10. Bruk av stiftelser

BRUK AV STIFTELSER

Bruk av stiftelser for Family Offices

I andre land er det ikke uvanlig at deler av familieformuen plasseres i såkalte «trust funds», som er en form for stiftelser. I Norge reguleres stiftelser av stiftelsesloven, og stiftelser er under tilsyn av Stiftelsestilsynet.

En «stiftelse» er definert som «en formuesverdi som ved testament, gave eller annen rettslig disposisjon selvstendig er stilt til rådighet for et bestemt formål av ideell, humanitær, kulturell, sosial, utdanningsmessig, økonomisk eller annen art». Stiftelsesloven skiller mellom alminnelige stiftelser og næringsdrivende stiftelser.

En stiftelse etableres gjennom et stiftelsesdokument som angir stiftelsens formål, hvilke eiendeler som skal brukes som grunnkapital, styrets sammensetning og hvilke særrettigheter som eventuelt skal gis til oppretteren. Det må gis melding til Stiftelsesregisteret innen tre måneder, og eiendelene må stilles til stiftelsens rådighet. Næringsdrivende stiftelser må også registreres i Foretaksregisteret.

En stiftelse har ingen eiere. Når stiftelsen er opprettet og formuesverdien er stilt til stiftelsens rådighet er det stiftelsen selv ved styret som disponerer formuesverdiene i henhold til formålet.

Når stiftelsen er etablert har oppretteren altså ikke lenger rådighet over midlene. Det er som hovedregel heller ikke noen adgang til å utbetale midler fra stiftelsen tilbake til oppretteren eller hans nærstående i form av utdelinger, tilbakekall av kapital, lån, stille sikkerhet eller utbetaling ved oppløsning når stiftelsen først er etablert og formuesverdien er overført til stiftelsen. Som nærstående omfattes (a) oppretterens ektefelle og person som oppretteren bor sammen med i ekteskapsliknende forhold, (b) slektninger i rett opp- og nedstigende linje og søsken, (c) slektninger i rett opp- og nedstigende linje til person som nevnt i (a), (d) ektefelle til, og en person som bor sammen i ekteskapsliknende forhold med, person som nevnt i (b), og (e) selskap som kontrolleres av noen av personene nevnt i (a) – (d).

Norsk stiftelseslovgivning åpner ikke for å etablere stiftelser som skal komme en person til gode, slik det er for «trust funds». En stiftelse vil imidlertid kunne være hensiktsmessig for familier som har filantropiske ønsker og ambisjoner. Stiftelser med et allmennyttig formål vil i enkelte tilfeller også kunne være fritatt for beskatning.

Forslag til endringer i dagens stiftelseslov

Et utvalg oppnevnt av Regjeringen har foretatt en gjennomgang av dagens stiftelseslov, og gitt forslag til endringer, jf. NOU 2016:21). Utvalget har blant annet foreslått at:

Enkle vedtektsendringer som gjelder administrative forhold skal kunne registreres uten forutgående søknad til Stiftelsestilsynet. Samtidig vil formålsendringer og endringer som stiftelsens oppretter har lagt vesentlig vekt på, fremdeles måtte godkjennes av tilsynet.

Utdelingsstiftelser skal kunne delegere myndigheten til å beslutte visse utdelinger til daglig leder. Det anbefales at alle stiftelser skal ha plan for både formålsrealisering og kapitalforvaltning.

Skillet mellom alminnelige og næringsdrivende stiftelser oppheves, slik at næringsdrivende stiftelser ikke lenger skal være en egen kategori.

Stiftelsens vedtektsfestede grunnkapital skal ikke kunne endres ved senere kapitaltilførsel. Grunnkapitalen blir dermed en historisk størrelse, og stiftelsene slipper å endre vedtektenes bestemmelse om grunnkapital.

For å styrke stiftelsers uavhengighet foreslås det at stiftelser skal ha minst tre styremedlemmer, og at minst to av disse skal være uavhengige av oppretteren og den som har skutt inn grunnkapital i stiftelsen.

NOU 2016:21 har vært gjenstand for høring, men et lovforslag i forbindelse med utredningen er ennå ikke fremmet.

Stiftelser og skatt

Det følger av stiftelsesloven at en stiftelses kapital skal forvaltes på en forsvarlig måte, slik at det til enhver tid tas tilstrekkelig hensyn til sikkerheten og mulighetene for å oppnå en tilfredsstillende avkastning for å ivareta stiftelsens formål. I dette ligger det at en stiftelse ikke nødvendigvis bare kan eie kontanter. I forarbeidene er det fremhevet at formålet med bestemmelsen er å synliggjøre styrets ansvar for å ha et aktivt forhold til kapitalforvaltningen.

Stiftelser har som et utgangspunkt alminnelig skatteplikt for inntekt og formue, men dersom de ikke har erverv til formål er de fritatt for formues- og inntektsskatt. Det følger av Høyesteretts praksis at det beror på en konkret helhetsvurdering om en stiftelse kan anses for å ha erverv til formål. I helhetsvurderingen er alle aktiviteter som stiftelsen utøver relevante, selv om tre hovedmomenter skal tillegges særlig vekt; (1) det vedtektsbestemte formålet, (2) den faktiske virksomheten som utføres, og (3) institusjonens oppbygning. Dersom stiftelsen har flere formål vil hovedformålet være avgjørende.

