9 | 28. MAI Fortrengeren Jakob

Fortrengeren Jakob

Bakgrunnsstoff

1 Mos 25,21–34; 1 Mos 28,10–22; 1 Mos 11,1–9; 1 Mos 29,1–30; 1 Mos 30,25–32.

Minnevers

«Er det derfor han heter Jakob? Nå har han lurt meg to ganger. Han tok førstefødselsretten min, og nå har han tatt velsignelsen min også.» Så sa han: «Har du ikke en velsignelse til meg også?» (1 Mos 27,36).

Vi fortsetter Isaks familiehistorie, mirakelbarnet og forfar til Messias. Men historien starter ikke bra. Sønnen Jakobs slette karakter vil føre til rivalisering om førstefødselsretten (1 Mos 25,27–34) og dermed om retten til å få Isaks velsignelse (1 Mos 27).

Jakob lurer faren og stjeler velsignelsen fra broren, så han må flykte for livet. Gud konfronterer ham ved Betel (1 Mos 28,10–22). Fra da av skal bedrageren Jakob selv få smake bedrag. I stedet for Rakel, som Jakob elsket (1 Mos. 29), skal han få storesøster Lea, og han må arbeide 14 år for å få sine koner.

Likevel skal Jakob også få oppleve Guds velsignelse, for i eksilet vil han få elleve av sine sønner, og Gud vil gjøre ham rik.

I denne historien ser vi at Gud vil oppfylle sine paktsløfter på den ene eller andre måten, alt etter hvor ofte hans folk svikter.

JAKOB OG ESAU

Les 1 Mos 25,21–34. Sammenlign personligheten hos Jakob og Esau. Hvilke egenskaper hos Jakob gjorde at han kunne være verdig Isaks velsignelse?

Helt fra mors liv forstår vi at Jakob og Esau er ulike og vil stå hverandre imot. Mens Esau er en tøff jeger, er Jakob en «mild» kar som sitter i teltet og mediterer. Det hebraiske ordet tam (mild), er det verbet som brukes om Job og Noah, oversatt som «from» om Job (Job 1,8) og «helstøpt» om Noah (1 Mos 6,9).

Denne forskjellen trer klarere frem senere i livet (1 Mos 27,1–28,5). Når Esau kommer sliten og sulten hjem, lager Jakob en linserett. For Esau er den synlige og fysiske gleden av maten her og nå viktigere enn den fremtidige velsignelsen som er knyttet til førstefødselsretten.

«Løftene til Abraham som ble bekreftet overfor sønnen Isak, var det store målet for Isaks og Rebekkas håp og lengsler. Esau og Jakob kjente godt til disse løftene. De var blitt opplært til å betrakte førstefødselsretten som noe meget viktig, for den innbefattet ikke bare arverett til verdslig rikdom, men var også en åndelig forrett. Den som fikk førstefødselsretten, skulle være familiens prest, og i hans slekt skulle gjenløseren komme.» – Alfa og Omega, bind 1, side 166 [PP 177].

For Jakob er det derimot velsignelsens fremtidige åndelige betydning som betyr noe. Men senere, og tilskyndet av moren (se 1 Mos 27), bedrar Jakob med viten og vilje faren idet han bruker navnet «Herren din Gud» (1 Mos 27,20) når han begår bedraget. Det var et stygt bedrag han gjorde seg skyldig i, selv om det var for noe han visste var godt.

Bedraget fikk tragiske følger og gjorde familien enda mer skakkjørt enn den var fra før.

Jakob ønsket noe godt, noe verdifullt (sammenlignet med brorens holdning). Men han brukte bedrag og løgn for å få det. Hvordan kan vi unngå å gjøre ondt for å oppnå «det gode»?

JAKOBS STIGE

Når Esau får vite at Jakob har fått farens velsignelse, skjønner han at han er blitt lurt og fortrengt av broren (1 Mos 27,36), og han vil drepe ham (1 Mos 27,42). Rebekka er urolig og vil forhindre en forbrytelse som ville bety døden for begge sønnene (1 Mos 27,45). Så hun får Isaks støtte (1 Mos 28,5) og oppfordrer Jakob til å flykte til hennes slekt (1 Mos 27,43). På vei i eksil møter Jakob Gud i en drøm på et sted som han kaller Betel, «Guds hus», og der vil han avlegge et løfte.

Les 1 Mos 28,10–22. Sammenlign med 1 Mos 11,1–9. Hvordan er Betel ulikt Babel? Hva kan Jakobs erfaring ved Betel kontra det som skjedde i Babel lære oss om vårt gudsforhold?

