Viktor Olegovitsj Pelevin

Det tredje Rom – et utdrag fra romanen Insektenes liv

Oversatt og introdusert av Iril Hove Ullestad

Språkvaska av Marianne Lilleeng Walløe

Viktor Pelevin romandebuterte i 1992, umiddelbart etter Sovjetunionens oppløsning. Han hevder selv debutromanen er den siste romanen som ble skrevet under Sovjet, og markerer seg slik som en spennende overgangsforfatter. Жизнь насекомых (Insektenes liv) kom året etter, i 1993 på forlaget Eksmo. Med sitt lekne og humoristiske fabelspråk er den en roman som skiller seg ut i Pelevins forfatterskap, de uventede og av og til uforståelige språklige bildene kan føre tankene hen på forfattere som Bulgakov og Gogol, men også Kafkas «Forvandlingen» er en naturlig assosiasjon. I tillegg til debutromanen Omon Ra, finnes også romanene Generation «P», Tallene og Skrekkens hjelm i norsk oversettelse. Insektenes liv er ikke tidligere oversatt til norsk.

60 Den bitte lille hangglideren strøk så nært forbi klippene som stakk ut fra fjellsiden, at den et øyeblikk nesten støtte sammen med sin egen skygge, og et unisont gisp lød over bordene i utekaféen. Men trekanten, som lignet en sølvfarget nattsvermer der den gled over himmelen, svingte brått i siste øyeblikk og fløy ut over sjøen mot stranden. Sam applauderte, og Artur vendte blikket mot ham. «Gjorde det så sterkt inntrykk på deg?» spurte han. «Hva skal jeg si», svarte Sam. «Jeg drev med noe lignende da jeg var ung, så jeg vet å vurdere andres ferdigheter. Selv ville jeg ikke våget meg så nære klippene.»

«Jeg kan ikke forstå hvorfor noen vil risikere livet på en så tankeløs måte», sa Artur. «Om man tenker på det, risikerer jo vi også livet hver eneste dag», bemerket Sam. «Men vi gjør det jo fordi vi må. Jeg ville ikke gått hen og slått skallen i stykker mot klippene uten grunn.»

«Sant nok,» sa Sam, mens han tankefullt iakttok trekanten som nærmet seg klippene på ny, «sant nok. Hvor starter de fra?»

«Fra fjellet der borte,» sa Artur, «ser du det?» Et stykke fra stranden og landsbyen lå det et flatt og avlangt lite berg, der man på toppen kunne skimte noen fargerike skikkelser. Sam hentet frem en liten, brun notatbok med påskriften «Memo executive» i gullbokstaver, noterte noe i den, og tegnet til

og med inn en grov skisse over stranden, landsbyen og det avlange berget.

«Der er det en luftstrøm som alltid går oppover,» forklarte Artur, «det er derfor de holder til der.»

En serveringsdame med strengt ansikt, hardt som skjebnen, kom bort til bordet og plasserte en flaske sjampanje og noen glass foran dem, uten et ord. Sam så forvirret opp på henne, men trakk blikket raskt tilbake; serveringsdamen hadde et digert, purpurrødt utslett på kinnet.

«Det var det vi bestilte», forklarte Artur. «Ah», smilte Sam. «Det hadde jeg glemt.» «Vi faller inn under kategorien ‘restaurant’», sa serveringsdamen, «dere kan godt få se på reglene. Det er tillatt med opp til 40 minutters ventetid.»

Sam nikket åndsfraværende og så på tallerkenen sin. I menyen ble den ukrainske retten beskrevet som en lokal spesialitet av kjøtt og løk. Den besto av noen små, rektangulære kjøttbiter liggende i streng arkitektonisk orden, og til høyre for kjøttet lå et lite hav av saus og et skrånende berg av potetmos, pyntet med noen fargerike prikker av gulrot og dill. Potetmosen rant som lava ned over kjøttbitene, og innholdet på tallerkenen kunne minne om Pompeii sett fra fugleperspektiv, samtidig som det på forunderlig vis også lignet utsikten han hadde foran seg: den lille landsbyen ved havet. Sam løftet gaffelen, førte den over tallerkenen, og merket med det samme en ung flue som satt på grensen mellom potetmosen og sausen; han hadde først tatt den for å være en liten kvast med dill. Han strakte langsomt frem hånden – fluen kvapp til, men fløy ikke av sted – grep den forsiktig med to fingre og plasserte den på den tomme stolen ved siden av seg.

