4 | 23. APRIL Syndfloden

Syndfloden

Bakgrunnsstoff

1 Mos 6,13–7,10; 2 Pet 2,5–9; 1 Mos 7; Rom 6,1–6; Sal 106,4; 1 Mos 8; 1 Mos 9,1–17.

Minnevers

Som i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer (Matt 24,37).

«Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, for alt de ville og planla i sitt hjerte, var ondt, dagen lang» (1 Mos 6,5). Verbet «så» (1 Mos 6,5) fører leseren tilbake til trinnene i skapelsen. Men det Gud ser nå, er ikke tov «godt», men ra’, «ondt» (1 Mos 6,5). Det er som om Gud hadde angret på at han skapte verden, som nå var full av ra’ (1 Mos 6,6.7).

Og likevel rommer Guds anger også frelse. Det hebraiske ordet for «unnskyld» (nakham) gjenlyder i navnet Noah (Noakh), som betyr «trøst» (1 Mos 5,29). Guds svar på ondskapen har altså to sider. Den inneholder trusselen om rettferdighet, som ødelegger noen, men likevel lover hans svar trøst og barmhjertighet og fører til frelse for andre.

Denne «dobbelte stemmen» hørte vi allerede med Kain og Abel/Set, og den ble gjentatt i kontrasten mellom de to slektene til Set («gudssønnene») og Kain («menneskesønnene»). Nå hører vi det igjen idet Gud skiller mellom Noah og resten av menneskeheten.

FORBEREDELSE TIL SYNDFLODEN

Les 1 Mos 6,13–7,10. Hva kan vi lære av denne historien om menneskenes tidlige historie?

Som Daniel er Noah en profet som spår verdens ende. Det hebraiske ordet for «ark» (tevah) (1 Mos 6,14) er det samme sjeldne egyptiske lånordet som ble brukt for «arken» der spedbarnet Moses lå gjemt og ble bevart for å redde Israel fra Egypt (2 Mos 2,3).

I den generelle oppbygningen av arken har noen også sett paralleller til arken i tabernaklet (2 Mos 25,10). Slik arken under syndfloden vil gjøre det mulig å overleve, peker paktens ark, et tegn på at Gud er hos folket (2 Mos 25,22), på Guds frelsesverk for sitt folk.

«Noah gjorde dette. Alt som Gud hadde pålagt ham, det gjorde han» (1 Mos 6,22). Slik slutter den innledende delen. Verbet ‘asah, «gjorde», som viser til Noahs handling, er svar på verbet ‘asah, «gjør», i Guds befaling som innledet avsnittet (1 Mos 6,14) og gjentas fem ganger (1 Mos 6,14–16). Dette ekkoet mellom Guds befaling og Noahs respons viser Noahs absolutte lydighet mot det Gud hadde bedt ham om å gjøre, å ‘asah. Det er også interessant at denne frasen også brukes ved byggingen av paktens ark (2 Mos 39,32.42; 2 Mos 40,16).

Gud gav Noah de nøyaktige målene på arken, og tydelige instrukser om alle enkeltheter. Menneskelig visdom ville aldri ha kunnet planlegge en farkost med så stor styrke og holdbarhet. Gud planla og Noah bygget.» – Alfa og Omega, bind 1, side 71 [PP 92].

Igjen bekrefter parallellen mellom de to «arkene» at begge er til frelse. Noahs lydighet beskrives som en del av Guds frelsesplan. Noah ble frelst fordi han hadde tro til å gjøre det Gud befalte (se Hebr 11,7). Han var et eksempel på en tro som viser seg i lydighet, den eneste slags tro som betyr noe (Jak 2,20).

Kort sagt, selv om Noah «fant nåde for Herrens øyne» (1 Mos 6,8), handlet han i tro og lydighet på Guds befaling som svar på denne nåden. Er det ikke slik vi også bør leve?

Les 2 Pet 2,5–9. Hvorfor ble bare Noahs familie reddet? Hva kan historien om Noah lære oss om vår rolle i å advare verden om en kommende dom?

SYNDFLODEN

Verbet ‘asah, «lage», som viser til Noahs handlinger, er også et nøkkelord i skapelsesberetningen i 1 Mos (1,7.16.25.26.31; 2,2). Noahs handlinger i lydighet er som Guds handlinger under skapelsen. Denne sammenhengen viser at syndfloden ikke bare handler om at Gud straffer menneskene, men også at han redder oss.