I drømmen ser Jakob en stige som går opp til Gud. Det samme hebraiske verbet, natsav, brukes om stigen som er «reist» (1 Mos 28,12) og Herren som «sto» (1 Mos 28,13), som om stigen og Herren er det samme.

Stigen er knyttet til forsøket på å nå himmelen i Babel. I likhet med Babels tårn når stigen til «himmelens dør». Men der Babels tårn representerer menneskelige anstrengelser for å gå opp og nå Gud, understreker Betel-stigen at tilgang til Gud bare kan oppnås ved at Gud kommer til oss, ikke gjennom menneskelig innsats.

Når det gjelder «steinen» som Jakob la hodet på og fikk drømmen, blir den symbolet på beth-El, «Guds hus» (1 Mos 28,17; se også 1 Mos 28,22), som peker på tempelet, helligdommen, sentrum for Guds frelseshandlinger for menneskene.

Men Jakob avgrenser ikke sitt uttrykk for tilbedelse og ærefrykt for det som hadde skjedd med ham til det åndelige og mystiske. Han vil gi en konkret respons. Derfor bestemmer han seg for å «gi deg tiende», ikke for å få Guds velsignelse, men som takk for Guds gave, som han alt har fått. Her ser vi også tanken om tiende lenge før Israel ble et folk.

Les 1 Mos 28,22 igjen. «Tienden» tas av «alt du gir meg» (1 Mos 28,22). Hva kan vi lære av det Jakob sier om tienden, og hva den er?

BEDRAGEREN TATT VED NESEN

Les 1 Mos 29,1–30. Hvordan og hvorfor tillater Gud Labans bedrag? Hva lærte Jakob?

Det første Jakob ser når han kommer til bestemmelsesstedet, er en stein, kanskje et pek tilbake til steinen i Betel, som representerte Guds nærvær (1 Mos 28,18.19). Det er tross alt ved denne steinen Jakob får treffe Rakel. Når hyrdene forteller at Rakel kommer med sauene sine for å gi flokken sin vann, ber Jakob dem om å rulle vekk steinen. De nekter, og det gir Jakob muligheten til å gjøre det alene og hilse på Rakel (1 Mos 29,11).

Rakel svarte med å løpe hjem. Denne første kontakten mellom Jakob og Rakel bar frukt: «Jakob var blitt glad i Rakel» (1 Mos 29,18), til de grader at de syv årene han arbeidet for Laban for å få Rakel, føltes som «noen få dager» (1 Mos 29,20).

Men etter de syv årene blir Jakob lurt. På bryllupsnatten er det storesøster Lea, og ikke Rakel, som Jakob finner i sengen. Laban hadde lurt ham ved å utnytte festens forvirring og Jakobs sterke følelser og sårbarhet. Jakob bruker nå det samme grunnordet for å «lure» (1 Mos 29,25) som Isak hadde brukt om Jakobs oppførsel mot sin far og sin bror (1 Mos 27,35).

Merk at den samme tankegangen også er underforstått i gjengjeldelsesloven «øye for øye, tann for tann» (2 Mos 21,24, se også 1 Mos 9,6), som tvinger synderen til å identifisere seg med sitt offer ved at den skyldige får oppleve det samme som offeret. Det som Jakob hadde gjort mot andre, ble nå gjort mot ham.

Nå forstår Jakob hva det vil si å bli lurt. Ironisk nok bruker Gud Labans bedrag til å lære ham om sitt eget bedrag. Som bedrager (1 Mos 27,12) vet Jakob hva et bedrag er, men han blir overrasket når han selv blir utsatt for det. Derav spørsmålet: «Hvorfor har du lurt meg?» (1 Mos 29,25), som viser at han vet at det er galt å bedra.

Selv om Jakob var bedrageren, ble han selv lurt. Hvordan kan vi lære å stole på Gud når vi ikke ser at «rettferdigheten» vinner, når mennesker som gjør ondt, slipper unna med det, eller når vi ser de uskyldige lide?

FAMILIENS VELSIGNELSE

For Jakob var de siste syv årene i eksil en byrde, og likevel var det også de mest fruktbare årene. Da blir han far til 11 av de 12 barna som skal bli Guds folks forfedre.

Denne delen er midtpunktet i Jakobs historie (1 Mos 25,19–35,26), og den begynner og slutter med nøkkelordene om at Gud «åpnet morslivet» på henholdsvis Lea (1 Mos 29,31) og Rakel ( 1 Mos 30,22). Hver gang disse ordene følges av fødsler, viser det at fødslene er et Guds mirakel.

