Brice Matthieussent Thomas Lundbo

Oversetterens noter* til oversetterens noter: Utdrag fra romanen Vengeance du traducteur

Introdusert, oversatt og kommentert av Thomas Lundbo

Translate me!

Vengeance du traducteur («Oversetterens hevn») av forfatteren og oversetteren Brice Matthieussent utkom i 2009 og er en roman som gir seg ut for å være en roman som springer ut av en oversetters fotnoter til en roman han er i ferd med å oversette, som igjen er en roman som handler om oversettelse, og som heter (N.d.T) på fransk, dvs. det som vi på norsk kaller «Oversetters anmerkning», eller (O.a). De følgende utdragene var blant dem som ble lest opp under Matthieussents samtale med undertegnede under Oversatte dager på Litteraturhuset i mars i år. (O.a)

* Jeg holder til her, under denne tynne, svarte sperrelinjen. Dette er mitt sted, min bolig, mitt usle hi. Veggene er malt hvite, deretter dekket av en rekke linjer med små svarte bokstaver, liksom en uregelmessig frise, et skiftende tapet. Velkommen skal du være, kjære leser, tre inn i min hule. Det er ikke like rommelig her som hos naboen over meg, men i hans fravær tar jeg imot de besøkende som har forvillet seg hit, nå som han har stukket av uten forklaring. Jeg vet at det er ham du kom for å møte, men nå har du altså truffet på meg. Det får du bare vende deg til. Jeg albuer meg fram på denne beskjedne plassen. Jeg stabler sammen disse linjene for at ikke dette kjellerrommet skal bli en kiste, for at min bunker ikke skal bli en grav. Føl deg som hjemme, finn deg godt til rette, og vær snill å legge igjen alle feiende bevegelser og høflige smil i garderoben, de passer best for dem som besøker eieren, husets herre og mester, han som bor og tar imot gjester i overetasjen. Jeg håper du ikke blir altfor forvirret, selv om jeg har noen overraskelser til deg. Bare pass på å ikke stange hodet i taket. Som du vil se varierer takhøyden fra det ene rommet til det andre. Vær også klar over at det her er forbindelse mellom alle romme, liksom mellom pikeværelsene som ligger ved siden av hverandre innover på loftet i enkelte bygninger: Hvert av dem fører inn til det neste, og man må gå gjennom alle for å komme til det siste. Det er ikke særlig praktisk, men det er ikke mulig å gjøre det på noen annen måte.

Vanligvis får jeg aldri besøk, jeg holder meg skjult og taus, henvist til mitt trange oppholdssted, forvist under bakken. Der oppe, i friluft, over sperrelinjen, over det tette lokket som for meg er uoverstigelig, er jeg riktig nok allesteds nærværende, men det er på en måte som jeg ikke skjønner noe særlig av selv, i en besynderlig form, ektoplasmisk og tvungen. Jeg beveger meg inkognito omkring, ulegemlig, som et gjenferd som er lydig og trofast slik skyggen er naglet fast til kroppen, for alltid støpt i den andres form, prisgitt min støyende nabo som brisker seg i fullt dagslys, det lange rekelet som du egentlig skulle besøke, men som plutselig har forsvunnet uten å etterlate seg noen adresse.

Dette er ikke et liv, det er knapt en eksistens. Mine anmerkninger? Tilsynekomster like flyktige som ilderens og muldvarpens, som stjerneskuddets, som grønne flekkers: den henførte eksegetens servile forklaringer. (Ordløshetens absentering) *

