Amalie Kasin Lerstang

Amalie Kasin Lerstang

Stemmens kraft Patti Smith, Sanka ull | Woolgathering

Samlaget, 2013 Oversatt av Ingrid Z. Aanestad

Alt dette er sant, sier Patti Smith om sin poesisamling som nå foreligger i norsk oversettelse. Men når en så ikonisk stemme skal oversettes, går noe tapt på veien.

I en liten bokhandel i et annet land kjøpte jeg en gang Rimbauds diktsamling Illuminasjoner. Ikke så mye fordi jeg hadde et forhold til poeten ennå (jeg var 17), men fordi jeg hadde fått med meg at Patti Smith var ihuga fan. Jeg hadde en idé om at å lese Rimbaud kunne bringe meg nærmere mitt store idol: Jeg kunne lese de samme ordene som henne, bli fascinert av de samme bildene, lære meg de samme strofene utenat, og slik kunne jeg, endelig, få ta desto større del i det fellesskapet vi allerede delte gjennom platene og bøkene hennes. Men da jeg kom hjem, innså jeg at planen var mislykket. Jeg hadde kjøpt den engelske oversettelsen og ikke den franske originalen! Patti ville da aldri funnet på å lese noe annet enn originalen, ville hun? Jeg gikk til verks (Google) og fant ut at Patti heller ikke var særlig stø i fransk. Ergo hadde hun også lest den engelske oversettelsen, de samme ordene som jeg leste nå. Ergo var dette as close as we could possibly get. Patti Smiths egen diktsamling Woolgathering fra 1992 kom i nyutgivelse i 2011, og foreligger nå i norsk oversettelse. Tekstene var opprinnelig et bestillingsoppdrag fra forlaget Hanuman Books, som fra kontoret på sagnomsuste Chelsea Hotel publiserte håndlagde bøker skrevet av samtidens kunstnere. I forordet forteller Smith at forespørselen kom i en periode hvor hun opplevde «forferdeleg og ubeskriveleg melankoli», en periode hvor hun, etter å ha sendt familien på jobb og skole, satt i hagen i flere timer, «fortapt i tankar».

Det er i denne melankolske tilstanden Smith skriver frem fragmenter fra sin egen barndom i form av fortellinger, kortprosa og poesi: «Nyfikne ønske surra i lufta, frigjorde føtene til eit dystert, spedlemma barn som knapt klarte å hindra sokkane i å forsvinna ned i dei tunge skoa.» Barndommens mystikk og fantasi skildres gjennom den unge Patricia som hviler under kastanjetrær eller som sammen med søsknene sine løper over engene rundt barndomshjemmet i New Jersey. På marken ser hun folk i gammeldagse luer og kjoler, som synger og hvisker i gresset. En gammel mann med langt, hvitt hår forteller henne at de kalles ullsankere. På engelsk har uttrykket en mer poetisk betydning: En «woolgatherer» er en som hengir seg til dagdrømmeri. Patti bestemmer seg for selv å ville bli en slik ullsanker. Tekstene i samlingen, som Smith ifølge forordet skriver «for hand på millimeterpapir», kan sees på som en del av den «ullsankinga» som skulle bli et livsverk for poeten, gjennom musikken, fotografiene og litteraturen. I to av tekstene befinner Patti seg i New York. Her vandrer hun ensom rundt i storbyen mens hun famler etter sitt kunstneriske uttrykk, sin egen plass i en by full av «kaférevolusjonære og kiste-

102 berarar». Her befinner vi oss langt unna den trygge familieatmosfæren fra de andre tekstene i samlingen. Patti ligger ikke lenger i gresset med søsknene sine, nå spiser hun kidneybønner alene foran tv-en og ser en gammel film på VHS. Her finnes små glimt av den fortellingen som mer utførlig skildres i hennes roman Just Kids (Samlaget, 2012, oversatt av Brit Bildøen), om Smiths kunstneriske oppvåkning i New York og kjærlighetsforholdet til Robert Mapplethorpe. Men raskt er vi tilbake i barndomsuniverset i teksten «Nittenfemtisju», hvor vi får bakgrunnen for låten «Kimberly» fra albumet Horses fra 1975. Den ti år gamle Patti står med lillesøsteren Kimberly i armene og ser stallen på den andre siden av gata stå i brann. Mens flaggermusene som holdt hus i stallen brennes levende, står storesøsteren like rolig og bysser babyen i armene.