Fluen var helt ung, den smidige, grønne huden skinte muntert i sollyset, og det slo Sam hvor passende det amerikanske tilnavnet på denne fluen var: «green bottle fly». De små tarsene hennes var dekket av mørkt dun, og i enden hadde de bløte, lyserøde sugekopper – det var som om hun i hver håndflate hadde to innbydende, halvåpne munner, og midjen hennes var så smal at den så ut til å kunne brekke tvert av ved det minste vindpust. Vingene lignet gjennomskinnelige flak av glimmer, og en blyg skjelving fikk dem til å spille i alle regnbuens farger. Et mønster av mørke linjer bredte seg over vingene, og det trengtes ingen spåmannskunster for å kunne lese hennes enkle skjebne i dem. Øynene hennes var også grønne, de myste under den lange, mørke luggen som falt ned i pannen hennes og fikk henne til å se enda yngre ut enn hun var; aller mest lignet hun en skolejente som hadde kledt seg ut i en eldre søsters kjole. Hun møtte Sams blikk, og rødmet forsiktig.

«How are you?» spurte hun, og uttalte ordene omhyggelig. «I’m Natasja. And what is your name?» «Sam Sucker», svarte Sam. «Men vi kan godt snakke russisk.» Natasja smilte med en rad av jevne, hvite tenner, kikket bort på Arturs foraktfulle glis og mørknet straks.

«Jeg forstyrrer vel ikke?» spurte hun, og gjorde en bevegelse, som om hun skulle til å reise seg.

«Tja, hva tror du selv», mumlet Artur biskt og så til siden. «Nei, hva sier du!» skyndte Sam seg å avbryte, «Tvert imot! Hvordan skulle en så

62 fortryllende skapning kunne forstyrre noen som helst? Sjampanje?»

«Svært gjerne», svarte Natasja, og tok med to fingre imot vinglasset Sam rakte henne.

«Bor du her?» spurte Sam. Natasja tok en slurk av sjampanjen og nikket bekreftende. «Er du født her?» «Nei,» sa Natasja, «jeg er født langt herfra, i nord.» «Og hva driver du med?» «Musikk», svarte Natasja, satte sjampanjeglasset fra seg på bordet og gjorde en bevegelse med hendene som minnet om en øvelse for å styrke brystmuskulaturen. «Jasså,» sa Sam og førte blikket fra de to små bulene under det gnistrende grønne stoffet i Natasjas kjole til det billige sølvarmbåndet hun gikk med mellom håndleddet og sugekoppene, «det hadde vært morsomt å få høre deg spille.»

«Unnskyld meg,» brøt Arturs stemme inn, «dere har vel ikke noe imot det om jeg stikker bort og tar en telefon? Arnold skulle vært her for lenge siden.»

Sam nikket, og Artur gikk bort til en telefonautomat som lå inneklemt mellom to kiosker. Det var kø til telefonen. Artur tok plass i køen, og ga seg til å kikke i bøkene en gateselger hadde lagt rett på gressplenen ved siden av. Natasja åpnet den lille vesken hun hadde lagt i fanget og tok opp en fil, så uforstående på den et øyeblikk, la den tilbake, og fant frem sminkepungen sin.

«Hvor er du fra da, Sam?» spurte hun, mens hun kikket på seg selv i speilet. «Er du amerikaner?»

«Ja,» svarte Sam, «men mesteparten av tiden bor jeg i Europa. Det er faktisk vanskelig å si hvor jeg egentlig bor, jeg er alltid på vei til å fly et eller et annet sted.» «Er du forretningsmann?» Natasja åpnet en sylinderformet leppestift og la et strøk med farge over sugekoppene på tarsene, og Sam syntes straks at det gjorde henne vulgær, men dobbelt så tiltrekkende.

«Man kan vel si det sånn,» svarte han, «men det som interesserer meg mest i livet, er nye inntrykk.»

«Jasså, og får du noen nye inntrykk her, da?» «Så det holder,» svarte Sam, «men de er nok for spesielt interesserte.» En skygge la seg over bordet, og brakte med seg en lukt som ikke hører hjemme tidlig på høsten: den tette duften av blomstrende enger og trær.

«Og du er liksom ikke spesielt interessert?» lød en høy stemme rett ved Natasjas øre, hun skvatt til så hun nesten mistet speilet.

Natasja kikket rundt seg og fikk øye på en kortvokst, tykk mann i fargesprakende trøye som så hatefullt på Sam, mens han fingret med en liten, mørk veske .

«Arnold!» utbrøt Sam glad, «Vi har ventet så lenge på deg. Artur har gått for å ringe. Så, fant du ut av noe?»

«Det gjorde jeg», svarte Arnold og slengte veska på stolen ved siden av Sam. «Nå står alt klart for meg.»

«Du fant den!» sa Sam og grep veska. «Takk og lov. Jeg la ikke merke til at du hadde den med deg. Takk skal du ha.»