Les 1 Mos 7. Hvorfor minner syndfloden oss om skapelsesfortellingen? Hva kan vi lære av parallellene mellom de to?

Fortellingen om syndfloden har mange vanlige ord og uttrykk felles med fortellingen om skapelsen: «syv» (se 1 Mos 7,2.3.4.10; og 1 Mos 2,1–3); «mann og kvinne» (se 1 Mos 7,2.3.9.16 og 1 Mos 1,27); «alle slag» (se 1 Mos 7,14 og 1 Mos 1,11.12.21.24.25); «dyr», «fugler», «kryp» (se 1 Mos 7,8.14.21.23 og 1 Mos 1,24.25) og «livspust» (se 1 Mos 7,15.22 og 1 Mos 2,7).

Fortellingen om syndfloden minner altså litt om fortellingen om skapelsen. Disse ekkoene av historien om skapelsen er med og viser at den Gud som skaper, er den samme som den som ødelegger (5 Mos 32,39). Men disse ekkoene formidler også et håpets budskap: Syndfloden er tenkt som en ny skapelse, ut av vannet, som fører til en ny eksistens.

Vannets bevegelse viser at denne skapelseshandlingen faktisk reverserer skapelsen i 1 Mos 1. I motsetning til 1 Mos 1, som beskriver en atskillelse av vannet ovenfor fra vannet nedenfor (1 Mos 1,7), innebærer syndfloden at de gjenforenes idet de sprenger sine grenser (1 Mos 7,11).

Prosessen formidler et paradoksalt budskap: Gud må ødelegge det som er for å kunne tillate en ny skapning etterpå. Den nye jord kan ikke skapes før den gamle ødelegges. Syndfloden peker frem til verdens frelse ved tidens slutt: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte» (se Åp 21,1 og Jes 65,17).

Hva i oss må ødelegges for å bli skapt på nytt? (se Rom 6,1–6).

SYNDFLODEN TAR SLUTT

1 Mos 7,22–24 skildrer vannenes følger da «alt som fantes på jorden» ble utslettet (1 Mos 7,23) og «vannet flommet over jorden i 150 dager» (1 Mos 7,24). Det er på denne bakgrunn av total utslettelse og håpløshet at Gud «tenkte på» (1 Mos 8,1). Ordene står midt i teksten om syndfloden. Det tyder på at denne tanken er det sentrale budskapet i flomhistorien.

Les 1 Mos 8,1. Hva vil det si at Gud «tenkte på» (eller husket) Noah?

Verbet zakhar, «huske», betyr at Gud ikke hadde glemt. Det er mer enn bare en mental øvelse. I bibelsk sammenheng betyr «Gud som husker» oppfyllelsen av hans løfte og viser ofte til frelse (se 1 Mos 19,29). Ved syndfloden betyr «Gud husket» at vannet «stanset» (1 Mos 8,2) og at Noah snart kan forlate arken (1 Mos 8,16).

Selv om det ennå ikke har kommet noen direkte befaling om å gå ut, tar Noah initiativet og sender først en ravn, så en due, for å undersøke forholdene. «Da tok Noah taket av arken og så ut. Og se, jordoverflaten hadde tørket opp» (1 Mos 8,13).

Noahs oppførsel er full av praktisk lærdom. Den lærer oss å stole på Gud selv om han ennå ikke har talt og at troen ikke utelukker verdien av å tenke og undersøke. Den troende har plikt til å tenke, undersøke og se om det vi har lært, stemmer.

Og likevel går ikke Noah ut før Gud sier han skal gjøre det (1 Mos 8,15–19). Selv om han vet at det er trygt å dra, stoler Noah på Gud og venter på signal før han går ut av arken. «Men fremdeles ventet han tålmodig inne i arken. På samme måte som han på Guds befaling hadde gått inn, ventet han nå på spesiell ordre om å gå ut. Til sist kom en engel ned fra himmelen. Han åpnet den massive døren og bad Noah og familien hans om å gå ut på jorden og ta alle de levende skapningene med seg.» – Alfa og Omega, bind 1, side 83 [PP 105].

Les 1 Mos 8,1.1 Mos 19,29, og Sal 106,4. Hva betyr uttrykket «Gud tenker på»? Hva betyr denne sannheten for oss i dag? Hvordan har Gud vist at han «tenker på» deg?