Les 1 Mos 29,31–30,22. Hvordan skal vi i dag forstå betydningen av det som skjer?

Gud åpnet Leas morsliv, og hun fikk sønnen Ruben. Navnet inneholder verbet ra’ah, som betyr å «se». Fordi Gud «så» at Jakob ikke elsket henne (1 Mos 29,31), var dette barnet en erstatning for henne i hennes smerte.

Dessuten gir hun navnet Simon, som inneholder verbet shama’ (hørt) til sin andre sønn fordi Gud hadde «hørt» (shama’) hennes store smerte og ydmykelse og derfor hadde medlidenhet med henne slik han hadde hørt Hagars lidelse (1 Mos 29,33).

Leas sønn «Simon» harmonerer med navnet på Hagars sønn «Ismael», som betyr «Gud vil høre» (se 1 Mos 16,11). Når Lea føder sin siste sønn, kaller hun ham Juda, som betyr «lovprisning». Lea nevner ikke smerten, heller ikke hennes velsignelse lenger. Hun fokuserer bare på Gud og priser ham for hans nåde.

Merkelig nok er det ikke før Lea ikke kan føde igjen at Gud «husker på» Rakel og åpner hennes morsliv (1 Mos 30,22). Den elskede Rakel måtte vente til syv år etter bryllupet, og 14 år etter forlovelsen med Jakob før hun fikk sin første sønn (1 Mos 29,18.27; se også 1 Mos 30,25). Hun ga ham navnet «Josef» som tegn på at Gud hadde «tatt bort [‘asaf] min skam» og skal «legge til [yasaf] meg enda en sønn» (1 Mos 30,23.24). Uansett hvor gale noen av disse handlingene var, kunne Gud likevel bruke dem (enda han ikke likte dem) for å skape et folk, Abrahams ætt.

Hvordan viser denne historien at Guds vilje vil skje i himmel og på jord til tross for menneskers svakheter og feil?

JAKOB DRAR

I denne historien var Jakob – som lurte faren og broren for å få førstefødselsretten, og som stjal den velsignelsen Isak hadde tiltenkt Esau – passiv overfor Laban og tjente ham trofast. Jakob vet godt at svigerfaren har lurt ham, men likevel lot han det passere. Det er vanskelig å forstå Jakobs passivitet i lys av hans temperament. Jakob kunne ha gjort opprør, eller iallfall motsatt seg Laban eller forhandlet med ham. Men det gjorde han ikke. Han gjorde det Laban hadde bedt om, enda så urettferdig det var.

Men da Rakels første sønn Josef ble født, hadde Jakob arbeidet 14 år for Laban (1 Mos 30,26) og tenker å forlate Laban og vende tilbake til det lovede land. Han er opptatt av å sørge for sitt «eget hus» (1 Mos 30,30).

Les 1 Mos 30,25–32. Hva skjer, og hvordan resonnerer Jakob? Hva svarer Laban?

Det hadde vært en lang omvei for Jakob, som hadde vært lenge hjemmefra. Det var nok ikke meningen å være hjemmefra så lenge, men begivenhetene holdt ham borte i årevis. Det er nå på tide å komme seg hjem, og for en familie han kommer tilbake med! Hans unaturlige føyelighet tyder på at han kan ha forandret seg. Han har lært troens lekse. Det vil si at Jakob ventet på et tegn fra Gud. Først når Gud taler til ham, bestemmer han seg for å dra.

Gud åpenbarer seg for Jakob som «Gud fra Betel» og befaler ham å forlate Labans hus og dra tilbake til «landet der du er født» (1 Mos 31,13). Gud hadde kalt Abram med de samme ordene (1 Mos 12,1).

Holdningen til Laban og hans sønner hjalp ham også å se at det var på tide å dra (se 1 Mos 31,1.2). «Jakob ville ha forlatt sin listige slektning lenge før om det ikke hadde vært av frykt for å møte Esau igjen. Men nå følte han seg truet av Labans sønner som betraktet hans rikdom som deres egen, og kanskje ville prøve å ta den fra ham med makt.» – Alfa og Omega, bind 1, side 174 [PP 193].

Derfor tok han familien og tingene sine og dro. Og så begynte en ny fase i den store sagaen om Guds paktsfolk.

