5 | 30. APRIL Alle nasjoner og Babel

Alle nasjoner og Babel

Bakgrunnsstoff

1 Mos 9,18–11,9; Luk 10,1; Matt 1,1–17; Luk 1,26–33; Sal 139,7–12; 1 Mos 1,28; 1 Mos 9,1.

Minnevers

Derfor kalte de den Babel, for der forvirret Herren hele jordens språk. Og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden (1 Mos 11,9).

Etter syndfloden skifter den bibelske beretningen fra fokus på den enkelte, Noah, til hans tre sønner, «Sem, Ham og Jafet.» Ham, som far til Kanaan (1 Mos 10,6.15), innfører tanken om «Kanaan», det lovede land (1 Mos 12,5), som fører tankene til Abraham, som skal velsignes på vegne av alle nasjoner (1 Mos 12,3).

Men linjen brytes av Babeltårnet (1 Mos 11,1–9). Nok en gang forstyrres Guds planer for menneskene. Det som skulle være en velsignelse, alle folks tilblivelse, blir nok en forbannelse. Folkene går sammen om å ta Guds plass. Gud dømmer dem, og i forvirringen som følger, blir folket spredt over hele verden (1 Mos 11,8). De oppfyller dermed Guds opprinnelige plan om å «fylle jorden» (1 Mos 9,1).

Til slutt vender Gud det onde til det gode. Han får som alltid det siste ordet. Forbannelsen av Ham i farens telt (1 Mos 9,21.22) og forbannelsen av de forvirrede folkeslagene ved Babels tårn (1 Mos 11,9) vil til slutt bli omgjort til en velsignelse for folkeslagene.

FORBANNELSEN AV HAM

Les 1 Mos 9,18–27. Hva er budskapet i denne rare historien?

Noahs handling i vingården gjenspeiler Adam i Edens hage. De to historiene minner om hverandre: å spise frukten og ende med nakenhet, så en tildekking, en forbannelse og en velsignelse. Noah går tilbake til sine Adams-røtter og fortsetter dessverre den ulykkelige historien.

Gjæring av frukt hørte ikke med til Guds opprinnelige skaperverk. Noah skeiet ut, mistet selvkontrollen og kledde av seg. Det at Ham «så» hans nakenhet, minner om Eva, som også «så» det forbudte treet (1 Mos 3,6). Denne parallellen tyder på at Ham ikke bare tilfeldigvis «så» farens nakenhet. Han gikk rundt og pratet om det, uten engang å prøve å gjøre noe med farens problem. Brødrene reagerte med å dekke til faren der Ham hadde latt ham ligge naken. Dette var en underforstått kritikk av Hams handlinger.

Det handler om å respektere sine foreldre. Ærer du ikke foreldrene dine, som står for fortiden din, vil det få følger for fremtiden din (se 2 Mos 20,12 og Ef 6,2). Derav forbannelsen, som vil påvirke både Hams og sønnen Kanaans fremtid.

Selvfølgelig er det en grov teologisk feil og etisk forbrytersk å bruke denne teksten for å begrunne rasistiske teorier. Profetien gjelder bare Kanaan, Hams sønn. Forfatteren tenker på noen av kanaaneernes fordervede skikker (1 Mos 19,5–7.31–35).

Dessuten inneholder forbannelsen et løfte om velsignelse, et spill på navnet «Kanaan», som er avledet av verbet kana’, som betyr «undertrykke». Det er ved å legge under seg Kanaan at Guds folk, Sems etterkommere, vil komme inn i det lovede land og forberede veien for Messias’ komme, han som vil gjøre plass for Jafet «i Sems telt» (1 Mos 9,27). Dette er en profetisk hentydning til utvidelsen av Guds pakt til alle folk, og Israels frelsesbudskap vil gå til verden (Dan 9,27; Jes 66,18–20; Rom 11,25). Hams forbannelse vil faktisk bli til velsignelse for alle folkeslag, også etterkommere av Ham og Kanaan som tar imot den frelsen Gud har tilbudt dem.

Tenk at Noah, «helten» fra syndfloden, ble full? Hva sier dette om hvor ufullkomne vi alle er og hvorfor vi trenger Guds nåde hele tiden i vårt liv?

SLEKTSTAVLENE I 1 MOS

De kronologiske opplysningene om Noahs tid viser at han er bindeleddet mellom sivilisasjonene før og etter syndfloden. De to siste versene i historien foran (1 Mos 9,28.29) fører oss tilbake til det siste leddet i Adams slektstavle (1 Mos 5,32). Siden Adam døde da Lamek, Noahs far, var 56 år gammel, har Noah sikkert hørt historier om Adam, som han kan ha fortalt sine etterkommere om før og etter syndfloden.

