13 | 25. JUNI Israel i Egypt

Israel i Egypt

Bakgrunnsstoff

1 Mos 46; Rom 10,12.13; 1 Mos 47; 1 Mos 48; Apg 3,25.26; 1 Mos 49; Fil 2,10; 1 Mos 49,29–50,21.

Minnevers

Så ble Israel boende i Egypt, i Gosen. De fikk eiendom der og var fruktbare og ble svært tallrike (1 Mos 47,27).

1 Mos dekker de siste årene Jakob og Josef var sammen. Vi ser Jakob (Israel) forlate Kanaan (1 Mos 46) for å bosette seg i Egypt (1 Mos 47), og der dør han (1 Mos 49,29–50,21). Men selv i Egypt veier løftet om det lovede land tungt i bakgrunnen (1 Mos 50,22-26).

Så snart Jakob ankommer Egypt, velsigner han farao (1 Mos 47,7–10) og oppfyller dermed (delvis) løftet til Abraham om å være en velsignelse for nasjonene (1 Mos 12,3). Når han skal dø, velsigner Jakob Josefs sønner (1 Mos 48). Han velsigner også sine egne sønner (1 Mos 49,1–28) og profeterer om hver enkelt i lys av det som skal bli Israels tolv stammer (1 Mos 49,1–27).

Men det at Israel «bor» i Egypt som fremmede, utfordrer håpet om det lovede land. Og selv om 1 Mos ender med Israels barn i Egypt, peker noen av Josefs siste ord på et annet sted: «Nå skal jeg dø. Men Gud skal se til dere og føre dere opp fra dette landet til det landet han lovet Abraham, Isak og Jakob» (1 Mos 50,24).

JAKOB DRAR TIL JOSEF

Les 1 Mos 46. Hva innebærer Jakobs reise fra Kanaan?

Jakob forlater sitt hjem i Kanaan full av håp. Forsikringen om at han ikke lenger skal sulte, og nyheten om at Josef lever, må ha gitt ham motivasjon til å forlate det lovede land.

Jakobs avreise gjenspeiler Abrahams avreise, men i Abrahams tilfelle var han på vei til det lovede land. Jakob hører det samme løftet som Abraham hørte fra Gud, nemlig at han vil gjøre ham til «et stort folk» (se 1 Mos 46,3 og 1 Mos 12,2). Guds kall her minner også om pakten med Abraham. Begge ganger bruker Gud ordene «vær ikke redd» (se 1 Mos 46,3 og 1 Mos 15,1), som bærer bud om en stor fremtid.

Listen med navnene på Israels barn som reiste til Egypt, inkludert døtrene (1 Mos 46,7), minner oss om Guds løfte til Abraham om fruktbarhet den gang han ennå var barnløs. Tallet «sytti» (medregnet Jakob, Josef og hans to sønner) uttrykker tanken om helhet. Det er «hele Israel» som drar til Egypt. Det er også viktig at tallet 70 svarer til antallet nasjoner (1 Mos 10). Det tyder på at alle folkeslags skjebne også står på spill når Jakob reiser.

Denne sannheten skal bli tydelig mye senere, etter korset og en fullere åpenbaring av frelsesplanen, som var for hele menneskeheten, overalt, og ikke bare Abrahams barn.

Så uansett hvor interessante historiene om denne familien er, og samme hvilke åndelige lærdommer vi finner i dem – så står disse historiene i Guds ord fordi de er en del av frelseshistorien. De er en del av Guds plan om å frelse så mange som mulig.

«For her er det ikke forskjell på jøde og greker. Alle har samme Herre, og han er rik nok for alle som påkaller ham. Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst» (Rom 10,12.13). Hva sier Paulus som viser at evangeliet er for alle? Og hva sier dette om hva vi som kirke skal gjøre for å utbre evangeliet?

JAKOB BOSETTER SEG I EGYPT

Selv om Jakob hadde blitt fortalt at Josef var i live i Egypt, ga Gud ham like fullt «et syn om natten» (1 Mos 46,2) og befalte ham å dra. Jakob forlater løftets land for å dra til Egypt av alle steder, landet som senere er det ene stedet som Guds folk ikke ønsker å dra til (5 Mos 17,16).

Les 1 Mos 47. Hvilke åndelige sannheter og prinsipper finner vi her?

