Sigbjørn Skåden

Når teksten ikke vil bli norsk

80 I 2007 ble jeg nominert til Nordisk råds litteraturpris. Eller riktigere: Beskjeden om nominasjonen kom på senhøsten i 2006, men vinneren skulle utropes først i mars året etter. Boka som var nominert var debuten min Skuovvadeddjiid gonagas fra to år tidligere. Jeg hadde valgt å skrive på samisk, et valg jeg i ettertid har forstått innebærer at man er ensom som forfatter, men ikke alene. Den samiske forfatterstanden er en familie. Dette er ingen stor overdrivelse. Alle er nært knyttet til hverandre fordi vi alle føler vi er del av samme solidariske prosjekt. Vi har valgt å skrive på dette knøttlille språket fordi vi er minst like opptatte av å løfte språket som å løfte oss selv. Spesielt for oss som er litt yngre, har dette vært et aktivt valg; vi som er født på 70- og 80-tallet kunne godt ha valgt annerledes. Alle i vår generasjon av samiskspråklige forfattere behersker majoritetsspråket vårt godt nok til at også det kunne være et skrivespråk, noen av oss behersker majoritetsspråket bedre, men har allikevel valgt samisk. Vi har valgt: å ikke få særskilt oppmerksomhet rundt det vi skriver. Å ikke bli anmeldt. Å sjøsette forfatterskapet vårt i et stupmørkt farvann hvor det ikke blir utfordret, ikke blir sett, men hvor vi holder varmen fordi vi sitter tett inntil andre i samme båt. Det er noe grunnleggende uselvisk i det å velge samisk som skrivespråk, og kanskje er det nettopp derfor vi står så nært, kanskje er det nettopp derfor vi ikke kan anmelde hverandre, kanskje er det nettopp derfor det ikke finnes en samtidig samisk litteraturkritikk å snakke om: på grunn av ubehaget som oppstår når du pisser i båten du selv sitter i, særlig når båten er ei jolle.

Da jeg ble nominert til Nordisk råd, var jeg så godt som forfatterjomfru. Jeg hadde aldri gått på eller søkt opptak til et forfatterstudium, mye grunnet at det ikke fantes noe forfatterstudium som kunne gi veiledning på skrivespråket jeg hadde valgt. Den gradvise inngangen til forfattervirket som mange av min generasjons norske forfattere får gjennom forfatterstudiene, fikk jeg aldri. Jeg satt alene og skrev ei bok. Og da boka kom ble den ikke anmeldt. Det ble riktignok rapportert i samiske medier at en relativt ung mann fra Skånland hadde gitt ut ei bok på samisk, men noen særlig interesse for å gå inn i teksten fantes ikke. Jeg, eller forlagets presentasjon av boka, ble sitert på hva boka grunnleggende dreide seg om, det var alt. Interessen for at jeg hadde skrevet var større enn interessen for hva jeg hadde skrevet. I løpet av de to første årene etter at boka kom, hadde jeg vært årets unge artist på urfolksfestivalen Riddu riđđu, men utover det kun gjort et fåtall streite opplesninger. Med unntak av lanseringa og ei opplesning under et intervju på NRK Sápmi, kan jeg kun huske at jeg hadde lest fra boka to ganger.

Selve nominasjonen var selvsagt overraskende i og med at jeg var debutant og ble valgt ut på bekostning av mer meritterte samiske forfatterkolleger, men noe sjokk var det ikke. Jeg hadde god oversikt over bøkene jeg konkurrerte mot og visste på for

hånd at jeg burde være en reell utfordrer til nominasjonen. Det som var uventet var at jeg plutselig fikk økt oppmerksomhet også utenfor det samiske samfunnet, noe jeg overhodet ikke hadde regnet med at en samisk Nordisk råd-nominasjon skulle avle. Det var åpnende, selv om man som nominert fra samisk språkområde til dels føler seg som en tyv som har stjålet en nominasjon ved å skrive på et språk få andre skriver på. Et annet resultat av nominasjonen var at boka måtte oversettes hurtigst mulig slik at vurderingskomiteen skulle kunne lese den. På grunn av tidspresset var det viktig å ha en viss kontroll for å sikre at jobben ble gjort kjapt og presist. Etter ei hastig vurdering av forutsetningene, den ene av dem at det finnes ytterst få oversettere som har erfaring med å oversette skjønnlitteratur fra samisk til norsk, besluttet jeg å gjøre det selv.

