6 | 7. MAI Abrahams røtter

Abrahams røtter

Bakgrunnsstoff

1 Mos 12; Jes 48,20; Jes 36,6.9; Jer 2,18; 1 Mos 13; 1 Mos 14; Hebr 7,1–10.

Minnevers

I tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han dro ut til et land som han skulle få i arv. Han dro av sted uten å vite hvor han kom (Hebr 11,8).

Vi har nå nådd det sentrale punkt i 1 Mos. Denne midtdelen (1 Mos 12-22) dekker Abrahams reise fra Guds første kall lekh lekha «Gå!» (1 Mos 12,1), som får Abraham til å oppgi sin fortid til Guds andre kall, lekh lekha, «Dra!» (1 Mos 22,2) som får Abraham til å oppgi sin fremtid (slik den ville eksistere i hans sønn). Abraham er alltid på farten, og derfor blir han kalt en «fremmed» (1 Mos 17,8).

På sine reiser henger Abraham i det tomme rom, uten den fortiden som han har mistet, og uten sin fremtid, som han ikke ser. Mellom disse to kallene, som er rammen om Abrahams trosreise, hører Abraham Guds røst berolige ham: «Vær ikke redd» (1 Mos 15,1). Disse tre ordene markerer de tre delene av Abrahams reise, som vi skal se på i uke 6, 7 og 8.

Abraham er et eksempel på tro (1 Mos 15,6) og blir husket som troens mann (Neh 9,7.8). I NT er Abraham en av de hyppigst nevnte GT-skikkelsene, og vi skal se hvorfor.

ABRAMS AVREISE

Les 1 Mos 12,1–9. Hvorfor kalte Gud Abram til å forlate sitt land og sin familie? Hvordan reagerte han?

Sist Gud hadde talt til et menneske ifølge Skriften, var det for å forsikre Noah etter syndfloden om at han vil opprette en pakt (1 Mos 9,15–17) og at en ny syndflod ikke ville komme. Guds nye ord, nå til Abram, knyttes til dette løftet: Alle jordens folk vil bli velsignet gjennom ham.

Oppfyllelsen av profetien begynner med å oppgi fortiden. Abram forlater alt som var kjent for ham, familien og landet og en del av seg selv. Intensiteten i oppbruddet gjenspeiles av nøkkelordet «dra», som forekommer syv ganger her. Abram må først forlate landet sitt, «kaldeernes Ur,» som også er Babylon (1 Mos 11,31; Jes 13,19). Dette kallet om å «gå ut av Babylon» får en lang historie hos Bibelens profeter (Jes 48,20; Åp 18,4).

Abrams avreise gjelder også familien hans. Han må forlate sitt opphav og mye av det han hadde lært og tilegnet seg gjennom arv, utdanning og innflytelse.

Men Guds kall om å dra er noe mer. De hebraiske ordene lekh lekha, «dra», betyr ordrett «gå deg selv» eller «gå for deg selv.» Abrams avreise fra Babylon gjelder mer enn miljøet, eller til og med hans familie. De hebraiske ordene antyder en vektlegging av ham selv. Abram må forlate seg selv, bli kvitte den delen av seg som rommer den babylonske fortiden.

Målet for denne forlatelsen er «et land» som Gud vil vise ham. Den samme ordbruken finner vi i sammenheng med ofringen av Isak (1 Mos 22,2) og viser til Moria-fjellet, der Isak skal ofres og tempelet i Jerusalem vil bli reist (2 Krøn 3,1). Guds løfte handler ikke bare om et fysisk hjemland, men om verdens frelse. Denne tanken bekreftes av Guds løfte om velsignelsen for alle nasjoner (1 Mos 12,2.3). Verbet barakh (velsigne) forekommer fem ganger i dette avsnittet. Denne universelle velsignelsen kommer gjennom Abrams «ætt» (1 Mos 22,18; 1 Mos 26,4; 28,14). Tekstens løfte om «sæden» skal til slutt bli oppfylt i Jesus Kristus (Apg 3,25).

Hva kan det være Gud kaller deg til å oppgi (hvilken del av livet kan du måtte forlate for å følge Guds kall)?

EGYPTS FRISTELSER

Les 1 Mos 12,10–20. Hvorfor forlot Abram det lovede land for å dra til Egypt? Hvordan oppførte farao seg sammenlignet med Abram?