«Josef tok med seg fem av brødrene og presenterte dem for farao, slik at de kunne få overdratt det landområdet som skulle være deres fremtidige hjem. I takknemlighet til Josef ville farao gjerne hedre dem ved å utnevne dem til embetsmenn. Men Josef som trofast tilba Gud, prøvde å skåne brødrene mot de fristelser de ville bli utsatt for ved et hedensk hoff. Derfor rådet han dem til å fortelle kongen om deres yrke når han spurte om det. Jakobs sønner fulgte dette rådet, og gjorde det samtidig klart at de var kommet for å oppholde seg midlertidig i landet, ikke for å slå seg ned for godt. Slik sikret de seg retten til å dra tilbake igjen om de fant det for godt. Kongen lot dem bosette seg i Gosen, ‘den beste delen av landet’.» – Alfa og Omega, bind 1, side 214 [PP 233].

Det var klokt av farao å ikke la de fremmede bli tiggere som levde av vertens gode hjerte. Han spør etter deres «levevei» (1 Mos 47,3), slik at de kan tilpasse seg det nye miljøet bedre. Han vil også gjøre bruk av deres ekspertise, og foreslår at de kan ta «ansvaret for buskapen min» (1 Mos 47,6).

Så, selv om utlendingen Jakob er den underlegne, den fremmede, står han frem for landets leder, og som teksten sier: «Jakob velsignet farao» (1 Mos 47,7). Den ydmyke fremmede velsigner farao, herskeren over det mektige Egypt? Hvordan kan det ha seg?

Verbet ‘amad lifney,’ «stilte... for» (1 Mos 47,7) brukes normalt om prester (3 Mos 14,11). Tatt i betraktning at farao hadde status som øversteprest i det gamle Egypt, betyr dette at i åndelig forstand står Jakob over Egypts øverste prest, også over farao.

Hva bør det bety for oss og vår behandling av andre at vi er «et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet?» (1 Pet 2,9). Hvilke forpliktelser pålegger troen oss?

JAKOB VELSIGNER JOSEFS SØNNER

Da Jakob ligger for døden, husker han sin tidligere tilbaketur til Betel (1 Mos 35,1–15), da Gud fornyet løftet om «en evig eiendom» (1 Mos 48,4) som først ble gitt til Abraham (1 Mos 17,8). Håpet om det lovede land er til trøst og gir ham håp når han føler døden er på vei. Jakob vender seg da mot Josefs to sønner, som er født i Egypt, og velsigner dem, men gjør det i sammenheng med fremtidsløftet om sin egen ætt.

Les 1 Mos 48. Hvorfor velsignet Jakob Josefs to sønner, og ikke hans andre barnebarn?

Josefs to sønner, Manasse og Efraim, var de eneste barnebarna Jakob velsignet. Dermed ble de forfremmet fra sin status som barnebarn til sønner (1 Mos 48,5). Selv om Jakobs velsignelse innebærer at nummer to (Efraim) skal stå over den første (Manasse), gjelder velsignelsen egentlig Josef (1 Mos 48,15).

Det vi ser her, er et personlig vitnesbyrd om Guds trofasthet mot dem i fortiden og hans løfte for fremtiden. Jakob taler om Abrahams og Isaks Gud (1 Mos 48,15) som hadde gitt dem mat og vernet om dem. Det er den samme Gud som «har løst meg ut fra alt ondt» (1 Mos 48,16). Jakob har også «Gud fra Betel» i tankene (1 Mos 31,13), som han kjempet med (1 Mos 32,29) og som endret navnet hans fra Jakob til «Israel» (1 Mos 32,26–29).

Ved å vise til alle disse opplevelsene der Gud vender det onde til det gode, uttrykker Jakob sitt håp om at Gud ikke bare vil ta seg av barnebarna her i livet, slik han tok seg av ham og Josef; han tenker også på fremtiden, når etterkommerne skal tilbake til Kanaan. Dette håpet går klart frem av henvisningen til Sikem (1 Mos 48,22), som ikke bare er et jordstykke han har skaffet seg (1 Mos 33,19), men også stedet hvor Josefs ben skal begraves (Jos 24,32) og hvor landet skal deles mellom Israels stammer (Jos 24,1). Midt oppe i alt som har skjedd, husket Jakob Guds løfter, som sa at i hans familie skulle «alle slekter på jorden velsignes» (1 Mos 12,3).

