2 | 9. APRIL Syndefallet

Syndefallet

Bakgrunnsstoff

1 Mos 3; 2 Kor 11,3; Åp 12,7–9; Joh 8,44; Rom 16,20; Hebr 2,14; 1 Tim 2,14.15.

Minnevers

Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl (1 Mos 3,15).

Gud ga en advarsel i Edens hage: «Du må gjerne spise av alle trærne i hagen. Men av treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke spise. For den dagen du spiser av det, skal du dø.» (1 Mos 2,16.17). Advarselen viser at selv om de skulle kjenne godt, skulle de ikke kjenne det onde.

Vi forstår vel hvorfor?

Og advarselen om dødsdommen i tilfelle ulydighet (1 Mos 2,17) ville bli oppfylt: de ville dø (1 Mos 3,19). De fikk ikke bare forbud mot å spise av treet, de ble også drevet ut av Edens hage (1 Mos 3,24) og hadde ikke lenger tilgang til det som kunne ha gitt dem evig liv som syndere (1 Mos 3,22).

Men midt i tragedien aner vi håpet i 1 Mos 3,15, iblant kalt protoevangeliet, eller «evangeliets første løfte». Ja, dette verset presenterer det første løftet om evangeliet som finnes i Bibelen: Gud har åpnet en vei ut av elendigheten.

SLANGEN

Les 1 Mos 3,1.2 Kor 11,3 og Åp 12,7–9. Hvem er slangen, og hvordan lurer han Eva?

Teksten begynner med «slangen». Ordstillingen viser vektlegging: «slange» er setningens første ord. «Slangen» står også i bestemt form. Det viser at dette er en kjent figur, leseren vet allerede hvem det er.

Skriften ser slangen som Guds fiende (Jes 27,1) og kaller ham «djevelen og Satan» (Åp 12,9). I Midtøsten sto slangen for ondskapens kraft.

«For å utføre sitt verk ubemerket, valgte Satan å bruke slangen som sitt medium. Det var en forkledning som svarte godt til hans bedragerske hensikter. Slangen var en av de klokeste og vakreste skapninger på jorden. Den hadde vinger, og når den fløy gjennom luften, var den et strålende syn med en glans som skinnende gull.» – Alfa og Omega, bind 1, side 32-33.

Når Bibelen beskriver djevelen, er han ikke bare en metafor (språkbilde). Han er et bokstavelig vesen og ikke bare et symbol på ondskapen eller menneskets mørke side.

Slangen står ikke frem som Guds fiende. Nei, han viser til Guds ord, som han gjentar og later til å støtte. Helt fra første stund siterer Satan gjerne Gud, og senere ser vi at han også siterer Bibelen (Matt 4,6).

Legg også merke til at slangen ikke starter noen diskusjon med kvinnen, han stiller et spørsmål som tyder på at han tror det Gud har sagt til dem: «Har Gud virkelig sagt ...?» (1 Mos 3,1). Fra første stund ser vi hvor slu og falsk han var. Og det virket.

Satan lurte en syndfri Eva i Edens hage. Er vi mindre sårbare? Hva er det beste forsvaret mot hans falskhet?

DEN FORBUDTE FRUKTEN

Les 1 Mos 2,16.17 og 1 Mos 3,1–6 (se også Joh 8,44). Sammenlign Guds ord til Adam med slangens ord til kvinnen. Hva er ulikt, og hva ligger i disse forskjellene?

Legg merke til parallellene mellom Guds samtale med Adam (1 Mos 2,16.17) og Evas samtale med slangen. Det er som om slangen har tatt Guds sted og vet bedre enn ham. Først stilte han bare et spørsmål og antydet at kvinnen kanskje hadde misforstått Gud. Men så stilte Satan åpent spørsmålstegn ved Guds motiver og motsa ham.

Satans angrep gjelder to ting, døden og kunnskap om godt og ondt. Mens Gud sa at de helt sikkert kom til å dø (1 Mos 2,17), hevdet Satan at de ikke ville dø. Dermed antydet han nesten at menneskene var udødelige (1 Mos 3,4). Gud forbød Adam å spise av frukten (1 Mos 2,17), men Satan oppmuntret dem til å spise, for de ville bli som Gud hvis de gjorde det (1 Mos 3,5).

