Fagartikkel
Lungeultralyd ved akutt dyspné Akutt dyspné er vanlig i alle sykehusavdelinger, enten som innleggelsesdiagnose eller som komplikasjon til andre tilstander, behandling og prosedyrer. Rask diagnose og korrekt behandling av akutt dyspné er avgjørende for et godt forløp1. Denne artikkelen er ment å gi en praktisk innføring i bruk av lungeultralyd som verktøy i tilnærmingen til akutt dyspné ved indremedisinske sykehusavdelinger. Øyvind Johannesen er doktorgradsstipendiat ved Akershus Universitetssykehus og Universitetet i Oslo Peder Langeland Myhre er lege i spesialisering og postdoktor ved Akershus Universitetssykehus og Universitetet i Oslo
Øyvind Johannesen
Peder Langeland Myhre
Pasientnær ultralyd Ultralyd har blitt brukt til diagnostikk siden 50-tallet, men bare de to siste årtiene har teknologien krympet apparatene i størrelse og pris slik at de kan passe i lommen på legefrakken. Point of Care Ultrasound (PoCUS), eller pasientnær ultralyd, har seilet opp som en etablert metode i diagnose og behandling av kritisk syke2, og lungeultralyd får en stadig viktigere rolle for å vurdere lungene3. Ultralydbølger trives dårlig i luft Ultralyd er høyfrekvente lydbølger som brer seg i et medium. Lungevev har tradisjonelt vært utilgjengelig for ultralyd ettersom lydbølger penetrerer luft dårlig. Det meste av bølgene vil reflekteres ved overflaten mellom luft og vann. Vi bruker derfor gel mellom proben og hud for å overkomme denne barrieren, men luft inne i kroppen vil fremdeles ses som støy. Ettersom lungene for det meste består av luft er det åpenbart at de fysiske egenskapene til friskt lungevev er en begrensing
Figur 1. Lav frekvens og god penetrasjon gjør at abdominalproben anses av mange som den beste “allround”-proben for lungeultralyd. (Med tillatelse fra ameultrasounds.com.)
26
for ultralyd. I løpet av det siste tiåret har man fått økt kunnskap om denne støyen og artefakter som oppstår når ultralyd møter friskt lungevev og sykt lungevev. Tolkning av disse artefaktene er sentralt i lungeultralyd og metoden har vist seg å ha stor diagnostisk og prognostisk verdi4-6. Ultralydapparat og prober Alle ultralydapparater kan i prinsippet anvendes til lungeultralyd, slik at tilgjengelighet, pris og portabilitet vil være avgjørende for valg av apparat. Valg av prober avhenger oftest av tilgjengelighet Valg av probe påvirkes av tilgjengelighet og klinisk spørsmål, og vil være en avveining av kontaktflate, dybde og skarphet. Nye håndholdte enheter har en “alt-i-ett” probe hvor programvaren bytter frekvens, dybde og fotavtrykk. Den kurvlineære abdominal-proben er av mange ansett som den beste “allround” proben7, da den gir skarpe bilder av både dype og overflatiske strukturer. De fleste ultralydapparater har denne
som standard. Det er verdt å merke seg at en får gode bilder for lungeultralyd med alle typer prober, men hver type har sine begrensninger og fordeler. Teknikk Generelle poeng De beste opptakene oppnås ved å ha bildet så grunt som mulig med fokus innstilt på nivået av interesse. Litt kunnskap om knappene for dybde og styrke rekker langt. En tommelfinger regel for dybdeinnstilling er å anvende ca. 2/3 av skjermen til interesseområdet og spare en mindre del, ca. 1/3, til artefakter som skygger og lignende. Utgangspunktet for dybde er typisk 18 cm som justeres avhengig av pasienten som undersøkes. Mer dybde kan være nødvendig hos pasienter med mye vev mellom hud og lunge som ved adipositas eller mye muskulatur. Det er vanlig å undersøke i minst en hel respirasjonssyklus og videoklippene som lagres bør være av seks sekunders varighet8,9. Lyd styrken, (“Gain” knappen) bør settes
Figur 2: Inndeling av toraks i soner 1 til og med 8. Ett interkostalrom i hver sone undersøkes for lungeglidning, B-linjer og pleuravæske. Væske vil typisk samles i de bakre soner 3-4 og 7-8.
Indremedisineren 1 • 2020
