Thomas Lang Introdusert, oversatt og kommentert av Marianne Fischer

Thomas Lang

Utdrag fra fortellingen Jim

Introdusert, oversatt og kommentert av Marianne Fischer

Translate me!

Den tyske forfatteren Thomas Lang (f. 1967) debuterte med romanen Than (Klaus Wagenbach, Berlin) i 2002. Deretter fulgte romanene Am Seil (2006), Unter Paaren (2007) og Bodenlos, oder ein gelbes Mädchen läuft rückwärts (2010). For sluttscenen i Am Seil mottok han Ingeborg-Bachmann-prisen i 2005, og romanen ble dessuten nominert til Preis der Leipziger Buchmesse i 2006. Thomas Lang har også skrevet fortellinger, essay, noveller og dikt, men ingen av hans verker er oversatt, verken til norsk eller noe annet språk – enda. Thomas Langs siste utgivelse, fortellingen Jim. Eine Erzählung (C.H. Beck, 2012), handler om den middelaldrende, mislykkede forfatteren Frank Opitz som lever sammen med sin vakre og fremgangsrike kone Anna. Etter å ha fjernet en svulst i ryggen har Frank voldsomme smerter i venstre hånd, den kjennes enorm og ubrukelig. I sin midtlivskrise og skrivesperre føler han seg dessuten truet av sin gamle venn og rival Tobias Mundt, som er selvsikker og atletisk, og kurtiserer Anna. Situasjonen blir ikke bedre av at Anna tar seg av orangutangen Jim som er blitt befridd fra uverdige forhold. Apen får bo i den store hagen hennes til den kan klare seg ute i jungelen igjen. Jim viser seg å være svært begavet: Han maler bilder av høy kunstnerisk kvalitet – men Frank er likevel redd ham og tør knapt gå ut i hagen. Når Anna går til innkjøp av en hageseng for to, som den medtatte Frank hverken er i stand til å montere eller ligge i, tilspisser det hele seg. Hvem er sengen ment for? Anna og Jim, eller kanskje Anna og Tobias? Frank får nok og begir seg ut i hagen for å finne ut hva som skjer.

Det som var mest påfallende i utdraget jeg skulle oversette, var bruken av uvanlige, nærmest besynderlige ord som Gartenbett, Schmutzschleuse og Hüftschmeichler. Plagget Hüftschmeichler var ukjent for både meg og mine tyske venner. Selv en venninne som viste seg å ha flere eksemplarer i garderobeskapet, hadde aldri hørt om Hüftschmeichler. Et Google-søk ga imidlertid mange treff, det kalles også Cacheur (fra det franske verbet chacher = å skjule), men hva kaller vi dette på norsk? Hoftevarmer, nyrevarmer, hofteskjørt, hofteskjuler, hoftesjal? Et omslagsskjørt er det jo ikke (Wickelrock). Da jeg i forbindelse med Oversatte dager hadde mulighet til å konferere med forfatteren, fikk jeg vite at Hüftschmeichler også var ukjent for ham inntil han kom over det i det tyske livsstilsmagasinet Landlust (tilsvarende det norske magasinet Lev Landlig). Han kunne fortelle at bruken av slike ord var et bevisst grep for å indirekte beskrive karakterene i boken, nemlig ord som man møter på i nettopp mote- og interiørblader, men som knapt brukes i hverdagen. Han kalte det «definitorischer Wortschatz»; ordenes eksakte betydning var ikke så viktig her, ifølge Thomas Lang, men snarere deres sosiale