Les 1 Mos 10. Hva er hensikten med denne slektstavlen i Bibelen? (Se også Luk 3,23–38.)

Bibelens slektstavle har tre funksjoner. For det første understreker den de bibelske hendelsenes historiske natur. Det var mennesker som levde og døde og hvis dager er nøye anført. For det andre viser den sammenhengen mellom fortiden og forfatterens samtid og kobler fortiden til «nåtiden». For det tredje minner den oss om menneskets skrøpelighet og syndens tragiske forbannelse og dødelige resultater i alle etterfølgende generasjoner.

Merk at det ikke finnes klare skiller mellom «hamitter», «semitter» og «jafetitter». De 70 folkene innvarsler de 70 medlemmene av Jakobs familie (1 Mos 46,27) og Israels 70 eldste i ørkenen (2 Mos 24,9). Likheten mellom de 70 folkene og de 70 eldste antyder Israels misjon til nasjonene: «Da Den høyeste ga folkeslagene land og skilte menneskene fra hverandre, satte han grenser mellom folkene etter tallet på Israels sønner» (5 Mos 32,8). Jesus sendte også ut 70 disipler for å evangelisere (Luk 10,1).

Disse opplysningene viser den direkte koblingen mellom Adam og patriarkene. De er historiske personer fra Adam av. Da forstår vi at patriarkene hadde direkte tilgang til vitner som kunne huske det som hadde hendt.

Les Matt 1,1–17. Var disse menneskene historiske personer? Hvorfor er det viktig for vår tro at de var virkelige mennesker?

ETT SPRÅK

Les 1 Mos 11,1–4. Hvorfor var folket på «hele jorden» så opptatt av enhet?

Uttrykket «hele jorden» viser til et lite antall mennesker, de som levde etter syndfloden. Årsaken til denne samlingen er tydelig: De vil bygge et tårn opp til himmelen (1 Mos 11,4). Den egentlige hensikten var å ta Guds plass. Skildringen av folkets planer og handlinger gjenspeiler Guds planer og handlinger i fortellingen om skapelsen: «de sa» (se 1 Mos 11,3.4; og 1 Mos 1,6.9.14 osv.); «la oss lage» (se 1 Mos 11,3.4 og 1 Mos 1,26). Deres plan er gitt i klartekst: La oss «skaffe oss et navn» (1 Mos 11,4), et uttrykk som er forbeholdt Gud (Jes 63,12.14).

De som bygget Babel, ville ta plassen til Gud, Skaperen. (Vi vet hvem som sto bak. Se Jes 14,14.) Minnet om syndfloden må sikkert ha spilt en rolle i dette prosjektet. De bygger et høyt tårn for å overleve en ny flom om den skulle komme, til tross for Guds løfte. Minnet om syndfloden er bevart i babylonsk tradisjon i forbindelse med byggingen av byen Babel (Babylon). Denne anstrengelsen for å nå himmelen og erstatte Gud vil prege Babylons ånd.

Dette er grunnen til at historien om Babels tårn også er viktig i Daniels bok. Henvisningen til Sinear innleder historien om Babels tårn (1 Mos 11,2) og dukker opp igjen i begynnelsen av Daniels bok. Det var dit Nebukadnesar fraktet gjenstandene fra tempelet i Jerusalem ( Dan 1,2). Episoden der Nebukadnesar reiser gullstatuen, trolig på den samme sletten, er et godt eksempel på denne tankegangen. I sine syner om endetiden ser Daniel det samme scenariet når folkene på jorden samler seg for å gjøre opprør mot Gud (se Dan 2,43; Dan 11,43–45 og Åp 16,14-16), selv om det forsøket også mislykkes, slik det gjorde i Babel.

En kjent fransk forfatter i siste århundre sa at menneskets store mål var å prøve å «være Gud.» Hva er det med oss (helt siden Edens hage, 1 Mos 3,5) som trekker oss inn i denne løgnen?

«LA OSS STIGE NED»

Les 1 Mos 11,5–7 og Sal 139,7–12. Hvorfor kom Gud ned til jorden? Hvilken hendelse fremprovoserte denne reaksjonen?

Ironisk: Menneskene ville opp, men Gud måtte komme ned til dem. Hans nedstigning understreker hans overherredømme. Gud vil alltid stå utenfor vår rekkevidde. Alle våre anstrengelser for å stige opp til ham og møte ham i himmelen, er forgjeves. Det var derfor Jesus kom ned til oss for å frelse oss. Det var ingen annen måte å redde oss på.