* Fortelleren i romanen bruker ordet «tanière», ‘hule’, ‘hi’, om oversetterens tilholdssted. Rent konkret, i romanens fysiske arkitektur, peker dette på tilværelsen nederst på sidene, i notene under teksten. Men dette antyder også at oversetteren er en slags underjordisk eksistens, i mer enn én forstand: Oversetteren er en som befinner seg under de andre aktørene i det litterære hierarkiet, som frister en ussel tilværelse i skyggen av de andre – «tanière» brukes i fransk også metaforisk om en tarvelig bolig – og som føler seg innesperret her, som lengter etter friluft, men som er fullstendig avhengig av forfatteren. Samtidig er oversetteren en muldvarp som gjør sin jobb i det skjulte. Boka har flere referanser til det underjordiske, blant annet spiller en hemmelig gang under jorda en viktig rolle. «Muldvarp» – ordet forekommer også i dette utdraget – brukes også i overført betydning om en hemmelig agent, om en som opererer i det skjulte, og som har den egentlige kontrollen over det som skjer. Når Matthieussents fiktive oversetter dukker opp her, selv om det er i fotnotene, under teksten, innebærer det at han gjør seg synlig, og viser hvilken makt han har. Og når Matthieussent selv debuterer som romanforfatter, gjør han seg også synlig i den litterære offentligheten på en helt annen måte enn som oversetter, samtidig som han fortsetter å agere oversetter i fiksjonen sin.

* Jeg oppdager til min forbløffelse at jeg, den beskjedne vareheisen, serveringsluken, svingfatet osv., har klart å smyge meg inn, å blande meg inn i alle de første sidene av denne romanen. Det er litt uvanlig, er det ikke, en litt dristig framferd, for oversetteren er normalt et diskré vesen, som vet å holde seg i bakgrunnen. Men hvorfor ikke? Hva er uansett vitsen med å skjule ansiktet sitt? Denne romanen er bare sprøyt, og forfatteren et fjols. For min egen del burde jeg aldri ha sagt ja til å oversette denne boken … Jeg burde utelate disse setningene, redaktøren kommer ikke til å godta dem. Men nei da, jeg lar dem være. Jeg føler meg bedre og bedre, liksom en sjåfør som etter å ha stanset på rasteplassen ved motorveien endelig kan strekke på bena: Jeg har ikke maur i dem lenger, stølheten forsvinner, krampene opphører. Etter at man har oversatt flere kilometer med tekst, blir man stiv, kraftløs, blek. Og jeg konstaterer at denne utflukten fyller blodet med oksygen igjen, denne impulsive stansen har gjort meg svært godt.

Hvor var jeg? Ja, denne romanen er bare sprøyt. Bare tenk, kjære leser, på at hovedpersonen i Oversetterens hevn, den unge, sympatiske mannen David Grey, oversetter av yrke (fra fransk til engelsk), innfødt newyorker, som du ennå ikke er blitt særlig godt kjent med, av og til betrakter seg selv som Zorro, den maskerte, sortkledde hevneren som alltid kommer overraskende på, der man minst venter det. Litt som meg selv, slår det meg plutselig … Derfor kler Grey seg av og til ut som den gåtefulle framtoningen man ser på enkelte portvinsetiketter: en mann kledd i en lang kappe og stor hatt som legger ansiktet hans i mørke. Alt dette er selvfølgelig helt latterlig, for så snart en oversetter kjenner den minste hevnlyst, går det ut over arbeidet: Oversetteren har da hodet et annet sted og blir tankeløs, og, enda verre, løgnaktig. Og i sammenligningen mellom Grey og den sortkledde mannen på Sandemanflaskene myldrer det av ondskapsfulle insinuasjoner: Kanskje oversetteren drikker? Kanskje pønsker oversetteren ut noe mot tekstens far? Kanskje vedkommende er en morder? En leiesoldat som selger sine tjenester til høystbydende? En sabotør som i hemmelighet heller sand i fortellingens velsmurte maskineri for at den skal komme ut av kontroll eller endog skli helt ut, eller for å blokkere mekanismen fullstendig? Eller kanskje en feiging, et usselt krek, en reddhare som hele tiden skjuler ansiktet sitt og bare viser seg fra ryggen? Her vender gjenferdet etter en Hidebehind tilbake … I stedet for å pøse på med slike ydmykende bilder og fordektige hentydninger burde forfatteren heller la denne profesjonen komme til heder og verdighet igjen, og forgylle det emblemet den mangler, om det da ikke er en kameleon. (Overrumplerens avvisning) *

* Kinesisk eske, roman i roman, eller, som man sier, med en fransk term på norsk: Mise en abyme, direkte oversatt: «å sette noe i avgrunn», jf. det som skjer når man setter to speil mot hverandre. Gjennom de konstante speilingene, og fremstillingen av oversetteren som en som skjuler sin identitet, stiller romanen spørsmålet om hva som er hva når man leser en oversatt tekst: Hvor er originalen i oversettelsen? Hvor er originalforfatteren? Hvem er han eller hun blitt når han eller hun er blitt oversatt? Hvem er det egentlig som skjuler seg, og hvor?