PAKTEN 1. DEL

Nå er øyeblikket kommet da den lovede pakten skulle oppfylles. «Men med deg vil jeg opprette min pakt. Du skal gå inn i arken, du og dine sønner og din kone og dine svigerdøtre sammen med deg» (1 Mos 6,18). I motsetning til trusselen om å tilintetgjøre (1 Mos 6,17), er pakten et løfte om liv.

Les 1 Mos 8,20. Hva var det første Noah gjorde da han gikk ut av arken, og hvorfor?

I likhet med Adam og Eva, som sikkert tilba Gud på sabbaten straks etter de seks skapelsesdagene, tilba Noah Gud rett etter syndfloden. Men i motsetning til Adam og Eva, som tilba Gud direkte, måtte Noah ty til et offer. Dette er første gang Skriften nevner et alter. Offeret er et «brennoffer» (‘olah), det eldste og hyppigste offeret. For Noah var dette offeret et takkoffer (se også 4 Mos 15,1–11) for å vise sin takknemlighet overfor Skaperen, som hadde reddet ham.

Les 1 Mos 9,2–4. Hvordan påvirket syndfloden kostholdet? Hva er prinsippet bak Guds begrensninger?

Etter syndfloden var ikke plantekost lenger tilgjengelig som før. Derfor lot Gud dem spise kjøtt. Det ble et endret forhold mellom mennesker og dyr. I skapelsesfortellingen spiste mennesker og dyr den samme plantekosten og truet ikke hverandre. I verden etter syndfloden innebar drap av dyr et forhold preget av frykt og redsel (1 Mos 9,2). Når de begynte å spise hverandre, hadde mennesker og dyr fått et annet forhold enn i Edens hage.

Men Gud hadde to forbehold. For det første var ikke alle dyr egnet til mat. Det går frem av skillet mellom «rene og urene» dyr (se 1 Mos 8,19.2 og 1 Mos 1,21.24). For det andre skulle de avstå fra å spise blod, for livet er i blodet (1 Mos 9,4).

PAKTEN 2. DEL

Les 1 Mos 8,21–9,1. Hva vil det si at Gud forplikter seg til å opprettholde livet? Hvordan oppfyller Guds velsignelse denne forpliktelsen?

Guds forpliktelse til å bevare livet var en handling i nåde, mennesket hadde ikke fortjent det. Gud bestemte seg for å bevare livet på jorden til tross for menneskenes ondskap (1 Mos 8,21). 1 Mos 8,22 sier bokstavelig talt «alle jordens dager», det vil si så lenge jorden står, vil årstidene komme og gå og livet vil bli opprettholdt. Kort sagt, Gud har ikke oppgitt sitt skaperverk.

Den neste teksten tar opp Guds velsignelse og fører oss tilbake til den første skapelsen med dens velsignelse (1 Mos 1,22.28; 1 Mos 2,3). Herren ga menneskene en sjanse til å begynne på nytt.

Les 1 Mos 9,8–17. Hva betyr regnbuen? Hva er forholdet mellom dette «tegn på pakten» (1 Mos 9,13) og det andre paktstegnet, sabbaten?

Uttrykket «opprette... pakt» gjentas tre ganger (1 Mos 9,9.11.17) og markerer høydepunktet og oppfyllelsen av Guds løfte (1 Mos 6,18). Etter den forrige delen, som er parallell med den sjette dagen i skapelsesfortellingen, er denne delen en parallell til delen om den syvende dagen i skapelsesfortellingen, sabbaten. Ordet «pakt» gjentas syv ganger og minner oss dermed om sabbaten. Som sabbaten er også regnbuen tegnet på pakten (se 1 Mos 9,13.14.16 og 2 Mos 31,12–17). Som sabbaten gjelder også regnbuen hele verden. Akkurat som sabbaten gjelder for alle overalt, gjelder løftet om at ingen ny verdensomfattende vannflom skal komme, også alle mennesker overalt.

Neste gang du ser en regnbue, så tenk på alle Guds løfter til oss. Hvorfor kan vi stole på disse løftene, og hvordan viser regnbuen oss at vi kan stole på dem?

TIL ETTERTANKE

Det er lærerikt å sammenligne mentaliteten og oppførselen til folk og verdens tilstand før syndfloden og i vår tid. Menneskelig ondskap er ikke noe nytt. Se på parallellene mellom deres tid og vår.