Les Apg 3,25.26. Hvordan ble løftet i 1 Mos 12,3 oppfylt? Hvordan har vi fått denne velsignelsen?

JAKOB VELSIGNER SINE SØNNER

Les 1 Mos 49,1–28. Hva er den åndelige betydningen av at Jakob velsigner sønnene sine?

Utover profetiene om Israels stammers umiddelbare historie, ser Jakob Messias og det store frelseshåpet. Dette håpet er allerede antydet i Jakobs åpningsord som bruker uttrykket «i dager som kommer» (1 Mos 49,1), et uttrykk som viser til den messianske kongens komme (Jes 2,2; Dan 10,14).

Teksten går deretter gjennom fremtiden for hver av disse mennene. Dette er ikke forutbestemte skjebner, som om Gud ønsket at hver av disse skulle oppleve det de møtte. Det er snarere uttrykk for hva deres karakter, og barnas karakter, ville utrette. Det at Gud for eksempel vet at noen vil drepe en uskyldig mann, er ikke det samme som at Gud ønsket at drapsmannen skal gjøre en slik ugjerning.

Les 1 Mos 49,8–12. Hvilken profeti gir Jakob, og hvorfor er den viktig?

Utover menneskets frie vilje kjenner Gud fremtiden, og han hadde ordnet det slik at Messias skulle komme gjennom Juda. Juda (1 Mos 49,8–12), som er symbolisert med en løve (1 Mos 49,9), står for kongelighet og lovprisning. Juda vil frembringe kong David, men også fredsfyrsten, det vil si han som skulle bringe shalom, «fred» (Jes 9,6.7), «han som folkene skal lyde» (1 Mos 49,10).

Jødene har lenge sett på dette som en profeti om den kommende Messias, og kristne har sett den som en profeti om Jesus. «Til han som folkene skal lyde» (1 Mos 49,10), er kanskje er en forløper for NTs løfte om at «i Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg» (Fil 2,10).

Som Ellen White skrev: « Løven, skogens konge, er et passende symbol på denne stammen. Fra den kom David, og likeså ‘Davids sønn’, Fredsfyrsten, den virkelige ‘løven av Juda-stammen’, som alle makter til slutt skal bøye seg for, og alle folkeslag skal gi sin hyllest.» – Alfa og Omega, bind 1, side 217 [PP 236].

Hvorfor burde vi hylle Jesus nå, allerede før alle folkeslagene vil gjøre det?

HÅPET OM DET LOVEDE LAND

Les 1 Mos 49,29–50,21. Hvilke store temaer om håp finner vi i avslutningen av 1 Mos?

Konklusjonen i 1 Mos består av tre begivenheter som er fulle av håp. For det første er det håpet om at Israel skal komme tilbake til det lovede land. Moses beskriver Jakobs og Josefs død og begravelse som hendelser som peker mot det lovede land. Straks etter velsignelsen og profetien om «Israels stammer, tolv i tallet» (1 Mos 49,28), tenker Jakob på sin død og pålegger sønnene å gravlegge ham i Kanaan, i hulen på Makpela-marken, der Sara ble gravlagt (1 Mos 49,29–31). Fortellingen som beskriver gravferden til Kanaan, blir en forløper for utgangen fra Egypt flere hundre år senere.

For det andre er det håpet om at Gud vil vende ondt til godt. Etter Jakobs død og begravelse er Josefs brødre urolige for sin fremtid. De er redde for at Josef vil ta hevn nå. De kommer til Josef og kaster seg ned for ham, klare til å bli hans tjenere (1 Mos 50,18), et opptrinn som minner om Josefs profetiske drømmer. Han beroliger dem og sier: «Vær ikke redde» (1 Mos 50,19), ord som peker på fremtiden (1 Mos 15,1), for de hadde tenkt ondt mot ham, men «Gud tenkte det til det gode» (1 Mos 50,20) og vendte hendelsesforløpet til frelse (1 Mos 50,19-21 og se 1 Mos 45,5.7–9). Til tross for mange menneskelige feil har Guds forsyn styringen.

