179 [PP 197].

Og beviset for at han var tilgitt, var at navnet hans ble endret fra påminnelsen om hans synd til et navn som feiret hans seier. «Du skal ikke lenger hete Jakob. Israel skal være navnet ditt, for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet» (1 Mos 32,28).

Hva har du opplevd av kamper med Gud? Hva vil det si å kjempe med Gud, og hvorfor er det viktig at vi har noen slike erfaringer?

BRØDRENE MØTES

Jakob forlater nå Peniel, «Guds ansikt» (se 1 Mos 32,30), stedet hvor han opplevd møtet med Gud, for å møte sin bror. Etter 20 års atskillelse ser Jakob ham komme med 400 mann (1 Mos 33,1). Jakob er urolig, og forbereder seg og familien på det som kan komme til å skje.

Les 1 Mos 33. Hvilken sammenheng er det mellom Jakobs opplevelse av å se Guds ansikt i Peniel og opplevelsen av å se brorens ansikt? Hva sier dette om vårt forhold til Gud og vårt forhold til våre søsken?

Jakob bøyer seg syv ganger for broren (1 Mos 33,3) som han flere ganger kaller «min herre» (1 Mos 33,8.13.15) og seg selv som hans «tjener» ( 1 Mos 33,5; se også 1 Mos 32,4.18.20). Jakob bøyer seg syv ganger, et ekko av farens syv velsignelser (1 Mos 27,27–29), og når han bøyer seg, reverserer han sin fars velsignelse om at folkeslag skal «bøye seg for deg» (1 Mos 27,29).

Det er som om Jakob ville betale tilbake det han skyldte broren og gi tilbake velsignelsen han har stjålet fra ham (se 1 Mos 33,11). Da Esau så broren, handlet han helt uventet. Han løp bort til Jakob, og i stedet for å drepe ham, «kysset [han] ham. Og de gråt» (1 Mos 33,4).

Senere sa Jakob til Esau: «Da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt» (1 Mos 33,10). Jakob sier dette fordi han forstår at Esau har tilgitt ham. Det hebraiske ordet ratsah, «vennlig» (1 Mos 33,10) er et teologisk uttrykk og brukes om et offer som møter «velvilje» hos Gud, «akseptert» av Gud, og som så innebærer Guds tilgivelse (3 Mos 22,27; Am 5,22).

Jakobs opplevelse av Guds tilgivelse i Peniel, der han så Guds ansikt, gjentas idet han opplever brorens tilgivelse, som han sier er som å se Guds ansikt. Jakob opplever et nytt Peniel. Det første forberedte ham på det andre. Han er tilgitt av både Gud og broren. Nå forstår han enda bedre enn før hva nåde er.

Hva har andres tilgivelse lært deg om nåden?

OVERGREPET MOT DINA

Nå som Jakob har forsonet seg med broren, vil han bosette seg i Kanaan i fred. Ordet shalem, «vel» (1 Mos 33,18), av ordet shalom, «fred», preger hans reise for første gang.

Etter å ha kjøpt et stykke land av innbyggerne (1 Mos 33,19), reiser han et alter og viser sin tro og erkjennelse av hvor avhengig han er av Herren. For hvert offer han bar frem, var det en tilbedelseshandling.

Men for første gang i livet får Jakob-Israel oppleve problemene med å bosette seg i landet. Som Isak ved Gerar med Abimelek (1 Mos 26,1–33), prøver Jakob å komme ut av det med kanaanittene.

Les 1 Mos 34. Hva forstyrret planene hans om en fredelig tilværelse?

Denne hendelsen viser karakterenes tvetydighet. Sikem, som forgriper seg på Dina, beskrives også som oppriktig, han elsker Dina og vil prøve å gjøre bot. Han er til og med villig til å gjennomgå paktritualet omskjæring.

Simon og Levi, som gjerne vil oppfattes som forsvarere av Gud og hans bud, og som er imot inngifte med kanaanittene (3 Mos 19,29) tyr til løgn og bedrag (1 Mos 34,13) og vil drepe og plyndre (1 Mos 34,25–27). Handlingene deres var ikke bare kritikkverdige: Hvorfor ikke straffe bare den som hadde forgrepet seg? De kunne også skape mange flere problemer.

Jakob er bare opptatt av fred. Han sier ingenting da han får vite at datteren er blitt voldtatt (1 Mos 34,5). Men da han fikk høre hva sønnene hans hadde gjort, irettesatte han dem på grunn av det som nå kunne skje: «Dere har ført ulykke over meg. Dere har gjort meg forhatt hos dem som bor i landet, hos kanaaneerne og perisittene. Jeg har bare noen få menn. Samler de seg mot meg, slår de meg, og jeg og mitt hus blir utryddet.» (1 Mos 34,30).

Gang på gang ser vi løgn og bedrag, så vel som godhet og nåde i disse historiene. Hva sier dette om menneskenaturen?

