Æresmedlem i Norsk Kirurgisk Forening

postulerte at dette forårsaket hjertesykdom, men denne påstanden ble annullert av Vatikanstaten. Leonardo var lur nok til å si at det nok var Gud som bestemte over hjertesykdommene også. Så lur var altså ikke Servetus. Alt dette skjedde i Parè sin samtid, og det skulle gå enda hundre år før William Harvey i 1668 løste gåten om kretsløpet. Så når Parè skulle anbefale kirurgi av åreknuter, som da som nå var en svært vanlig lidelse, hevdet han at disse skulle ligeres der de var. Nøyaktig som både Celsus og Galenos hadde anbefalt 1500 år tidligere, og like nytteløst.

Dette kapittelet om kirurger og medisinere i renessansen kan godt avsluttes med et eksempel på et kirurgisk inngrep som på denne tiden ble gjennomført vellykket for første gang.

DET FØRSTE VELLYKKETE KEISERSNITT, SECTIO CAESAREA, RUNDT ÅR 1500

Keisersnitt har ingenting med keisere å gjøre. Navnet kommer heller ikke fra ordet keiser, men fra latin «a matris utero caesus», som betyr skåret ut fra mors uterus. At Gaius Julius Caesar skal ha blitt forløst på denne måten kan heller ikke være mulig. Hans mor Aurelia levde nemlig et langt og luksuriøst liv, og ingen mødre overlevde en sectio før altså i middelalderen. Men å skjære levende fostre ut fra en død mors livmor, var kjent helt tilbake i forhistorisk tid. Mytologien inneholder også historier om dette. Den forteller blant annet om Buddhas fødsel; Gud, i skikkelsen til en hvit elefant, gikk inn i prinsesse Mayas livmor og kom etter en tid ut som et guttebarn, Siddharta. Fødselen beskrives av Susruta som at barnet, for ikke å bli tilgriset av blod og slim, ble skåret ut fra morens høyre flanke. Susruta beskriver dette på en måte som forteller at dette var en kjent måte å redde barnet på hvis mor døde like før eller under fødselen. extrahitur» (hvis en gravid kvinne dør, skal barnet skjæres ut). Den katolske kirke hadde også en doktrine som forbød prester å begrave gravide kvinner uten at fosteret var skåret ut. Selve operasjonen måtte prestene også selv ta del i, hvis de ikke gjorde det ble de utstøtt av kirken. Hvis de gjorde sin plikt og deltok i operasjonen, ble de belønnet med førti dagers syndsforlatelse. Overlevelsen av barn forløst på denne måten var faktisk stor, men det var altså ikke før ca. år 1500 den første sectio der også mor overlevde, fant sted.

Det var ikke hverken leger eller jordmødre som foresto inngrepet, men en gjelder (en som kastrerer dyr), Jacob Nufer, fra den tyske landsbyen Sigershaufen. Hans kone klarte ikke å føde barnet, og han gikk fra jordmor til jordmor og til og med til steinstikkere uten at noen klarte å hjelpe henne med fødselen. Så Jacob som kjente til anatomien fra sitt eget håndverk, skar ut barnet og sydde igjen. Både mor og barn overlevde, men hvordan hun ble sydd igjen vet man ikke. Det vi vet, er at hun levde og fødte flere barn på normal måte etterpå.

Den italienske munken Scipio Mercurio (f. 1540) ble den som beskrev og standardiserte en metode for sectio som ble brukt fra sent på 1500-tallet og i et par århundrer. Men dødeligheten forble høy helt opp mot vår tid. Så høy at legene vegret seg lengst mulig. Ifølge offisielle kilder ble det ikke utført et eneste sectio i Paris mellom 1787 og 1876. Karl Kayser, dansk lege og statistiker, viser at 62% av dem som ble forløst med sectio i 1841, døde av infeksjon eller blødning. I England var mortaliteten enda høyere. Ennå var ikke løsningen for infeksjoner og smerter funnet.

Den første som lovfestet bruk av sectio, var den romerske kongen Numa Pompilius (715-673 f. Kr). Han lovfestet at «si mater pregnans mortua sit fructus quam primam caute