Ironisk nok bestemmer Abram, som nettopp har kommet til det lovede land, seg for å dra til Egypt fordi «det var hungersnød i landet» (1 Mos 12,10). Gamle egyptiske tekster viser at folk fra Kanaan dro til Egypt i tider med hungersnød. I undervisningen for Merikare, en tekst fra Midtrikets tid (2060–1700 f.Kr.), blir folk som kommer fra Kanaan beskrevet som «elendige asiater» (aamu), som «ynkelige ... med for lite vann ... han bor ikke på ett sted, maten driver beina hans.» – Miriam Lichtheim, Ancient Egyptian Literature, Volume I: The Old and Middle Kingdoms (Berkeley, 1973), side 103, 104.

Fristelsene i Egypt var ofte et problem for det gamle Israel (4 Mos 14,3; Jer 2,18). Slik ble Egypt et symbol på at folk setter sin lit til mennesker i stedet for Gud (2 Kong 18,21; Jes 36,6.9). I Egypt, der vann var et daglig skue, var ikke tro nødvendig, for løftet om landet var straks synlig. Sammenlignet med sultens land hørtes Egypt ut som et godt sted å bo, trass i det Gud hadde sagt til ham.

Den Abram som nå forlater Kanaan, står i kontrast til Abram som forlot Ur. Før ble Abram skildret som en troens mann som forlot Ur som svar på Guds kall. Nå forlater han det lovte land av egen vilje. Før stolte Abram på Gud, nå ter han seg som en politiker som bare stoler på seg selv. «Under oppholdet i Egypt viste Abraham at han ikke var fri for menneskelig svakhet og ufullkommenhet. Da han la skjul på at Sara var hans kone, viste han en manglende tiltro til Guds omsorg. Han viste ikke den samme opphøyede tro og det mot han ellers ofte hadde gitt edle eksempler på i sitt liv.» – Alfa og Omega, bind 1, side 111 [PP 130].

Her ser vi at selv en stor Guds mann kan gjøre feil uten at Gud forlater ham. Når NT taler om Abraham som et eksempel på frelse ved nåde, betyr det nettopp dette: nåde. For hvis det ikke var av nåde, hadde Abraham ikke hatt noe håp.

Hva bør denne historien lære oss om hvor lett vi kan komme bort fra den rette veien? Hvorfor er ulydighet aldri et godt valg?

ABRAM OG LOT

Les 1 Mos 13,1–18. Hva sier dette om karakterens betydning?

Abram drar dit han var før, som om turen til Egypt bare var en omvei. Guds historie med Abram starter på ny frisk der den hadde stanset etter hans første reise til det lovede land. Abrams første stasjon er Betel (1 Mos 13,3), som på den første turen til landet (1 Mos 12,3–6). Han har angret og er tilbake hos «seg selv»: Abram, troens mann.

Abrams nye forbindelse med Gud ses i forholdet til mennesker, som måten han håndterer problemet med nevøen Lot og bruken av landet. Men det er Abram selv som foreslår en fredelig avtale og lar Lot velge først (1 Mos 13,9.10), en raushet som viser hva slags menneske Abram var.

Det at Lot valgte den enkleste og beste delen (1 Mos 13,10.11) uten tanke på naboenes ondskap (1 Mos 13,13), sier noe om hans griskhet. Uttrykket «for seg selv» minner oss om folket før syndfloden, som også valgte «for seg selv» (se 1 Mos 6,2).

Men Abram handlet i tro. Han valgte ikke landet. Han fikk det ved Guds nåde. I motsetning til Lot så Abram bare på landet når Gud sa det (1 Mos 13,14). Det er først da Abrams og Lots veier skilles at Gud taler til ham igjen (1 Mos 13,14). Dette er første gang vi hører at Gud snakker til Abram siden kallet i Ur. «Løft blikket og se deg omkring fra det stedet der du står, mot nord og sør, mot øst og vest! For hele det landet du ser, vil jeg gi deg og din ætt for alltid» (1 Mos 13,14.15). Gud sier at Abram skal «dra omkring» i dette landet som tegn på at han inntar det. «Stå opp og dra omkring i landet på langs og på tvers! For det er deg jeg vil gi det til» (1 Mos 13,17).

Gud gjør det helt klart at det er han som gir det til Abram. Det er en gave i nåde som Abram må ta imot i tro. Det er bare Guds verk som vil frembringe alt han nå har lovet Abram (se 1 Mos 13,14–17).

Hvordan kan vi lære å være snille og romslige med andre, også når de ikke oppfører seg slik mot oss?

BABELKOALISJONEN

Les 1 Mos 14,1–17. Hva er betydningen av denne krigen rett etter at Abram fikk det lovede land? Hva sier historien om Abram?