AVGUDSDYRKING

Les 1 Mos 34,30–35,15. Hva sier det som skjedde oss om sann tilbedelse?

Straks etter at Jakob klaget over at freden med kanaanittene var satt i fare (1 Mos 34,30), og etter irettesettelsen av hans to sønner (1 Mos 34,30), oppfordrer Gud ham til å forlate Sikem og dra tilbake til Betel for å fornye pakten. Herren sier at når han kommer dit, må han bygge et alter.

Det første vi leser etter Guds befaling, er at Jakob ba folket sitt om å fjerne de kanaaneiske avgudene som ble tatt under plyndringen i byen Sikem og de husgudene som Rakel hadde stjålet (1 Mos 31,19.32). Alt dette er viktig for pakten med Gud.

Disse avgudene ble trolig tilbedt til tross for Jakobs forhold til Gud. Å forlate Sikem var ikke nok hvis Jakob skulle unnslippe kanaaneernes innflytelse. Han måtte få avgudene ut av leiren og ut av sitt folks hjerte.

Omvendelse er noe mer enn å flytte fra ett sted til et annet, eller fra en kirke til en annen. Det viktigste er at vi ved Guds nåde søker å rense avgudene ut av hjertet, for samme hvor vi bor, kan nesten hva som helst bli en avgud.

Når Jakob adlyder Gud og går frem etter hans bud, griper Gud til slutt inn og «en redsel fra Gud» (1 Mos 35,5) griper alle rundt dem, og de tør ikke angripe Jakob. Nå er Jakob og «alt folket som var med ham» klar til å tilbe (1 Mos 35,6). Det tyder på at familien igjen står samlet. Jakob gir stedet navnet El-Betel til minne om drømmen om stigen, et tegn på at forbindelsen mellom himmel og jord, som har vært brutt en stund, nå er gjenopprettet.

Denne gangen legges det vekt på Betels Gud i stedet for selve stedet. Det blir personlig igjen når Gud minner Jakob om navnet «Israel» (1 Mos 35,10), med det dobbelte løftet som denne velsignelsen innebærer. Jakobs velsignelse betyr for det første fruktbarhet, videreføring av den messianske ætt og mange folks tilblivelse (1 Mos 35,11). For det andre peker den på det lovede land (1 Mos 35,12).

Hvordan kan avgudsdyrkelse snike seg inn i vårt hjerte, og hva kan vi gjøre med det?

RAKEL DØR

Les 1 Mos 35,15–29. Hvilke andre problemer fikk Jakob i sin skakkjørte familie?

Straks Jakob forlater Betel, markerer tre hendelser det siste trinnet på hans reise mot det lovede land: Jakobs siste sønn ble født, Rakel døde, og Ruben, Jakobs første sønn med Lea, lå med Jakobs medhustru. Selv om teksten ikke sier hvorfor Ruben gjorde noe så ondt, kan det tenkes at han ville tilsvine fødselen av Jakobs siste sønn og ydmyke minnet om Rakel. Vi vet ikke.

Jakobs siste sønns fødsel er knyttet til Betlehem (1 Mos 35,19), som ligger i det lovede land. Denne fødselen er altså den første oppfyllelsen av Guds løfte om Israels fremtid. Jordmoren vender seg profetisk til Rakel med de samme ordene Gud brukte for å berolige Abraham: «Vær ikke redd» (1 Mos 35,17; se 1 Mos 15,1).

Den døende Rakel ga barnet navnet Ben-Oni, som betyr «min sorgs sønn», for å betegne smertene, men faren endret det til Benjamin, som betyr «sønn av høyre hånd», kanskje for retningen sør for å uttrykke sitt håp i det lovede land og alt det Gud sa han ville gjøre for sitt folk etter at de hadde bosatt seg der.

Men på denne tiden har Ruben sex med Bilha, som var farens medhustru og Rakels slave (1 Mos 35,25; 1 Mos 30,3). Vi vet ikke hvorfor han gjorde dette, annet enn som et eksempel på menneskelig fordervelse.

Merkelig nok reagerer ikke Jakob på det, selv om han får vite det (1 Mos 35,22). På dette punktet i livet stoler Jakob kanskje på at Gud vil holde ord til tross for den synd og ondskap som til tider foregår rundt ham.

Det er denne trosleksen som antydes i listen over Jakobs 12 sønner, som skal bli Israels forfedre (1 Mos 35,22-26). Vi skal få se at de ikke var verdens søteste og snilleste mennesker. Men til tross for alle problemene ville Guds vilje bli oppfylt gjennom denne familien, enda så skakkjørt den var.

Guds vilje vil skje til slutt til tross for menneskers feil. Tenk deg hva som ville skje hvis folk samarbeidet og gjorde som Gud sa. Tenk så mye lettere, med mindre menneskelig lidelse og stress og forsinkelser, Guds vilje da kunne skje.

TIL ETTERTANKE

Les «Å kjempe med Gud» i Alfa og Omega, bind 1, side 177–184 [PP 195–203].