dimensjon. I Jim har han valgt et ordforråd som ikke er for alle, som brukes av en bestemt gruppe mennesker som tror de har bedre overblikk enn andre: De er økologisk bevisste, velstående og forsøker å fremstille seg bedre enn det de er. De er villige til å betale mer for ting enn andre og gir det gjerne et nytt navn og bruker det til å definere seg selv. I eksempelet Hüftschmeichler er det altså ikke så viktig at plagget «smigrer hoftene», selv om det passer til den erotiske beskrivelsen av Anna, men at et enkelt ullplagg fremstilles som noe spesielt og får et navn som stikker seg ut. Nettopp derfor var det viktig å oversette dette på en måte som ikke nøytraliserte ordet. Som oversetter synes jeg det er en stor fordel å ha kontakt med forfatteren. Til tross for ordbøker, internett og all mulig research sitter jeg av og til igjen med spørsmål. Da er det fint å ha muligheten til å gå til kilden og få avklart disse. Hvis det finnes uoversettelige elementer i teksten, kan man diskutere ulike løsninger med forfatteren og hva som eventuelt tåler å gå tapt i oversettelsen uten at det går for mye ut over helheten. Til syvende og sist er det likevel oversetteren som må ta valget. Jim er inndelt i to deler – venstre hånd og høyre hånd – og hver del har fem kapitler, ett for hver finger. Det følgende oversatte utdraget er fra tredje kapittel: venstre hånd, langfinger. Prøveoversettelsen ble gjort på oppdrag for GoetheInstitut Oslo i forbindelse med Oversatte dager på Litteraturhuset i mars 2013.

Jim av Thomas Lang Langfinger

En hageseng? Opitz kunne ikke helt forestille seg hva det var. At det var en seng for utendørs bruk, fikk han seg ikke til å tro. Han husket godt at Anna tidligere hadde drømt om å sove under åpen himmel. Og henne hadde han å takke for den eneste natten i sitt liv han skulle komme til å tilbringe på en beitemark, sammen med en flokk storfe, som det viste seg neste morgen. Bak dette hemmelighetsfulle ordet så han helst for seg at det skjulte seg enda en blomsterkasse, et overvintringssted for frostømtålige planter med pottevarmer drevet av solenergi. Eller en hengekøye til Jim? Heller ikke det ga umiddelbart mening. Den unge, klossete apen ville sikkert sette seg fast i snorene og muligens kvele seg selv. Kanskje en sånn kjempestor tallerken av flettet sisal, som den på den nye lekeplassen til hans tidligere yndlingskafé, som barna brukte som huske. En slik innretning kunne plasseres på de utstikkende grenene til lindetreet i hagen. Men hvordan skulle Jim lære å bygge sitt eget rede da? Og hvordan skulle han komme opp i den, så lenge han ikke kunne klatre?

Opitz laget mer latte macchiato. Melkeskummet lyktes han utmerket med – som stivpisket eggehvite. Med en øse tok han omtrent tre fjerdedeler av melken i høye glass, helte forsiktig i espressoen og stablet to snøhvite skumtopper oppå. Med en mindre øse lot han resten av kaffen renne ned i glassene. Dermed fikk også det øverste melkelaget den bitre smaken av Arabica. Han hadde eksperimentert lenge for

å få det til. Opitz anså seg selv som en av de dyktigste latte macchiato-tilberederne nord for Alpene.

Klokka var akkurat tolv da Mundt ringte på døra. Anna var i hagen. Opitz ventet til det ringte for andre gang, før han steg ned trappa. Gangen hans var stiv, selv om beina hans var helt i orden. Da de hilste, smilte Mundt overmåte elskverdig. Mennene hadde ikke sett hverandre hele sommeren. Med umiddelbar aversjon registrerte Opitz at hans venn hadde pistrete skjegg. Det blasse håret var blitt lengre, det lå stramt inntil hodet. De trange sykkelbuksene fremhevet kjønnsorganet og de muskuløse lårene.

«Ikke rør!», ropte Opitz da Mundt ville gripe etter hånden hans. «Er den vondere i dag?» Mundt snakket litt for høyt og i den samme overdrevent omsorgsfulle tonen som noen legger til seg overfor gamle mennesker, selv om det var han som var den eldste av de to. Opitz nikket nesten umerkelig med hodet. De to vennene gikk inn i huset. «Hva synes du om skjegget mitt?» «Har du latt det gro så man ikke skal gjenkjenne deg på gata?» Mundt gliste uvilkårlig. Tanken smigret ham tydeligvis. Det var ikke akkurat skrikende tenåringer han måtte være redd for. Men han var såpass kjent at han kunne gjøre reklame med ansiktet sitt. De siste ukene hadde Opitz sett vennens ansikt på ulike reklameplakater i byen. Ti meter høy smilte han ned fra stillaset foran slottet og presenterte den nye bestselgeren til en internasjonalt kjent forfatter som i to tiår, som det het, visste å kombinere litterært nivå med det ypperste innen leservennlighet. For hennes forrige roman hadde Mundt til og med stilt opp i en fjernsynsreklame. Opitz fikk seg ikke til å lese mer enn femti sider av denne kvinnen. For ham var hun en damebokforfatter.