Satans to argumenter, udødelighet og likhet med Gud, fikk Eva til å spise av frukten. Straks kvinnen valgte å være ulydig mot Gud og spise den forbudte frukten, oppførte hun seg som om Gud ikke lenger var til stede og var erstattet av henne. Bibelteksten antyder dette personlighetsskiftet. Eva ordlegger seg som Gud: Evas vurdering av frukten, «at treet var godt» (1 Mos 3,6), minner om Guds vurdering av skaperverket, han «så at det var godt» (1 Mos 1,21 osv.).

Fristelsene til å være udødelig og å være som Gud, er utgangspunktet for tanken om udødelighet i gamle egyptiske og greske religioner. Ønsket om udødelighet, som de trodde var en egenskap ved Gud, fikk dem til å søke guddommelig status i håp om å oppnå udødelighet. Denne tankegangen snek seg inn i jødisk-kristne kulturer og har ført til troen på sjelens udødelighet.

Tenk på alle som lærer at det bor noe udødelig i oss alle. Hvordan kan vår forståelse av menneskets natur og de dødes tilstand verne oss mot dette bedraget?

I DEKNING FOR GUD

Les 1 Mos 3,7–13. Hvorfor gjemte Adam og Eva seg for Gud? Hvorfor sa Gud: «Hvor er du?» Hvordan prøvde de å begrunne sin oppførsel?

Etter at de hadde syndet, følte Adam og Eva seg nakne fordi de mistet herlighetsklærne som gjenspeilte Guds nærvær (se Sal 8,6 og Sal 104,1.2). Guds bilde ble påvirket av synden. Verbet «lage» (flette sammen) i uttrykket «flettet sammen fikenblader» (1 Mos 3,7), var hittil bare brukt om Gud (1 Mos 1,7.16.25 osv.). Det er som om de erstatter Skaperen når de prøver å dekke over synden, en handling Paulus kaller rettferdighet ved gjerninger (Gal 2,16).

Når Gud kommer, spør han retorisk: «Hvor er du?» (1 Mos 3,9), samme type spørsmål som han siden stilte Kain (1 Mos 4,9). Gud visste selvsagt svaret. Han spurte for deres skyld, så de skulle se hva de hadde gjort, men også for å føre dem til omvendelse og frelse. Fra det øyeblikket menneskene syndet, arbeidet Gud for å frelse dem.

Hele opptrinnet gjenspeiler tanken om den undersøkende dom, som begynner med at dommeren forhører synderen (1 Mos 3,9) for å forberede ham på dommen (1 Mos 3,14–19). Men han gjør det også for å vekke en anger som kan føre til frelse (1 Mos 3,15). Dette er en gjennomgangstanke i Bibelen.

Som typiske syndere prøver Adam og Eva å unndra seg anklagen og gi andre skylden. Adam sier at det var kvinnen Gud hadde gitt ham (1 Mos 3,12) – hun fikk ham til å gjøre det. Det var hennes feil (og i siste instans også Guds), ikke hans.

Eva sier at det var slangen som lurte henne. Det hebraiske verbet nasha’, «bedra» (i 1 Mos 3,13), betyr å gi folk falske forhåpninger og få dem til å tro at de gjør rett (2 Kong 19,10; Jes 37,10; Jer 49,16).

Adam skylder på kvinnen og sier at hun ga ham frukten (det er noe sant i det), og Eva gir slangen skylden og sier at han lurte henne (også noe sant i det). Men begge var skyldige.

Å gi andre skylden: Hvorfor er det så lett å gå i den fella?

SLANGENS SKJEBNE

«Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl» (1 Mos 3,15). Hva sa Herren til slangen, og hvilket håp ligger i ordene?

Gud begynner dommen med slangen fordi han han startet det hele. Slangen er også den eneste som blir fordømt i fortellingen.

Dette er på et vis skapelsen i revers. Skapelsen førte til liv, forståelse av godt og velsignelser, men dom fører til død, ondskap og forbannelser – men også til håp og løftet om frelse. Sammen med bildet av den knuste slangen som spiser støv (1 Mos 3,14), skinner håpet om menneskets frelse, uttrykt som en profeti. Allerede før Adam og Eva blir fordømt, gir Gud dem håp om frelse (1 Mos 3,15). Ja, de har syndet, og de vil lide og dø for sin synd. Men likevel får de håpet om frelse.