Samisk er andrespråket mitt. Norsk er språket jeg lærte først og kan best. Jeg kommer fra den lille bygda Planterhaug i Skånland kommune helt sør i Troms, ei av småbygdene i en samisk bygdeenklave som omkranser fjellheimen i Skånland og nabokommunen Evenes i Nordland. Fram til andre verdenskrig var hovedspråket i disse bygdene samisk, etter krigen har det vært norsk. I min generasjon er det få som snakker samisk til daglig. Jeg selv har hatt heldige forutsetninger gjennom å tilhøre en sta familie, i tillegg til at jeg har jobbet hardt for å få et funksjonelt samisk språk. Da jeg valgte å skrive debutboka mi på samisk, var det ikke fordi det var språket som føltes mest hendig, men fordi det var det jeg ville inn i. Det var det som føltes viktigst. Skuovvadeddjiid gonagas skrev jeg på så utpreget skånlandsdialekt som mulig. Jeg jobbet med ordbøker og lokale termarbeider over gamle ord for å fjerne meg fra det nordsamiske bokmålet, som har sitt opphav i dialektene i Karasjok og Kautokeino. Senere i forfatterskapet mitt har jeg moderert meg og lagt meg opptil bokmålet grammatisk, selv om deler av vokabularet jeg bruker, er spesifikt for dialekten i Skånland, men i Skuovvadeddjiid gonagas kjørte jeg hardcore dialekt hele veien. Tonen var muntlig, uslepen. Da jeg skulle oversette boka, var det denne stemmen jeg skulle prøve å finne igjen på norsk. Jeg vurderte om jeg skulle oversette den til norsk skånlandsdialekt, men slo det fra meg. Sannsynligvis tenkte jeg at om en samisk nominert ikke hadde små nok sjanser fra før, ville nordnorsk dialekt svekke bokas sjanser i vurderingskomiteen ytterligere. Jeg hadde heller ikke de samme følelsene knyttet til å måle norske dialektformer opp mot bokmålet som jeg hadde på samisk. På samisk hadde det vært et viktig premiss å motskrive bokmålet, å løfte fram våre bygders egen dialekt og egenart som en motvekt til de såkalte sentrale, samiske områdene. På norsk føltes dette mindre viktig. Det ble bokmål.

I ettertid har jeg tenkt at jeg kanskje valgte feil. Stemmen som trer fram i den norske oversettelsen Skomakernes konge er stivere og mer klosset, atskillig mindre smidig enn i den samiske originalen. Det er langt fra sikkert at dette utelukkende skyldes målføret, men bokmålet bidrar ikke til å mjuke opp den bærende stemmen i Skomakernes konge. I tillegg følte jeg meg under oversettelsen merkelig forpliktet overfor originalen, selv om man skulle tro det motsatte var tilfelle når man oversetter sin egen tekst. Som oversetter skal man ha respekt for en originaltekst, men ikke for stor respekt. Oversetteren må våge å tøye teksten for å kunne føye den inn i et annet litterært landskap. Ethvert språks litteratur er bygget opp rundt en rekke variabler som sammen skaper språkets litteraturanskuelse. Slik er det også med samisk littera-

82 tur. Den samiske litteraturen som skrives i Norge kan man si springer ut fra samme geografi og skriver seg inn i samme samfunnsstruktur som norsk litteratur, men den skiller seg allikevel fra den norske. Ikke bare i språk, men i modus. Kommagen og beksømstøvelen trykker ikke på samme sted. Dette vet alle som jobber med litteratur. Å oversette en tekst handler ikke bare om språket, det handler også om å oversette et litterært verdisystem til et annet. Men noe skiller samisk-norsk oversettelse fra all annen oversettelse til norsk. Den samiske litteraturen stritter imot oversettelsen.