Han åpnet veska, sjekket innholdet raskt, og viste Arnold en sirkel på størrelse med en dollarmynt, formet mellom tommel og pekefinger. Tykkasen hentet en stol fra nabobordet og satte seg tungt.

«Dette er Natasja,» sa Sam, «dere får hilse. Natasja, dette er Arnold.» Arnold vendte hodet mot Natasja og betraktet henne med intenst blikk. «Skjønner», sa han etter å ha sett på henne en stund. «Men på tekstilfabrikken vil du ikke jobbe? Du vil ikke spinne eller spole? Ikke farge tøy? Eller hva?» «Hva er det du sier?» hvisket Natasja og ble blek. En tung duft av eau de cologne stakk henne i nesen, hun løftet blikket villrådig og la merke til at smilet raskt forsvant i Sams ansikt. Øynene hans hadde et forferdet uttrykk.

«Ikke skrem jenta», sa han og skjelte mot telefonautomaten, Artur var på vei mot dem med raske skritt. «Natasja, han spøker bare.»

«Spøker jeg? Du er kommet hit for å suge blod, din kjøter, også tror du vi sitter her og spøker med deg?»

«Og hvem er så ‘vi’»? spurte Sam raskt. «Det skal jeg jammen forklare deg», sa Arnold og reiste seg fra stolen, og det er ikke godt å si hva som kunne hendt videre om ikke Artur hadde kommet løpende bakfra og slått den halvfulle sjampanjeflasken i hodet på ham.

Arnold stupte overende sammen med stolen, og ble liggende stille på gulvet. Samtalen stilnet rundt nabobordene, noen menn reiste seg til og med fra plassene sine, enten for å gripe inn, eller for å løpe sin vei. Artur satte seg raskt over skrevs på kameratens kropp og forsøkte å bøye armene hans bak på ryggen. Dette lyktes ham ikke noe særlig, selv om Arnold ikke akkurat gjorde motstand.

«Jeg visste at han ikke ville greie å holde seg unna,» mumlet Artur nervøst, «han ville også prøve. Han sa du hadde ustabil psyke, mens han, selvsagt, var stabil. Gå du, før han kommer til seg selv, ta med deg jenta. Så skal jeg…»

Arnold beveget plutselig på seg, og det var så vidt at ikke Artur deiset ned i asfalten. «Vi går, Natasja», sa Sam og grep Natasjas hånd. De gikk raskt fra bordet, passerte en politimann som kom løpende til slåsskampen, og skyndte seg bort.

«Hva var det med ham? Narkotika?» spurte Natasja. «Noe sånt», svarte Sam. «Jeg vil helst ikke diskutere andres problemer. Du vet vel ikke hvor det er mulig å få seg en matbit? Jeg rakk ikke å spise ferdig.»

Natasja snudde seg for å se på menneskemengden som hadde stimlet sammen blant restaurantbordene.

«Der,» sa hun, «nå har de satt håndjern på den tosken. Hva sa du? Vil du spise? Da må vi få tak i en taxi. Vi drar til ‘Bølgene’ – det er der man finner dem.»

«Unnskyld meg, Natasja,» sa Sam, «du har kanskje allerede planer for dagen?» Til svar så Natasja på Sam med en så troskyldig åpenhjertighet at alle hennes planer straks ble forståelige og åpenbare.

Veien gikk forbi en dyp anleggsgrøft hvor ruinene lå etter de underjordiske etasjene til en bygning som aldri ble ferdigbygget. Ut gjennom de sprukne veggene vokste

64 det gress, busker, og til og med noen unge trær, og det så ikke så mye ut som en anleggsgrøft gravd ut for et nybygg, som det lignet en grav for en bygning som hadde dødd, eller utgravningsstedet for en eldgammel by. Sam gikk taust og betraktet den fascinert; Natasja ble også stille.

«Jaha», sa Sam da de hadde lagt anleggsgrøften bak seg. «Besynderlig. Det er en underlig sak jeg har merket meg. Russland er jo det tredje Rom?»

«Det tredje, ja,» sa Natasja, «det stemmer. Og også det andre Israel. Det var Ivan den grusomme som sa det. Jeg leste det i avisen.»

«Men om man skriver ‘Rom’ på russisk blir det ‘Rim’, og vender man på det, så skjer det noe svært interessant. Da får man ‘mir’ på russisk, altså ‘verden’. Slik kan man på den ene siden lese ‘det tredje Rom’, og på den andre: ‘den tredje verden’.»