«De samme synder som nedkalte himmelens hevn over verden før syndfloden, eksisterer også i dag. Gudsfrykten er blitt bannlyst fra menneskenes sinn, og hans lov behandles med likegyldighet og forakt. Den fremtredende verdslighet som kjennetegnet datidens slektledd, minner om vår egen tid. Gud dømte ikke menneskene før syndfloden fordi de åt og drakk. ... Deres synd bestod i at de tok imot gavene uten å vise takknemlighet mot giveren, og at de nedverdiget seg ved å gi etter for appetittens luner. De hadde lov til å gifte seg. Ekteskapet var etter Guds plan og var en av de første forordninger han innstiftet. Han gav særskilte forskrifter for denne ordningen og tilførte den hellighet og skjønnhet. Men disse forskriftene ble glemt, og ekteskapet ble nedverdiget til å tjene lidenskapen. Lignende forhold hersker i dag. Det som i seg selv er lovlig, blir overdrevet. ... Svindel, bestikkelse og tyveri brer seg blant høy og lav. Avisene er fulle av meldinger om drap. ... Lovløshetens ånd gjennomtrenger alle nasjoner, og de utslag som nå og da vekker frykt, er bare symptomer på den lidenskap og lovløshet som vil fylle jorden med sorg og ødeleggelse når den for alvor slippes løs. Det bilde som Bibelen tegner av forholdene i verden før storflommen, viser bare altfor tydelig den tilstand som dagens samfunn er på vei mot. Selv i dette århundre, og i de såkalte kristne land, blir det daglig begått forbrytelser like så svarte og uhyggelige som de som førte til at den gamle verdens syndere ble utslettet.» – Alfa og Omega, bind 1, side 79-80 [PP 102].

Spørsmål til drøftelse

1. Hva har samfunnet før syndfloden felles med vårt? Hva sier disse fellestrekkene om Guds nåde når han likevel elsker verden og fremdeles søker å frelse så mange som mulig?

2. Noen mennesker sier at Noahs syndflod bare var en lokal flom. Hva er i veien med en slik tanke? Hvis dette var sant, ville jo alle lokale flommer (og regnbuer) gjøre Gud til en løgner. Hvorfor?

23. april VELSIGNE ANDRE

Blessing Chatambudza (31), Zambia

Jeg heter Blessing og Gud har velsignet meg rikt.

Som tenåring ville jeg tjene Gud og leve i sølibat. «Har du noen kjæreste?» spurte presten. «Du bør prøve kjærligheten først, så kan du komme tilbake.»

Jeg gjorde som han sa. Jeg ble forelsket i en på 21 da jeg var 18. Og jeg sluttet å gå i kirken. Jeg ble gravid og flyttet inn hos min mann og hans mor. Ingen av oss hadde arbeid. Vi fikk to barn, og vi sloss hele tiden. Hans mor var lite vennlig mot meg. Jeg begynte å gå i min manns kirke, men så ble jeg syk og flyttet hjem til mor en lengre periode.

Hos mor fikk jeg to identiske drømmer med tre dagers mellomrom. Jeg hørte ulende sirener, og folk løp i alle retninger. En stor stein kom ned fra himmelen, og en pil pekte på et kors. Jeg hørte en stemme si: «Vend om, for verdens ende er nær.»

I min manns kirke snakket de aldri om at verden skulle ta slutt. Han forsto heller ikke drømmen, og jeg sa: «Jeg skal prøve å finne Jesus, og så skal jeg forkynne om ham.»

Vi flyttet til Botswana for å finne arbeid. Der traff vi en adventist som tilbød oss bibelstudier. I første studium lærte vi om verdens ende og Jesu gjenkomst. Han viste oss det fra Bibelen. Jeg ble så glad!

Etter flere bibelstudier fant jeg Jesus i Bibelen og ble døpt inn i Adventistkirken. Nå ville jeg dele min kjærlighet til Jesus med andre og valgte Rusangu University i Zambia. Dessverre forlot min mann meg og våre to barn og giftet seg med en annen.

Jeg arbeidet hardt for å kunne betale for de første månedene på college. Mor hjalp meg, og senere hjalp universitetet meg å finne arbeid.

Jeg valgte å studere teologi for å kunne lære andre unge at også de kan ha det håpet jeg har. Gud er alltid villig til å gi oss en ny sjanse. Som stemmen i drømmene mine kaller også han på oss og ber oss endre retning og følge ham. Han sier: «Vend om, for verdens ende er nær!» Jesus kommer snart. Jeg gleder meg!

Blessing studerer teologi på andre året ved Rusangu University i Sør-Zambia. Se Blessing på YouTube: bit.ly/Blessing-Chatambudza.