«Jakobs erfaring denne angstens og kampens natt er symbolet på den trengsel som Guds folk må igjennom like før Kristi gjenkomst.... Dette vil bli Guds folks erfaring i den siste strid mot ondskapens makter. Gud vil prøve deres tro, deres utholdenhet og tillit til hans frelsende makt. Satan vil forsøke å skremme dem med at deres sak er håpløs, at deres synder har vært for store til å bli tilgitt. De vil få en intens følelse av mangelfullhet, og når de ser tilbake på sitt liv, vil håpet avta. Men når de tenker på Guds store nåde og deres egen oppriktige anger, vil de gripe de løfter som Gud gjennom Kristus har gitt til håpløse, angerfulle syndere. Deres tro vil ikke svikte, selv om de ikke får øyeblikkelig bønnesvar. De vil klynge seg til Guds sterke hånd på samme måte som Jakob klynget seg til engelen, og de vil utbryte: ‘Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.’...

Jakobs erfaring er også en forsikring om at Gud ikke vil forkaste dem som er blitt forledet til synd, men som har angret og vendt om. Det var ved en fullstendig overgivelse av selvet og ved en tillitsfull tro at Jakob vant det han aldri hadde greid å vinne ved å kjempe i egen kraft. På den måten lærte Gud ham at bare guddommelig makt og nåde kunne gi ham den velsignelsen han lengtet etter. Slik vil det også være med dem som lever i den siste tid. Når de er omgitt av farer, og fortvilelse griper sjelen, må de stole fullt og helt på Kristi forsoning. Vi kan ikke gjøre noe av oss selv.» – Alfa og Omega, bind 1, side 180-184 [PP 201].

Spørsmål til drøftelse

1. Hvorfor er Jakobs svakhet anledningen for Guds nåde? Hvordan kan hans erfaring ses i lys av Paulus’ ord: «Når jeg er svak, da er jeg sterk»? (2 Kor 12,10).

2. Hvorfor tror du Bibelen avslører så mange stygge detaljer om så mange mennesker? Hva kan være poenget med å gjøre dette? Hva kan vi lære av det?

3. Se mer på problemet med avgudsdyrkelse. Hva er avgudene i vår kultur, vår sivilisasjon? Hvordan kan vi unngå å tilbe noen eller noe annet enn Herren?

4. juni UVENTET FRIERI

Esmeralda João Melo (27), Angola

Far går i én menighet og mor i en annen. Som barn gikk jeg i begge, annenhver uke. Men som 18-åring sluttet jeg å gå. “Hvorfor kommer du ikke lenger,” spurte mor. “Jeg trives ikke,” sa jeg. “Så finn en menighet du trives i. Gi Gud en sjanse,” sa mor.

Da storesøster ble forlovet, fikk de ekteskapsveiledning hos en adventistpastor. De sluttet seg til Adventistkirken da de ble gift, og hun sendte meg mange bibelvers og prekener.

Så skjedde noe uvanlig. En venn ba meg overgi meg til Gud. Jeg visste hun hadde bedt for meg. Samme uke ba en annen venn meg om å overgi meg til Gud. Hun ba med meg og ba Gud gi meg en gudfryktig mann. Det rørte mitt hjerte. Noen dager senere sa min storesøster at Gud hadde irettesatt henne med Esek 3,18-19. Det ga et sett i meg da hun sa dette. “Ja, men jeg går jo i mors kirke,” sa jeg. “Men du trives ikke der. Gå i en adventistkirke. Gi dem en sjanse.” Jeg lovte å gå i en adventistkirke på sabbaten, men jeg gikk ikke, for jeg ble bedt om å arbeide den dagen. Det samme skjedde de neste tre sabbatene. Da søsteren min fikk høre det, sa hun: “Noen jobber er ikke Guds velsignelse. Du må la Gud komme først.”

Så ble jeg syk og gikk til legen. Han hadde vært legen min i fire år og kjente meg godt. Men denne gangen overrasket han meg. Midt under samtalen fridde han. Han hadde aldri vist noen interesse for meg før, men da han fridde, likte jeg tanken på å være gift med ham. “Jeg vil gjerne gifte meg med deg,” sa jeg.

Han smilte. “Jeg er adventist og vil gjerne at min kone også skal være det.” Jeg smilte: “Ikke noe problem,” sa jeg. Jeg mente det. Etter alt som hadde skjedd de siste ukene kunne jeg ikke motstå Guds kall lenger. Jeg meldte meg til en dåpsklasse.

I dag er jeg adventist, men ikke fordi legen fridde eller fordi søsteren min maste på meg. Heller ikke fordi jeg trives i kirken. Jeg er adventist fordi Gud kalte meg. Jeg hører ham til.

En del av offeret 13. sabbat dette kvartalet vil gå til å bygge en adventistskole i Esmeraldas hjemby Luanda i Angola. Takk for at du planlegger et godt offer.

Last ned bilder på Facebook: bit.ly/fb-mq.