Vi finner en stor ironi i historien om Babels tårn i Guds ord: «for å se på byen og tårnet» (1 Mos 11,5). Gud behøvde ikke å komme ned for å se (se Sal 139,7–12 og Sal 2,4), men gjorde det likevel. Dette viser at han er opptatt av menneskene.

Les Luk 1,26–33. Hva sier dette oss om at Gud kom ned til oss?

Dette at Gud kommer ned, minner oss om rettferdiggjørelsen ved tro og Guds nåde. Uansett hva vi gjør for Gud, må han likevel komme ned og møte oss. Det vi gjør for Gud, fører oss ikke til ham og frelsen. Nei, vi blir reddet ved at han kommer til oss. To ganger i 1 Mos sies det at Gud går «ned». Det viser at han var opptatt av det som skjedde der.

Ifølge teksten ønsket Herren å få slutt på folkets enhet, som i lys av deres syndige tilstand bare kunne føre til stadig mer ondskap. Derfor forvirret han språkene deres slik at det ble slutt på deres felles anstrengelser.

«Tårnbyggernes planer endte i nederlag og skam. Minnesmerket over deres stolthet ble monumentet over deres dårskap. Og likevel følger menneskene den samme kurs, de stoler på seg selv og forkaster Guds lover. Det var dette prinsippet Satan forsøkte å gjennomføre i himmelen og som behersket Kain da han brakte sitt offer.» – Alfa og Omega, bind 1, side 111 [PP 123].

Hvordan er Babeltårnet et eksempel på menneskers overmot og at det vil mislykkes? Hva kan du lære av denne historien?

EKSIL OG REDNING

Les 1 Mos 11,8.9 og 1 Mos 9,1. Se også 1 Mos 1,28. Hvilket positivt formål hadde Gud med å spre folkene?

Guds ville at menneskene skulle bli mange og fylle jorden (1 Mos 9,1; se også 1 Mos 1,28). De som bygget Babel, ville heller stå sammen som ett folk. De ville bygge byen så de ikke skulle bli «spredt ut over hele jorden» (1 Mos 11,4). De nektet å flytte andre steder, og tenkte kanskje at de sammen ville være mektigere enn om de ble skilt og spredt. De hadde på et vis rett.

Dessverre ville de bruke sine forente krefter til det onde, ikke det gode. De var arrogante og stolte og ønsket å skaffe seg et navn. Når mennesker vil skape seg et navn i åpen trass mot Gud, går det ikke bra. Det har det aldri gjort.

Som dom over deres trass spredte Gud dem over «hele jorden» (1 Mos 11,9), akkurat det de ikke ville skulle skje.

Det er interessant at navnet Babel, som betyr «Guds dør», er i slekt med verbet balal, som betyr «forvirre» (1 Mos 11,9). De ønsket å nå Guds «dør» siden de så seg selv som Gud. Derfor endte det i forvirring, og de ble mye mindre mektige enn før.

«Menneskene i Babel hadde satt seg fore å opprette en styreform som var uavhengig av Gud. Blant dem var det også noen som fryktet Herren, men som var ført bak lyset av de ugudelige og dratt inn i deres renkespill. For deres skyld utsatte Herren sine straffedommer og gav folket tid til å avsløre sin sanne natur. Mens dette foregikk, gjorde de trofaste alt for å få dem til å oppgi sitt forsett. Men de hadde bestemt seg for å gjennomføre sine planer. Hadde de fått lov å ture frem uhemmet, ville de ha demoralisert verden i dens barndom. Deres forbund var basert på opprør. Det var et rike grunnlagt med selvopphøyelse som mål, der Gud ikke skulle ha noe å si eller bli gjenstand for noen ære.” – Alfa og Omega, bind 1, side 103 [PP 123].

Hvorfor må vi være veldig forsiktige med å ville «skape oss et navn»?

Til ettertanke

Les «Babels tårn» i Alfa og Omega, bind 1, side 97–104 [PP 117–124].

«De bestemte seg for å bygge en by, og i den et tårn av så svimlende høyt. … Gud hadde pålagt menneskene å spre seg over hele jorden. De skulle oppfylle jorden og legge den under seg. Men disse tårnbyggerne satte seg fore å bevare samfunnet intakt og grunnlegge et kongedømme som etter hvert skulle omfatte hele jorden. På den måten ville byen deres bli hovedstaden i et verdensrike, og dens glans skulle av tvinge beundring og hyllest over hele verden og gjøre grunnleggerne berømte. Dette imponerende tårnet som skulle nå til himmelen, var tenkt som et monument over byggherrenes makt og visdom, og skulle bringe deres ry videre til fjerne slekter.