Sammenlign 1 Mos 3,15 med Rom 16,20; Hebr 2,14 og Åp 12,17. Hvordan åpenbares både frelsesplanen og den store konflikten?

Se på parallellene mellom 1 Mos 3,15 og Åp 12,17: dragen (slangen), rasende (fiendskap); sæden (avkom); og kvinnen i Eden og kvinnen i Åp 12,17. Slaget (den store konflikten) som kom til Edens hage i og med syndefallet, fortsetter til tidens ende. Men løftet om Satans nederlag ble allerede gitt i Edens hage ved at hodet hans skal knuses, et tema som blir klarere i Åpenbaringen, der hans endelige død skildres (Åp 20,10). Det vil si at menneskene helt fra begynnelsen av fikk håpet om at det vil bli en vei ut av det rotet som fulgte med kunnskapen om det onde, et håp som alle kan ha.

Hvorfor er det så stor trøst i at Gud begynte å åpenbare frelsesplanen allerede i Edens hage, der synden og ondskapen på jorden begynte?

MENNESKETS SKJEBNE

Les 1 Mos 3,15–24. Hva skjedde med Adam og Eva som resultat av syndefallet?

Guds dom over slangen blir kalt en forbannelse (1 Mos 3,14), men ikke Guds dom over kvinnen og mannen. Den eneste gangen ordet «forbannelse» brukes igjen, gjelder bare «jorden» (1 Mos 3,17). Altså hadde Gud andre planer for mannen og kvinnen enn for slangen. De fikk et håp han ikke fikk.

Fordi kvinnens synd skyldtes hennes befatning med slangen, ble verset som beskriver Guds dom over kvinnen knyttet til dommen over slangen. Ikke nok med at 1 Mos 3,16 kommer rett etter 1 Mos 3,15, men parallellene mellom de to profetiene viser at profetien om kvinnen i 1 Mos 3,16 skal leses sammen med den messianske profetien i 1 Mos. 3,15. Guds dom over kvinnen, også barnefødsel, bør derfor forstås i frelsens positive lys (se også 1 Tim 2,14.15).

Siden mannens synd skyldes at han hørte på kvinnen i stedet for å høre på Gud, blir den jorden som mannen er tatt fra, forbannet (1 Mos 3,17). Derfor må mannen arbeide hardt (1 Mos 3,17–19), og så vil han «vende tilbake» til jorden han kommer fra (1 Mos 3,19), noe som aldri skulle ha skjedd og som ikke var en del av Guds opprinnelige plan.

Mot utsikten til død, vender Adam seg til kvinnen, der han ser håp om liv i hennes barnefødsel (1 Mos 3,20). Midt i dødsdommen ser han håp om liv.

Og som enhver god forelder hadde Gud bare ønsket dem det gode. Men nå som de kjente det onde, ville han gjøre alt han kunne for å frelse dem fra det. Så alt håp var ikke ute, til tross for deres ulydighet mot Gud og disse dommene.

Vi tenker gjerne på «kunnskap» som noe godt i seg selv, men hvorfor er det ikke alltid tilfelle? Hvilke ting er det bedre at vi ikke vet?

TIL ETTERTANKE

Tenk på sammenhengen mellom «livets tre» og «treet til kunnskap om godt og ondt». Sammenhengen antydes ved at begge sto «midt i hagen» (1 Mos 2,9). Men det er mer mellom de to trærne enn bare en geografisk sammenheng. Fordi mennesket tok av frukten til kunnskap om godt og ondt og var ulydige mot Gud, mistet de adgangen til livets tre og kunne ikke lenger leve evig. Denne sammenhengen er et prinsipp: Moralske og åndelige valg virker inn på vårt biologiske liv, som Salomo lærte sin sønn: «Min sønn, glem ikke min rettledning, ta vare på mine bud i hjertet! For de gir deg mange år og et langt liv og overflod av fred» (Ordsp 3,1.2). Denne sammenhengen ser vi også i det himmelske Jerusalem, hvor bare livets tre er til stede «midt mellom byens gate og elven» (Åp 22,2).