«Jeg kom over noe fantastisk her om dagen», sa Mundt uten omsvøp. «Det finnes en lege som behandler fantomsmerter ved hjelp av et speil. Han ser ut til å oppnå spektakulære resultater.»

«Ramachandran», tilføyde Opitz matt. «Han hevder at jeget er hjernens oppfinnelse, og at vi er like fremmede for oss selv som for andre.»

«Det høres ut som om hans teori passer perfekt til ditt helseproblem.» «Spør du meg, så reproduserer Ramachandran bare det hinduistiske verdensbildets selvfornektelse.»

«Han er jo amerikaner.» «Det er han ikke. Han bare bor der.» Slik hadde de holdt på så lenge de hadde kjent hverandre. Som studenter hadde de utgitt et lite litteraturtidsskrift sammen, uten suksess. De kunne like sjelden enes om kvaliteten på en tekst som de kunne enes om et eller annet verdensfenomen. I motsetning til sin venn hadde Mundt simpelthen gitt opp den litterære skrivingen til fordel for karrieren som kulturjournalist. Opitz hadde ham å takke for at han i det hele tatt fikk jobbe for de viktigste kultursidene.

88 «Noen ganger er du så innmari sta», sa Mundt. «Denne speilterapien kan faktisk hjelpe deg. Hvorfor avfeier du den? Når alt kommer til alt, så har du det egentlig ganske bra med den armen din, eller hva? «La oss snakke om noe annet.» Men der og da kom de ikke på noe annet. Anledningen for en small talk om sommerens opplevelser hadde gått fra dem, det spredte seg en ubehagelig stemning. Mundt la fra seg sykkelhjelmen på kommoden. Han hadde, som Opitz nå la merke til, bundet håret sammen i en liten hestehale bak på hodet. Det så utrolig forfengelig ut. Av ren forlegenhet ville Opitz sende vennen ut i hagen. Da hørte han Anna komme inn i huset.

«Hun har kjøpt en hageseng», hvisket han fort. «På Manufactum», tilføyde Mundt. En baldakinseng. En himmelhvelvseng. De hadde altså truffet hverandre den morgenen. Eller så visste Mundt at det var i denne butikken man fikk kjøpt hagesenger. Ville han hjelpe Anna med å montere den? Det var ikke den syke Opitz i stand til. Men det var jo slett ingen esker her. Muligens lå de fremdeles i bilen. Sengen har plass til to personer, kom Opitz på. Umiddelbart så han for seg hvordan Mundt sank ned på den nå jordbærrøde madrassen i en lidenskapelig omfavnelse med hans kone. Kveldssola sendte sine milde stråler skrått gjennom firkanten som ble dannet av baldakinens stolper. Fuglene holdt pusten.

Anna dukket opp fra hygieneslusen. Hun hadde på seg enkle jeans og over dem en hjemmeheklet hoftesmigrer med en bladformet spenne i en lillafarge som passet perfekt til den heklede ulla. Dertil en enkel, utvasket grå bomullstrøye med en dyp firkantet utringning som fremhevet brystene. Det gyllenblonde håret var samlet i en klemme på bakhodet og strømmet derfra og ned på skuldrene. I hendene holdt Anna to eller tre store ark, som hun raskt la fra seg for å omfavne Mundt. Måten de møtte hverandre på, hadde noe rutinert over seg, men også noe nært – et lett kyss på munnen med påfølgende fast omfavnelse. Dette ritualet hadde de to utviklet allerede fra da de ble kjent med hverandre.

