Litt kirurgisk historie – III: Renessansen

INGE GLAMBEK KORREPONDANSE: INGE.GLAMBEK@HARALDSPLASS.NO

Gjennom hele historien ser vi, med unntak av tiden fra den franske revolusjon frem til vår tid, at det har vært store ulikheter mellom kirurger og leger. I vår urolige tid kan det være interessant å se på denne historien. Dette er tredje og siste artikkel, og omhandler renessansen og det som ble en slags kirurgisk revolusjon.

Forrige artikkel sluttet i England der parlamentet i 1540 godkjente The Barber-Surgeons Company, et laug der kirurgene hadde slått seg sammen med barbererne for å stå sterkere opp mot medisinerne. Men det var på Kontinentet at kirurgien ble løftet opp i kunnskap og anseelse. Æren tilskrives først og fremst to krigskirurger; Paracelsus og Ambroise Parè.

Paracelsus (1493 – 1541) het egentlig Philippus Aureolus Theophrastus Bombastus von Hohenheim. Men han kalte seg Paracelsus som betyr likeverdig med Celsus (25 f.Kr- 50 e.Kr) – den første medisinske encyklopedist. Han var født i Sveits, egentlig ikke universitetsutdannet, men kalte seg doktor og reiste mye rundt i Europa som krigskirurg. Han skal blant annet ha vært i Sverige under «Stockholms blodbad» i 1520 da kong Christian II lot henrette 94 tilhengere av Sture-slekten som prøvde å få Sverige ut av Kalmarunionen. Hans første reise endte i Basel der han ble utnevnt til professor i medisin, en stilling han mistet etter et år fordi han foreleste på tysk og ikke latin.

Etter det var han mer eller mindre konstant på reise, og han må ha lært en masse medisin og kirurgi. Men mest bemerkelsesverdig var hans forakt for kolleger og forgjengere. Han kunne for eksempel si «..I tell you, one hair on my neck knows more than you authors, and my shoebuckles contain more wisdom than both Galen and Avicenna».

Han må virkelig ha vært en drittsekk. Men åpenbart kunnskapsrik, og kanskje rett og slett hans suverene autoritetsforakt banet vei for nye tanker. Han skrev flere mindre artikler om både kirurgi og medisin, men var prinsipielt mot store lærebøker. I Basel brente han de gamle lærebøkene i full offentlighet, og han erklærte krig mot apotekerne som han mente hadde altfor mange urter i sine medisiner. Hans egne resepter inneholdt få ingredienser, blant annet foreskrev han opiumekstrakt, Laudanum, der opium var eneste ingrediens.

Fremdeles hersket troen på at sykdom skyldes ubalanse i de fire kroppsvæskene som Galenos hevdet. Dette trodde ikke Paracelsus på, men han hadde ikke noen bedre forklaring selv. Han mente sykdom skyldtes et usynlig materiale han kalte arcanum og en synlig materie som besto av svovel, kvikksølv og salt.