Selv om stiftelsens vedtektsfestede formål tilsier at stiftelsen ikke har erverv til formål, må det tas hensyn til de aktivitetene stiftelsen faktisk utøver. I denne vurderingen vil det kunne ha betydning hva slags finansielle eiendeler stiftelsen mottar, og deretter forvalter. Det kan her sondres mellom hva stiftelsen bruker sine midler til (kapitalanvendelsen) og hvordan midlene skaffes til veie (kapitalanskaffelsen). For et Family Office som ønsker å etablere en stiftelse vil derfor problemstillingen være hvilke finansielle aktiva stiftelsen kan eie og forvalte uten helt eller delvis å miste sin skattefrie status.

Det finnes ingen endelig avklaring når det gjelder hvor «aktiv» kapitalforvaltning en stiftelse med allmennyttig kapitalanvendelse kan utøve før kapitalanskaffelsen og/eller kapitalanvendelsen velter skattefritaket. Dette må derfor vurderes konkret. I praksis fremstår det slik at en aktivaallokering som er fornuftig og forsvarlig sett opp mot størrelsen på stiftelsens kapitalbase står seg, forutsatt at eierandelene i de enkelte investeringene er begrensede. Videre er vår erfaring at skattefritaket står seg sterkere dersom stiftelsen setter bort forvaltningen til eksterne, enn om stiftelsen foretar aktivaallokeringen selv.

Et viktig forhold i vurderingen av om stiftelser har erverv til formål er at man må ta hensyn til innretningens «samlede virksomhet». Dette innebærer blant annet at stiftelsen vil bli identifisert med eventuelle datterselskaper. Høyesterett har lagt til grunn at en eierinteresse på 40 % er tilstrekkelig for identifikasjon med underliggende selskap. Hvis en stiftelse eier slike datterselskaper, må man derfor vurdere hvilken type virksomhet disse selskapene utøver og se dette opp mot stiftelsens samlede virksomhet og kapitalbase.

Stiftelser som ikke har erverv til formål, kan likevel bli begrenset skattepliktige for formue i og inntekt fra økonomisk virksomhet.

Kravet til økonomisk aktivitet for en stiftelse er antatt å være noe høyere enn det alminnelige kravet til virksomhet i skatteloven. I vurderingen av om en aktivitet skal anses som økonomisk virksomhet eller ikke kan det likevel være hensiktsmessig å ta utgangspunkt i grensen mellom kapitalinntekt og virksomhetsinntekt. Denne grensen beror på en konkret vurdering, der aktivitetens omfang er det viktigste momentet. Ved vurderingen må det legges vekt på hvor mye av avkastningen som skyldes aktiviteten og hvor mye som skyldes kapitalverdien.

Står man overfor en avkastning som klart overstiger en normal avkastning på den investerte kapitalen, vil dette i tvilstilfeller kunne være et moment for at det foreligger virksomhet. Motsatt mener vi at så lenge avkastningen på stiftelsens kapitalbase er normal, så bør det tale for at det er kapitalen og ikke aktivitetene som har generert overskuddet. Siden terskelen for økonomisk virksomhet for stiftelser er antatt å være noe høyere enn grensen for det alminnelige virksomhetsinntektsbegrepet, vil kapitalforvaltning som klassifiseres som virksomhet for et investeringsselskap ikke nødvendigvis være økonomisk virksomhet for en stiftelse. I NOU 2018: 5 sier utvalget at stiftelser i henhold til skattemyndighetenes praksis kan foreta såkalt passiv kapitalforvaltning, uten at dette leder til skatteplikt.

Hvorvidt en kapitalforvaltning er aktiv eller passiv beror på en helhetsvurdering, hvor flere forhold vektlegges. Ved vurderingen ser skattemyndighetene tradisjonelt blant annet på hyppigheten og størrelsen på en stiftelses investeringer, og i hvilken grad investeringene er egnet til og ment å gi kortsiktig økonomisk gevinst.

Stiftelsers samlede kapitalforvaltningsaktivitet må ses opp mot størrelsen på kapitalbasen ved vurderingen av om stiftelsen driver økonomisk virksomhet, eller om det er kapitalbasen som passivt genererer inntekten. Dersom en stiftelse hyppig kjøper og selger likvide verdipapirer, vil det tale for at stiftelsen utøver økonomisk virksomhet. Hvis stiftelsen i stedet kun foretar langsiktige innvesteringer, vil dette etter vårt syn være et moment som taler for at det ikke utøves økonomisk virksomhet. Samtidig er uttrykkene «aktiv og passiv kapitalforvaltning» etter vårt syn noe utdaterte, og i hvert fall ikke noe som utelukkende kan avgjøres basert på hvilke aktiva en kapitalforvalter kjøper/selger. Det kan f. eks. ligge mye arbeid bak et fåtall investeringer (også minoritetsinvesteringer), som holdes over lengre tid.

Key take aways

Vurder grundig om en stiftelse er riktig verktøy for ditt Family Office

Stiftelser er ikke for alle