TIL ETTERTANKE

Gud valgte ikke Jakob fordi han fortjente det, men av nåde. Og likevel strevde Jakob hardt for å prøve å fortjene nåden (en selvmotsigelse). Hadde han fortjent den, ville det ikke være nåde. Det ville være gjerninger (se Rom 4,1–5), som er i strid med evangeliet. Først senere begynte Jakob å forstå Guds nåde og hva det ville si å stole på Gud, å leve i tro og være helt avhengig av ham. Ambisiøse mennesker kan lære av Jakobs liv: Prøv ikke å hevde deg på andres bekostning.

«Jakob ville skaffe seg førstefødselsretten med bedrag, men han ble skuffet. Han trodde han hadde tapt alt, forbindelsen til Gud, hjemmet og alt sammen, og han var en skuffet flyktning. Men hva gjorde Gud? Han så ham i hans håpløse tilstand, han så skuffelsen, og han så at det var stoff der som ville gi Gud æren. Han hadde ikke før sett hans tilstand før han viser ham den mystiske stigen, et bilde på Jesus Kristus. Dette mennesket hadde mistet all kontakt med Gud, og himmelens Gud ser på ham og samtykker i at Kristus skal bygge bro over den kløften synden har skapt. Vi har kanskje tenkt: Jeg vil til himmelen, men hvordan kan jeg komme dit? Jeg ser ingen vei. Det var slik Jakob tenkte, og derfor gir Gud ham synet om stigen, og den stigen forbinder jorden med himmelen, med Jesus Kristus. Man kan klatre den, for den hviler på jorden og det øverste trinnet når opp i himmelen.» – Ellen G. White Comments, SDA Bible Commentary, vol. 1, side 1095.

Spørsmål til drøftelse

1. Se på noen av disse personlighetene (Isak, Rebekka, Jakob, Esau, Laban,

Rakel, Lea) i noen av disse fortellingene. Se så mye løgn og bedrag det var.

Hva sier dette om menneskenaturen og Guds nåde?

2. Hva er det i historien om Jakob som viser at han modnet og vokste i tro over tid?

3. Hvordan kan vi adventister risikere å ha samme holdning til førstefødselsretten som Esau? Det vil si: Hvordan kan vi unngå at vi slutter å elske og sette pris på alt det lyset Gud har gitt oss?

28. mai GUDS SANNE DAG

Cristina Vita Cavimbi Ferraz (21), Angola

Jeg vokste opp i et pastorhjem der jeg lærte om Gud, men ikke sabbaten. Far var evangelisk pastor, men ville ikke sette sin fot i adventistkirken i byen vår utenfor Luanda i Angola. Han forbød meg og resten av familien å gå dit.

Som ung voksen bodde jeg hos en onkel i en annen by. Jeg studerte Bibelen i lunsjpausen sammen med kolleger på jobben. En adventist ledet studiet. De andre holdt søndag, men argumentene hans forvirret meg. Jeg leste litteratur han lånte meg og ble usikker på hviledagen.

Da jeg kom tilbake til hjembyen min, ba jeg om et møte med far og de andre lederne i kirken hans og la frem de nye sannhetene jeg hadde funnet i Bibelen, om sabbaten som ble helliget ved slutten av skapelsesuken, skrevet i stein med Guds finger i de ti bud og holdt av Jesus og disiplene etter ham. “Hvorfor lærer dere ikke disse sannhetene i kirken vår,” spurte jeg.

Far lyttet, og de andre lederne sa de visste at den syvende dag er sabbat, men de kunne ikke forklare hvorfor de holdt søndag. Men de advarte meg mot å bli adventist. “Du mister din stilling i vår kirke hvis du gjør det,” sa en. “Hvis jeg blir, vil jeg bare lære sannheten slik den finnes i Bibelen,” sa jeg. Jeg vil forkynne adventbudskapet.

Lederne sendte et brev til den lokale adventistmenigheten og sa at jeg var deres medlem og ikke ville bli adventist. Men jeg fortsatte å studere Bibelen og ble døpt av en adventistpastor.

I dag er jeg gift med mannen som lærte meg om sabbaten under bibelstudiene på jobben. Jeg er så glad for at tre av brødrene mine har tatt dåp. Far og mor tar bibelstudier, og jeg tror de snart blir døpt. Be at de og andre i familien må søke Guds vilje som vi finner den i Bibelen.

En del av offeret trettende sabbat vil bidra til fire prosjekter i Cristinas hjemland Angola, deriblant en adventistskole i Luanda, en grunnskole i Belize, et senter for rådgivning og vold i hjemmet i Lombe og et internat for menn ved adventistenes universitet i Huambo, Angola. Takk for at du planlegger et rundhåndet offer.

Last ned bilder på Facebook: bit.ly/fb-mq.