Sigbjørn Skåden
Når teksten ikke vil bli norsk I 2007 ble jeg nominert til Nordisk råds litteraturpris. Eller riktigere: Beskjeden om nominasjonen kom på senhøsten i 2006, men vinneren skulle utropes først i mars året etter. Boka som var nominert var debuten min Skuovvadeddjiid gonagas fra to år tidligere. Jeg hadde valgt å skrive på samisk, et valg jeg i ettertid har forstått innebærer at man er ensom som forfatter, men ikke alene. Den samiske forfatterstanden er en familie. Dette er ingen stor overdrivelse. Alle er nært knyttet til hverandre fordi vi alle føler vi er del av samme solidariske prosjekt. Vi har valgt å skrive på dette knøttlille språket fordi vi er minst like opptatte av å løfte språket som å løfte oss selv. Spesielt for oss som er litt yngre, har dette vært et aktivt valg; vi som er født på 70- og 80-tallet kunne godt ha valgt annerledes. Alle i vår generasjon av samiskspråklige forfattere behersker majoritetsspråket vårt godt nok til at også det kunne være et skrivespråk, noen av oss behersker majoritetsspråket bedre, men har allikevel valgt samisk. Vi har valgt: å ikke få særskilt oppmerksomhet rundt det vi skriver. Å ikke bli anmeldt. Å sjøsette forfatterskapet vårt i et stupmørkt farvann hvor det ikke blir utfordret, ikke blir sett, men hvor vi holder varmen fordi vi sitter tett inntil andre i samme båt. Det er noe grunnleggende uselvisk i det å velge samisk som skrivespråk, og kanskje er det nettopp derfor vi står så nært, kanskje er det nettopp derfor vi ikke kan anmelde hverandre, kanskje er det nettopp derfor det ikke finnes en samtidig samisk litteraturkritikk å snakke om: på grunn av ubehaget som oppstår når du pisser i båten du selv sitter i, særlig når båten er ei jolle. Da jeg ble nominert til Nordisk råd, var jeg så godt som forfatterjomfru. Jeg hadde aldri gått på eller søkt opptak til et forfatterstudium, mye grunnet at det ikke fantes noe forfatterstudium som kunne gi veiledning på skrivespråket jeg hadde valgt. Den gradvise inngangen til forfattervirket som mange av min generasjons norske forfattere får gjennom forfatterstudiene, fikk jeg aldri. Jeg satt alene og skrev ei bok. Og da boka kom ble den ikke anmeldt. Det ble riktignok rapportert i samiske medier at en relativt ung mann fra Skånland hadde gitt ut ei bok på samisk, men noen særlig interesse for å gå inn i teksten fantes ikke. Jeg, eller forlagets presentasjon av boka, ble sitert på hva boka grunnleggende dreide seg om, det var alt. Interessen for at jeg hadde skrevet var større enn interessen for hva jeg hadde skrevet. I løpet av de to første årene etter at boka kom, hadde jeg vært årets unge artist på urfolksfestivalen Riddu riđđu, men utover det kun gjort et fåtall streite opplesninger. Med unntak av lanseringa og ei opplesning under et intervju på NRK Sápmi, kan jeg kun huske at jeg hadde lest fra boka to ganger. Selve nominasjonen var selvsagt overraskende i og med at jeg var debutant og ble valgt ut på bekostning av mer meritterte samiske forfatterkolleger, men noe sjokk var det ikke. Jeg hadde god oversikt over bøkene jeg konkurrerte mot og visste på for80