«Da Gud skapte Eva, skulle hun hverken stå over eller under mannen, men være hans like i alt. Det hellige paret skulle ikke ha interesser uavhengig av hverandre, og likevel skulle hver av dem tenke og handle selv. Men etter Evas synd og fordi hun hun hadde syndet først, sa Gud at Adam skulle herske over henne. Hun skulle underordne seg under mannen sin, det var en del av forbannelsen. Forbannelsen har ofte gjort kvinnens liv tungt. Mannen har på mange måter misbrukt den overlegenhet som Gud ga ham til egenmektig maktbruk. En uendelig visdom utarbeidet frelsesplanen, som gir menneskene en ny sjanse.» – Testimonies for the Church, bind 3, side 484.

Spørsmål til drøftelse

1. Gud konfronterte Adam i Eden og stilte ham spørsmål, ikke bare for å vise ham hans skyld, men også for å lede ham til omvendelse. Dette temaet dukker opp igjen med Kain (1 Mos 4,9.10), syndfloden (1 Mos 6,5–8), Babels tårn (1 Mos 11,5) og Sodoma og Gomorra (1 Mos 18,21). Hvordan kommer tanken om en undersøkende dom til syne i disse hendelsene?

2. Hvorfor trodde Eva at det å spise av treet til kunnskap om godt og ondt ville gi henne visdom? Hvordan kan vi unngå en lignende feil, det vil si å trosse Guds ord i håp om noe «bedre» enn det Gud har tilbudt oss?

9. april JEG ER EN DØD MANN, DEL 1

Alfred C. Machona, Zimbabwe

Den 23. desember forlot min kone Fortunate og jeg Harare for å feire jul sammen med barna våre hos besteforeldrene i en annen by. Langs veien sto mange mennesker og prøvde å få haik. Vi fikk øye på en kvinne vi kjente og tilbød henne skyss. Et ektepar klatret også inn, og vi satte av sted. Plutselig ble alt svart.

Det neste jeg merket var at beltet strammet. Stemmer langt borte. Bilen ristet. Så hørte jeg sirener. Litt etter ble jeg løftet ut av bilen og båret til en ambulanse. En sykepleier spurte hvem de skulle ringe. Jeg ga henne navnet på en pastor og en menighetsleder.

Pastoren møtte opp på sykehuset og sa: «Vi flytter deg til sykehuset i Harare.» Han spurte etter Fortunate, og fikk vite at en lastebil hadde kjørt henne og to av våre passasjerer til et annet sykehus. Hun hadde store indre blødninger. Pastoren fikk henne brakt til mitt sykehus. To ambulanser kjørte oss til Harare.

De neste to dagene ble Fortunate og jeg operert tre ganger. Legene fjernet 40 cm av tynntarmen hennes. Den var blitt skadet av bilbeltet. Venstre hånd og fot var også hardt skadet, og legene satte inn metallstifter.

Jeg fikk metallplater i venstre underarm og metallstifter i høyre ben. Det verste var ryggraden. Legen måtte operere gjennom halsen min og sette inn et implantat på fjerde og femte halsvirvel. Senere viste han meg et røntgenbilde og sa: «Vis dette til en hvilken som helst lege i verden og han vil si det jeg sier nå: Du er en død mann. Dette bildet viser at du enten er død eller lam fra skuldrene og ned.»

To uker senere fikk Fortunate og jeg komme hjem og begynne å lære å gå igjen. Da fikk vi høre at fem mennesker var døde i frontkollisjonen. Begge bilene var Hondaer. Mitt speedometer hadde stanset på 90 km/t, hans på 170. Passasjerene våre i baksetet var døde. De var tre i den andre bilen. Sjåføren og den ene passasjeren døde momentant. Den tredjes skjebne er ukjent.

Fortunate og jeg var i sjokk. Gud hadde spart oss. Men det var ikke alt. I april kunne jeg begynne på studiene ved Solusi University som planlagt.

En del av offeret i 2015 gikk til Solusi University for å doble kapasiteten i kafeteriaen fra 500 til 1000 plasser. Takk for dine misjonsgaver.

Les mer om Alfred neste uke. Se Alfred på YouTube: bit.ly/Alfred-Machona. Se bilder på Facebook: bit.ly/fb-mq.