Dette er den første krigen Skriften nevner (1 Mos 14,2). Koalisjonen mellom fire hærer fra Mesopotamia og Persia mot den andre koalisjonen av fem kanaaneiske hærer, deriblant kongene i Sodoma og Gomorra (1 Mos 14,8), tyder på en storkonflikt (1 Mos 14,9). Årsaken til krigen er at de kanaaneiske folkene hadde gjort opprør mot sine babyloniske overordnede (1 Mos 14,4.5). Historien gjelder en bestemt historisk konflikt, men tidspunktet for denne «globale» krigen, rett etter at Gud ga det lovede land til Abram, gir hendelsen en åndelig betydning.

Når så mange folk fra landet Kanaan var involvert, tyder det på at konflikten handlet om landets suverenitet. Ironisk nok står Abram, den sanne eieren av landet, utenfor konflikten, iallfall til å begynne med.

Når han forholdt seg nøytral, skyldes det at han ikke fikk det lovede land ved våpenmakt eller ved politisk kløktige strategier. Abrams rike var Guds gave. Den eneste grunnen til at Abram griper inn, er skjebnen til nevøen Lot, som var tatt til fange under kampene (1 Mos 14,12.13).

«Abraham fikk høre om slaget og om ulykken som hadde rammet hans brorsønn fra en rømling. Han var ikke sint på Lot etter hans utakknemlighet. Nå våknet hans sympati for Lot, og han var oppsatt på å redde ham. Abraham søkte først og fremst Guds råd, og forberedte seg på krig.” – Patriarchs and Prophets, side 135.

Men Abram konfronterer ikke hele koalisjonen. I det som må ha vært en hurtig nattlig kommandoaksjon angriper han bare leiren der Lot ble holdt fange. Lot blir reddet, og også kongen i Sodoma. Guds mann viste stort mot og fikk sikkert større innflytelse i regionen, der folk så hva slags menneske han var og lærte mer om den Gud han tjente.

Hvilken innflytelse har våre handlinger på andre? Hva sier handlingene om vår tro?

TIENDE TIL MELKISEDEK

Les 1 Mos 14,18–24 og Hebr 7,1–10. Hvem var Melkisedek? Hvorfor ga Abram tiende til denne presten?

Det er ikke malplassert at den mystiske Melkisedek dukker opp. Etter at de kanaaneiske kongene har takket Abram, takker han nå denne presten, en takknemlighet han viser ved å betale ham tiende.

Melkisedek er fra byen Salem, som betyr «fred», et passende budskap etter krigens uro. Tsedek (rettferdighet) i navnet Melkisedek, står i kontrast til navnet til kongen i Sodoma, Bera (i ondskap) og Gomorra, Birsha (i ondskap), trolig etternavn for det de står for (1 Mos 14,2).

Melkisedek trer frem etter at volden og ondskapen som er representert av de andre kanaanittiske kongene, har gitt seg. Dette avsnittet inneholder også Bibelens første bruk av ordet «prest» (1 Mos 14,18). Melkisedeks tilknytning til «Gud den høyeste» (1 Mos 14,18), som Abram kaller sin Gud (1 Mos 14,22), tyder på at Abram så på ham som prest for den Gud han tjente. Melkisedek er ikke Kristus. Han var Guds representant blant folket på den tiden (se SDA Bible Commentary, bind 1, side 1092, 1093).

Melkisedek fremstår som prest. Han serverer «brød og vin», noe som ofte innebærer bruk av ferskpresset druesaft (5 Mos 7,13; 2 Krøn 31,5), som dukker opp igjen i sammenheng med å gi tiende (5 Mos 14,23). Dessuten velsigner han Abram (1 Mos 14,19).

Abram på sin side ga ham «tiende av alt» (1 Mos 14,20) som respons på Gud Skaperen, «han som brakte fram himmel og jord» (1 Mos 14,19). Denne tittelen viser til innledningen av skapelsesfortellingen (1 Mos 1,1), der uttrykket «himmel og jord» betyr helhet eller «alt». Tienden er et uttrykk for takknemlighet mot Skaperen, som eier alt (se Hebr 7,2–6 og 1 Mos 28,22). Paradoksalt nok forstår tilbederen tienden ikke som en gave til Gud, men som en gave fra Gud, for det er han som gir oss alt.

Hvorfor er det å gi tiende både et tegn på tro og en handling som styrker troen?

TIL ETTERTANKE

Les «Abraham bosetter seg i Kanaan» i Alfa og Omega, bind 1, side 114–125 [PP 132–144].