«I Jalta,» sa Natasja, «tre timer herfra med båt, finnes det en taubane. Man går på nede på strandpromenaden, og så blir man fraktet opp på fjellet. Der er det bygget et slott, eller et Leninmuseum, jeg husker ikke helt. Men så ble det forlatt. Nå er det ikke annet igjen av det enn noen kolonner og en del av taket. Det er enormt stort, og omkring det finnes det ingenting. Det ser ut som en slags kirke. Akkurat sånn er nok det tredje Rom. Sam, har du vært i det første Rom?» Sam nikket, og Natasja sukket lavt. «Vi er fremme,» sa hun, «her kan vi få tak i en taxi.» Den asfalterte gangstien endte ved en avlang bygning der det lå det en butikk og en institusjon med uklart formål, som het «Bølgene». Foran den lå to Adidas-kledte vakter og solte seg. I ly av busskuret på den andre siden av gaten sto noen magre og solbrente gamle koner og kikket, slik de har for vane i sør. Natasja løftet hånden; ut fra skyggene til piletrærne som vokste over bussholdeplassen, kom det kjørende en grå, gammel Volga med en hjort på panseret. Natasja bøyde seg ned foran vinduet, forhandlet kort med sjåføren, snudde seg mot Sam og nikket. Sjåføren hadde lange, røde barter som stakk ganske usymmetrisk ut til siden, det så ut som om han akkurat hadde brukt dem til noe, og i bilen luktet det bensin og overmoden fersken. Etter å ha svingt seg frem mellom noen små, hvite hus, som lå nesten oppslukt i løvverket fra talløse eple- og pæretrær, kjørte Volgaen ut på en støvete grusvei. Sjåføren fikk fart på bilen, og i bakvinduet forsvant landskapet bak en tett sky av gult støv, som også fløy inn gjennom vinduene i store mengder.

Sam la hånden for munnen og hostet, og Natasja la merke til at leppene hans strakte seg utover til et langt, smalt rør. Han lot som om han ville ta opp noe fra gulvet og bøyde seg frem mot forsetet, mens han blunket konspiratorisk til Natasja og hevet en finger foran de rørformede leppene for å be henne være stille. Natasja blunket keitet til svar. Sams snabel ble spiss i enden og med en myk bevegelse førte han den gjennom det grå stoffet i fremsetet. Sjåføren rykket til. Øynene hans kikket urolig på passasjerene i det avlange bakspeilet.

«Kan du virkelig mene at vi tilhører den tredje verden, Sam?» spurte Natasja for å avlede sjåførens oppmerksomhet.

«Ja, generelt sett», mumlet Sam uten å rette seg opp. «Det er ikke vondt ment. Med mindre man blir fornærmet av å høre sannheten.» «Det er litt uvant å se det slik.»

«Da får man venne seg til det. Det er en geopolitisk realitet. Russland er jo et svært fattig land. Og det er Ukraina også. Det er… Hvordan er det nå man sier det… Jorda bærer ikke frukt. Selv ikke de mest fruktbare jordstykkene i Kuban-regionen kan sammenlignes med jordsmonnet i andre land, som i Ohio, bare for å ta et eksempel.» Sam uttalte «Oh-haaioh» med en lyd man kunne smurt på brødskiva i stedet for smør, og jordsmonnets fruktbarhet i staten Ohio fremgikk med ett med all mulig tydelighet.

«Hva mener du med den tredje verden?» sa sjåføren bittert og slengte affektert på bartene, «de har solgt oss. De har solgt oss alle sammen. Med raketter og flåte. De er blodsugere.»

«Hvem har solgt oss?» spurte Natasja. «Og til hvem?» «Det vet vel alle», sa sjåføren selvsikkert og hatefullt. «Og alle vet også hvem de har solgt oss til. At de har solgt flåten får så være, men at de har solgt verdigheten vår i tillegg...»

Sam brummet noe uklart, men sjåføren vinket ham vekk med en matt håndbevegelse. «Du ser vel at de har stukket oss i ryggen», mumlet han og ble taus. Ansiktet hans ble gradvis blekere, og øynene, som tidligere hadde vært flakkende og vaktsomme, ble glassaktige og likegyldige. Sam, derimot, fikk en fin rødme i kinnene, som om han nettopp var kommet ut av en badstue. Han trakk leppene ut av setet, rettet seg opp og smilte til Natasja. Natasja tiet tankefullt. «Jeg har vel ikke fornærmet deg, Natasja?» spurte Sam. «Hvordan da?» svarte hun forundret. «Med dette pratet om den tredje verden.» «Nei da, Sam. Det er bare det at det ble spådd at jeg skulle være redd for romertallet ‘tre’ da jeg var barn. Men jeg er ikke det minste redd for det. Og jeg har ingen grunn til å bli fornærmet. Jeg er jo ikke Russland. Jeg er Natasja.»