Annjo K. Greenall

Stedje, grisen, og oversetterens stemme – Billie Holiday på nynorsk

18 Se for deg Billie Holiday. En liten, mørk dame i hvit kjole, med en enorm gardenia i håret. Rommet er brunt og røykfullt, hun åpner munnen og stemmen kommer ut. Den synger om kjærlighetssorg, urettferdighet og sinne. Vi er i 30-, 40- og 50-tallets USA. Stemmen til Holiday er smal og sprø; den hopper nesten aldri rett fra én tone til den neste, men glir langmodig fra ansats til ansats, som en antikk berg-og-dalbane. Hun snakker til sitt publikum, nært, om temaer hun og de bryr seg om, på et språk de deler. Kontrasten til denne Billie Holiday-oversetterens virkelighet er stor. Norge. Tidlig 2000-tall. Alt er blankt, røykfritt og teknologisk. Noen av oss leter blant tidligere tiders skatter. Etter hva? Enkelhet? En tid da problemene var entydige? Billie Holiday, hva har du og jeg til felles? Ah – kjærligheten, iallfall. Der burde det vel gå an å starte. Så jeg skrider til verket.

Don’t explain . . .

hush now, don’t explain just say you’ll remain I’m glad you’re back don’t explain

ikkje sei eit ord kom til dekka bord godt å sjå deg her eg bor

Jeg kjenner på det brudne i denne sangen. Hun elsker ham så høyt, at hun ikke klarer å forlate ham, selv om hun vet at han har vært utro. For å klare å leve med utroskapen, behøver hun at de i fellesskap fortrenger den. Ikke snakk om dette. Verken på engelsk eller nynorsk. Hush now, don’t explain. Ikkje sei eit ord.

Det måtte bli nynorsk. Hvorfor? Med unntak av en kort sidemålsperiode på ungdomsskolen og på videregående, har jeg skrevet på bokmål siden jeg var fem. Likevel, bokmålet er ikke min stemme. Bokmålet er stemmen til Hanne Krogh, til Postgirobygget, til de Lillos. Hva med trøndersk, da? Talespråket mitt? Nja. Trøndersk er jo stemmen til Åge Aleksandersen og DDE. Enn nynorsk? Stemmen til . . . Olav Stedje, og han som synger om grisen som står og hyler . . . ? Kanskje fins det ingen språkvarianter der ute som ikke allerede er så til de grader annektert av andre at min stemme klarer å

trenge igjennom alle disse lagene med konnotasjoner? Men – vent – hvorfor snakker jeg nå om min stemme, her? Er det ikke Billie Holidays stemme vi skal snakke om? Er det ikke slik at siden dette er et oversettelsesprosjekt, så er det den vi skal ha som mål å få fram? Hvis vi oversetter en roman, så er det helt klart forfatterens stemme som skal bryte igjennom i oversettelsen. Dette vil de fleste ha som formening. Når det gjelder oversettelser av dikt eller sanger, er det likevel litt annerledes. Mange vil ha lagt merke til at vi da snakker – ikke om oversettelse som sådan – men om gjendiktning. Dette gjør vi av to grunner, tror jeg. Det ene er fordi «alle vet» at det er mye vanskeligere å oversette tekster hvor formen spiller en avgjørende rolle, og at vi derfor må lette på kravene til semantisk likhet mellom kildetekst og måltekst. Men det handler også litt om hvem som oversetter dikt og sanger. Ofte er dette ikke en «oversetter» slik vi vanligvis forstår det – en håndverker som jobber med nesa mot den språklige slipesteinen dag ut og dag inn (for knapper og glansbilder, bør det tilføyes). Isteden er det gjerne andre diktere og/eller artister. Og disse forventer vi andre ting av. Vi forventer selvsagt at de på noe slags vis skal speile den opprinnelige teksten – utgangspunkt i en annen tekst er tross alt oversettelsens ultimate definisjon – men vi forventer også at de skal bidra med sin kreativitet og gi oss noe nytt. Fordi de kan. Fordi de ikke kan la være. Billie Holiday sin stemme blander seg slik med min

. . . nynorske stemme. En avgjørelse måtte tas.

you know that I love you and what love endures all my thoughts are of you for I’m so completely yours cry to hear folks chatter and I know you cheat right or wrong don’t matter when you’re with me, sweet

min einaste kjærleik og gleda eg ber tenkjer alltid på deg du er den eg er lei av alt snakket om løgn og om svik for eg tar til takke kvar gong du kjem hit

Hva avgjørelsen om å skrive disse tekstene på nynorsk egentlig er basert på, er noe jeg har måttet rekonstruere i ettertid. Der og da fikk magen bestemme. Det måtte bli Stedje og grisen. Jeg har i ettertid vært veldig fornøyd med dette valget, og har tenkt at det kanskje har litt å gjøre med at Billies sangspråk heller ikke er «ren», standard majoritetsengelsk. Slik kunne jeg, ved å bruke nynorsk, mime et brudd med det oppleste og vedtatte.

Samtidig ønsket jeg også med mitt valg å nå lengst mulig inn i meg selv, få fram min stemme klart og tydelig. Som for de fleste andre er mitt talespråk, min dialekt, også mitt følelsesspråk. Men kanskje nettopp derfor kan det å velge dialekten bli slitsomt nært og sterkt. Som Teddy uten filter. I tillegg når dialektspråklig musikk ikke alltid ut over sin egen regionsgrense. Nynorsken kom inn som et velkomment kompromiss. Som min gamle norsklærer pleide å formane: «Nynorsk, mine venner, selv om dere ikke tror det, ligger nærmere den dialekten dere snakker enn det bokmålet gjør.» Jeg bestemte meg (tror jeg) for å ta henne på ordet. Så: ikke bokmål, men en dialektnær standard uten like sterk regionstilknytning som dialekten, og som kan skape akkurat passe distanse til å behandle et følsomt tema – kjærleik.

I tillegg kommer det kanskje som en bonus at nynorsk av mange er betraktet som «et poetisk språk», og et «godt sangspråk». Språkviteren i meg avviser selvsagt spontant og bryskt slike synsete myter; fikse ideer om at noen språk eller språkvarianter skulle være «vakrere» eller mer «brukandes» enn andre. Samtidig er det jo slik at hvis disse forestillingene sitter godt fast i folk, så vil de i stor grad styre hvordan publikum forholder seg til en tekst på dette språket. Og når det gjelder nynorsk som sangspråk, så har jeg faktisk langt på vei latt meg overbevise av noen interessante ideer om at språk med mange diftonger er gode å synge på, fordi det er lettere å synge rent på diftonger 1 . Dette er logisk (ikke sant, sangere?) fordi det er lettere å «bomme på» eller «falle ned fra» tonen når en skal prøve å holde den over lengre tid over en enkelt vokal. Engelsk er et diftongrikt språk, og er ofte omtalt som et språk det er godt å synge på. En stor forskjell mellom nynorsk og bokmål er at nynorsken har flere diftonger. Ikkje sei eit ord. Ikke si et ord. Billie og jeg forenes på mange måter i diftongene. Lyder som streker opp bølgetopper og bølgedaler i livet. Min einaste kjærleik. You know that I love you. And I know you cheat. Don’t explain.

Sluttnoter

1 Arne Moslåtten, personlig kommunikasjon.