«Kristi kirke skal være en velsignelse, og dens medlemmer vil bli velsignet når de velsigner andre. Guds formål med å velge et folk fremfor hele verden var ikke bare at han kunne ta dem som sine sønner og døtre, men at han gjennom dem kunne gi verden fordelene av det guddommelige lys. Da Gud valgte Abraham, var det ikke bare til å være Guds spesielle venn, men å formidle de dyrebare privilegiene Gud ønsket å gi folkeslagene. Han skulle være et lys midt i det moralske mørket som omga ham.

Når Gud velsigner sine barn med lys og sannhet, er det ikke bare for at de skal få evig liv i gave, men for at de som er rundt dem, også kan bli åndelig opplyst … ‘Dere er jordens salt.’ Og når Gud lar barna sine være salt, er det ikke bare for å bevare dem selv, men for at de kan bidra til å bevare andre. …

Skinner dere som levende steiner i Guds bygning?... Vi har ikke sann tro med mindre den får kontrollere alle våre forretningstransaksjoner. Vi bør ha en praktisk gudfryktighet å flette inn i livsverket vårt. Kristi forvandlende nåde bør bo i hjertet. Vi trenger mye mindre av oss selv, og mer av Jesus.” – Reflecting Christ, side 205.

Spørsmål til drøftelse

1. Se på Abrahams velsignelse: «Jeg vil velsigne deg. ... Du skal bli til velsignelse» (1 Mos 12,2). Hva innebærer det å være velsignet? Hvordan kan vi, som tjener den samme Gud som Abram, være en velsignelse for andre?

2. Hva var galt med Abrahams «hvite» løgn om sin kone? Hva er verst, å lyve eller si litt sannhet mens du likevel lyver?

3. Les 1 Mos 14,21–23 igjen. Hvorfor svarte Abraham som han gjorde, og hva kan vi lære av denne historien? Ville ikke Abram ha blitt rettferdiggjort hvis han hadde valgt å ta det kongen tilbød ham?

7. mai DØ FOR Å LEVE

David Diogo de Victoria (29), Mosambik

Som ung solgte jeg marihuana i Angola. Det var 13 av oss, vi stjal biler, rante butikker og brøt oss inn hos folk. Så kom politiet. De andre ble drept, og jeg startet en ny gjeng. Jeg ble arrestert over 40 ganger og dømt tre ganger. 180 venner ble drept av politiet.

Under min tredje soning fikk jeg bibelstudier av en adventist. Men etter endt soning flyttet jeg inn hos en tante og startet en ny gjeng. Da vi rante en bensinstasjon, ble en vakt drept. Politiet fikk vite at jeg bodde hos tante og kom for å ta meg av dage. Jeg lå og sov, og de fant meg ikke, enda de lette både høyt og lavt. Tante var redd, og jeg måtte flytte ut.

Jeg flyttet inn i kjelleren til mor. Hun ville ikke at jeg skulle lede gjengen fra huset hennes, så hun tok meg med til en heksedoktor. Besvergelsene lot til å virke en stund. I fire måneder var jeg stoffri og gjorde ikke noe ulovlig. Mor var glad. Men den femte måneden gikk jeg tilbake til mitt gamle liv og var verre enn før.

Så traff jeg en mann de kalte Pimp. Han hadde tatoveringer over hele kroppen og lignet en gangster. Men han var adventist. En dag viste han meg Rom 8,14: «Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn.»

Jeg fikk lyst til å bli et Guds barn. Kanskje hadde Gud en plan for meg? Jeg studerte Bibelen med Pimp og lærte om Gud og skjønte at Jesus døde for meg.

Livet tok en ny retning. Jeg ville ikke dø; jeg ville dø bort fra mitt gamle liv og bli født på ny i Jesus. Jeg overga meg til Jesus og ble døpt i Adventistkirken i 2013.

I dag studerer jeg til pastor ved adventistenes universitet i Mosambik. Jeg har blitt kritisert for min beslutning om å følge Jesus, både av familie, venner og naboer, men jeg står fast. Mitt eneste ønske er å tjene Jesus. Jeg har overgitt meg til ham og ber at han må bruke meg til å lede mange andre til ham, også personer i min egen familie.

En del av offeret trettende sabbat for tre år siden gikk til å hjelpe adventistuniversitetet i Mosambik, der David studerer, til å utvide med nye klasserom og utstyr. Takk for gavene. Dette kvartalet vil offeret 13. sabbat bidra til fire prosjekter i Davids hjemland Angola, deriblant en adventistskole i Luanda, ikke langt fra der han en gang bodde. Takk for at du planlegger et rundhåndet offer.

Last ned bilder på Facebook: bit.ly/fb-mq.