For det tredje er det håp om at Gud vil redde en syndig menneskehet. Historien om Josefs død i det siste verset i 1 Mos, handler om mer enn bare Josefs død. Merkelig nok befaler ikke Josef at beinene hans skal begraves. I stedet peker han på en tid da «Gud ser til dere, da skal dere føre knoklene mine med herfra» (1 Mos 50,25). Det gjorde de siden, i lydighet mot hans ord (se 2 Mos 13,19). Til syvende og sist er håpet om det lovede land et symbol, en forløper for det store håpet om frelse, om gjenoppretting, om et nytt Jerusalem i en ny himmel og en ny jord – det store håpet vi alle har, et håp som fredsfyrstens død garanterer for.

Les Åp 21,1–4. Hvorfor er dette vårt største håp? Hvilket håp ville vi ha som slutten på alle våre problemer hvis det ikke var for dette løftet?

TIL ETTERTANKE

«Dramatisk gjensyn» i Alfa og Omega, bind 1, side 206–222 [PP 224–240].

«Josefs liv er et forbilde på Kristi liv. Det var misunnelse som drev brødrene til å selge ham som slave. De håpet å kunne hindre ham i å bli større enn de selv. Da han ble ført til Egypt, trøstet de seg med at de ikke mer ville bli plaget av drømmene hans, ettersom de hadde fjernet enhver mulighet for at de kunne gå i oppfyllelse. Men Gud grep inn og tvang frem nettopp det de prøvde å hindre. På samme måte var prestene og de eldste hos jødene misunnelige på Kristus og fryktet for at han skulle dra folkets oppmerksomhet bort fra dem. De tok livet av ham for å hindre at han skulle bli konge. Men dermed fremkalte de nettopp det de ville avverge.

Gjennom sin slavetilværelse i Egypt ble Josef en redningsmann for sin fars familie. Men det gjorde ikke brødrenes skyld mindre. Da Kristus ble korsfestet av sine fiender, ble han menneskehetens forsoner, en frelser for den falne slekt og herre over hele verden. Selv om Gud ledet begivenhetene slik at de ble til ære for ham selv og til gagn for menneskene, var drapsmennenes forbrytelse ikke mindre avskyelig av den grunn.

På samme måte som Josef ble solgt til hedningene av sine egne brødre, ble Kristus solgt til sine bitreste fiender av en av sine disipler. Josef ble offer for en falsk anklage og kastet i fengsel på grunn av sin dyd. Kristus ble foraktet og forkastet fordi hans rettferdige, selvfornektende liv var en refselse av synd. Han var ikke skyldig i noen urett, men ble dømt etter utsagn fra falske vitner. Josefs tålmod og ydmykhet under forfølgelse og urettferdig behandling, hans villighet til å tilgi og hans storsinn overfor sine ondsinnede brødre er et forbilde på Frelserens holdning da han i taushet utholdt gudløse menneskers ondskap og forakt. Det viser også hans tilgivende sinnelag ikke bare overfor sine mordere, men overfor alle som kommer til ham for å bekjenne sin synd og be om tilgivelse.” – Alfa og Omega, bind 1, side 220222 [PP 239, 240].

Spørsmål til drøftelse

1. Da Jakob døde, fryktet Josefs brødre at han ville ta hevn. Hva sier dette om den skyld de fremdeles bar på? Hva kan Josefs reaksjon si oss om tilgivelsen?

2. Hvilke andre likhetstrekk er det mellom Josef og Jesus?

3. Tenk på det faktum at selv om Gud kjenner fremtiden inngående, står vi likevel fritt i de valgene vi tar. Hvordan kan vi forene disse to tankene?

13. sabbat EN MIRAKELBERETNING

Milagre Braga Caminhao (22), Angola

Navnet mitt betyr “mirakel”. Historien min er et mirakel, men ikke slik du skulle tro. Jeg vokste opp i et kristent hjem i Angola, jeg var tro mot menighetens lære og arbeidet som misjonær. Men da jeg flyttet til hovedstaden Luanda som 14-åring, hadde vi ingen menighet der, og jeg ville ikke gå i noen annen menighet. Så jeg holdt andakt hjemme hver søndag i et år.

Da jeg var hjemme på besøk, fikk jeg høre at bibellæreren og flere av vennene mine hadde sluttet seg til Adventistkirken. Jeg ble opprørt og irettesatte dem. De kranglet ikke med meg.