Svermar av knott og eldfluger krinsa over marka. Bleike nattsvermarar sirkla rundt lysa, dei levde sitt eige liv. Bror min sprang fort over vegen; ingenting er meir spennande for ein gutunge enn brann. Men eg var sikker på at flammane ikkje ville spreia seg. Stallen ville brenna ned og setje att eit merke, men marka var trygg, for ullsankarane ville verna henne. gjort mer konkrete i oversettelsen. «I let fly the windows» blir til «Eg opnar vindauga på vidt gap», «This blessed speck» til «Denne velsigna greia». Der Just Kids var en balansert blanding av rock and roll og et vidløftig kunstnersyn, tenderer Woolgathering av og til mot å bli for romantisk. Tekster med titler som «Kunst i himmelen» er definitivt på grensen av hva som aksepteres hos denne leseren. Men så gjør Patti det hun kan best; akkurat i tide dras vi tilbake til kidneybønnene eller til da mora kalte opp Kimberley etter en reklame for tørkepapir. Kanskje kan dette forklare oversetterens valg av mer konkrete formuleringer i den norske versjonen. Poesien i samlingen er likevel bevart i gjendiktningen, og det kan skape en større nærhet til teksten for norske lesere når oversetteren heller tar i bruk kjente formuleringer der det er mulig.

Smiths blanding av det høye og lave gjør at de mer romantiske passasjene fungerer, som i dette vakre utdraget fra oversettelsen:

Ein dag er me alle døde Men dei som fortset å røra seg Fortset å følgja spora sine Dei skal aldri døy Dei skal kallast Rembrandt, Colombus

De norske oversettelsene er plassert side om side med den engelske originalteksten. Det er et godt grep som lar leseren se hvilke valg oversetteren har tatt, hva som vellykket har blitt overført til norsk og hva som kan ha forsvunnet på veien. De korthugde setningene flyter av gårde i Ingrid Z. Aanestads bearbeidelse og beholder både Smiths humor og høystemte poesi. Det kan likevel se ut til at noen av de poetiske bildene er Woolgathering er skrevet av en kunstner som helt klart har «fortsatt å røre på seg», hatt en reell påvirkningskraft på sin egen samtid. Ulikt de fleste andre poeter, har denne først og fremst spredd sin poesi gjennom den fysiske stemmen. Det er nærmest umulig ikke å høre Patti Smiths eggende, raspete stemme i bakgrunnen når man leser de engelske tekstene. En skulle kanskje tro at en så sterk stemme også ville klinge i den norske overset-

telsen, men det er vanskelig å overføre den enorme tilstedeværelsen Patti Smith har gjennom stemmen til norsk. Den er først og fremst assosiert med det engelske språket gjennom Pattis hardtslående fremføring av egne tekster. Den harde punkattityden fra musikken farger diktene, og gjør det lettere å svelge ord som «soul» og «spirit». Som en leser med et sterkt forhold til sangeren Patti Smith, blir det tydelig at noe ikke lar seg overføre til norsk. Jeg kan se for meg Patti Smith hvese frem linjen: «For if you’re aiming at spitting at the sky better do it with a grin». På norsk er ordlyden mindre farlig: «For viss du siktar mot å spytta på himmelen, gjer det med eit smil.» Uansett hvor godt oversettelsen kan fungere på egenhånd, er det vanskelig å oversette en så ikonisk stemme uten at noe går tapt. Selv om oversettelsen er god, er Smiths stemme likevel så sterk at den minste kjennskap til musikeren gjør det vanskelig ikke å høre hennes mektige, insisterende stemme pumpe ut poesien på sidene i den engelske originalen.