Disse menneskene på Sinear-sletten trodde ikke Guds løfte om at han aldri mer skulle ødelegge jorden med en storflom. De avviste tanken om at det fantes en Gud, og sa at syndfloden hadde hatt helt naturlige årsaker. Andre trodde at det eksisterte et høyere vesen som hadde ødelagt den gamle verden. Likesom Kain reiste de seg i opprør mot en slik Gud. En av hensiktene med å bygge tårnet var å sikre seg i tilfelle av en ny storflom. Ved å gjøre byggverket mye høyere enn flomvannet hadde nådd, mente de at de ville være utenfor all fare. Og når de nådde opp til skyene, håpet de å finne årsaken til storflommen. Hensikten med foretagendet var å opphøye de stolte byggherrene enda mer og lede de kommende slekter bort fra Gud og inn i avgudsdyrkelse.» – Alfa og Omega, bind 1, side 99 [PP 118, 119].

Spørsmål til drøftelse

1. Hvilket eksempel har vi fra historien, eller fra nåtiden, på de problemene som kan komme med dem som søker å gjøre seg selv bemerket?

2. Hvordan kan vi som menighet unngå faren for å prøve å bygge vårt eget

Babels tårn? På hvilke måter kan vi prøve å gjøre dette, kanskje også ubevisst?

30. april VI SES PÅ DEN ANDRE SIDEN

Ocrhain Matengu (31), Namibia

Mor hadde det travelt på kjøkkenet. På ryggen bar hun lillebror Tommy på to år. Stefaren min sto i døråpningen og brølte: «Hvorfor er ikke maten ferdig». Han slo. Hun løp ut bakdøra og han satte etter med en stor stav i hånden. Plutselig slengte han den etter henne. Mor dukket, men den traff Tommy som satte i et vræl. «Du har drept gutten!» ropte hun.

Naboene stimlet sammen, og politiet kom. De ringte etter sykebil og kastet stefaren min i fengsel.

Tommy ble operert for brudd på hodeskallen. Etterpå sa legen at han var hjerneskadet og ville bli lam på høyre side. Mor og vennene hennes gråt da de hørte det. En mann sa: «Kan vi be?»

«Far i himmelen, jeg er ikke Elia, og jeg er ikke helligere enn de andre i rommet. Men jeg står i Kristi nåde. Tenk på disse menneskene. Hør deres smerte. La din vilje skje, i Jesu navn, amen,» ba han.

Det ble stille etter bønnen. Jeg følte fred og skjønte at det fantes en Gud i himmelen.

To uker senere ble Tommy utskrevet. Han ble lam på høyre side, slik legen hadde sagt. Og han hadde vanskelig for å snakke.

Jeg tenkte lenge på bønnen jeg hørte på sykehuset. Et år senere, da jeg var seks, begynte jeg å gå i Adventistkirken sammen med en fetter. Der hørte jeg andre som ba som mannen på sykehuset. De kjente visst Gud.

Tommys liv var fylt med smerte. En dag da han var 12 og jeg 15 år, satt vi under et tre. Plutselig besvimte han og falt om. Da han våknet, sa han: «Jeg dør!» Så tidde han og holdt opp å puste.

Bestemor ropte på hjelp. Jeg følte meg hjelpeløs, men husket bønnen på sykehuset og ba: «Jeg er ung. Jeg klarer ikke denne smerten. Gi meg enda en sjanse til å bli rede til Tommys død.» Da jeg sa «amen,» nøs Tommy tre ganger, og bestemor ropte: «Han lever!» Jeg takket Gud.

Ti år gikk. Jeg flyttet til Windhoek og ble medlem av Adventistkirken. En dag ringte min søster og sa at Tommy var syk. Jeg husket min bønn og tenkte: «Det er nå. Min lånte tid er omme.»

Jeg tok bussen 1200 km til sykehuset. Tommy kjempet for livet, men noe var annerledes. Han hadde fred. «Tiden er inne,» sa han. «Jeg har bedt til Gud. Vi ses på den andre siden. Hold fast på Gud.»

I dag leder jeg radiostasjonen Adventist World Radio Namibia. Jeg ser frem til å treffe Tommy på den andre siden. Du kan også se frem til å møte dine kjære. Hold fast på Gud til dagen kommer.»

Takk for misjonsgavene som bidrar til å utbre evangeliet om Jesu komme i Namibia og resten av det sørlige Afrika.

Last ned bilder på Facebook: bit.ly/fb-mq.