La meg forklare: Ei venninne av meg disputerte for et par år siden til en doktorgrad i et av helsefagene (av anonymitetshensyn lar jeg være å spesifisere hvilket fag). Hun kommer fra ei samisk bygd og behandlet ei samisk problemstilling. Da hun la fram doktorgradsavhandlinga oppsto en grunnleggende metode- og teorikonflikt med den oppnevnte opponenten. Opponenten var en av landets fremste eksperter på minoritetsproblematikk innen faget, men hadde all sin ekspertise fra innvandrermiljøer. Den grunnleggende konflikten oppsto i spørsmål om integrering. Der hvor opponentens idégrunnlag la minoritetspersoners og –samfunns vilje til og ønske om integrering i det norske majoritetssamfunnet som et bærende premiss, gjorde kandidaten i sin avhandling det stikk motsatte. Denne inngangen til stoffet, som stred imot all hennes forskning, hadde gjort opponenten rasende, og kandidaten hadde måttet gjøre en del grunnleggende forandringer i avhandlinga for å få lov til å disputere. I et fortrolig øyeblikk forklarte venninna mi det slik: «Det hun ikke kan godta er ideen om at vi samer egentlig ikke vil integreres. At vi ikke har noe ønske om å bli norske.» På samme vis har den samiske litteraturen en iboende motstand mot å bli norsk. Alle som skriver på samisk i Norge, gjør det dels som en innsigelse mot et tenkt riksnorsk hegemoni. Når det kommer til den samisk-norske oversettelsen, som ofte gjøres av de samme personene, eller av andre personer med samme tilbøyelighet, blir dette et problem. Forstå meg rett: Samiske forfattere ønsker å oversettes. Det handler om tilgjengelighet, å være en del av et større marked, et større kollegium, en større struktur. Men samtidig vegrer oversetteren å underkaste seg strukturelle endringer, endringer som ville gjøre teksten mer appellerende for norske lesere og passe bedre inn i norsk litteraturmiljøs og forlagsbransjes forståelse av kvalitet. I et foredrag om den viktige verdenspoesiantologien Verden finnes ikke på kartet, snakket Gunnar Wærness om fremgangsmåten han og medredaktør Pedro Carmona-Alvarez hadde brukt under arbeidet som ledet opp mot den ferdige antologien. Han snakket om prosessen med å grave seg dypere ned i poesi fra forskjellige steder i verden, og hvordan dette hadde vært både åpnende og frustrerende. På et tidspunkt, forklarte Wærness, hadde de måttet stoppe opp og stille seg spørsmålet: Er all poesi fra Afrika skit? Selvsagt ikke, fortsetter Wærness, men med et norsk litterært blikk er det lett å tenke sånn. Wærness og Carmona-Alvarez måtte spole tilbake og starte på nytt, angripe alt fra en annen vinkel.

En god oversettelse kan bidra til å glatte ut slike mellomspråklige og mellomlitterære inkompatibiliteter og føre teksten nærmere opp mot eksempelvis norske leseres litteraturforståelse, men samiske oversettere vegrer seg som sagt mot å gjøre slike grep. Den gode norske oversettelsen må i et visst monn vike plass for noe viktigere: bevaringen av tekstens samiske autonomi. I historisk lys kan man kanskje kalle det

en motvilje mot å fornorske teksten. Under mitt eget arbeid med å oversette Skuovvadeddjiid gonagas, var ikke dette noe jeg hadde reflektert spesielt over, men når jeg leser oversettelsen i ettertid, ser jeg at en slik motstand finnes. Jeg har ikke arbeidet under et forsett om å nærme meg et norsk litterært landskap. På mange måter kan man kalle det en overføring like mye som en oversettelse. Som mange andre oversettelser fra samisk, er den mer interessert i å vise fram den samiske teksten enn å prøve å gjøre den til god, norsk litteratur.

Oversettelsen min kunne ha vært bedre, uten tvil. Hadde jeg skullet gjøre det igjen, hadde jeg prøvd å løse det annerledes, prøvd å legge den oversatte teksten nærmere opp mot en norsk litterær modus. Sannsynligvis tenkte jeg det også den gangen, høsten 2006, men lyktes ikke. En liten del av forklaringa kan være denne latente motstanden mot oversettelsen. At jeg også, innerst inne, strittet i mot. To av de mest kjente og kjære strofene den legendariske svensksamiske poetpioneren Paulus Utsi noen gang skrev, går sånn: «liegga litna eatnigielas/amas sánit dahket saji». Kjapt oversatt: «i det varme mjuke morsmålet/tar fremmede ord plass». Disse linjene ble skrevet for rundt 40 år siden, men gjenlyden er der fortsatt. De er bærende. Samer i Sverige synger disse strofene hvert år på Samefolkets dag. De er en påminnelse om, slik også vår første forfatter Johan Turi skrev i 1910, hvor skjørt samenes liv er, hvor marginaliserte vi er; tross alt. Og i Sverige ulmer det nå. Det brygger til kamp. Siden i vår har aktivister forskanset seg i protest foran en anleggsvei i Kallak (samisk: Gállok) utenfor Jokkmokk i Norrbotten for å stanse mulig etablering av ei gruve i området. Her står samer og miljøaktivister sammen i protest mot gruvenæringas rasering av natur og reinbeiteland. Siste helga i oktober i år flyttet protestene til Stockholm, med store demonstrasjoner utenfor Riksdagen. Over nyttår skal svenske myndigheter komme med si vurdering av gruvedrift i Kallak. Gir de klarsignal til gruvenæringa kommer det til å eksplodere for alvor. Vi i Norge kjenner igjen dette scenarioet. Det hviskes at Sverige nå får sin Alta-kamp.

Denne følelsen av å være i kamp vender stadig tilbake til oss samer. Følelsen av at vår plass i verden står i fare. Den hefter seg ved livene vi lever, også i vår tid. Derfor presser den også på når vi skriver og oversetter. Fordi den er der alltid. I alt.