Opitz måtte stadig vekk se på den tåpelige hestehalen. Dessuten ble hans estetiske sans fryktelig forstyrret av setepolstringen i Mundts sykkelbukse. «Den varmer utrolig godt», sa Anna. Foran på magen ble det heklede plagget holdt sammen av en mandelformet spenne. En nål delte den i to halvdeler. Opitz syntes det var et obskønt syn. Plassert på dette stedet, ble spennen til et henvisningsskilt: Ikke langt herfra finner du den deilige musa mi. Anna hadde en deilig mus med like fyldige lepper som de som avgrenset hennes munn. En myk og varm oval, som Opitz i all hemmelighet lengtet etter i like stor grad som han avviste spennens seksuelle hentydning. Det ville ha vært enkelt å dra ut nålen. Men Anna kunne være trygg på at ingen ville gjøre det. Hun la hendene på hoftekammene og vugget fra side til side. Hvem sa egentlig at hun hadde kjøpt sengen til utendørs bruk? Hvis hun overhodet hadde kjøpt den. «Se her!» Hun tok et av arkene og holdt det opp. Det viste et bilde som var nesten mono-

kromatisk oransje og åpenbart malt med fingrene. Man kunne se to avlange felt som begge hadde en tykk prikk i høyre ende. En kraftig bue forbandt de to, en annen gikk langs undersiden av det nederste feltet. Det så ut som et par armer. Den øverste var større og lengre enn den nederste og gikk over i en rektangulær flate som hadde en rødlig farge. Opitz holdt pusten. Det var hånden hans! Akkurat sånn føltes den – som et spadeblad. Han visste at det ikke kunne være mulig, men han hadde nå en gang gjenkjent figurene. Aldri i livet om de ville forvandle seg tilbake til noe abstrakt igjen. To personer lå ved siden av hverandre i soveposer. Den ene, det var Anna, hadde gjemt armene i soveposen, den andre, det var han, lot hånden hvile på hennes sovepose og opprettet slik en forbindelse mellom de to. Den melonrøde flekken over Annas kropp antydet dessuten de erotiske komponentene.

Anna merket fascinasjonen bildet hadde på de to mennene. Mundt hadde til og med satt på seg lesebrillene for å studere det. Anna viste et annet av Jims bilder. Det forestilte en fisk med kurs mot en vannblå flekk som virket magisk. Fisken var oransje, dens mål var blått – her hadde Jim til og med brukt komplementærfarger! «Fantastiske bilder! De har umiddelbart noe metafysisk ved seg!», utbrøt Mundt. «Ikke tull.» Men Anna lo av lykke og glede. «Jeg visste slett ikke at du maler. Og så bra.» «Det er ikke jeg som har malt bildene. Det er Jim.» «Du bør finne deg et galleri.» «Jeg har allerede solgt flere av bildene hans.» «Hvor mye fikk du for dem?» «Mellom tre og fire hundre euro per stykke.» «For dette kan du få mer! Hvorfor starter du ikke ditt eget galleri? Hvis jeg reklamerer litt for det, kommer folk til å rive bildene ut av hendene på deg.» Mundt ble øyeblikkelig høy på sin egen idé. «Jeg vet tilfeldigvis om et lokale i byen som står tomt nå. I området er det en haug med eksklusive forretninger. Super beliggenhet for et kunstgalleri.»

«Spørsmålet er bare om det er kunst», innskjøt Opitz. Bildene hadde gjort inntrykk på ham. Samtidig syntes han at Mundts entusiasme og Annas lysende ansikt var overdrevet. Til syvende og sist skyldtes Jims malerier en tilfeldighet! Og det faktum at Anna la frem maling og papir. Det var altså manipulasjon fra hennes side, og Jim hadde gjort det uten hensikt.

«Hør nå her!», ropte Mundt indignert. «Jeg har kanskje ikke studert kunsthistorie, men det her er jo flotte arbeider. En slags retrotachisme og samtidig nesten ikke dissosiert av det figurative.»

«Etter min mening er kreativitet et biologisk faktum», sa Anna. «Dermed er det opplagt at den ikke bare kan være menneskelig.» Mundt sendte henne et forundret blikk. «Det er fortsatt en forskjell mellom kunst og kreativitet», insisterte Opitz. «Ja, ja.» Måten Anna sa det på, brakte hennes mann til taushet.