* En liten presisering om min modus operandi: Selv når jeg motstår fristelsen til å stryke, og heller blåser opp originalprosaen etter eget forgodtbefinnende, er jeg en uredelig speditør, en klønete flyttemann, en lyssky tuskhandler. Jeg transporterer skjøre, nøye merkede gjenstander fra kyst til kyst, men selv om jeg gjør mitt beste, mister jeg dem stadig, eller dunker borti andre ting med dem, jeg skader dem, slår hjørner av dem, skraper dem opp og lager riper, jeg ødelegger dem ufrivillig, og underveis mister jeg flere av kassene, møblene, teppene, maleriene, trykkene, tegningene, fotografiene, bøkene, tidsskriftene, nipsgjenstandene, tallerkenene, knivene og gaflene, kroppene og kroppsdelene, klærne, apparatene og maskinene, de utstoppede og levende dyrene, porselenskoppene, glassene og krystallkaraflene, verktøyet og redskapene, selv om de er sirlig listet opp, budoarene og baldakinene, værelsene og badene, hyblene og leilighetene, husene, villaene, leiegårdene, strøkene, bydelene, forstedene, bekkene, tjernene og elvene, provinsene, statene, kontinentene og havene, planetene, stjernene, stjernebildene, galaksene, stjernetåkene og de svarte hullene, alt det jeg hadde fått ansvar for bare på grunn av et tillitvekkende ytre, og jeg kaster brutalt fra meg en stor del av lasten i veikanten så den går i knas med et smell, og får ikke med meg annet enn noen ynkelige rester, brokker, bruddstykker, noen spredte smakebiter som jeg overleverer hulter til bulter til mine frustrerte og naive lesere, som uansett lar seg lure, pille ved nesen, og som er fullstendig uvitende om alle farene ved reisen og risikoen ved yrket. Det er bare importen som interesserer meg, ikke eksporten, og i mine viderverdigheter mister jeg størstedelen av mine skjøre varer, de er ikke festet godt nok på dekket av lasteskipet mitt, så de blåses over bord av det første vindkastet som kommer, eller de blir knust under omlasting av åndsfraværende eller klønete havnearbeidere, smadret av livets stormer, eller de blir byttet på simpleste vis mot proviant, våpen, en kamelkaravane, en splitter ny bil, en skonnert eller et fly, eller plyndret av pirater og blir gjenstand for tusenvis av andre mer eller mindre skjendige uredeligheter, eller de blir rett og slett glemt og står uavhentet innerst inne i et nedlagt lager. Når jeg kommer i havn, er altså det jeg lesser av på kaia og leverer til mine døve og blinde, men stort sett fornøyde mottagere, en latterlig liten rest av den opprinnelige skatten, et lite bunnfall, noen skår jeg limer sammen etter beste evne, en figurballong jeg blåser opp igjen bare med mine nikotinskadde lungers pust. Skuffelse, bedrøvelse, utmattelse overalt. Det eneste som gjenstår er det tomme skallet, hylsteret uten liv, støpeformen uten medaljen. Kort sagt, jeg er deppa, jeg har ikke hovedrollen i denne teksten, jeg er den evige Poulidor, den som ved skjebnen er kalt til alltid å komme i annen rekke, for alltid det innskjøtte stykket: Jeg kommer alltid for sent og i en sørgelig forfatning. (Overførerens avgrunnsfall) *

* Poulidor, fransk syklist, om hvem følgende står å lese i norsk Wikipedia: «Raymond Poulidor, ofte med kallenavnet Pou-Pou, (født 15. april 1936) i Masbaraud-Merignat, Frankrike), er en tidligere profesjonell fransk syklist. Han var kjent som ‘den evige toer’ etter å ha blitt nr. 2 i Tour de France tre ganger (og nr. 3 fem ganger). På tross av gode sammenlagtplasseringer og 14 deltakelser i Touren, fikk han aldri sjansen til å kjøre i den gule trøya.» Det er altså oversetteren som presenteres som den evige toer, den som forsvinner i bakgrunnen siden historien bare husker vinnerne. Når oversetteren betrakter seg selv som en nummer to, og henter sammenligningen fra sportens verden, antyder han også at oversetteren ser seg selv i en konkurransesituasjon med forfatteren.