En dag besøkte jeg bibellæreren og spurte hvordan hun var blitt adventist. Hun tok imot meg med et smil. Hun fortalte at Bibelen sier at Gud velsignet den syvende dag, ikke den første, og leste fra 1 Mos 2,1-3. Så viste hun at Gud hadde nedfelt sabbatsdagen i det fjerde bud (2 Mos 20,8-10). Hun smilte og sa: “Jeg bestemte meg for å følge Jesus av hele mitt hjerte.”

Det hørtes merkelig ut, og jeg kunne ikke være enig i tankegangen. Hun tilbød meg et bibelstudium om sabbaten, men jeg takket nei og gikk.

Tilbake i Luanda gikk jeg tilbake til arbeidet, men jeg fikk ikke bibellæreren ut av tankene. Til slutt gikk jeg i en adventistkirke for å finne ut hvorfor de holdt den syvende dag. Jeg måtte få fred. Jeg trengte et mirakel.

Noen fortalte en av lederne om mine spørsmål, og lederen viste meg de versene bibellæreren hadde lest for meg. Jeg ble til gudstjenesten. Den var ikke noe spesielt. Men neste sabbat kom jeg tilbake, og de neste fem årene gikk jeg i Adventistkirken hver sabbat, ikke fordi jeg likte det, men fordi jeg ikke hadde funnet noen annen kirke i byen.

Jeg ble med i en bibelgruppe hjemme hos et medlem og en dåpsklasse i helgene. Jeg begynte å forstå at Gud virkelig hadde satt til side den syvende dag som hellig, og jeg fikk en ny kjærlighet til ham. Jeg bestemte meg for å holde sabbaten, og 19 år gammel ble jeg døpt.

I dag er jeg full av fred og glede. Jesus sa: “Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri” (Joh 8,32). Jeg har funnet sannheten, og Guds nåde har satt meg fri. Det er virkelig et mirakel.

I dag er 13. sabbat, og offeret går til fire prosjekter i Milagres hjemland Angola, deriblant en adventistskole i Luanda, der han bor, og en adventistkirke og grunnskole i Belize, et senter for rådgivning og bekjempelse av vold i familien i byen Lombe samt et internat for menn ved adventistenes universitet i Angola, som ligger i Huambo. Offeret vil også hjelpe prosjekter i Malawi og i øynasjonen Mayotte. Takk for at du planla et godt offer.

Milagre ber om enda et mirakel. Han ber folk verden over om å be om at hans familie må bli frelst. Last ned bilder på Facebook: bit.ly/fb-mq.

FREMTIDIGE PROSJEKTER: Offeret 13. sabbat neste kvartal skal hjelpe den søramerikanske divisjon å bygge kirker i: • Cochabamba, Bolivia • El Alto, Bolivia • La Paz, Bolivia • Trinidad, Bolivia • Brodowski, Brasil • Maua, Brasil • Ribeirão Preto, Brasil • Santos, Brasil

Kristelig studieforbund er et ideelt, demokratisk og offentlig godkjent studieforbund. Våre medlemmer er kristne trossamfunn, ideelle organisasjoner og institusjoner. Enkeltstående, lokale organisasjoner kan være tilsluttet oss gjennom en samarbeidsavtale.

Vår visjon er å skape gode læringsarenaer for troen og livet.

Formålet er A) å fremme og styrke livslang læring i medlemsorganisasjonenes menigheter, organisasjoner og institusjoner og B) å bidra til å gi alle mennesker lik adgang til kunnskap og kompetanse ved å fremme den enkeltes menneskelige og åndelige utvikling og møte behovene i samfunns- og arbeidsliv i henhold til voksenopplæringslovens overordnede mål for studieforbundenes virksomhet.

Virksomheten drives i tråd med voksenopplæringsloven, og finansieres med medlemskontingent og bevilgninger fra Kunnskapsdepartementet. Vi bygger virksomheten på disse verdiene:

• Frivillighet • Menneskeverd • Utvikling • Økumenikk • Samfunnsansvar

Å fordele tilskudd til opplæring, arrangere Årets kurs for lokale ressurspersoner, gi pedagogisk veiledning, være en pådriver for utvikling av studiemateriell og pedagogiske arbeidsformer og drive interessepolitisk arbeid overfor myndighetene er blant våre kjerneområder. http://k-stud.no/

Adventistkirken er medlem og bibelgrupper kan derfor søke om tilskudd her: http://minekurs.studieplaner.no/k-stud/