* Da er det gjort.

Ti tusen meter over Atlanterhavets frådende bølger benytter jeg meg av krystallskålen, eller den primitive radarskjermen der det flyter et mylder av bleke asterisker under den langsomme bevringen til et par stjerner som blinker i rødt og grønt, og ved hjelp av denne krystallkulen, der de to motsatte flyvningene krysser hverandre foran Davids vantro øyne, tar jeg skrittet over sperrelinjen og letter selv. Høydehopp var riktignok aldri min sterke side da jeg gikk på gymnaset, og jeg nektet alltid å prøve meg på stavsprang (jeg ble svimmel). Nå som jeg flyr, håper jeg at jeg ikke skal styrte med en gang, men komme opp i det som er kjent som unnslipningshastigheten, som visstnok gjør at objekter som er slynget opp i luften kan stige ut av jordens gravitasjonsfelt på et blunk og fortsette sin himmelske ferd, i stedet for å styrte rett til jorden på ynkeligste vis, som en hvilken som helst meteoritt som kommer inn fra rommet mellom to stjerner og får et slikt lite ærerikt endelikt.

Jeg drar fordel av at de to ruteflyene krysser hverandre midt på himmelen, og av den merkelige foreningen av de to bildene i Davids suppeskål, men jeg hopper ikke bare fra den ene maskinen til den andre som en dumdristig våghals, liksom i et forsøk på å gjenta stakkars Ikaros katastrofale eksperiment i en moderne setting, nei, jeg tar ikke en slik idiotisk risiko, som bare krones med suksess i enkelte ustyrtelig morsomme amerikanske tegnefilmer. I stedet kan jeg, takket være mine lange ben, tråkke rett over denne piggtrådsperringen, som kanskje til og med er elektrisk, og likevel ha et håp om å unngå å bli forvandlet til en stek på spidd, eller bli hengende ad vitam aeternam i fjærdrakten og ende som føde for gribber, ravner, rotter, makk, og diverse kjøttetende dyr i dette området som ikke forekommer på noe kart, og som jeg heller ikke aner noe om hva angår dets fauna.

Jeg overlater asterisken under meg til sin triste skjebne, og bykser i stedet opp til dens overlegne dobbeltgjenger.*

* Bakgrunnen for denne scenen er at oversetteren og forfatteren i romanen-i-romanen flyr tilbake til sine respektive leiligheter igjen. Flyene krysser hverandre i luften, og like før dette skjer, spiser David og Doris, på vei tilbake til New York, et måltid bestående av en suppe med stjerneformet pasta (asterisker), blekksprut med ris og blekksaus (skrift), og butterdeig, eller millefeuille på fransk (papir): en ny tekst i teksten, som forenes med tegnene fortelleren ser i luften, de blinkende lysene på flyet, og i denne foreningen tar han spranget til forfatterposisjonen.

Mot slutten av romanen begynner handlingen å bli svært kompleks. Etter at oversetteren har byttet plass med forfatteren av romanen-i-romanen, begynner han også å innvirke på livene til personene i denne romanen – og da ikke på deres fiktive liv, men deres virkelige liv. For nå som oversetteren er blitt forfatter, går han selv inn i handlingen. Han kaller dette å oversette boka til virkelighet. Han vil gjøre romanskikkelsene til kjøtt og blod. Men selve romanen, altså Brice Matthieussents Oversetterens hevn, blir enda mer fiksjonalisert, idet det dukker opp enda et nivå i strukturen. Boka er full av slike overganger, og det er til tider vanskelig å henge med. Selv skjønte jeg ikke alt. Det skjer jo av og til når man leser. Det skjer oversettere også. Å ikke skjønne alt er en del av det å oversette. Oversettelsen kan aldri favne hele originalteksten med alle dens nivåer. Oversettelsen kan aldri bli ett med originalteksten. Men oversettelsen kan bli sin egen tekst.